tirsdag 26. august 2014

Konkuranse mellom læresteder?

I gårsdagens DN har direktør for konkurransetilsynet, Christine B. Meyer, et interessant innlegg der hun påpeker at både sykehussektoren og høyere utdanning ensidig er opptatt av stordriftsfordeler, og ikke tenker over hvordan konkurranse er viktig for å fremme kvalitet.

Det er en sterk ideologisk oppfatning at det ikke skal være konkurranse om grunnleggende tjenester i velferdsstaten, og at profitt ikke skal være drivkraft for politikkutformingen. At alle skal sikres skolegang og helsetjenester med visse kvalitetskrav mener hele det politiske spekteret. Men utover det, begynner det å bli mer komplisert.

Konkurranse i forskning
Forskning er et av feltene hvor konkurranse har vært anerkjent, ofte formulert i ideen om at det er sunt med flere miljøer som forsker på en problemstilling. Og det er det eneste politikkområdet hvor venstresiden mener det er greit å ha en politikk som legger til rette for at de beste skal få mer. Spørsmålet er: Skal dette perspektivet bakes inn i tankegangen for struktur blant universiteter og høyskoler? I så fall vil det betyr at på en del steder må vi bevare mer mangfold enn først tenkt. Det vil også fort betyr at det bør være to universiteter i Nord-Norge.

Forskning er også det feltet der mest av bevilgningene fordeles etter konkurranse. Mye går gjennom Norges forskningsråd gjennom åpen konkurranse basert på kvalitet, det foregår fordeling av grunnbevilgning basert på konkurranse, og det bevilges strategiske midler etter konkurranse.

Et av de meste debatterte spørsmålene i forskningspolitikken er hvor mye som skal bevilges som grunnbevilgning, og hvor mye som skal gå gjennom nasjonale konkurransearenaer (kanal 2).

Konkurranse i utdanning
Også i høyere utdanning foregår det konkurranse. Lærestedene konkurrerer om de beste studentene og de får belønning for hver student som gjennomfører et års utdanning. To mye kritiserte utslag av denne konkurransen har vært at lærestedene bruker unødvendig mye penger på reklame, og at de "konstruerer" kurs og kurstitler for å tiltrekke seg studenter. Resultatet har gjerne blitt en hard, men lite substansiell konkurranse om de billigste studentene, og en konkurranse som ikke har fremmet kvalitet.

Myndighetenes svar (også da jeg var med) har vært at lærestedene skal konkurrerer ved å utvikle forskjellige profiler og utvikle særpreg.

Uten å tas til inntekt for alt som står i Meyers kronikk, minner hun oss på at konkurranse lenge har vært en del av høyere utdanning og forskning. Kanskje bør vi tenke grundig gjennom konkurransens plass før det skal lages nytt finansieringssystem og ny struktur blant universiteter og høyskoler?

søndag 17. august 2014

Er seminaret snart ferdig?

For snart et år siden stilte jeg spørsmålet: Hvordan kan SV gjenreises? på denne bloggen. Jeg sitter med en følelse av at et ikke ha skjedd stort. Jeg har to problemer med SV per i dag:

Manglende maktstrategi

Jeg er en overbevist tilhenger av det rødgrønne regjeringssamarbeidet. Etter at SV tapte valget (både på egne vegne og som del av de rødgrønne), har det nærmest vært et kappløp om å fortelle hvor deilig det er å slippe ansvaret, og "endelig kunne si hva vi mener".
Offisielt er SVs hovedstrategi å gjenerobre makt som del av det rødgrønne prosjektet. Men det virker som denne strategien bare har støtte i en lite lag i toppen. Den aktive SV'er er klar motstander av den blå-blå regjeringen, men er glad for at det ikke er SV som skal ha makt.
Uten en tydelig maktstrategi som har oppslutning blant medlemmene er vi bare et seminar. Det virker litt meningsløst.

