Unios krav til vitenskapsbudsjettet

Unio har sendt sin kravliste for årets budsjett til Stortinget. Unio gjør som vanlig en ryddig og grundig jobb. Jeg skal bare kommenterer og polemisere om vitenskapspunktene:

• Behov for opptrappingsplan: Unio foreslår å gjeninnføre tidfesting av det såkalte 3 prosent-målet til 2017 (at Norge skal bruke 3 prosent av BNP på forskning, med en prosent fra offentlige og to prosent fra private kilder). Dette er et idiotisk forslag. Norges BNP har de fire siste årene variert fra det oppblåse (2008) via det begredelige (2009) til det sterke (2011) med resultat at Norges BNP har gått opp og ned som en jo-jo, uten at det har fotalt oss noe om forskningsinnsatsen. Før tidfesting av BNP-målet ble fjernet i 2009 handlet forskningsdebatten om en ting - penger. Og enhver satsing ble målt mot avstandet til (det varierende) 3 prosent målet. Etter at Statsråd Tora Aasland tok den tøffe jobben med å fjerne tidfestingen, har forskningsdebatten rett og slett blitt mye bedre. La oss fortsette å diskutere forskningens innhold - det er alle tjent med. Det er godt mulig andre - og konkrete - opptrappingsplaner vil være nyttig, men denne er det ikke! (PS: Norge bruker ikke minst offentlige midler på forskning.)
• Fondet: At Unio vil beholde fondet med alle dets problemer er greit nok. Litt spesielt at de vil kompensere svakhetene i fondet over det ordinære budsjettet. Ikke akkurat konsekvent, men viser at også Unio ser problemene med fondskonstruksjonen.
• Fullfinansiering av stipendiatplasser: Argumentet er greit nok, og det er et "beregningsutvalg" på gang for å forsøke å anslå de faktiske kostnadene ved en stipendiat (noe som nødvendigvis også vil varierer mye mellom fagområder). Den viktigste grunnen til at det ikke har kommet nye stipendiatstillinger på de siste budsjettene er for øvrig at det ikke er nødvendig. De sterke forskningssatsingene fører til kraftig vekst i antallet phd'er uten direkte bevilgninger fra KD.
• "Fullfinansiering" av studieplasser: Her går det i ball for Unio. Hvorvidt "20-25 pst av studiepoengproduksjonen [...] produseres for 40 pst den reelle kostnaden" avhenger fullstendig av om antallet studenter høyskoler og univeristeter hadde før finansieringssystemet ble "produsert" til full pris. Det faktum at veksten i studenttall har kommet hos høyskolene og at veksten i produksjon per student har kommet hos universitetene tyder på at det ikke stemmer. Men å bruke mer penger på kvalitet er et godt formål. Unio bør (i likhet med NSO) tenke gjennom hvordan det å øke grunnbevilgningen med 200 millioner faktisk fører til økt kvalitet i høyere utdanning (og ikke fører til f.eks. økt satsing på forskning ved univeristeter og høyskoler)....
• Flere studentboliger er også et godt tiltak. Men regjeringen har ikke noe mål om en generell dekningsgrad på 20 prosent. I så fall hadde vi ikke trengt å bygge ut mer i gamle SiO (som hadde dekningsgrad over 20 prosent før de slo seg sammen med OAS). Behovet må vurderes på en mer kompleks måte.

Alt i alt mye fornuftig å bruke penger på, men også noen lite gjennomtenkte forslag.

Derfor legger vi ned forskningsfondet

Regjeringen foreslår i dag å legge ned fondet for forskning og nyskaping. Grunnen er at fondet, som var vinger for forskningen da renta var høy, nå har blitt en klamp om foten når renta er lav. Dessuten blir ikke fondsavkastingen pris- og lønnsjustert. Det betyr at bare for å opprettholde verdien av avkastingen må man hvert eneste år legge inn 3 milliarder i fondet.

Framtida for fondet kan enkelt illustreres i denne figuren:

Bare for å stå stille i 2013, måtte fondet ha økt med 29 milliarder på årets budsjett (avkastingen kommer året etter innskuddet). Når fondets hensikt (langisktighet, sektorovergripende og nasjonale utstyrsinvesteringer) er plassert på egne poster, er langsiktighet og forutsigbarhet sikret på en bedre måte enn før.

Fakta om forskning og innovasjon

Det siste døgnet har det dukket opp en rekke påstander om forskning og innovasjon som i beste fall er tvilsomme, men ellers direkte feil. Nedenfor følger en gjennomgang av noen av påstandene.

