Lekves Lettelser

De beste platene 2011

2012-01-01T13:10:00.002+01:00

Endelig, den offisielle årets beste plater i 2011. Basert på faktisk lytting og vanvittig høyt musikkfaglig nivå.

10. Adele: 21
For en stemme! Fortjent kommersiell suksess.

9. Ane Brun: It all starts with one
Hun leverer igjen. Ingen norske synger bedre enn henne.

8. Paul Simon: So Beautiful or So What
Det er noen år siden jeg regnet med Paul Simon. Kanskje omtrent siden Graceland. Kanskje er grunnen til at jeg liker dette albumet at det minner om nettopp Graceland.

7. Tom Waits: Bad as me
Det går ikke an å komme unna Tom Waits. Han sjangler i vei på vanlig vis. Men på et par av låtene synger han faktisk rent. Men stort sett snerres det og knirkes. Heldigvis.

6. Jay-Z og Kanye West: Watch the throne
Fjorårets My beutiful dark twisted fantasy av West var fjorårets suverent beste skive. Årets plate fra den kanten blir derfor en skuffelse. Det forhindrer likevel ikke at dette er et meget bra album med fengende låter.

5. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta Volume II
Jeg hadde egentlig gått skikkelig lei av Kaizers. Bandets offentlige opptreden hjalp ikke akkurat på. Men her var det riktig mye bra. En skikkelig rockeskive.

4. Katy B: On a mission
Årets guitly pleasure. Jeg kommer neppe til å skåre poeng hos musikkpolitiet, men sangene gjør meg glad. Utmerket på vei til fest. Går veldig fint å vaske til også. Dubstep og moro.

3. Stein Torleif Bjella: Vonde visu
Utrolig pinlig å oppdage Bjella først nå! Sangene er akkurat hva de lover: Melankolsk og vondt. Årets beste norske.

2. Anna Calvi: Anna Calvi
Anna Calvi synger litt som både Elvis(!) og Morrissey(!), men er årets tøffeste rockedame. Hun kan behandle en gitar. Brian Eno mener hun er årets funn. Jeg og.

1. PJ Harvey: Let England Shake
Denne var lett. Etter noen få gjennomhøringer i februar var det klart at konkurransen var over. Noe så sjeldent som et konseptalbum. England etter en framtidig katastrofe. Ikke lett tilgjengelig. Ingen hit'er. Men soleklart årets beste.

I kampen om å være årets kjedeligste album er det mange konkurrenter. Vi nevner i fleng: Bon Iver, Wilco, Kate Bush, Fleet Foxes.

Hva mener opposisjonen egentlig om forskningsfond?

2011-12-16T11:48:00.000+01:00

Da statsbudsjettet ble lagt fram kom hele opposisjonen med knallhard kritikk av regjeringen fordi den foreslo å erstatte fondsavkastingen med egne budsjettposter i statsbudsjettet. I behandlingen av statsbudsjettet for 2012 har de selv lagt ned det nåværende forskningsfondet, og funnet på en helt ny modell. Her er noen spørsmål opposisjonen burde ha svar på.

1.      Hvorfor fremmer ikke opposisjonen forslag om å opprettholde det eksisterende forskningsfondet, eventuelt å stryke det med 20 milliarder for å få det opp på 100 milliarder fra dagens 80 milliarder?
Kommentar: Det hadde vært teknisk svært greit å gjøre.

2.      Da statsbudsjettet ble lagt fram kom hele opposisjonen med knallhard kritikk av regjeringen fordi den foreslo å erstatte fondsavkastingen med egne budsjettposter i statsbudsjettet. På denne bakgrunn: Innrømmer opposisjonen med dette at det var nødvendig og riktig av regjeringen å gjøre endringer for å sikre stabilitet og forutsigbarhet i forskningsbevilgningene?
Kommentar: Hele forslaget er en gigantisk innrømmelse!

3.      Regjeringen begrunnet sitt forslag om endring av fondet med at det var to utfordringer som måtte løses for å sikre langsiktigheten i forskningsbevilgningene: 1) Et varierende (og lavere) rentenivå mellom innskudd og fornyelse av innskuddene, og 2) Manglende pris- og lønnskompensasjon. Opposisjonens forslag møter den første utfordringen. Hvordan skal de møte den andre? Er det dermed riktig å si at opposisjonen har kommet med et forslag som er 50 prosent så bra som regjeringens forslag?
Kommentar: Opposisjonens forslag innebærer at det kommer 4 milliarder til forskning hvert år, inntil eventuelt en større andel av SPU settes av.

4.      Opposisjonens forslag innebærer at det kommer 4 milliarder til forskning hvert år. Har opposisjonen regnet på hvor mye denne avkastingen taper seg i verdi per år?
Kommentar: Hvis vi regner en pris- og lønnsstigning på 3,1 prosent, vil tallet være 124 millioner det første året. Det må settes av 4 milliarder ekstra av SPU hvert år for å holde tritt med pris- og lønnsstigningen.

5.      Tirsdag 22/11 uttalte Henning Warloe på Forskerforbundets konferanse at avkastingen i opposisjonens fondskonstruksjon skal prisjusteres. (Han sa for øvrig også at alle poster på statsbudsjettet prisjusteres…). Så vidt jeg kan skjønne er en fire prosent avkasting av 100 milliarder lik 4 milliarder kroner både i år og neste år. Noe annet står det ikke i forslaget. Kan opposisjonen forklare hvordan dette skal gjøres i praksis? Eller har opposisjonen innført en ny form for prosentregning?
Kommentar: Hvis vi regner en pris- og lønnsstigning på 3,1 prosent, vil tallet være 124 millioner det første året. Det må settes av 4 milliarder ekstra av SPU hvert år for å holde tritt med pris- og lønnsstigningen.

6.      Opposisjonens forslag innebærer egentlig at man holder av 4 milliarder av de pengene som handlingsreglen tillater at vi fører inn i norsk økonomi til forskning. Hvis opposisjonen fortsatt skal holde handlingsregelen innebærer dette at det må kuttes med 4 milliarder et annet sted. Kan opposisjonen fortelle hvor de har tenkt å kutte 4 milliarder nester år? Jeg regner med at dette er klarlagt. En så stor satsing må vel ha inndekning?
Kommentar: 4 milliarder er mye penger. Velgerne har krav på vite hvor et så stort kutt skal komme…

7.      Opposisjonen har ved en rekke anledninger (også i Stortingssalen) kritisert regjeringen for å øremerke avkasting fra forskningsfondet. I sitt forslag til bruk av avkastingen fra sin konstruksjon foreslår opposisjonen å øremerke midler til grønn teknologi. Jeg tolker dette som et markant linjeskifte fra opposisjonspartiene. Dersom opposisjonen får gjennomslag for sin fikse fondsidé, hvilke andre områder kan vi vente at vil bli øremerket i årene som kommer?
Kommentar: Kanskje opposisjonen har en grense mellom god og dårlig øremerking.

8.      Opposisjonens forslag innebærer egentlig at man holder av 4 milliarder av de pengene som handlingsreglen tillater at vi fører inn i norsk økonomi til forskning. Også i dag føres 4 prosent av avkastingen fra Statens Pensjonsfond Utland (SPU) inn i økonomien. Hvorfor sier ikke bare opposisjonen at de har blitt enige om å øke forskningsbevilgningene med 4 milliarder kroner på vanlig måte og for eksempel lager en erklæring som sier at de lover å aldri kutte i denne bevilgningen? Det ville vel vært enklere enn å finne opp en helt ny såkalt mekanisme?
Kommentar: Det er jo strengt tatt det som gjøres i dag… Dersom de mener at en slik erklæring ikke er sterk nok kan de spørres om de stoler så lite på hverandre, eller på seg selv? Og om alle løfter de kommer med i fellesskap fram mot 2013 er tilsvarende lite verdt.