Ingen kunnskapspolitikk

Siden valget har SV "vært på lag" med alt som kan krype og gå av interessegrupper. Vi er på lag med miljøet, og på lag med lærerne, og på lag med Nord-Norge. Denne måten å drive politikk på fremstår ikke som kunnskapsbasert. Først erklærer SV seg på lag med noen (eller noe), og etterpå forsøker man å sette sammen et argument. Det burde vært motsatt. Problemet er at SV forsøker å ta den samme rollen som interesseorganisasjonene har. Etter mitt syn er et partis oppgave å ta utgangspunkt i sin ideologiske plattform og sine verdier, og bruke kunnskap til å analysere samfunnet og peke ut politiske svar. I utøvelsen av politikken er man ofte omgitt av interesseorganisasjoner som har viktig politisk overlapp med partiet. Men interesseorganisasjoner har ikke ansvar for helheten. Det har et parti. Når SV forsøker å høre identisk ut med interesseorganisasjonene, mener jeg det er noe galt. SV bør av og til være uenig med lærerne, eller miljøorganisasjonene, eller LO, eller hvem som helst.

SV ser heller ikke ut til å klare å sette kunnskapspolitikken inn i den store politisk konteksten, og gjøre det til en del av sin politiske identitet. Hvor har SV vært i debatten om mastersyken? Hvilke rolle mener SV at kunnskap skal ha i framtida? Dette er, etter mitt syn, et nøkkelspørsmål for framtida. Jeg mener SV må klare å ha en kunnskapspolitikk dersom de skal være interessante i framtida.

PS: Det står ikke så mye bedre til i de andre partiene, men jeg skulle ønske kunne være ledende i så stille gode spørsmål, utforme svar, og vite hvordan de skal få det gjennomført.

onsdag 11. september 2013

Hvordan skal SV gjenreises?

Problemet til SV er ikke at vi deltok i regjering. Problemet er at det har blitt intellektuelt kjedelig å være aktiv i Sosialistisk Venstreparti. Skal SV klare å gjenreise seg, må det skapes en utfordrende, levende debattkultur som gir nye svar i stedet for å tygge på gamle sannheter.

SVs evne til å forholde seg til en kompleks verden i endring har dessverre vist seg å være svært begrenset.
Hvordan skulle verden se ut etter den kalde krigen? Hvordan skal kunnskapssamfunnet  organiseres? Hvordan beveger vi oss fra et eliteutdanningssystem til et masseutdanningssystem? Hvordan skal et teknologisk og bærekraftig samfunn bygges på og fra en svart oljeøkonomi? Hvordan skal privat rikdom kombineres med en solidarisk velferdsstat? Dette er eksempler på en del svært viktige spørsmål, som er komplekse, og ikke alltid har enkle svar. Det er derfor de er så spennende! Problemer er at de gode debattene om disse sakene ikke skjer i SV. I stedet for å diskutere disse sakene med en åpen, søkende holdning, leter vi etter de lettvinte politiske svarene som passer inn i vår eksisterende ideologi.

Vi sliter voldsomt med a debattere andre saker enn dem som har opplagte svar. Grunnen er en elendig debattkultur.


En drepende debattkultur
I min rolle som politisk rådgiver og statssekretær har jeg opplevd å bli karakterisert som høyreavviker av en av stortingsrepresentantene på et gruppemøte – uten å være tilstede og uten av vedkommende tok seg bryet om å finne ut hva jeg faktisk hadde sagt eller ment. I mitt eget lokallag svarte jeg på en e-post høring om hvem som skulle bli nestleder i SV med å være uenig i et forslag. Da fikk jeg klar beskjed (med kopi til alle medlemmene) om at det var uhørt at folk med sentrale posisjoner ga til kjenne sitt syn. Ingen som har vært aktive i SV vil la seg overraske over disse episodene.
Alle som har vært med på et par debatter i SV vet hvor raskt høyreavvikerkortet trekkes. Å stemple noen som høyreavvikere krever knapt noen begrunnelse. For å stemple noen som høyreavvikere er det nok at man selv har det tradisjonelle synet. Det kreves ingen annen begrunnelse enn at den andre parten mener noe som ikke er allment kjent og akseptert. Ingen tør heller å sette på plass stemplerne. De vet at da kan de rammes selv. De ivrigste stemplerne mener selv de er radikale, men sannheten er at de forveksler gjentagelser av gamle synspunkter med utvikling. Folk som tenker utenfor boksen og som er intellektuelt søkende går før eller siden lei og forsvinner ut.