1. Forskningsbudsjettet for 2011 er det verste på 10 år (sagt av Trine Skei Grande i trontaledebatten)
Dersom Skei Grande faktisk mener forskningsbudsjettets størrelse, så har forskningsbevilgningene økt med rundt 50 prosent med den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2011. Dette er en realvekst på rundt 27 prosent. Knapt noe område kan vise til tilsvarende vekst.
Dersom Skei Grande sikter til utviklingen i forskningsbevilgningenes størrelse, har det bare vært realnedgang i forskningsbevilgningene en gang - i 2003 - med den regjeringen Venstre var endel av!
Dersom Skei Grande sikter til innholdet i forskningsbudsjettet, så tar vi gjerne debatten - si hva du er misfornøyd med!

2. Forskning blir da salderingspost (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10)
Som vi ser av figuren over har den rødgrønne regjeringa aldri skåret i forskningen - og da snakker i reell vekst. Det er en god garanti for at forskningen heller ikke blir salderingspost så lenge de rødgrønne sitter med regjeringsmakt, noe som også står klart i regjeringserklæringa og i forskningsmeldinga "Klima for forskning". Kanskje dette betyr at Sanner er redd for at de borgerlige vil skjære ned hvis de, gud forby, får regjeringsmakt?

3. Regjeringen har fjernet BNP-målet for forskning (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10)
Regjeringen har ikke fjernet målet om at det skal brukes 3 prosent av Brutto Nasjonal Produkt til forskning og utvikling. Men i forskningsmeldinga "Klima for forskning" fjernet vi det som et styringsinstrument for forskningspolitikken. I stedet styrer vi forskningspolitikken etter ni forskningspolitiske mål. De siste få årene har det vært voldsomme svingninger i BNP. Det har selvsagt ført til at forskningen som andel av BNP også har svingt voldsomt, selv om det har vært realvekst hvert år. Det viser hvor meningsløst BNP-målet er som kortsiktig styringsinstrument.

4. Fjerning av forskningsfondet skaper usikkerhet om forskningsbevilgningene (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10 og av opposisjonen til Aftenposten)
Hele statsråd Aaslands begrunnelsen for å gjøre noe med fondskonstruksjonen er at det som har vært gode vinger for forskningen i en vekstfase nå har blitt en klamp om foten. De innebygde svakhetene i fondskonstruksjonen gjør nå at store deler av forskningsbevilgningene taper seg i verdi for hver år (fordi de har samme kronebeløp fra år til år) og at avkastingen til forskning vil gå dramatisk ned i årene som kommer fordi renta har blitt lavere (enn for ti år siden). Disse svakhetene hadde liten betydning når fondet var lite, men er nå dramatiske. Dersom fondskonstruksjonen viderføres med dagens innskudd på 80 milliarder, vil avkastingen være verdt 1 milliard mindre i 2015! Det kaller jeg usikkerhet!

5. Norge henger stadig mer etter i innovasjonsevnen (sagt fra opposisjonen i trontaledebatten)
Jeg er usikker på hvorfor de mener det. Det kommer stadig nye innovasjonsundersøkelser og de varierer voldsomt. På endel av parmetrene er det bra å komme dårlig ut: gode arbeidsforhold og god lønn for forskere teller negativt!
Jeg anbefaler alle å lese siste undersøkelse fra Richard Florida. Der kommer det klart fram at Norge ikke har noe å skamme seg over.

I morgen kommer statsbudsjettet. Opposisjonen kommer til å fortsette å hevde mye av dette. Nå er dere advart.

Kompetanse og barnevern

Barnevernpanelet har nettopp lagt fram sin rapport for Barne- og Likestillingsminister Audun Lysbakken. Rapportens kapittel om kompetanse har glimrende analyser, men jeg ser ikke alltid hvordan de kommer fra analyser til forslag.

De første setningene i kapittelet lyder: ” For å bedre kompetanse og kvalitet i barnevernet må vi åpent diskutere hva slags profesjonalitet barnevernet trenger. Barnevernet skal løse komplekse oppgaver, og dette krever ulik kompetanse. Til dette trengs en yrkesutdanning som ruster studenter og ansatte til å bli trygge og tydelige i hvordan forene oppgavene med å gi respektfull hjelp og å være tvangsmyndighet.”  Dette er et godt utgangspunkt. Panelet identifiserer deretter en del viktige kompetanser for ansatte i barnevernet.

Tverrfaglighet

Om dette skriver panelet: ” Selv om barnevernpedagoger og sosionomer er de sentrale profesjonene i barnevernet, understreker kompleksiteten i barnevernets oppgaver, behovet for bred og flerfaglig kompetanse i et barnevernfelt som omfatter langt mer enn det som foregår i de kommunale barneverntjenestene, i barneverninstitusjoner og i det statlige byråkratiet. De som skal arbeide i barnevernet må ha både generell kunnskap som de deler med flere andre profesjonsutøvere og en spesialisert kunnskap rettet inn mot det forvaltningsmessige og miljøterapeutiske arbeidet i barnevernet (sml. NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet).” Panelet foreslår til og med at nyansatte i barnevernet skal få tilbud om introduksjonsprogram, uavhengig av utdanningsbakgrunn.