9. Trine Skei Grande mener at forskningstiltak avskaffes av den rødgrønne regjeringen. Et av tiltakene hun klagde over at vi avskaffet var forskningsfondet. Dette gjentok Grande både på Forskerforbundets konferanse 22/11 og i spontanspørretimen 23/11. Er Grande enig i at det er uheldig å ikke opplyse at opposisjonen faktisk er enig med regjeringen i spørsmålet om å legge ned forskningsfondet?
Kommentar: Noen i opposisjonen mener de både foreslår å opprettholde det gamle fondet og opprette et nytt. Det er også greit å få avklart.

Regjeringen fremmet forslag om å erstatte forskningsfondets avkasting med ordinære bevilgninger. Opposisjonen kritiserte oss, og så har de kommet etter. Som Kristin Halvorsen pleier å si: 10-0 til oss!

Ny redaksjonell linje

2011-12-07T22:22:00.000+01:00

Denne bloggen har vært hardtslående. Noen ganger for hardtslående. Her kommer en ny redaksjonell linje. Med forklaring.

De fleste som leser denne bloggen deler med meg en ambisjon om å styrke norsk forskning og høyere utdanning. Vi jobber for bedre kår for studenter og ansatte. Vi ønsker kvalitet og vi ønsker å ta hele landet i bruk. Jeg er stolt over å ha vært med på å øke klimaforskningen; for å ha økt midlene til åpen konkurransearena for fremragende forskning; for å ha sikret stabile midler vil vitenskaplig utstyr; og aller mest stolt er jeg over å ha vært med på å skaffe mange titusen flere plass i høyere utdanning. For ikke å snakke om å skaffe mange fler en billig studentbolig.

Samtidig er vitenskapspolitikken et komplekst felt. Det er få sannheter og tall og statistikk må tolkes. For at vitenskapens argumenter skal vinne fram må de være skarpe. Da må vi være villige til å diskutere argumentene våre. Tøft. Jeg har likevel tenkt å gjøre noen endringer.

Personangrep og politikkEtt prinsipp firer jeg ikke på. Når noen kommer med personangrep på sjefen min kommer jeg fortsatt til å reagere. Ikke når noen kommer med kritikk eller argumenter, men når det går på person. Nå viser det seg at Forskerforbundets leder, Bjarne Hodne, ikke mente sitt innlegg slik jeg tolket det. Da kan vi legge den bak oss. Men like fullt. Sjefen skal behandles med respekt.

Politiske meninger skal jeg behandle bedre. Jeg angrer på formuleringene mine i innlegget mitt om Unios innspill til statsbudsjettet – politiske meninger har krav på respekt uansett hva jeg mener om dem, og skal ikke karakteriseres. Jeg skal stille større krav til meg selv om saklighet når det gjelder politikk. Det er riktig at det stilles større krav til den som representerer makta.

Saklighet uten fordomGenerelt blir det fra nå av en saklig linje. Men jeg kommer til å fortsette spalten ”Kyrre argumenterer mot argumenter for forslag han egentlig er for”. Jeg mener fortsatt at dersom man skal argumentere for økte bevilgninger til vitenskap må man ha orden på argumentene sine, og underbygge dem med fakta som holder vann. Der har denne sektoren fremdeles mye å jobbe med. Husk, at dersom jeg klarer å plukke argumentene fra hverandre, klarer også andre interesser å gjøre det.

Utfordringer går også tilbake til mine lesere som er toneangivende i sektoren: Kanskje dere også bør tenke gjennom ordbruk. Dere bør ikke bruke opposisjonen som målestokk. De er på politisk tokt, og har ofte underliggende motiver. Dere bør også avveie hvor langt det er riktig å gå for å bryte lydmuren. Tar man i hardt nok og bruker nok personkarakteristikker får man oppslag. Men langsiktig kan det være skadelig: Et krisebilde uten underliggende fakta kan svekke vitenskapens legitimitet og sektorens troverdighet. Det er vi heller ikke tjent med.

Here we go!

Kan en politiker stole på vitenskap?

2011-11-06T18:46:00.001+01:00

I anledning Vitenskapsåret 2011 inviterer Kunnskapsdepartementet 9.-10. november til en stor konferanse der vi spør: Kan vi stole på vitenskap? Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen.

Forskning er grunnlag for beslutningerEt viktig argument for å investere i forskning er å sikre politikere et godt kunnskapsgrunnlag. I neste omgang kommer denne kunnskapen befolkningen til gode. Politikere uttaler seg ofte om publiserings- og siteringsnivået til norske forskere. Ser vi en synkende tendens, vet vi at grep må tas. Men hva forteller dette oss om relevansen av kunnskapen som blir produsert? Og er det et problem hvis det som blir publisert ikke oppfattes som relevant?

For vitenskapen er det ikke et problem. Hvis vi tar for gitt at forskningsresultatene som publiseres har gjennomgått sunn fagfellevurderinger all forskning relevant. Hvem kan vurdere hva som er god og hva som dårlig kunnskap annet enn historien? Noen studier kan ha generell karakter og dermed ha en stor nyhetsverdi. Andre kan knytte seg til problemer som ansees mer prekære enn andre. Men det betyr ikke at forskning som knytter seg til mer spesielle problemstillinger i seg selv er dårligere. Å falsifisere en hypotese er definitivt ikke dårlig forskning, selv om den kan ha mindre nyhetsverdi. Ei heller er den mindre relevant sett fra samfunnet sin side.

Stadig ny kunnskapPoenget med overskriften ”Kan en politiker stole på vitenskap?”, er at politikk ikke kan basere seg på enkeltstående forskningsresultater. Forskning rundt opphavet til sykdommen kronisk utmattelsesyndrom kan fungere som et eksempel. I 2009 publiserte forskergruppen til Judy Mikovits en artikkel i tidsskriftet Science, der man gjennom flere eksperimenter kunne påvise at sykdommen skyldtes en virusinfeksjon. Historien fikk stor oppmerksomhet i media verden rundt,Det kom raskt krav om at resultatet burde få politiske konsekvenser for hvordan samfunnet tilpasser seg sykdommen. Politikerne holdt seg i ro mens forskerne startet arbeidet med finne ut omhypotesen holder mål. Det vet vi nå at den foreløpig ikke gjør. Ingen har klart å finne det samme viruset i tilknytning til pasienter med utmattelsesyndromet.I juli i år ble deler av Mikovits’ orginalartikkel trukket tilbake. Ikke på grunn av juks, men på grunn av feil i forsøkene.

EnkeltresultaterAll ny kunnskap er basert på usikkerhet. Konkusjonene kan komme av tilfeldigheter, av feilberegninger, eller til og med av juks. Nye uavhengig studier som bekrefter tilfellet er dermed viktig og en selvfølge innen all medisinsk forskning. Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Gode politikere skal handle hvis kunnskapsgrunnlaget viser at politiske justeringer er nødvendig. Her har historien mange eksempler på at vi har handlet for sent. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var skadelig før en politisk reaksjon kom? Hvor mye mer kunnskap trenger vi for å vite at klimautslippene våre skader jordkloden?

Mediene har en tendens til å dekke enkeltresultater fra forskningsverdenen. Dette er helt naturlig og ikke noe problem i seg selv. Problemet oppstår hvis opinionen ikke forstår forholdet mellom forskeren og politikeren. Vi politikere kan ikke stole blindt på forskning. Men forskning kan hjelpe oss mot bedre beslutninger hvis vi tillater at forskningen må ta den tiden det tar. Derfor er det så viktig å investere tilstrekkelig i langsiktig, grunnleggende forskning. En oppdatert og kunnskapsfokusert forvaltning er mitt svar på mange av de spørsmålene jeg stiller. Politikere må ha et apparat rundt seg som forstår usikkerheten i hva vitenskapen kan fremlegge og som evner å oversette denne til reelle politiske valg.

