onsdag 21. juni 2017

Vitenskapelig kvalitet og svar på samfunnsutfordringer

OECD la forrige uke fram sin gjennomgang av den norske politikken for forskning og høyere utdanning. Der var de helt klare på at det ikke var noen motsetning mellom kvalitet, innovasjon og svar på samfunnsutfordringer. Det gjorde at jeg gikk litt tilbake til debatten om ekspertgruppens «områdegjennomgang» av Norges Forskningsråd.

Ekspertgruppen satt opp en motsetning mellom forskning forsamfunnsutfordringene og nysgjerrighetsdrevet forskning. Det samme gjorde Lars Holden fra Forskningsinstituttenes Fellesarena, FFA i Aftenposten23. februar. Rektorene ved de tre største breddeuniversitetene våre gjorde det samme i et tilsvar i Aftenposten 6. mars, selv om de sier det motsatte. Motsetningen er kunstig og bidrar ikke til økt forståelse av forskningssystemet.

La oss først slå fast at det er allmenn enighet om mange av målsettingene ekspertgruppen setter opp for hva Forskningsrådet må gjøre. Også i Forskningsrådet selv:
·       Forskningsrådets programmer må bli mer langsiktige
·       De tematiske programmene må være brede, og ikke preges av særinteresser
·       Koordineringen av forskning fra de ulike departementene må bli bedre
·       Det er ønskelig å få finansiert flest mulig forskningsprosjekter med høy vitenskapelig kvalitet
Problemet til både ekspertgruppen, forskningsinstituttene og breddeuniversitetene er at de begynner å diskutere hva som er «best» av (vitenskapelig) kvalitet og nytte. Jeg mener de begynner i feil ende.

Vitenskapelig kvalitet nødvendig, men ikke tilstrekkelig

De tre rektorene, Ole Petter Ottersen fra Universitetet i Oslo, Dag Rune Olsen fra Universitetet i Bergen og Gunnar Bovim fra NTNU («bredderektorene») mener høy vitenskapelig kvalitet er en forutsetning for nytte. Det er selvsagt at vi ikke har bruk for forskning uten høy kvalitet. Høy kvalitet blir dermed en nødvendig forutsetning. Det er ikke dermed sagt at høy kvalitet er en tilstrekkelig forutsetning for nytte. Tvert imot viser historien at forskning som har sitt primærformål å utvikle ny kunnskap, ikke nødvendigvis oppfyller behov i samfunnet – «nytte», og særlig ikke på kort sikt. Spesielt ser vi dette tydelig når samfunnet definerer at de har behov for ny kunnskap knyttet til utfordringer samfunnet står overfor. Da tar det lang tid før universitetene responderer. Universitetsforskere er som alle andre – stiavhengige: De gjør det de er best på. Svært få har evner og interesser til å gå inn i et nytt område, selv om samfunnet har behov for kunnskap på et felt. Norske universiteter har heller ikke utmerket seg med å levere resultater som er etterspurt i norsk næringsliv og forvaltning. Det har i stor grad forskningsinstituttene gjort.

Tanken om at dersom forskning av høy kvalitet bare får tilstrekkelig med midler, så fører det til at det kommer ut nytte og relevans i den andre enden er solid forankret i det såkalte lineære synet på innovasjon. Dette synet er for lengst forlatt. I dag mener man at innovasjon oppstår i interaksjonen mellom de ulike interessene og aktørene i en innovasjonssystem.

Bredderektorene mener ekspertgruppen er forbilledlig klar på at vi «ikke kan tillate oss å renonsere 
på kravet om høy kvalitet dersom forskningen skal kunne bidra med kunnskap i utvikling av politikk, omstilling og innovasjon i næringslivet og i offentlige tjenester, samt trygg forvaltning». Deretter roser de ekspertgruppen for å ta «et helt nødvendig oppgjør med et utdatert syn som skiller mellom forskningen nytte og relevans på den ene siden, og høy kvalitet på den andre». Selv om bredderektorene mener de forener nytte/relevans og kvalitet, så gjør de det motsatte: De utroper kvalitet som vinneren. Når bredderektorene sier at det å øke andelen som fordeles utelukkende på vitenskapelig kvalitet «ikke vil svekke samfunnsnyttig forskning», sier de i realiteten at kvalitet kan erstatte relevans som seleksjonskriterium, uten at vi taper noe på det. Da er kvalitet valgt på bekostning av relevans og nytte.