Utvidelse av utdanninger

Det som er vanskeligere å forstå er hvorfor panelet vil utvide utdanningene (både barnevernpedagog og sosionom) til fem år. Dette begrunnes med at studentene må ha nok studietid til å kunne løse oppgaver i en mangfoldig og komplekst barnevern. Dette virker umiddelbart litt motstridende i forhold til panelets syn på tverrfaglighet. Jeg mener en treårig utdanning vil være tilstrekkelig for å løse mange av oppgavene i barnevernet og i resten av sosialfeltet (som sosionomene også er). Det vil være mange som ikke har evner eller motivasjon til å ta en femårig utdanning. Da begrenser vi rekrutteringsgrunnlaget.

Spesialisering på masternivå

At det er behov for spesialisering innenfor barnevernet (og hele sosialfeltet) er det ingen tvil om. Etter mitt syn bør slik spesialisering bygges som master på toppen av faglig brede bachelorutdanning. Jeg tror også det er viktig å gi folk tilbud om master ut fra arbeidet de er i, mer enn hvilken grunnutdanning de har (gitt at den er sosial- eller helsefaglig). Da vil også lærestedene stå friere til å gi differensierte spesialiseringer, enten det gjelder komplekse barnefaglige spørsmål, nye sosialfaglige problemstillinger som demens og rus, eller for å inneha ledelsesroller i barnevernet.

Bra Kompetansedokument fra NHO

NHO har gitt ut et dokument om kompetanse. Konklusjonen er at NHO har gitt ut et meget godt dokument. I motsetning til det som er typisk NHO, og særlig i valgkamp, er dette dokumentet (nesten) fritt for fikse påfunn. Sett fra mitt ståsted virker dokumentet godt oppdatert på den faktiske politikken som føres. Forslagene er stort sett gode, fornuftige, realistiske og gjennomarbeidete. Dokumentet har fire deler. Her er mine kommentarer:

Læring gjennom arbeid: NHO slår fast at læring må foregå i hele yrkeskarrieren, og påpeker den enorme innsatsen som gjøres i arbeidslivet med uformell læring (I 2003 ble det i følge FAFO utført ikke-formell opplæring til en verdi av 9,3 mrd.). De signaliserer også en ambisjon om å styrke kvaliteten i slik opplæing, blant annet gjennom nærmere samarbeid med universiteter og høyskoler. Skattefradrag for kostnader til utdanning, både for virksomheter og den ansatte, er interessante tanker.

• Kvalitet og relevans i utdanningen: NHO spør etter kvalitet, men svarer i stor grad "relevans". De mener at Lånekassen skal bruks til å ""styre" utdanningsstrømmer mot læresteder i de land og de fag der vi har særlig behov for kompetanse". Samtidig mener NHO at det skal gis støtte til førsteåret ("freshman") til land med fireårig bacheolor, noe som ikke har noe med kvalitet å gjøre.
• Kvalitet og rekruttering: Dette syns jeg er den beste delen i NHOs dokument. Litt overraskende tar NHO til orde for sterkere styring av utdanningsvalg. De siser rett ut at "Elevers og studenters ønsker kan, etter NHOs syn, ikke være det dominerende prisnippet for dimensjonering av utdannings- og studietilbud." Meget interessant. Jeg savner konkretiseringer: Hvordan mener NHO det faktisk skal gjøres? For å øke kvalitet i (høyere) utdanning viser NHO samme mangel på fantasi som Høyre: Det eneste svaret er å sette høyere karakterkrav og/eller flytte en utdanning til en høyere finansieringsklasse. Fantasiløst. Jeg syns også NHO i stor grad overser at trenden for MNT-fag er i ferd med å snu: Det er ikke lenger en nedgang i søkningen til teknologi og realfag. Det er heller ingen sterk oppgang, men poenget nå må være å bygge videre på de positive resultatene som er oppnådd. Forslagene om tiltak mot frafall, kartlegging av kompetansebehov, godkjenning, fleksibilitet mm. er stort sett gode.
• Organisering av utdanningen: For høyere utdanning gir NHO stort sett støtte til (den frivillige, men stimulerte) politikken om SAK - Samordning, Arbeidsdeling (både nasjonalt og internasjonalt) og (faglig) Konsentrasjon. De påpeker den litt uklare situasjonen fagskolene står oppe i, men konluderer litt overraskende med å anbefale at fagskolene i 2020 skal være "organisert som annen tertiærutdanning med statlig styring og finansiering". Også i dette kapittelet overrasker NHO som tilhenger av statlig styring, blant annet gjennom sentralt gitte eksamener i høyere utdanning.

Dokumentet hadde tjent på litt mer fantasi i forslag til hvordan ting kan gjøres bedre og annerledes der NHO har (legitim) kritikk. Mer penger og strengere karakterkrav trenger man ikke et helt dokument for å foreslå. Men alt i alt har NHO gitt ut et oppdatert og spennende dokument om kompetansepolitikk.