Å telle en publikasjon er relativt enkelt. Å vurdere om innholdet har politisk relevans, er mye vanskeligere. Og slik bør det være.

Konferansen Kan vi stole på vitenskap? arrangeres 9.-10 november i Aulaen, Oslo.
Her møtes politikere, forskere, studenter, elever, byråkrater og journalister for å drøfte blant annet hva som skjer med vitenskapelige funn i møte med den politiske hverdagen. Andre spørsmål er fagfellevurderinger og verdier.
Hovedinnleder første dag: Dr. Ben Goldacre, forfatter av Bad Science (som jeg tidliger har skrevet om her) og spaltist i The Guardian
Hovedinnleder andre dag: Vitenskapshistoriker Naomi Oreskes, forfatter av Merchants of Doubt

En Bjarnetjeneste?

2011-11-03T21:29:00.002+01:00

Forskerforbundets leder, Bjarne Hodne, mener i Aftenposten at statsministeren må overta styringen over regjeringens forskningsutvalg. Innlegget kan tolkes som en utfordring til Arbeiderpartiet, og mye av innlegget er utformet som akkurat det. Det er greit. Men jeg syns ikke det er greit at Bjarne Hodne på veien dit er uhyre upresis, nedlatende og misvisende om min sjef, statsråd Tora Aasland.

Synliggjøring av forskning
Statsråd for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland, har aldri ”bemerket seg ved å be om drahjelp […] for å vinne frem i regjeringsforhandlingene”. Bjarne Hodne var selv tilstede på møtet høsten 2008 der Aaslands budskap var at for at forskningen skal vinne fram med økte bevilgninger, så må det synliggjøres hva pengene skal brukes til og på hvilken måte forskningen er viktig. Aasland mente at forskningsdiskusjonen burde handle mer om forskningens innhold, og ikke utelukkende om pengene. I hovedsak har forskningssektoren respondert positivt på dette budskapet. Forskningsdiskusjonen de siste år har handlet om viktige temaer som forskningens uavhengighet, om globale forskningsutfordringer og om forskningens drivkrefter. Jeg tror ikke Bjarne Hodne og Forskerforbundets strategi om ensidig fokus på pengene er klok. Når vi ser hvordan forskning og høyere utdanning er under press i verden rundt oss, kan en svartmaling av forskningen virke mot sin hensikt og svekke forskningens troverdighet.

Hyppige utskiftinger?
Litt empiri – noe som en representant fra et forskerforbund burde være opptatt av: Bjarne Hodne påstår at SVs styring av Kunnskapsdepartementet har vært preget av hyppige uskiftinger i politisk ledelse. Av de nåværende statsråder er det fire av de resterende 18 som har sittet lenger enn Aasland i sin posisjon (Stoltenberg, Storberget, Solheim og Støre). Hvordan Hodne får ett skifte med påfølgende fire år med Tora Aasland som statsråd til å være ”hyppige utskiftinger” sier litt om Hodnes mangel på presisjon. Og viktigere: Hvorfor har han behov for å skrive dette?

Bra for forskningen
Jeg ønsker meg sterkere engasjement for forskning fra både Arbeiderpartiet og mange flere. Hvis det er det Hodne og Forskerforbundet ønsker, utfordrer jeg dem til å gjøre det uten å måtte snakke nedlatende om dem som jobber for forskningens beste hver eneste dag.

Unios krav til vitenskapsbudsjettet

2011-10-17T21:03:00.001+02:00

Unio har sendt sin kravliste for årets budsjett til Stortinget. Unio gjør som vanlig en ryddig og grundig jobb. Jeg skal bare kommenterer og polemisere om vitenskapspunktene:

Behov for opptrappingsplan: Unio foreslår å gjeninnføre tidfesting av det såkalte 3 prosent-målet til 2017 (at Norge skal bruke 3 prosent av BNP på forskning, med en prosent fra offentlige og to prosent fra private kilder). Dette er et idiotisk forslag. Norges BNP har de fire siste årene variert fra det oppblåse (2008) via det begredelige (2009) til det sterke (2011) med resultat at Norges BNP har gått opp og ned som en jo-jo, uten at det har fotalt oss noe om forskningsinnsatsen. Før tidfesting av BNP-målet ble fjernet i 2009 handlet forskningsdebatten om en ting - penger. Og enhver satsing ble målt mot avstandet til (det varierende) 3 prosent målet. Etter at Statsråd Tora Aasland tok den tøffe jobben med å fjerne tidfestingen, har forskningsdebatten rett og slett blitt mye bedre. La oss fortsette å diskutere forskningens innhold - det er alle tjent med. Det er godt mulig andre - og konkrete - opptrappingsplaner vil være nyttig, men denne er det ikke! (PS: Norge bruker ikke minst offentlige midler på forskning.)
Fondet: At Unio vil beholde fondet med alle dets problemer er greit nok. Litt spesielt at de vil kompensere svakhetene i fondet over det ordinære budsjettet. Ikke akkurat konsekvent, men viser at også Unio ser problemene med fondskonstruksjonen.
Fullfinansiering av stipendiatplasser: Argumentet er greit nok, og det er et "beregningsutvalg" på gang for å forsøke å anslå de faktiske kostnadene ved en stipendiat (noe som nødvendigvis også vil varierer mye mellom fagområder). Den viktigste grunnen til at det ikke har kommet nye stipendiatstillinger på de siste budsjettene er for øvrig at det ikke er nødvendig. De sterke forskningssatsingene fører til kraftig vekst i antallet phd'er uten direkte bevilgninger fra KD.
"Fullfinansiering" av studieplasser: Her går det i ball for Unio. Hvorvidt "20-25 pst av studiepoengproduksjonen [...] produseres for 40 pst den reelle kostnaden" avhenger fullstendig av om antallet studenter høyskoler og univeristeter hadde før finansieringssystemet ble "produsert" til full pris. Det faktum at veksten i studenttall har kommet hos høyskolene og at veksten i produksjon per student har kommet hos universitetene tyder på at det ikke stemmer. Men å bruke mer penger på kvalitet er et godt formål. Unio bør (i likhet med NSO) tenke gjennom hvordan det å øke grunnbevilgningen med 200 millioner faktisk fører til økt kvalitet i høyere utdanning (og ikke fører til f.eks. økt satsing på forskning ved univeristeter og høyskoler)....
Flere studentboliger er også et godt tiltak. Men regjeringen har ikke noe mål om en generell dekningsgrad på 20 prosent. I så fall hadde vi ikke trengt å bygge ut mer i gamle SiO (som hadde dekningsgrad over 20 prosent før de slo seg sammen med OAS). Behovet må vurderes på en mer kompleks måte.

Alt i alt mye fornuftig å bruke penger på, men også noen lite gjennomtenkte forslag.

Derfor legger vi ned forskningsfondet

2011-10-06T15:16:00.003+02:00

Regjeringen foreslår i dag å legge ned fondet for forskning og nyskaping. Grunnen er at fondet, som var vinger for forskningen da renta var høy, nå har blitt en klamp om foten når renta er lav. Dessuten blir ikke fondsavkastingen pris- og lønnsjustert. Det betyr at bare for å opprettholde verdien av avkastingen må man hvert eneste år legge inn 3 milliarder i fondet.

Framtida for fondet kan enkelt illustreres i denne figuren:

Bare for å stå stille i 2013, måtte fondet ha økt med 29 milliarder på årets budsjett (avkastingen kommer året etter innskuddet). Når fondets hensikt (langisktighet, sektorovergripende og nasjonale utstyrsinvesteringer) er plassert på egne poster, er langsiktighet og forutsigbarhet sikret på en bedre måte enn før.

