lørdag 25. desember 2010

De store vitenskapsspørsmålene

2011 skal bli "Vitenskapsåret". Universitetet i Oslo fyller 200 år, vi har bak oss et år med "Hjernevaskdebatt", og regjeringen har tenkt å legge fram en ny forskningsmelding i 2013. Da er det ideelt å bruke 2011 til å stille de store spørsmålene om vitenskapens plass og rolle i samfunnsutviklingen. I 2012 må vi plukke ned alle luftige ideer og lage konkret politikk som skal inn i en forskningsmelding. Men i året som kommer kan vi stille de store spørsmålene, uten nødvendigvis ha de fiks ferdige svarene.
I 2011 bør vi stille spørsmål som: Kan vi stole på vitenskapen? Det handler om hva som skiller vitenskap fra politikk, hva som skal til for at noe er "sant", hvordan juks avdekkes, og om hvorfor det ikke slik at flertallet og mindretallet i en vitenskaplig uenighet ikke har krav på likeverdig spalteplass. Hva skal vi leve av etter oljen (som Forskerforbundet har tatt inititativ til å diskutere)? eller kanskje enda viktigere: Hvordan skal vi sørge for å ta med oss det vi er gode til inn i framtida? Vi må spørre hva et moderne universitet skal være - slik blant annet Knut Kjeldstadli har gjort gjennom boka Akademisk Kapitalisme. Kort sagt, 2011 bør brukes til å stille spørsmål om hvordan kunnskap, utdanning, forskning - vitenskap - skal brukes til å forme framtida. Kunnskapsdepartementet har laget egen nettside om Vitenskapsåret 2011, der mest mulig at dette skal komme fram. Gode spørsmål er velkomne...

mandag 20. desember 2010

Hvor langt er det mellom Molde og Kristiandsund?

Hva er det egentlig vi ønsker oss fra et lokalsykehus? Hva er det vi ønsker oss fra en legevakttjeneste? Hvor langt unna syns vi det er forsvarlig å dra for å føde? Hvor mye utstyr skal det være i en ambulanse? Hva skal vi bruke helikopter til? Hva slags legekontor skal vi ha hos fastlegen?

Dette er noen av tingene jeg er opptatt av når det gjelder mitt eget forhold til sykehusdebatten. For mitt eget vedkommende er virkeligheten slik at det er kort vei til fastlegen på dagtid. Er det blod og brudd involvert er det rundt 35 minutter å kjøre til legevakt i Ski. Er det mer alvorlig er det 56,8 km (og "ca 44 min" i følge Gule Siders kart) til Ahus, som jeg tror er mitt sykehus denne uka. Er det skikkelig alvorlig er helikopterturen til Ullevål svært kort. Alt i alt syns jeg det hele er ganske greit. Kanskje er jeg litt bekymret for hva som skal skje om jeg trenger ambulanse. Da må den først komme hit, og så kjøre dit. Og om vi skulle rote oss til å få flere barn, brukte den forrige bare 1 time og 12 minutter. Men det burde også holde. Med et nødskrik.

Jeg tror dette er de debattene den enkelte av oss egentlig er i stand til å reflektere over på en god måte. Ett hovedproblem i sykehusdebatten er at vi ikke får muligheten eller har noen naturlig arena å ta den type debatter.

Samtidig er det heller ingen som "får lov" til å diskutere det store bildet. Det å trekke de strukturelle konsekvensene av hva folk trenger - både objektivt og subjektivt - burde gjøres i en åpen prosess på nasjonalt nivå. Det kommer ikke til å hindre at det blir bråk og misnøye. Men det bør gjøres på nasjonalt nivå. Dagens løsning er ikke udemokratisk. Spørsmålet er om det representative demokratiet vi har i de regionale helseforetakene fungerer. Det virker som det skaper en "ekspertmening" stilt opp mot en "folkemening", der de førstnevnte mener de sistnevnte ikke har kompetanse, mens de sistnevnte mener de førstnevnte er arrogante og fjernt fra virkeligheten. Resultatet kan fort bli at vi får for mange middels gode sykehus omgitt av en for svak infrastruktur (ambulanse, helikopter etc.).

En vanskelig debatt, men problemet er vel først og fremst mangelen på en reell og skikkelig debatt.

Det er 70,5 km mellom Molde og Kristiandsund, og "ca. 59 min".