Et parti som i navnet er så opptatt av demokrati og like muligheter må få fram forskjeller og bredde også i sine egne debatter. Det må bli slutt på den evige jakten på den som er mest høyreorientert – noe som alltid ender med at vedkommende føler seg uglesett og takker for seg. Forskjellige stemmer er en verdi som må ønskes og dyrkes.

Et solidarisk hjerte er ikke nok
Det er ingen partier som har solidariteten mer i ryggraden enn SV. Det er ingen partier som har jobbet så systematisk og konsekvent på vegne av framtidige generasjoner. Det er ikke noe parti som reagerer mer instinktivt på urettferdighet enn SV. Men det er ikke nok. SV må forholde seg til en kompleks virkelighet og våge å endre seg. I SV må debattene være intellektuelt utfordrende og ikke gjentagelser av historiske standpunkter. SV må søke og dyrke mangfold og ulikhet i meninger. Og vi må slutte å stemple hverandre. Når SV er et parti som utfordrer tanker og meninger kan gjenreisingen av partiet begynne.

fredag 23. august 2013

Nudler, pris- og lønnsstigning

Universitas er ganske trofaste med å fortelle hvor ille det er å være student. Selv om jeg ikke trenger lenger, så måtte jeg ytre meg om Eirik Omviks kommentar "Nuddelpolitikk" i ukas Universitas. E-posten min er nedenfor.

 


Kyrre Lekve
17:41 (for 5 minutter siden)
til eirikom

Hvor stakkars er det på studentene​?

Hei;

Jeg så kommentaren din i Universitas. Selv om jeg ikke lenger er statssekretær og ikke trenger å forsvare regjeringen, faller jeg likevel for fristelsen:


 

--

 

onsdag 14. august 2013

Studentpolitikk: Hva er nytt siden 2005, Høyre?

(og Venstre og KrF)

Opposisjonen har lenge vært høye og mørke, og villige til å kritisere den rødgrønne regjeringen på en hver front og love mer på alle områder. Alle som er opptatt av studentpolitikk bør be de tre partiene som satt sammen i regjeringen Bondevik II fra 2001-2005 (altså Høyre, Venstre og KrF) å forklare hvorfor de denne gangen skal føre en god studentpolitikk, når de ikke gjorde det sist.

1. Studentboliger: Bondevik II-regjeringen bevilget mindre midler til å bygge studentboliger for hvert år de satt i regjering, og endte opp med 314 bevilgede studentboliger i 2005. Den rødgrønne regjeringen har stabilisert seg på langt over 1000 studentboliger per år i gjennomsnitt, og i år omtrent 1500.

Hvorfor mener Høyre (og Venstre og KrF) det er riktig å bygge mange studentboliger i åra som kommer, når de ikke mente det i 2005? Den gang mente de at å skaffe studentene bosted kunne overlates til markedet. Mener de fortsatt det? Hvis ikke, hva er det som har forandret seg?

2. Studiestøtte: I de tre siste årene i regjering, mente Høyre (og Venstre og KrF) at studentene ikke trengte å opprettholde sin kjøpekraft. Midlene til studiestøtte sto dønn stille på samme kronebeløp, mens prisene steg. Fra den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 har studiestøtta blitt prisjustert hvert eneste år. I tillegg har studenter med funksjonsnedsettelser fått en kraftig forbedret ordning.

Hvorfor skal vi tro Høyre (og Venstre og KrF) på at de vil øke studiestøtta nå, når de i 2005 ikke mente studiestøtta trengte å følge prisstigningen? Hva har endret seg? Hva var grunnen til at studentene ikke trengte så mye penger i 2005? Eller er det FrP som er så veldig opptatt av studiestøtte? Selv om FpU vil privatisere lånekassa...

3. Studieplasser: Opposisjonen, og særlig Venstre, har kritisert regjeringen for å ikke ha opprettet nok nye studieplasser fort nok. I perioden 2001-2005 kuttet Bondevik II-regjeringen i antallet studieplasser - og atpå til i antall studieplasser for lærerstudenter. Den rødgrønne regjeringen har bevilget midler til om lag 24 500 nye studieplasser (når de er ferdig innfaset i 2017).