Fakta om forskning og innovasjon

2011-10-05T20:45:00.001+02:00

Det siste døgnet har det dukket opp en rekke påstander om forskning og innovasjon som i beste fall er tvilsomme, men ellers direkte feil. Nedenfor følger en gjennomgang av noen av påstandene.

1. Forskningsbudsjettet for 2011 er det verste på 10 år (sagt av Trine Skei Grande i trontaledebatten)
Dersom Skei Grande faktisk mener forskningsbudsjettets størrelse, så har forskningsbevilgningene økt med rundt 50 prosent med den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2011. Dette er en realvekst på rundt 27 prosent. Knapt noe område kan vise til tilsvarende vekst.
Dersom Skei Grande sikter til utviklingen i forskningsbevilgningenes størrelse, har det bare vært realnedgang i forskningsbevilgningene en gang - i 2003 - med den regjeringen Venstre var endel av!
Dersom Skei Grande sikter til innholdet i forskningsbudsjettet, så tar vi gjerne debatten - si hva du er misfornøyd med!

2. Forskning blir da salderingspost (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10)
Som vi ser av figuren over har den rødgrønne regjeringa aldri skåret i forskningen - og da snakker i reell vekst. Det er en god garanti for at forskningen heller ikke blir salderingspost så lenge de rødgrønne sitter med regjeringsmakt, noe som også står klart i regjeringserklæringa og i forskningsmeldinga "Klima for forskning". Kanskje dette betyr at Sanner er redd for at de borgerlige vil skjære ned hvis de, gud forby, får regjeringsmakt?

3. Regjeringen har fjernet BNP-målet for forskning (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10)
Regjeringen har ikke fjernet målet om at det skal brukes 3 prosent av Brutto Nasjonal Produkt til forskning og utvikling. Men i forskningsmeldinga "Klima for forskning" fjernet vi det som et styringsinstrument for forskningspolitikken. I stedet styrer vi forskningspolitikken etter ni forskningspolitiske mål. De siste få årene har det vært voldsomme svingninger i BNP. Det har selvsagt ført til at forskningen som andel av BNP også har svingt voldsomt, selv om det har vært realvekst hvert år. Det viser hvor meningsløst BNP-målet er som kortsiktig styringsinstrument.

4. Fjerning av forskningsfondet skaper usikkerhet om forskningsbevilgningene (sagt av Jan Tore Sanner på Dagsnytt 5/10 og av opposisjonen til Aftenposten)
Hele statsråd Aaslands begrunnelsen for å gjøre noe med fondskonstruksjonen er at det som har vært gode vinger for forskningen i en vekstfase nå har blitt en klamp om foten. De innebygde svakhetene i fondskonstruksjonen gjør nå at store deler av forskningsbevilgningene taper seg i verdi for hver år (fordi de har samme kronebeløp fra år til år) og at avkastingen til forskning vil gå dramatisk ned i årene som kommer fordi renta har blitt lavere (enn for ti år siden). Disse svakhetene hadde liten betydning når fondet var lite, men er nå dramatiske. Dersom fondskonstruksjonen viderføres med dagens innskudd på 80 milliarder, vil avkastingen være verdt 1 milliard mindre i 2015! Det kaller jeg usikkerhet!

5. Norge henger stadig mer etter i innovasjonsevnen (sagt fra opposisjonen i trontaledebatten)
Jeg er usikker på hvorfor de mener det. Det kommer stadig nye innovasjonsundersøkelser og de varierer voldsomt. På endel av parmetrene er det bra å komme dårlig ut: gode arbeidsforhold og god lønn for forskere teller negativt!
Jeg anbefaler alle å lese siste undersøkelse fra Richard Florida. Der kommer det klart fram at Norge ikke har noe å skamme seg over.

I morgen kommer statsbudsjettet. Opposisjonen kommer til å fortsette å hevde mye av dette. Nå er dere advart.

Kompetanse og barnevern

2011-10-04T19:24:00.000+02:00

Barnevernpanelethar nettopp lagt fram sin rapport for Barne- og Likestillingsminister Audun Lysbakken. Rapportens kapittel omkompetanse har glimrende analyser, men jeg ser ikke alltid hvordan de kommerfra analyser til forslag.

Deførste setningene i kapittelet lyder: ” For å bedre kompetanse og kvaliteti barnevernet må vi åpent diskutere hva slags profesjonalitet barnevernet trenger.Barnevernet skal løse komplekse oppgaver, og dette krever ulik kompetanse. Tildette trengs en yrkesutdanning som ruster studenter og ansatte til å bli tryggeog tydelige i hvordan forene oppgavene med å gi respektfull hjelp og å væretvangsmyndighet.” Dette er et godtutgangspunkt. Panelet identifiserer deretter en del viktige kompetanser foransatte i barnevernet.

Tverrfaglighet

Omdette skriver panelet: ” Selvom barnevernpedagoger og sosionomer er de sentrale profesjonene i barnevernet,understreker kompleksiteten i barnevernets oppgaver, behovet for bred ogflerfaglig kompetanse i et barnevernfelt som omfatter langt mer enn det somforegår i de kommunale barneverntjenestene, i barneverninstitusjoner og i detstatlige byråkratiet. De som skal arbeide i barnevernet må ha både generellkunnskap som de deler med flere andre profesjonsutøvere og en spesialisert kunnskaprettet inn mot det forvaltningsmessige og miljøterapeutiske arbeidet ibarnevernet (sml. NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet).” Paneletforeslår til og med at nyansatte i barnevernet skal få tilbud omintroduksjonsprogram, uavhengig av utdanningsbakgrunn.

Utvidelseav utdanninger

Detsom er vanskeligere å forstå er hvorfor panelet vil utvide utdanningene (bådebarnevernpedagog og sosionom) til fem år. Dette begrunnes med at studentene måha nok studietid til å kunne løse oppgaver i en mangfoldig og komplekstbarnevern. Dette virker umiddelbart litt motstridende i forhold til paneletssyn på tverrfaglighet. Jeg mener en treårig utdanning vil være tilstrekkeligfor å løse mange av oppgavene i barnevernet og i resten av sosialfeltet (somsosionomene også er). Det vil være mange som ikke har evner eller motivasjontil å ta en femårig utdanning. Da begrenser vi rekrutteringsgrunnlaget.

Spesialiseringpå masternivå

Atdet er behov for spesialisering innenfor barnevernet (og hele sosialfeltet) erdet ingen tvil om. Etter mitt syn bør slik spesialisering bygges som master påtoppen av faglig brede bachelorutdanning. Jeg tror også det er viktig å gi folktilbud om master ut fra arbeidet de er i, mer enn hvilken grunnutdanning de har(gitt at den er sosial- eller helsefaglig). Da vil også lærestedene stå frieretil å gi differensierte spesialiseringer, enten det gjelder kompleksebarnefaglige spørsmål, nye sosialfaglige problemstillinger som demens og rus,eller for å inneha ledelsesroller i barnevernet.

Bra Kompetansedokument fra NHO

2011-10-04T19:18:00.000+02:00

NHO har gitt ut et dokument om kompetanse. Konklusjonen er at NHO har gitt ut et meget godt dokument. I motsetning til det som er typisk NHO, og særlig i valgkamp, er dette dokumentet (nesten) fritt for fikse påfunn. Sett fra mitt ståsted virker dokumentet godt oppdatert på den faktiske politikken som føres. Forslagene er stort sett gode, fornuftige, realistiske og gjennomarbeidete. Dokumentet har fire deler. Her er mine kommentarer:

Læring gjennom arbeid: NHO slår fast at læring må foregå i hele yrkeskarrieren, og påpeker den enorme innsatsen som gjøres i arbeidslivet med uformell læring (I 2003 ble det i følge FAFO utført ikke-formell opplæring til en verdi av 9,3 mrd.). De signaliserer også en ambisjon om å styrke kvaliteten i slik opplæing, blant annet gjennom nærmere samarbeid med universiteter og høyskoler. Skattefradrag for kostnader til utdanning, både for virksomheter og den ansatte, er interessante tanker.

