New Mumbling Punishment

For litt over en uke kokte det i deler av Facebook-feeden min. Endelig var det noen som skrev om New Public Management! Til og med Dagens Næringsliv! Da er det sant!

Kampen mot NMP har usedvanlig apell til mange på venstresida. NMP er så nærme vi kan komme en konspirasjon uten at det bikker over; at det er en samlet ideologi som står for alt vi misliker. "Bedre" blir det ikke i politikken, og spesielt på venstresiden.

Typisk norsk journalistikk
Hva fikk vi så av Dagens Næringsliv? Et veldig typisk stykke norsk journalistikk: en journalist har en mening, han intervjuer kilder som bekrefter synet sitt og publiserer det som en sak. Basert på at journalist Butenschøn har observert at det er byråkrati i offentlig sektor, lages det en anti-NPM sak. Men vi får ikke svar på et eneste litt mer grunnleggende spørsmål: Har det blitt mer byråkarti enn før? Har offentlig sektor blitt mer eller mindre effektiv?

Don Quijote-prosjektet
Jeg mener "NPM" som fiendebilde er det mest håpløse prosjektet venstresida har. Jeg har i over fire år hørt på klaging på NPM innenfor forskning og høyere utdanning. I de samme litt over fire årene har jeg bedt de samme menneskene om å være konkrete: nøyaktig hva er det som er NPM? Hvem er det som har stått bak denne NPM'en? Hva er det de ønsket å oppnå med alt dette NPM'et? Er vi uenig i alt dette som NPM har påført forskning og høyere utdanning?

Problemet med "kampen mot NPM" er at det er en kamp mot vindmøller: Det fins verken noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (definisjonen DN presenterer er helt typisk: ullen og omfattende).

Kamp for gamle privelegier
En av de mest snurrige ideene på venstresiden er villigheten til å sløse med offentlige penger. Hvis NPM betyr at det stilles krav til hva vi bruker penger på i offentlig sektor, og at pengene brukes effektivt, så er det greit for meg. Jeg mistenker at mange bruker "kampen mot NPM" for å beholde gamle privelegier: Lærere ønsker å styre hva som skjer i klasserommet; professorer ønsker å bruke dagen til det de finner for godt; legene vil fortsette å være gudene over liv og død.

Jeg er sjeleglad for at den tiden er forbi da vi overlot det mest verdifulle vi har - barna våre - til en enkelt person i et klasserom, uten innsyn. Jeg vil vite hva doktoren min har sagt og ment, jeg vil vite hvorfor og ha muligheten til selv å finne ut. Et moderne samfunn stiller større krav til dokumentasjon, til rutiner, til transparens. Det er jeg glad for. At det av og til fører til idiotiske rutiner må vi nok regne med. Men jeg tviler på at vi finner konspirasjonen bak NPM.

Tulle fakta

Veldig på overtid: Jeg fikk omsider somlet meg til å se Harde Fakta-programmet om høyere utdanning. Det er greit å leke med tall, men sammenhenger er ikke så lette å forstå. Verken for den selverklærte høyresideprogramlederen Jon Hustad eller for wannabe Kunnskapsminister Trond Giske. Jeg må gjennom noen av premissene og påstandene i programmet.

1. "Det satses på humanistiske og samfunnsvitenskaplige fag"?
Systemet for styring av høyere utdanning er komplisert. Det er sikkert grunnen til at Hustad ikke har orket å sette seg inn i det. Grovt sett består det av to elementer:
a) Universiteter og høyskoler dimensjonerer sitt utdanningtilbud gjennom sine faglige vurderinger og økonomiske disponeringer. Universitetene og høyskolene får uttelling etter som de får studenter gjennom 60 studiepoeng-enheter. For å være nøyaktig får de 40 prosent i slik "resultatbasert finansiering", mens resten er finansiert gjennom grunnbevilgningene. Summene er gradert på en grov, femdelt skala etter en grov prisantagelse for forskjellige utdanningtyper. Som alle systemer har også dette svakheter, men det gir stor fleksibilitet for universiteter og høyskoler til å følge sine faglige prioriteringer. Det stimulerer sterkt til å utnytte kapasiteten godt, og det har sterke disinsentiver til å satse på nye fag uten å ha finansiering.
b) Myndighetene kan satse på bestemte fag. Dette kan gjøres gjennom pålegg i form av aktivitetsplikt, noe som nesten ikke gjøres i Norge. Eller det kan gjøres ved å bevilge penger til bestemte fag i dialog med de universitene og høyskolene som ønsker å satse slik myndighetene ønsker.

Den satsingen som myndighetene har kommet med har kommet i form av slike bevilgninger. Under halvparten har lærestedene selv styrt. Resten har vært fordelt på lærerutdanning, helseutdanning og realfagsutdanninger. Det SV-styrte Kunnskapsdepartementet har med andre ord satset på tre fagområder vi har stor bruk for i årene framover.

2. "Vi vet ikke hva vi satser på"?

Både Jon Hustad og Trond Giske mente vi kaster penger etter studieplasser fullstendig i blinde. Trond Giske burde i hvert fall vite bedre. Han har disktuert det i regjering og hans eget embetsverk i NHD har vært svært aktive i å bidra til å utarbeide et grunnlag for å si noe om hvordan utdanningsbehovene ser ut framover: Rapporten "Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020" er akkurat et slikt grunnlag for å foreta meningsfulle prioriteringer.

3. "Vi sløser bort enorme summer på utdanninger vi ikke har bruk for"?
Giske støttet Hustad i at det er sløseri at alle disse menneskene tar tulleutdanninger som sosialantropologi når de kunne og burde blitt geologer.
Vi vet at en fullført høyere utdanning i seg selv er svært viktig for å få en meningsfull jobb og god karriereutvikling. I tillegg til å lære fagspesifikke ting, lærer studentene metodikk som kan brukes i arbeidslivet. Undersøkelsene viser at det er akkurat det de gjør - får gode jobber og bruker sine generiske kunnskaper. Både rapporten over og historien viser at vi har bruk for de fleste med utdanning.

4. "Fullstendig uten styring"?

Siden "Utdanningsbølgen" begynte å skylle innover Norge i 2009 (økende ungdomskull med økende interesse for å ta høyere utdanning) satset Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland og regjeringen systematisk på å benytte denne unike muligheten til å utdanne flere, og ja, til områder det er bruk for. Rapporten over var et viktig grunnlag, og som en konsekvens har realfag vært en av hovedsatsingene. Da vi telte opp våren 2012 viste det seg at politikk nytter:

• Antallet uteksaminerte ingeniører var i 2011 det høyeste siden 1995
• Økningen har vært på 21 prosent siden bunnåret i 2008 og på 12 prosent fra 2010 til 2011
• Antall ferdige kandidater innenfor alle de tre realfagsområdene, master i teknologi (tidligere sivilingeniør), matematisk-naturvitenskaplige fag og treårig ingeniør, er de høyeste på ti år. For første gang er tallet på over 6000 ferdige kandidater.

Harde fakta uten å forså noe blir bare tulle fakta (Unnskyld orddelingen - den er bevisst).