lørdag 28. mai 2011

Er SV intellektuelt late?

Paul Chaffey har anmeldt/ skrevet et bokessayet til Frank Rossaviks bok "Fra Kings Bay til kongens bord" for magasinet Minerva. I essayet forteller Paul Chaffey om det har mener er "SVs fire personlighetstrekk". Essayet er verdt å lese, men ett av de påståtte personlighetstrekkene vil jeg undersøke litt nærmere: Er SV intellektuelt late?

Chaffey beskriver hvordan partiet SV ikke har evne eller vilje til å drive politikkutvikling i forskjellige faser av politikken. Jeg er også opptatt av intellektuell latskap som kulturelt fenomen. Men først: hva innebærer det å være intellektuelt lat? Intellektuell latskap oppstår når kartet ikke lenger stemmer med terrenget, uten at man gjør noe med kartet.

Latskap i utenriksdebatten
I 1995 var det sikkerhetspolitiske landskapet i verden i voldsom endring. Etter murens fall i 1989 og Sovjetuniones oppløsning i 1991 gikk verden fra to til en supermakter og NATO visste ikke hvilken rolle de skulle innta. Undertegnede var leder i SVs utenrikspolitiske utvalg på den tiden og mente, sammen med mange andre, at dette var noe SV burde debattere og forholde seg til. Vi mente også at partiprogrammet burde innholde noe mer enn at Norge skulle melde seg ut av NATO. Jeg var overrasket over den manglende responsen. Forklaringen fikk jeg fra en av SVs parlamentarikere. Han sa omtrent som følger: Pragmatisk politikk driver vi hver eneste dag i fylkesting og kommuner. I utenrikspolitikken vil jeg at fanen skal reises ren og rød.

Latskap i vitenskapspolitikken
Innenfor forskning, men særlig innenfor høyere utdanning, har vi sett mye av det samme. Mange SV-stemmer fremfører politske standpunkter basert på et verdensbilde fra den gang det var fire universiteter i Norge og noen titusen studenter. Universitetenes rolle og plassering i samfunnet har forandret seg dramatisk de siste årene. Kravene til univeristetenes deltagelse i både verdiskaping og samfunnsdebatten har blitt stadig sterkere. Dette reflekteres i liten grad i hva som ytres fra ledende SV-stemmer.

Det fins unntak
To ting er viktige å være klar over: Det er ikke spesielt mye bedre i andre partier. Og det fins unntak. Mange av disse unntakene er SVere som har en rolle i organisasjoner som driver med politikk. Jeg møter stadig vekk SVere i profesjonelle roller som ikke er intellektuelt late. Ellers er det langt mellom unntakene. Men la meg nevne to innenfor mitt område: Benjamin Endre Larsen blogger og er aktiv i debatter i partiet. Jeg er ofte uenig med Benjamin, men han setter seg inn i sakene og tør utfordre sine egne tanker. Det andre unntaket er jeg enda oftere uenig med: Knut Kjellstadli. Han ga nylig ut boka "Akademisk kapitalisme". Så vidt jeg vet er dette det første forsøket fra en SVer på å tegne opp en politikk for akademia. Knut viser mot i denne boka og er ikke intellektuelt lat. Han tar inn over seg hvordan verden har forandret seg og forsøker å levere noe mulige svar ut fra sine politiske visjoner.

Hva så?
Jeg tror SV er helt avhengig av å blir intellektuelt mindre late skal vi få ny dynamikk og vekst inn i partiet. Hvordan få til det? Noen svar er:
  • Øk toleransen: Vi må begynne å tåle - og sette pris på - at folk i partiet har andre meninger enn oss selv. Bruk av "Venstresidekortet" (jfr. Chaffeys innlegg) bør forbys.
  • Delta i debattene: Flere stemmer må gjøre seg gjeldene.
  • Tenkemiljøer må på banen: De eksisterende tenkemiljøene må bli flinkere til å dra i gang nye debatter, og ikke bare levere defensive argumenter. Vi har en tendens i dette partiet til å være veldig politisk korrekte. Det er det mange nok som er...

mandag 16. mai 2011

De vanskelige dialogene

I medlemsavisa "Fontene", på Fontenes nettsider og på andre steder i hyperspace, har både barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer hisset seg opp til de store høyder over hva de mener Kunnskapsdepartementet har foreslått om endringer av helse- og sosialutdanningene. Det hele har gått så langt at statsråd Tora Aasland måtte gå ut og presisere at ingen avgjørelser er fattet.