Kvalitet og relevans i utdanningen: NHO spør etter kvalitet, men svarer i stor grad "relevans". De mener at Lånekassen skal bruks til å ""styre" utdanningsstrømmer mot læresteder i de land og de fag der vi har særlig behov for kompetanse". Samtidig mener NHO at det skal gis støtte til førsteåret ("freshman") til land med fireårig bacheolor, noe som ikke har noe med kvalitet å gjøre.
Kvalitet og rekruttering: Dette syns jeg er den beste delen i NHOs dokument. Litt overraskende tar NHO til orde for sterkere styring av utdanningsvalg. De siser rett ut at "Elevers og studenters ønsker kan, etter NHOs syn, ikke være det dominerende prisnippet for dimensjonering av utdannings- og studietilbud." Meget interessant. Jeg savner konkretiseringer: Hvordan mener NHO det faktisk skal gjøres? For å øke kvalitet i (høyere) utdanning viser NHO samme mangel på fantasi som Høyre: Det eneste svaret er å sette høyere karakterkrav og/eller flytte en utdanning til en høyere finansieringsklasse. Fantasiløst. Jeg syns også NHO i stor grad overser at trenden for MNT-fag er i ferd med å snu: Det er ikke lenger en nedgang i søkningen til teknologi og realfag. Det er heller ingen sterk oppgang, men poenget nå må være å bygge videre på de positive resultatene som er oppnådd. Forslagene om tiltak mot frafall, kartlegging av kompetansebehov, godkjenning, fleksibilitet mm. er stort sett gode.
Organisering av utdanningen: For høyere utdanning gir NHO stort sett støtte til (den frivillige, men stimulerte) politikken om SAK - Samordning, Arbeidsdeling (både nasjonalt og internasjonalt) og (faglig) Konsentrasjon. De påpeker den litt uklare situasjonen fagskolene står oppe i, men konluderer litt overraskende med å anbefale at fagskolene i 2020 skal være "organisert som annen tertiærutdanning med statlig styring og finansiering". Også i dette kapittelet overrasker NHO som tilhenger av statlig styring, blant annet gjennom sentralt gitte eksamener i høyere utdanning.

Dokumentet hadde tjent på litt mer fantasi i forslag til hvordan ting kan gjøres bedre og annerledes der NHO har (legitim) kritikk. Mer penger og strengere karakterkrav trenger man ikke et helt dokument for å foreslå. Men alt i alt har NHO gitt ut et oppdatert og spennende dokument om kompetansepolitikk.

Hvordan fornye SV?

2011-09-27T19:03:00.000+02:00

Alle i partiet uttaler et ønske om å fornye SV. Faren er at vi forveksler fornyelse med nostalgi og konservatisme. Kunnskap, kompetanse og utdanning er svarene på SVs fornyelsesprosjekt.

Ambisjonen om å fornye SV får veldig fort utslag i at folk mener SV har mistet kontakt med fagbevegelsen, med miljøbevegelsen eller med fredsbevegelsen. Jeg tror problemet stikker dypere, og jeg tror vi må bruke gamle Marx for å forstå og for å fornye oss. SVs største problem er at vi ikke har en moderne klasseanalyse som fanger opp hvordan samfunnet har, og kommer til, å forandre seg.

Arbeidslinja fordrer utdanningslinja
“Arbeid” er nøkkelbegrepet i hele venstresidas historie. Å ha arbeid, å ha kontroll eller innflytelse på produksjonsmidlene, å ikke bli fremmedgjort, å skaffe kvinner egen inntekt. Alt dette har vært både venstresidas basis og venstresidas politiske prosjekt. Det som har forandret seg ganske dramatisk er hvordan utdanning og kompetanse har fått en kraftig forsterket rolle å påvirke hvordan “arbeid” fordeles og innrettes. Der ligger nøkkelen til SVs klasseanalyse.

Å skaffe folk mer formell kompetanse gjennomsyrer allerede det norske arbeidsmarkedet, og denne trenden vil bare bli tydeligere. Mange av venstresidens gamle (Ottar Brox) og nye (Thomas Hylland Eriksen) kjemper har fundamentalt misforstått denne trenden, og gjort dette til en infantil “alle trenger ikke doktorgrad”-debatt. Det gjør at vi fullstendig overser poenget.

Utdanning som venstresidas prosjekt
Å skaffe folk kompetanse betyr at vi ønsker å utstyre mennesker med de verktøyene de trenger for å utnytte sitt eget potensiale, til å mestre sin egen arbeidssituasjon, og til å bidra i samfunnet. Dette var en nøkkeltankegang for arbeiderbevegelsen for hundre år siden, og den bør bli det igjen. Fra et sånt utgangspunkt kan vi utlede en rekke analyser og politiske konsekvenser som til sammen bør danne grunnlaget for SVs fornyelse:

· Klasseanalysen – utdanningsgruppene: De gruppene et fornyet SV bør representere har egentlig allerede sin kjerne i utdanningsgruppene, både de med lang universitetsutdanning og kortere profesjonsutdanning. SV bør ta seg tid til å analysere hva disse gruppene ønsker og trenger og lage en politikk for det.

· Alliansene – hele fagbevegelsen: “Å ha kontakt med fagbevegelsen” i SV-kretser handler om LO. Det er LO som gjelder, og det er LO vi hopper for. Det er ikke i tråd med det samfunnet vi ser rundt oss. SV må utvikle en bred alliansetenking, der LO er en av flere fagorganisasjoner vi orienterer oss mot. Både Akademikerne/Tekna og Unio/forskerforundet er eksempler på fagorganisasjoner som bringer til torgs interesser SV bør være opptatt av. Når det er uenighet mellom de forskjellige arbeidstakerorganisasjonene bør vi oftere høre på argumentene og sjeldnere koble inn autopiloten som sier at LO har rett.

· Innhold – utvide tilgang: Med utdanning, kunnskap og kompetanse som utgangspunkt vil det politiske kjerneprosjektet handle om å utvide tilgangen og innflytelsen på utdanning. Det betyr økt tilgang – at flere fullfører videregående skole, at flere får fagutdanning, at flere får høyere utdanning og flere får videre- og etterutdanning. Det betyr også tidlig innsats og en annerledes ungdomsskole. Det betyr demokratisering av kunnskap – at flere får innflytelse på hvordan utdanningen brukes til å løse problemer, skape verdier eller utvikle samfunn og individ.

Intellektuell sprekhet
I en kommentar til Frank Rossaviks bok om SV, kommenterte Paul Chaffey at SV har blitt intellektuelt late. Den selvransakelses- og fornyingsprosessen vi nå trenger å gå gjennom er nødt til å bevise at han tok feil. Hvis ikke feiler SV.

Bedre lærerutdanning med de rødgrønne

2011-08-29T11:39:00.000+02:00

Gode lærere er avgjørende for å skape en bedre skole. For å skape bedre lærere har den rødgrønne regjeringen styrket finansieringen av lærerutdanningene fra 2011. Ferdig innført vil høyskoler og universiteter har 166 millioner mer å bruke på å utdanne bedre lærere.

