Frihet i Vitenskapsåret

I dagens Aftenposten (13. januar - "Råd for forskningsåret") har min gamle kollega Dag Hessen - som ellers er en av våre fremste forskningspolitiske tenkere - sett seg fullstendig blind på ett virkemiddel i Norges forskningsråd: "FRIPRO". Dessuten har han noen grove feiltolkninger av hva regjeringen og ledelsen i Kunnskapsdepartementet faktisk mener om programforskning, ikke-tematisk forskning etc.

Han skriver at "[...]nesten all aktivitet kanaliseres gjennom programforskning og bare ca. syv prosent til "fri" forskning."

La meg forsøke på en oppklaring: Det Hessen sikter til er fordeling av forskningsmidler som tildeles utelukkende etter forskningskvalitet. Her er det mange forskjellige virkemidler:

• Åpne konkurransearenaer i Norges forskningsråd (NFR). Dette er det såkalte "FRIPRO" virkemiddelet. Dette utgjør som Hessen skriver 7 prosent av NFRs totale forskningbevilginger. Å få midler i FRIPRO henger svært høyt, med avslagsrater på rundt 90 prosent. Etter mitt syn er det riktig at dette er det mest høythengende virkemiddelet i NFR. Vi mener likevel at balansen ikke er helt god per i dag. Derfor styrket vi dette virkemiddelet med 60 millioner i statsbudsjettet for 2011.
• Sentre for Fremragende forskning (SFF): Det fins i dag 21 SFF'er som mottar betydelig grunnfinansiering i 5 + 5 år (avhengig av midtveisevaluering). Her bruker NFR betydelige midler. I tillegg er disse forskningsgruppene ekstremt konkurransedyktige både nasjonalt og internasjonalt og både innenfor tematiske og ikke-tematiske virkemidler. Jeg syns jeg har lest et sted at SFF'ene stikker av med 5 prosent av forskningsmidlene.
• Yngre Fremragende Forskere (YFF) er et virkemiddel der unge, lovende forskere får driftsmidler til å bygge opp forskningsgrupper. Akkurat som for SFF'ene er dette særs konkurransedyktige forskere.
• Universitetene og Høyskolene sine forskningsmidler: Ved De gamle breddeuniversitetene bruker de vitenskaplig ansatte halvparten av sin arbeidstid på forskning, mens andelen til forskning er noe lavere ved de nyeste universitene og høyskolene. Vi må anta, og kan forvente, at en betydelig del av denne forskningsinnsatsen må karakteriseres som ikke-tematisk. Det fins sannsynligvis ingen yrkesgruppe i landet som har større frihet til å forfølge egne ideer en disse forskerne. Et tilsvarende argument gjelder for universitetsansatte stipendiater og amanuensiser. Hvor mye dette utgjør i kroner og øre er sikkert nesten umulig å fastslå nøyaktig, men det er neppe tvil om at det utgjør en betydelig forskningsinnsats.

Jeg er ikke sikker på hvor mye midler som brukes. Men jeg er rimelig sikker på en konklusjon: Det har aldri vært drevet mer "fri" forskning i Norge enn i dag!

Glidende overgang
Det er ingen absolutt skille mellom "fri" og "ufri" forskning. En betydelig del av regjeringens, og dermed NFRs, forskningsmidler går gjennom såkalte "Store satsinger". Forskningsprogrammene innenfor Funksjonell Genomforskning (FUGE) og Klima (KLIMIT) er eksempler på slike satsinger. Innenfor slike store satsinger vil det variere sterkt hva som er styrt, og hva som er forskerinitiert og forskerstyrt. For eksempel ble 85 prosent av forskningen i FUGE karakterisert som "grunnforskning".

Vitenskapspolitikken
Det går an å snakke om tre "begrunnelser for forskning og vitenskap: Vitenskap skal besvare spørsmål fra vitenskapen selv ("Science for science" - Nysgjerrighetsdrevet forskning); vitenskap skal legge grunnlaget for framtidas verdiskaping ("Science for competitiveness" - vitenskap for verdiskaping); vitenskap skal svare på de store samfunnsutfordringene ("Science for society" - Vitenskap for samfunnutfordringene).

Den store utfordringen i vitenskapspolitikken blir å sørge for at forskningen og vitenskapens prinsipper anvendes for alle disse begrunnelsene. Det er et poeng at alle aktørene i forskningssystemet skal kunne møte disse begrunnelsene og sammen gi svarene vi trenger.

Og helt til slutt: Det heter "Vitenskapsåret 2011"!