Dynamikken er interessant, og den sier litt om hvor vanskelig dialog er noen ganger. Bakgrunnen for all støyen var et diskusjonsnotat som Kunnskapsdepartementet la fram for en bredt sammensatt gruppe fra FO . Notatet innholdt blant annet mulige andre måter å organisere utdanningen innenfor "FO-området". Det var aldri på noe tidspunkt framlagt som noe annet enn et grunnlag for diskusjon. Etter møtet har forskjellige representanter fra FO brukt alle tenkelige kanaler på å spre at Kunnskapsdepartementet har foreslått å legge ned vernepleierutdanninga, og det har vært tatt i bruk meget sterke ord.

Hensikten med et diskusjonsnotat er selvsagt å få til diskusjon. I så måte var forsøket fullstendig mislykket. Utgangspunktet for diskusjonen (og for hele arbeidet med revidering av helse- og sosialutdanningene) er at det ikke (lenger) er samsvar mellom utdanningene som gis og de kompetansebehovene som eksisterer i samfunnet. Hvordan disse kunnskapsgapene skal fylles har vi ikke blitt noe klokere av. I stedet har all tid vært brukt til å forklare FO hva vi ikke har foreslått.

Det er selvsagt mulig at det beste svaret på utfordringene innenfor helse- og sosialutdanningene er å gjøre ingenting. Men jeg tviler. Utfordringene blir å få de riktige diskusjonene opp på bordet. Det må vi tydeligvis gjøre på en annen måte neste gang.

mandag 2. mai 2011

Svarene Fagerbergutvalget ikke har funnet om ikke-tematisk forskning

I serien "Kyrre argumenterer mot argumenter for forslag han støtter", har vi i dag kommet fram til Fagerbergutvalget, som i dag la fram sin innstilling. Veldig skjematisk forslår utvalget to ting:
  1. De foreslår å innføre en "nevner" i de forskjellige målene vi har for resultater av forskningen. Dette er slett ikke lett å få til på en god måte, og det får sikkert utvalget høre. Men motargumenter av typen "ikke alt kan måles og telles" er banale. Selvsagt kan vi ikke det, men vi kan åpenbart måle bedre enn i dag. Jeg syns Fagerbergutvalget har kommet med et verdifullt bidrag som kan brukes til å videreutvikle våre måter å måle forskning på. Men det skal jeg ikke bruke mer blekk på nå.
  2. Utvalget foreslår (som de fleste andre utvalg i denne sektoren) å bruke masse penger på å løse problemene. Mangelen på originalitet er overraskende, men mangelen på vilje til å dykke ned i problemstillingene er betenkelig. Forslagene, slik de er utformet av Fagerbergutvalget, er dessverre ikke mer enn det en rekke aktører i forskningsdebatten utmerket klarer å koke sammen uten hjelp av et ekspertutvalg. Problemet er kanskje ikke hva Fagerbergutvalget sier, men de de ikke sier.

Et utvalg av Fagerbergutvalgets kaliber burde ha gått mye lenger i å finne svar på de viktige spørsmålene som handler om hvordan forskningssystemet fungerer. Hva forskerne ønsker seg og syns er strengt tatt bare et delargument i et systemperspektiv. Her følger noen eksempler på hva jeg skulle ønske Fagerbergutvalget hadde besvart om ikke-tematisk/nysgjerrighetsdrevet/forskningsbasert forskning:

Hva skjer med dem som ikke får penger fra "Fripro"?
Fagerbergutvalget foreslår en dramatisk økning av midler til Forskningsrådets åpne konkurransearena for fremragende forskning. De begrunner det med at andelen midler i Forskningsrådet har gått ned og at det er et effektivitetstap når mange gode forskere ikke får forsket på det de ønsker. For at dette argumentet skal være argumentasjonsmessig troverdig må følgende spørsmål besvares: Hva skjer med de (gode) forskningsprosjektene som ikke får støtte.