De siste årene har den rødgrønne regjeringen satt i verk en rekke tiltak for å skape en bedre skole.
• Våren 2009 la regjeringen fram en ny Stortingsmelding: "Læreren. Rollen og utdanningen" (St.meld.nr.11 (2008-2009). Som en konsekvens av denne ble det fra høsten 2010 innført en ny, todelt Grunnskolelærerutdanning (GLU) som erstatning for den gamle Allmennlærerutdanningen. En grunnskolelærerutdanning for trinnene 1-7 og en for trinnene 5-10.
• Regjeringen jobber med å innføre et oppfølgingsår for nyutdannede lærere.
• Det er opprettet over 1000 flere studieplasser for lærere
• Det har vært iverksatt en stor rekrutteringskampanje (og partnerskap) – GNIST – som har økt oppmerksomheten og hevet statusen for læreryrket
• Søkningen til lærerutdanningene har økt med nesten 50 prosent de tre siste år.
• Finansieringen av lærerutdanningen ved høyskoler og universitet er styrket, voksende til over 150 millioner
• Det er innført avskrivingsordninger for lærere med mastergrad i språk og MNT-fag (Matematikk, Naturfag og Teknologi)
• Det er innført Lektor II ordning i skolen for å få inn folk med teknisk kompetanse i skolen, selv om de formelt ikke er lærere
• Regjeringen har satt i gang gjennomgang av resten av lærerutdanningene.

Sett opp mot Høyres måte - mer måling og strengene karakterkrav - syns jeg vi ligger ganske godt an.

Motmakt og nordlendinger

2011-08-28T12:27:00.001+02:00

Kommunalminister og Senterpartileder Liv Signe Navarsete lanserte her om dagen en artikkelsamling om Motmakt og regional utvikling. Artikkelsamlingen i seg selv, og debatten om den, er en sak for seg. Det jeg syns var mest interessant var de sedvanlige intervjuene med folk på gata i Nord-Norge. De syter og klager over at all makta sitter i Oslo. Jeg tror denne mentaliteten er dominerende og er et sentralt problem for videre utvikling av Nord-Norge. Noen eksempler fra sektorene jeg jobber med som jeg tror er ganske representative:

Staten får kjeft for at det er for lite studentboliger i Bodø. Jeg forteller journalistene at Samskipnaden i Bodø har fått alt den har søkt om, og at problemet faktisk er at det ikke jobbes fram nye prosjekter. Likevel fortsetter journlisten å lure på hva staten skal gjøre og hvorfor ikke staten har gjort mer. Nøyaktig samme situasjonen var det i Tromsø.
Forskningssentre for Miljøvennlig Energi (FME): Da dette virkemiddelet ble lansert fikk vi masse kjeft for at det ikke kom noen FME'er til nord-Norge. Igjen: Ingen miljøer i Nord-Norge hadde søkt. Det som nesten er enda verre er at opptil flere miljøer i fullt alvor foreslår å flytte en FME fra sør til nord.

Det er altså en ganske utbredt holdning i nord at det er statens jobb å fikse ting. Et annet trekk som er ganske typisk i nord, er at hvis noen får en ide til noe staten kan bruke penger på i Nord glemmes all kritisk sans, og det er absolutt ingen som stiller spørsmålstegn ved prosjektet, uansett hvor dumt det er. Andre steder i landet er det mye mer vanlig med motforestillinger og uenighet mellom miljøer. Ikke i Nord-Norge.

Poenget mitt er godt ment: Jeg ser ingen grunn til at det skal være sånn. Forskningsmiljøer, samskipnader og læresteder i Nord er gode nok til å få det til på egen hånd. De burde ikke lenger sitte og vente på staten. De kan og bør konkurrere på like fot og på samme premisser. Men da må de faktisk ha akkurat den innstillingen: Vi får det til fordi vi er gode nok!

Tre års ulovlig skolefravær for Høyre

2011-07-06T15:45:00.002+02:00

I dag presenterte Høyre sine visjoner for skolen. Mens de i begynnelsen av 2008 var mest opptatt av å si hvor ille det var i norsk skole, har de nå kalt sitt kapittel 6 for "Alt avhenger av læreren". Høyre lover å satse på læreren. De konkrete forslagene ser ut til å være å gi lærerne mer/forskjellig lønn (en mulighet staten faktisk hadde før Høyres egen Kristin Clemet fjernet den) og femårig lærereutdanning. Ellers prøver Høyre som vanlig å være mer sosialdemokratiske enn sosialdemokratene selv. Men først og fremst er dokumentet overhodet ikke oppdatert på hva som har skjedd i skolepolitikken de siste tre år. Av hensyn til Høyre skal jeg gi et kort sammendrag:

Våren 2009 la regjeringen fram en ny Stortingsmelding: "Læreren. Rollen og utdanningen" (St.meld.nr.11 (2008-2009). Som en konksekvens av denne ble det fra høsten innført en ny, todelt Grunnskolelærerutdanning (GLU). En for trinn 1-7 og en for trinn 5-10.
Regjeringen jobber med å innføre et oppfølgingsår for nyutdannede lærere.
Det er opprettet over 1000 flere studieplasser for lærere
Det har vært iverksatt en stor rekrutteringskampanje (og partnerskap) - GNIST
Søkningen til lærerutdanningene har økt med 50 prosent de tre siste år.
Finansieringen av lærertudanningen ved høyskoler og universitet er styrket, voksende til over 100 millioner
Det er innført avskrivingsordninger for lærere med mastergrad i språk og MNT-fag (Matematikk, Naturfag og Teknologi)
Det er innført Lektor II ordning i skolen for å få inn folk med teknisk kompetanse, selv om de formelt ikke er lærere
Og regjeringen har satt i gang gjennomgang av resten av lærerutdanningene.

Vi må notere oss tre års ugyldig fravær for Høyre. Dersom de lover å følge bedre med videre, er de velkommen tilbake.

Er SV intellektuelt late?

2011-05-28T19:10:00.000+02:00

Paul Chaffey har anmeldt/ skrevet et bokessayet til Frank Rossaviks bok "Fra Kings Bay til kongens bord" for magasinet Minerva. I essayet forteller Paul Chaffey om det har mener er "SVs fire personlighetstrekk". Essayet er verdt å lese, men ett av de påståtte personlighetstrekkene vil jeg undersøke litt nærmere: Er SV intellektuelt late?

Chaffey beskriver hvordan partiet SV ikke har evne eller vilje til å drive politikkutvikling i forskjellige faser av politikken. Jeg er også opptatt av intellektuell latskap som kulturelt fenomen. Men først: hva innebærer det å være intellektuelt lat? Intellektuell latskap oppstår når kartet ikke lenger stemmer med terrenget, uten at man gjør noe med kartet.

Latskap i utenriksdebatten
I 1995 var det sikkerhetspolitiske landskapet i verden i voldsom endring. Etter murens fall i 1989 og Sovjetuniones oppløsning i 1991 gikk verden fra to til en supermakter og NATO visste ikke hvilken rolle de skulle innta. Undertegnede var leder i SVs utenrikspolitiske utvalg på den tiden og mente, sammen med mange andre, at dette var noe SV burde debattere og forholde seg til. Vi mente også at partiprogrammet burde innholde noe mer enn at Norge skulle melde seg ut av NATO. Jeg var overrasket over den manglende responsen. Forklaringen fikk jeg fra en av SVs parlamentarikere. Han sa omtrent som følger: Pragmatisk politikk driver vi hver eneste dag i fylkesting og kommuner. I utenrikspolitikken vil jeg at fanen skal reises ren og rød.

Latskap i vitenskapspolitikken
Innenfor forskning, men særlig innenfor høyere utdanning, har vi sett mye av det samme. Mange SV-stemmer fremfører politske standpunkter basert på et verdensbilde fra den gang det var fire universiteter i Norge og noen titusen studenter. Universitetenes rolle og plassering i samfunnet har forandret seg dramatisk de siste årene. Kravene til univeristetenes deltagelse i både verdiskaping og samfunnsdebatten har blitt stadig sterkere. Dette reflekteres i liten grad i hva som ytres fra ledende SV-stemmer.