Mener opposisjonspartiene at det skal bevilges mer midler til nye studieplasser? Og hvorfor var ikke det nødvendig i 2005? Visste de ikke om kunnskapssamfunnets krav eller globaliseringens effekter i 2005? Eller mener de strengt tatt at det er for mange som studerer?

Da opposisjonspartiene satt i regjering sist i 2001-2005 førte de en studentfiendtlig politikk. Før man stemmer på disse partiene bør de har veldig gode forklaringer på hvorfor de ikke vil føre en studentfiendtlig politikk også denne gangen.

tirsdag 23. april 2013

Fortsatt fondsforvirring fra Høyre

Til statsbudsjettet for 2012 ble avkastingen fra forskningsfondet gjort om til ordinære bevilgninger over statsbudsjettet. Pengene gikk til det samme som før, men direkte over statsbudsjettet. To nye poster ble opprettet - for infrastruktur og sektorovergripende forskningstiltak - for å ivareta det som ikke hadde noen naturlig plass i eksisterende budsjett. Det var to grunner til at denne endringen ble gjennomført:
  1. Siden avkastingen kommer fra et fond, er summen konstant. Det betyr at inflasjonen gjør pengene mindre verdt for hvert år - og fører til såkalt realnedgang. Med en samlet avkasting på nesten 4 milliarder kroner var dette etter hvert et stort problem for forskningsbevilgningene.
  2. Fordi forskningsfondet var, nettopp, et fond, er avkastingen avhengig av renta når innskuddet blir gjort. Etter ti år fikk eksisterende innskudd ny rente. Når renta går opp sammenliknet med ti år tilbake er ikke det noe stort problem, men andre veien blir det bevilgningsnedgang for forskningen.
Ved å gjøre avkastingen om til ordinære bevilgninger er begge disse problemene løst. Det kan sies mye annet om fondskonstruksjonen og fondets effekt, men det skal jeg la ligge denne gangen.

Høyre vil ha nytt forskningsfond
I sitt nye forskningsprogram foreslår Høyre å gjeninnføre et forskningsfond. De gjentar forslaget opposisjonen fremmet da avkastingen ble gjort om for snart to år siden. Det heter i programmet:

"en ny type fondskonstruksjon innenfor rammen av Statens pensjonsfond utland (SPU), hvilket bl.a. innebærer at det innenfor SPU øremerkes et forskningsfond på minst 100 mrd. kroner. Hvert år kan avkastning tilsvarende 4 pst. benyttes til forskningsformål over statsbudsjettet."

Forslaget forklares ikke nærmere, men noen spørsmål dukker opp: Skal Høyre øke forskningsbudsjettet med 4 milliarder kroner hvis de får makt? Det høres ut som det er for godt til å være sant. Og da er det gjerne det. Men viktigere er at forslaget ikke er gjennomtenkt.

Problemet med Høyres forslag er at det ikke løser det grunnleggende problemet: Hvordan skal Høyre sørge for at pengene fra fondet ikke blir mindre verdt for hvert år? Dette spørsmålet fikk også opposisjonen for nesten to år siden. Det førte til full forvirring. Opposisjonen hadde ikke tekt gjennom dette overhodet. Noen sa at de bare skulle bevilge mer penger. Fylle på fondet, lurte de rødgrønne på? Det høres mest ut som å tisse i buksa for å holde seg varm. Andre sa at det skulle være en innebygget mekanisme i fondet slik at (real)verdien holdt seg. Uten å forklare hva denne mekanismen skulle være.

Jeg oppfatter Høyres forslag som et rent demonstrasjonsforslag. Inntil de klarer å forklare hvordan forslaget skal virke er det ikke stort verdt....

fredag 1. mars 2013

Finansieringssystemet har skylda!

Forskerforbundets ferske leder, Petter Aaslestad og Norsk Studenorganisasjons leder Øyvind Berdal har felles kronikk i Aftenposten onsdag 27. februar - "Studiekvaliteten må styrkes". De legger fram fire felles krav:
  1. Studentene må få mer veiledning og oppfølging
  2. Mer tid til undervisning
  3. Forskningsbasert undervisning via studentaktiv forskning
  4. Bedre finansiering
Dette er gode krav for å styrke studiekvaliteten. Med unntak av et par småting er også detaljene under overskriftene gode. Problemet oppstår når Aaslestad og Berdal skal legge premissene for sine krav.