søndag 19. desember 2010

Om fotball og universitetspolitikk

På jobben har vi en avdeling for misbruk av metaforer. Vi uttaler gjerne avdelingens navn med italiensk slang, inspirert av filmen "Postmannen".
Nils Rune Langeland fra Universitetet i Stavanger har en kommentar i fredagens Morgenbladet (17/12). Der sier han usedvanlig mye klokt (Se også min gamle sjef, Paul Chaffey, sin kommentar om samme innlegg på hans blogg). Jeg er helt enig med han i både at nye universiteter ikke er noen trussel mot de eksisterende; eller at universiteter må forholde seg til en internasjonal kunnskapsverden; eller at det handler om å skaffe de beste hodene; Og Langeland har noen friske spark til Blindern som jeg også finner mye fornuftig i.
Alle argumentene til Langeland er lagt inn i fotballmetaforer. Og stort sett holder det. Langeland snakker om overganger for spillere (les vitenskaplig ansatte) og om at det ikke er myndighetene som bestemmer vilke klubber (les universiteter) som skal være gode eller ikke. Så langt, så vel.
Men så begynner metaforen å halte. Langeland skriver: "Den norske løysi­nga på d­et d­i­lem­m­aet har ei velkjend­ hi­stori­e. Alle skal få bli­ uni­versi­tet i­ nam­net. Men em­betsverket held­ att pengane og løyvi­ngane ti­l forski­ng. Form­al li­kskap som­ i­kkje end­rar noko som­ helst, er ei­ sosi­ald­em­okrati­sk parad­egrei­n".
Her er det mye som er galt: Det er ikke embetsverket som holder igjen penger - det er Stortinget som har vedtatt systemet, og bevilger penger.
Men det er fotballmetaforen som er interessant, og sånn sett passer det virkelige bildet bedre med fotball enn Langelands beskrivelse: Å oppnå universitetsstatus i Norge baserer seg på rene kvalitetskriterier. På samme måte som en fotballklubb kan rykke opp til tippeligaen, kan en høyskole som er god nok oppnå universitetsstatus. I fotballen er det slik at en nyopprykket klubb ikke får noen ekstrabevilgning fra staten fordi klubben har rykket opp. Å komme opp i tippeligaen gir derimot bedre muligheter til økte inntekter fordi klubben får nye muligheter og bedre nettverk. Slik er det også for en høyskole som blir universitet - det gir nye muligheter, men det følger ikke en bevilgning med det å bli universitet. Faktisk må de nye universitetene gjøre det samme som de nyopprykkede klubbene gjør: Kjempe hardt for å holde seg oppe, og over tid bygge kvalitet i både spillere og støtteapparat. Ofte må de satse på egne, unge spillere. Ofte må de utnytte egne fortrinn. Langelands (implisitte) budskap om at staten må gi penger til de nye universitetene er dermed klart å regne som misbruk av fotballmetaforer. Pip. Gult kort.

onsdag 1. desember 2010

Har vi nok kunnskap nå?

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har gjort en endring av sin kategoriinndeling etter utdanning, noe som har ført til at gruppen ufaglærte ble større enn før. Klassekampen rykket umiddelbart ut i et misforstått forsvar for ufaglærte, og har til slutt kommet fram til konklusjonen at det er for mange i høyere utdanning. Jeg vet denne overskriften strengt tatt ikke er Klassekampens offisielle mening, men utfra hvordan de har kjørt saken de siste ukene er det ikke langt unna. Det lukter gode gamle ml-holdninger, og det mangler bare oppfordringen om "sjølproletarisering". Holdningene som har kommet fram i både Aftenposten (kommentar fra Jan E. Hansen), fra en av mine egne partifeller (Ottar Brox) og litt for mange andre, er så feilaktige og ufyslige at de fortjener en liten kommentar.

For det første fins det ikke noe belegg for at det er for mange i høyere utdanning, at det er snobberi å ønske seg mer utdanning eller at akademikere utdanner seg til arbeidsledighet eller absolutt noen av de andre påstandene som har versert i denne debatten. Tallene er utvetydige: Utdanning er entydig positivt for samfunnet og for den enkelte, enten det gjelder lønn, personlig utvikling eller helse. For dem som har tatt høyere utdanning er tallene enda dramatisk bedre. Det fins heller ikke noe belegg for at det er et problem at folk har mer utdanning enn det som kreves i den jobben de har. Det motsatte er tvert imot et problem. Det kommer jeg litt tilbake til.

For det andre ligger det et fullstendig utdatert syn på fagarbeidere og den delen av utdanningssystemet som ikke er høyere utdanning bak mye av det som har kommet fram. I sin iver etter å "beskytte" mennesker mot for mye utdanning, bikker det over i en akademisk arroganse som smaker litt vondt. I nesten alle yrker vi kan klare å finne på, er det en stor styrke å ha utdanning. Det er ingen som sier at utdanning betyr høyere utdanning. Tvert imot - fagarbeiderutdanninger, fagskoleutdanninger og alle yrkesutdanninger er selvsagt like verdifulle som høyere utdanning. Poenget er at i omtrent alle yrker er det et økende behov for utdannet arbeidskraft. Det stilles krav knyttet til språk og regneferdigheter. Det kan stilles krav om å kunne betjene maskiner med avanserte it-systemer.

Det store bildet er som følger: Samfunnet, og spesielt det norske, er i en stadig drift mot mer utdanning. Det er lenge til vi når noen metting for hvor mange som kan/bør ta høyere utdanning. Det er stadig større etterspørsel etter fagarbeidere og alle andre yrkesgrupper som har en form for utdanning. Etterspørselen etter ufaglært arbeidskraft har lenge vært nedadgående og vil fortsette nedover.

Debatten om hvordan vi skal utvikle de forskjellige delene av utdanningssystemet er selvsagt viktig. Men for mye utdanning har vi ikke.

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...