Det fins unntak

To ting er viktige å være klar over: Det er ikke spesielt mye bedre i andre partier. Og det fins unntak. Mange av disse unntakene er SVere som har en rolle i organisasjoner som driver med politikk. Jeg møter stadig vekk SVere i profesjonelle roller som ikke er intellektuelt late. Ellers er det langt mellom unntakene. Men la meg nevne to innenfor mitt område: Benjamin Endre Larsen blogger og er aktiv i debatter i partiet. Jeg er ofte uenig med Benjamin, men han setter seg inn i sakene og tør utfordre sine egne tanker. Det andre unntaket er jeg enda oftere uenig med: Knut Kjellstadli. Han ga nylig ut boka "Akademisk kapitalisme". Så vidt jeg vet er dette det første forsøket fra en SVer på å tegne opp en politikk for akademia. Knut viser mot i denne boka og er ikke intellektuelt lat. Han tar inn over seg hvordan verden har forandret seg og forsøker å levere noe mulige svar ut fra sine politiske visjoner.

Hva så?
Jeg tror SV er helt avhengig av å blir intellektuelt mindre late skal vi få ny dynamikk og vekst inn i partiet. Hvordan få til det? Noen svar er:

Øk toleransen: Vi må begynne å tåle - og sette pris på - at folk i partiet har andre meninger enn oss selv. Bruk av "Venstresidekortet" (jfr. Chaffeys innlegg) bør forbys.
Delta i debattene: Flere stemmer må gjøre seg gjeldene.
Tenkemiljøer må på banen: De eksisterende tenkemiljøene må bli flinkere til å dra i gang nye debatter, og ikke bare levere defensive argumenter. Vi har en tendens i dette partiet til å være veldig politisk korrekte. Det er det mange nok som er...

De vanskelige dialogene

2011-05-16T14:05:00.001+02:00

I medlemsavisa "Fontene", på Fontenes nettsider og på andre steder i hyperspace, har både barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer hisset seg opp til de store høyder over hva de mener Kunnskapsdepartementet har foreslått om endringer av helse- og sosialutdanningene. Det hele har gått så langt at statsråd Tora Aasland måtte gå ut og presisere at ingen avgjørelser er fattet.

Dynamikken er interessant, og den sier litt om hvor vanskelig dialog er noen ganger. Bakgrunnen for all støyen var et diskusjonsnotat som Kunnskapsdepartementet la fram for en bredt sammensatt gruppe fra FO . Notatet innholdt blant annet mulige andre måter å organisere utdanningen innenfor "FO-området". Det var aldri på noe tidspunkt framlagt som noe annet enn et grunnlag for diskusjon. Etter møtet har forskjellige representanter fra FO brukt alle tenkelige kanaler på å spre at Kunnskapsdepartementet har foreslått å legge ned vernepleierutdanninga, og det har vært tatt i bruk meget sterke ord.

Hensikten med et diskusjonsnotat er selvsagt å få til diskusjon. I så måte var forsøket fullstendig mislykket. Utgangspunktet for diskusjonen (og for hele arbeidet med revidering av helse- og sosialutdanningene) er at det ikke (lenger) er samsvar mellom utdanningene som gis og de kompetansebehovene som eksisterer i samfunnet. Hvordan disse kunnskapsgapene skal fylles har vi ikke blitt noe klokere av. I stedet har all tid vært brukt til å forklare FO hva vi ikke har foreslått.

Det er selvsagt mulig at det beste svaret på utfordringene innenfor helse- og sosialutdanningene er å gjøre ingenting. Men jeg tviler. Utfordringene blir å få de riktige diskusjonene opp på bordet. Det må vi tydeligvis gjøre på en annen måte neste gang.

Svarene Fagerbergutvalget ikke har funnet om ikke-tematisk forskning

2011-05-02T20:49:00.002+02:00

I serien "Kyrre argumenterer mot argumenter for forslag han støtter", har vi i dag kommet fram til Fagerbergutvalget, som i dag la fram sin innstilling. Veldig skjematisk forslår utvalget to ting:

De foreslår å innføre en "nevner" i de forskjellige målene vi har for resultater av forskningen. Dette er slett ikke lett å få til på en god måte, og det får sikkert utvalget høre. Men motargumenter av typen "ikke alt kan måles og telles" er banale. Selvsagt kan vi ikke det, men vi kan åpenbart måle bedre enn i dag. Jeg syns Fagerbergutvalget har kommet med et verdifullt bidrag som kan brukes til å videreutvikle våre måter å måle forskning på. Men det skal jeg ikke bruke mer blekk på nå.
Utvalget foreslår (som de fleste andre utvalg i denne sektoren) å bruke masse penger på å løse problemene. Mangelen på originalitet er overraskende, men mangelen på vilje til å dykke ned i problemstillingene er betenkelig. Forslagene, slik de er utformet av Fagerbergutvalget, er dessverre ikke mer enn det en rekke aktører i forskningsdebatten utmerket klarer å koke sammen uten hjelp av et ekspertutvalg. Problemet er kanskje ikke hva Fagerbergutvalget sier, men de de ikke sier.

Et utvalg av Fagerbergutvalgets kaliber burde ha gått mye lenger i å finne svar på de viktige spørsmålene som handler om hvordan forskningssystemet fungerer. Hva forskerne ønsker seg og syns er strengt tatt bare et delargument i et systemperspektiv. Her følger noen eksempler på hva jeg skulle ønske Fagerbergutvalget hadde besvart om ikke-tematisk/nysgjerrighetsdrevet/forskningsbasert forskning:

Hva skjer med dem som ikke får penger fra "Fripro"?
Fagerbergutvalget foreslår en dramatisk økning av midler til Forskningsrådets åpne konkurransearena for fremragende forskning. De begrunner det med at andelen midler i Forskningsrådet har gått ned og at det er et effektivitetstap når mange gode forskere ikke får forsket på det de ønsker. For at dette argumentet skal være argumentasjonsmessig troverdig må følgende spørsmål besvares: Hva skjer med de (gode) forskningsprosjektene som ikke får støtte.

Dersom de fleste av disse prosjektene får støtte omtrent i samme form fra andre finansieringskilder har forskningssystemet strengt tatt ikke store problemer. Det er transaksjonskostnader knyttet til at forskerne må søke på nytt, men en søknadsprosess er i seg selv kvalitetsfremmende. Men dersom mange av disse forskerne forsvinner ut av forskningen, eller utfører forskning de ikke er motivert for og/eller ikke er egnet til, har systemet et problem.

Hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning trenger et forskningssystem?
Argumentet om at den åpne arenaen må styrkes fordi andelen har gått ned er meningsløst. (At utvalget går tilbake til å relatere forslagene sine til FoU-andelen av BNP er tilsvarende meningsløst. Forskjellen mellom FoU-andelen av norsk BNP i et globalt kriseår (2009) og et år med krig i midtøsten (2011) er ekstrem og reflekterer ikke den faktiske forskningsinnsatsen). I Fagerbergutvalget sin logikk stod det dermed bedre til med norsk forskning i 2001, for da utgjorde ikke-tematisk styrte prosjekter en større andel av et dramatisk mindre forskningsbudsjett. I think not.

Da burde utvalget anstrengt seg litt mer for å fine ut hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning et forskningssystem trenger. Jeg tror også at vi har for lite i dag, men et ekspertutvalg bør gi oss noe mer håndfaste svar: Bør en viss andel av forskningen være av denne typen? Bør det være en viss andel av de aktive forskerne? Kan det tenkes at gruppen som virkelig tilfører forskningssystemet noe unikt er begrenset, slik at det bare er en gitt mengde forskere som bør drive med dette, mens for systemet er det bedre om flere engasjerer seg i anvendt forskning eller tematisk styrt forskning?