Mangler finansiering for studenter?
Aaslestad og Berdal mener studiekvaliteten ikke er god nok fordi lærestedene har for lite penger. Og grunne til dette skyles finansieringssystemet. De skriver at "institusjonene mangler grunnfinansiering for hver fjerde student som avla eksamen i 2011", og de knytter dette opp til at finansieringssystemet finansierer nye studieplasser med 60 prosent av kostnaden, og 40 prosent utbetales når studentene gjennomfører kurs. Dette argumentet hviler hundre prosent på følgende resonnement: Alle kurs ved alle høyskoler og universitet som har tatt opp flere studenter enn de har fått ekstra grunnfinansiering til, var fulle da finansieringssystemet ble innført i 2003. I så fall er det riktig at det "mangler grunnfinansiering" til disse studentene (jeg skal nedenfor også komme tilbake til hvorfor utsagnet heller ikke har noen mening). Slik var det ikke da finansieringssystemet ble innført i 2003, og slik er det heller ikke i dag. Tvert i mot slet en rekke høyskoler og universitet med lav studentrekruttering og halvfulle forelesningslokaler. Der var det ikke noe problem at kurs og auditorier ble fylt opp til beregnet kapasitet.

Bedre bruk av ressurser
Det var et stort potensiale for bedre utnyttelse av ressursene i 2003. Mønsteret vi har sett i ettertid bekrefter dette. Ved flere av de populære studiestedene i byene med høy søkning, har studenttallet endret seg lite de siste ti årene. Ved en rekke høyskoler i distriktene har studenttallet derimot gått opp. Jeg er rimelig sikker på at brorparten av dette skyldes bedre utnyttelse av kapasiteten ved høyskolene. Dette forklarer også mye av hvorfor antall studenter per vitenskapelig ansatt har økt. Jeg tviler sterkt på at en økning i denne ratioen på ti prosent kan ha hatt noe særlig å si for kvaliteten på undervisningen. Mesteparten av økningen har kommet hos dem som hadde en svært lav ratio i utgangspunktet.

Det er ikke stykkprisfinansiering
Aaslestad og Berdal fremstiller det også som det er stykkprisfinansiering i høyere utdanning, og at staten dermed har latt være å betale ut de pengene de "skylder". Slik er det ikke. De statlige universitetene og høyskolene får en samlet grunnbevilgning. Med noen ytterst små unntak (aktivitetsplikt innenfor noen svært få studier) har lærestedene "autonomi" (selvbestemmelse) over denne potten. Derfor ser vi også at noen læresteder i liten grad har økt studenttallet og heller disponert midlene på andre måter. Men heldigvis har mange læresteder bevisst satset på å få plass til flere studenter. I den sterke "utdanningsbølgen" vi er inne i har denne innsatsen vært helt nødvendig. All honnør til de lærestedene! Å snakke om at det "mangler grunnfinansiering" gir altså ingen mening - det gis ikke grunnfinansiering til bestemte formål.

Forslagene står på egen hånd
Forskerforbundet vet utmerket godt alt som står beskrevet ovenfor, og har visst det lenge. De har likevel fortsatt å med sin unøyaktige og feilaktige fremstilling. Sannsynligvis tenker de at om de bare krisemaksimerer nok, så får de mer penger. (Eller for å parafrasere Thor Egil Braadland: Om du gjentar er unøyaktighet ofte nok, blir det Høyrepolitikk!) Jeg hadde håpet og trodd at Forskerforbundets nye leder ville lagt seg på en mer forskningsbasert (sic!) linje. Påstandene om finansieringssystemet som Forskerforbundet og NSO bringer til torgs har vært undersøkt og debatter mange ganger og over flere år. De faktiske forslagene i Aftenposten-kronikken står utmerket på egne bein og har mange gode argumenter for seg.

Du har akkurat lest nok en artikkel i serien "Kyrre argumenter mot argumenter for noe han også er for".