Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er ikke så vanskelig

Ledelsen ved våre universiteter burde forstå det. Og forskningsjournalister. Vi burde forvente at den første gruppen sørger for å lære seg det. Den siste gruppen har vi erfaringer med at i større grad jobber etter prinsippet "ikke ødelegg en god sak med fakta". Når jeg tenker etter: Det gjelder kanskje den første gruppen også?

For det er ikke så vanskelig: Da dagens finansieringssystem ble innført i 2003 fikk universitetene og høyskolene ansvaret for hele bevilgningen sin. Med unntak for noen få utdanninger som har såkalt akvititetskrav, og generelle regler for økonomistyring etc, er det opp til universitetene og høyskolene selv å prioritere hvordan de forsker og underviser. Da systemet ble innført ble det gjort en teknisk beregning som tok utgangspunkt i hvor mange studenter som var på det enkelte lærested for å finne et startpunkt. Når lærestedet har ansvar for hele bevilgningen kan det heller ikke finnes noen måltall for antall studenter ved det enkelte lærested, uansett hvor mange ganger det blir påstått. Det vil være ulogisk.

Selvfølgelig påvirkes lærestedene av finansieringssystemet. Særlig påvirkes de av hvordan studiepoeng finansieres. Ved innføringen av systemet ble det lagt til grunn grove gjennomsnittkategorier for studier. 60 prosent av de daværende kostnadene for studiene ble værende i lærestedenes bevilgning, mens 40 prosent ble "tatt ut". Siden har det vært slik at denne 40 prosenten blir betalt ut for hver 60 studiepoengenhet som blir avlagt ved et lærested. Dette er en automatisk ordning. Dette er også en åpen ordning - lærestedene får uttelling uavhengig av startpunktet i 2003, og uavhengig av størrelsen på statsbudsjettet. Et slikt system har en ekstremt sterk insentivvirkning for å være effektive. Det lønner seg veldig å fylle opp eksisterende kapasitet. Samtidig lønner det seg svært dårlig å opprette nye tilbud (uten å legge ned noe annet). Da vil man bare få finansiering til grovt sett 40 prosent.

Kan man forvente at ledelsen ved lærerstedene forstår dette? Ja, mener jeg. De har tilpasset seg systemet på to måter:

• Noen har vært ansvarlige og tatt opp studenter i tråd med hva de har finansiering til. F.eks. Høyskolen i Sør-Trøndelag.
• Mange har tatt opp så mange studenter de har klart, selv om de burde vite at det på litt lenger sikt vil føre til press på den totale bevilgningen og innskrenke handlingsrommet.

Det er de som har fulgt den siste taktikken som nå påstår at de "mangler 1,7 milliarder", eller at myndighetene ikke har fulgt opp sitt finansieringsansvar eller liknende.

Grunnfag statsvitenskap: Det fins mange ordninger som er automatiske i det norske systemet. Trygd og pensjon er slike. Utbetaling av 40 prosent av antatte utgiftene for et studieplass ved avlagt 60 studiepoeng er en annen. En såkalt "etterbetaling" av de andre 60 prosentene er ikke en slik automatisk ordning.

Det er selvsagt legitimt å argumentere for at det er store undervisningsbehov og dermed ønskelig med sterkere bevilgninger, eller i det hele tatt å argumentere for større bevilgninger.
Strengt tatt tror jeg ledelsen ved våre universiteter og høyskoler skjønner dette. Alternativet er verre. Strengt tatt vet også Forsekerforum dette. Det står tross alt i e-posten de fikk.

PS: Grunnen til at Forskerforum fikk en e-post (og ikke et intervju) var at journalisten selv ikke hadde anledning til å snakke med statsråden.
PPS: Da kvalitetsreformen ble innført, fulgte det med over en milliard kroner for å finansiere reformen (det stod også i den nevnte e-posten). Men igjen: Hvorfor ødelegge en sak med fakta?
PPPS: Det er utrolig hvor mye tid man må bruke på tekniske oppklaringer i stedet for å diskutere framtidas behov for høyere utdanning og forskning...

Regjeringens karakterbok kommer snart

Studenter og skolebarn får i disse dager karakterboka si. Snart kommer dagspressens karakterer og terningkast for regjeringens innsats. Jeg er ikke helt sikker på om jeg gleder eller gruer meg. Håpet er at journalistene ser det samme som jeg ser:

En positiv sektor
Da Tora Aasland ble utnevnt til statsråd for forksning og høyere utdanning var det en fullstendig tillitskrise innenfor forskning og høyere utdanning. Personlig mener jeg Øystein Djupedal har fått mer pepper enn han fortjente. Men poenget er uansett at situasjonene var svært negativ. Dette har forandret seg. Jeg tror at en av årsakene er at Aasland har lykkes med å ta ledelsen i viktige debatter:

• Handlingsrom: Aasland satte ned arbeidsgruppen for handlingsrom. Den så nærmere på hvordan pengene ble brukt og hvordan det står til med universitetene og høyskolenes muligheter til å foreta sine egne prioriteringer. Effektene av dette arbeidet er at det har blitt en mer opplyst debatt om hvordan det står til. Dokumentet viser hvor universitetene blir presset på grunn av økte krav utenfra, og hvor de faktisk kan gjøre egene valg. Aasland har hele veien ledet denne debatten - både ved å følge opp, f.eks. midlertidighet og minsket byråkrati. Samtidig har hun utfordret universitetene og høyskolene til å også selv skaffe seg økt handlingsrom.
• Utdanningsbølgen: Statsråd Aasland var den første som satte de økte ungdomskullene, og dermed økende studenttall, på dagsorden. At den nå omtales som "yngrebølgen" eller "utdanningsbølgen" er et direkte resultat av hvordan Tora Aasland satte dette på dagsorden.
• SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon): Når "alle" var enig i Stjernøutvalgets analyse, men "ingen" ønsket tiltakene, var det behov for å iverkesette et nytt prosjekt. "SAK" er svaret: Både politisk og økonomisk har Aasland vært en pådriver for å sørge for at universiteter og høyskoler i fellesskap utvikler robuste miljøer av høy kvalitet, med bedre forskning og undervisning som en konsekvens.

Hva blir karakteren?
Det er nå slutt på usaklige personangrep, og statsråden for forskning og høyere utdanning blir aldri anklaget for å ikke forstå. Tvert i mot er debatten nå preget av en felles forståelse og konstruktive forslag. Det er selvsagt ikke slik at universitetene og høyskolene har sluttet å komme med høye krav om økte bevilgninger. Det hadde både vært utenkelig og uheldig.

Karakterboka kommer sikkert til å si at Tora Aasland ikke er synlig nok. Selv om våre medieanalyser viser at hun er betydelig mer synlig enn før, skulle også jeg ønske at hun hadde blitt enda mer synlig. Og det skal det jobbes med! Men håpet er en karakter basert på hvordan det faktisk ser ut ute i sektoren.