Lars Holden i Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA) gjør noe av det samme: han er (rimeligvis etter å ha lest ekspertgruppens rapport) bekymret for at mer fordeles på bakgrunn av høy vitenskapelig kvalitet i stedet for relevans, og argumenter på mange måter hvorfor relevans er det viktigste.

Samfunnsutfordringene må møtes med ulike forskningsvirkemidler

«Forskning for å møte samfunnsutfordringene» blir etterspurt når samfunnet definerer at vi mangler nødvendig (forsknings)kompetanse for å kunne møte en samfunnsutfordring. Disse forskningsbehovene oppstår ikke fordi grunnforskernes nysgjerrighet har drevet spørsmålene fram, eller fordi bedriftene etterspør forskning på dette feltet. Tvert imot er disse områdene preget av at samfunn og politikk ligger langt foran forskningsinteressene eller kommersielle interesser. To klassiske forskningsfelter som eksemplifiserer dette er «kvinnehelse» og «kroniske tilstander». Her var det verken (mange) bedrifter som ville betale for forskning eller (mange) universitetsforskere som ville bruke sin intellektuelle kapasitet for å fremskaffe nødvendig kunnskap. I arbeidet med å fremskaffe nok kunnskap om klimautfordringene gikk også politikerne foran forskningsmiljøene lenge.

Dersom for eksempel Forskningsrådet skal bygge opp et nytt kunnskapsfelt, trenger de muligheten til å bruke relevans og samfunnsnytte som tunge kriterier, selv om det fins forskningsprosjekter innenfor et helt annet felt som skårer høyere på den vitenskapelige karakterskalaen. Derfor er også forslaget om å aldri støtte prosjekter med karakteren 5 (av 7 mulige) også feilaktig. Det vil da ta urimelig lang tid å bygge opp kunnskap innen forskningssvake områder. Et aktuelt eksempel er nå innenfor helse- og velferdsområdet. Her er miljøene forskningssvake, men kunnskapen svært etterspurt i samfunnsutviklingen.

Tre drivkrefter for forskning

Vi trenger å komme bort fra den svært uheldige forskningsdebatten Produktivitetskommisjonen og Områdegjennomgangen har ledet oss inn på. Vi trenger å innse at det fins tre drivkrefter for forskning: Forskningens iboende kraft og nysgjerrighet driver fram «Forskning for forskning». Her er det snakk om kunnskapsberedskap – å finne svar på spørsmål vi ikke visste vi burde stille. Her finner vi universitetenes grunnforskning. Innenfor denne «typen» forskning er vitenskapelig kvalitet det klart viktigste kriteriet for å velge mellom prosjekter. Bedriftenes og forvaltningens behov driver fram «Forskning for verdiskapning». Gjennom oppdrag skal de ha løst et konkret problem, bygget en ny dings, eller fått vurdert samfunnsmessige konsekvenser av politikken. Å skulle velge hvem som skal gjøre dette utelukkende basert på vitenskapelig kvalitet, uavhengig av nytte og relevans fremstår like kontraproduktivt ut som det høres ut. Her er kvalitet på forskningen en nødvendig forutsetning for gode resultater, men er uten verdi uten relevanskriterier. Den tredje drivkraften for forskning er «Forskning for samfunnsutfordringene». Som nevnt, er det samfunnet (i en eller annen form) som definerer at vi mangler kunnskap om et viktig samfunnsområde. Et virkemiddelapparat som 
Forskningsrådet må da kunne ta i bruk forskningsvirkemidler av ulike typer – både kvalitet og relevans vil kunne komme inn i vurderingen. Målsettingen må selvsagt være at disse virkemidlene skal få fram forskningsmiljøer som kan hevde seg også målt på rene vitenskapelige kvaliteter.

Vi bør derfor legge bak oss diskusjonen mellom kvalitet og relevans (og produktivitetskommisjonen og ekspertkommisjonens innstillinger), og begynne å stille oss spørsmålet: Hvordan skal vi gjøre hver av denne typen forskningsvirkemidler bedre, og hva skal balansen være mellom dem? Da blir forslagene til forbedringer av Forskningsrådet gjengitt i starten plutselig meningsfulle – de vil virke bedre innenfor de rene kvalitetsarenaene. Da kan det også bli en mer reell prioriteringsdebatt: Mer til tematiske programmer for å løse klimautfordringene, flere konkurranseutsatte forskningsoppdrag, eller større bevilgninger til prosjekter basert på vitenskapelig kvalitet alene? Da velger vi ikke ut fra en oppfatning av et hierarki av hvilke begrunnelser vi syns gjør mest for forskningen, men hva vi totalt mener gir oss det beste resultatet. 

Ingen kommentarer:

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...