Dersom de fleste av disse prosjektene får støtte omtrent i samme form fra andre finansieringskilder har forskningssystemet strengt tatt ikke store problemer. Det er transaksjonskostnader knyttet til at forskerne må søke på nytt, men en søknadsprosess er i seg selv kvalitetsfremmende. Men dersom mange av disse forskerne forsvinner ut av forskningen, eller utfører forskning de ikke er motivert for og/eller ikke er egnet til, har systemet et problem.

Hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning trenger et forskningssystem?
Argumentet om at den åpne arenaen må styrkes fordi andelen har gått ned er meningsløst. (At utvalget går tilbake til å relatere forslagene sine til FoU-andelen av BNP er tilsvarende meningsløst. Forskjellen mellom FoU-andelen av norsk BNP i et globalt kriseår (2009) og et år med krig i midtøsten (2011) er ekstrem og reflekterer ikke den faktiske forskningsinnsatsen). I Fagerbergutvalget sin logikk stod det dermed bedre til med norsk forskning i 2001, for da utgjorde ikke-tematisk styrte prosjekter en større andel av et dramatisk mindre forskningsbudsjett. I think not.

Da burde utvalget anstrengt seg litt mer for å fine ut hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning et forskningssystem trenger. Jeg tror også at vi har for lite i dag, men et ekspertutvalg bør gi oss noe mer håndfaste svar: Bør en viss andel av forskningen være av denne typen? Bør det være en viss andel av de aktive forskerne? Kan det tenkes at gruppen som virkelig tilfører forskningssystemet noe unikt er begrenset, slik at det bare er en gitt mengde forskere som bør drive med dette, mens for systemet er det bedre om flere engasjerer seg i anvendt forskning eller tematisk styrt forskning?

For ikke å snakke om det jeg mener er det viktigste spørsmål omkring nysgjerrighetsdrevet forskning: Hvordan innretter vi også de tematisk styrke programmene slik at de er så tematisk vide at de fanger opp mange nok problemstillinger, og hvordan innretter vi programmene slik at vi fanger opp det uventede og gir forskerne mulighet til å forfølge ideer som dukker opp.

Hva er alternativbruken av 600 av de beste forskerne?
Dersom Fagerbergutvalget får det som de ønsker, vil 600 flere av de beste forskerne (som ikke er i et senter for fremragende forskning allerede) få forske på det de vil, og ikke det de driver med når de ikke får gjennomslag i "Fripro" (noe vi altså ikke helt vet hva er, se over).

Hvilke konsekvenser har det for forskningssystemet? Vil det tappe forskere fra viktige forskningssatsinger for å møte morgendagens utfordringer, som klima og helse? Vil det trekke de beste forskerne ut av undervisningen, slik NSO frykter?


Dette er blant de tingene det skulle vært nyttig å vite mer om. Men mest av alt er jeg uenig i den underliggende ideen om at det fins to typer forskning - den høyverdige, fri forskningen og alt det andre. Jeg har sett så mange eksempler på hvordan de store programmene nettopp får fram glitrende, grunnleggende forskning. Programmene for Funksjonell Genomforskning, for det internasjonale polaråret eller for klima er gode slike eksempler.

Egentlig har statsråd Aasland besvart dette spørsmålet like bra og langt mer prinsippielt for lenge siden, på et seminar i Litteraturhuset arrangert av Forskerforbundet 19. august.

En annen dag skal jeg polemisere mot argumentene for forslagene om å øke antall phd-stillinger og for økt RBO også.

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...