For ikke å snakke om det jeg mener er det viktigste spørsmål omkring nysgjerrighetsdrevet forskning: Hvordan innretter vi også de tematisk styrke programmene slik at de er så tematisk vide at de fanger opp mange nok problemstillinger, og hvordan innretter vi programmene slik at vi fanger opp det uventede og gir forskerne mulighet til å forfølge ideer som dukker opp.

Hva er alternativbruken av 600 av de beste forskerne?
Dersom Fagerbergutvalget får det som de ønsker, vil 600 flere av de beste forskerne (som ikke er i et senter for fremragende forskning allerede) få forske på det de vil, og ikke det de driver med når de ikke får gjennomslag i "Fripro" (noe vi altså ikke helt vet hva er, se over).

Hvilke konsekvenser har det for forskningssystemet? Vil det tappe forskere fra viktige forskningssatsinger for å møte morgendagens utfordringer, som klima og helse? Vil det trekke de beste forskerne ut av undervisningen, slik NSO frykter?

Dette er blant de tingene det skulle vært nyttig å vite mer om. Men mest av alt er jeg uenig i den underliggende ideen om at det fins to typer forskning - den høyverdige, fri forskningen og alt det andre. Jeg har sett så mange eksempler på hvordan de store programmene nettopp får fram glitrende, grunnleggende forskning. Programmene for Funksjonell Genomforskning, for det internasjonale polaråret eller for klima er gode slike eksempler.

Egentlig har statsråd Aasland besvart dette spørsmålet like bra og langt mer prinsippielt for lenge siden, på et seminar i Litteraturhuset arrangert av Forskerforbundet 19. august.

En annen dag skal jeg polemisere mot argumentene for forslagene om å øke antall phd-stillinger og for økt RBO også.

Panic! Studentprotest! The Smiths! The Queen is dead!

2011-04-03T18:27:00.003+02:00

Sjelden har ett enkelt bilde bedre fanget omtrent alt som er viktig i vår tid.

Bildet er tatt under de store studentprotestene i London mot innføringen av skolepenger. Det viser at det er bra med gratis utdanning.

Legg merke til t-skjorta jenta har på seg. Tidenes nest beste pop-orkester. Hvis noen lurer, så ønsker jeg meg sånn til jul.

Det er dobbeltaktuelt fordi det er 25 år siden The Smiths ga ut sitt mesterverk "The Queen is dead". The Smiths var strengt tatt ikke noe stort album-band - de lagde først og fremst sinnsykt bra enkeltlåter (noe Morrisey fortsatte med, selv om det ikke er helt det samme. Vi savner Johnny Marr). Men The Queen is dead er et unntak. Et helstøpt veldig bra album.

Det er trippelaktuelt fordi studentprotestene i år minner om store protester under Thatcher-tida i England (både der og i Norge). Det var en trist tid med reaksjonære krefter på sitt sterkeste. Det anbefales ikke å slippe til høyresida igjen...
I den anledning gir Mojo magasin ut en samling av protestsanger som minner om den gang. Og der er det noen perler. Billy Braggs "Who's side are you on" og Robert Wyatts versjon av "Shipbuilding" (skrevet av Elvis Costello, og gitt ut året etter Wyatts versjon) er riktig så flotte.

Et riktig kinderegg altså.

(Tilgangen til) (høyere) utdanning er ideologi

2011-03-26T14:16:00.000+01:00

I går skrev jeg om en veldig fornuftig NOU om kompetansearbeidsplasser i hele landet. Tilgangne til høyere utdanning henger nøye sammen med komeptansearbeidsplasser og hvordan vi har det i landet. Sånn ser det ut:

Som vi lett ser er det en nær sammenheng mellom det å ha høyere utdanning og økonomisk utviklingen - her av kompetansearbeidsplasser.

I tillegg til økonomisk utvikling, har utdanning veldig mye å si for den enkeltes utvikling. Vi vet at selvutvikling på arbeidsplassen henger sammen med høyere utdanninng. De som har utdanning fra før tar også mer etter- og videreutdanning.

Vesntresida har alltid kjempet for å gi flere kunnskap - demokratisering av kunnskap. Tidligere har det vært retten til grunnskole, senere rettet til videregående skole. I vår tid handler det om å gi tilgang til høyere utdannig til dem som har evne og vilje. Jeg mener ikke at alle skal ha høyere utdanning. Vi har bruk for flere med fagutdanning, og vi har bruk for flere med fagskoleutdanning. Men ut fra NOU'en om kompetansearbeidsplasser er det liten tvil om at høyere utdanning er nøkkelen.

Her er SVs næringspolitikk

2011-03-25T22:36:00.004+01:00

Jeg vet det er nerdete, men jeg hører til dem som kan bli skikkelig glad av en NOU (Norges offentlige utredninger). Nærmere bestemt 2011:3 Kompetansearbeidsplasser - drivkraft for vekst i hele landet.

Liv Signe Navarsete var raskt ute med å hevde at dette var deres politikk. Jeg tror det handler om at dette er en NOU som handler om forhold ute i landet. Dagens Næringsliv var omtrent like raske til å hevde at denne utredningen innebar et brudd med all politikk Senterpartiet tradisjonelt har stått for. Jeg mener den representerer SVs framtidige næringspolitikk.

Det viktigste denne NOU'en gjør er å være den første som omhandler kompetansearbeidsplasser med et samla blikk. Og den sier endel ting veldig klart:

Globaliseringen driver fram kravene til økt kompetanse i Norge. Vi kan aldri konkurrere på pris - vi må konkurrere på kunnskap.
Kunnskapsnivået i Norge øker. Sterkt. Men den er skjevt fordelt. Andelen med lang høyere utdanning er 12 prosent i hovedstadsregionen mot 2 prosent i spredtbygde regioner.
Det er mye omstilling. Hvorvidt omstillingene lykkes avhenger av om man klarer å lage nye kompetansearbeidsplasser.
Og det som er bra: Der det kommer nye kompetansearbeidsplasser, kommer det også annen økonomisk aktivitet.

Og så innholder NOU'en noen overraksende ting: Det er i hovedstaden vi reiser langt for å jobbe. Jeg reiser en time til jobb. Hver vei. Det gjør de ikke på landet.

Hvor lykkes, og hvor vil det lykkes?

Det er noe å hente for de aller fleste. Det er kritiske blikk på utviklingen mange steder. Mine inntrykk er for eksempel:

Forholdene ligger ekstremt godt til rette for utvikling av kompetansearbeidsplasser i hovedstadsregionen. Det er nesten overraskende at ikke forskjellene mellom univeristeter og høyskoler i Oslo og resten av landet er enda større.
Trondheim er en slags underyter. Til tross for et meget sterkt teknologisk miljø er ikke regionen spesielt god til å ta i mot nyutdannet arbeidsplass eller å sette ledige hender inn i nytt, utviklende næringsliv.

Det er dette vi skal leve av

Løsningene utvalget forslår kan sikkert, og vil sikkert, bli diskutert. Men jeg mener prinsippene i det de foreslår er veldig riktige:

Kompetansemiljøer må knyttes sammen med arbeidsplasser
Virkemidlene må innrettes slik at hodene og stedene møtes og forsterker hverandre
Infrastruktur må legges til rette i hele landet.

Når du er ferdig med denne glimrende NOU'en, er det verdt å lese Richard Floridas tanker.

SV og modernitet

2011-03-24T22:22:00.002+01:00

SVs landsmøte starter i morgen, fredag 25. mars. Jeg håper på et landsmøte som ser framover og viser fram hva det betyr å være et moderne, sosialistisk parti.

Sliter vi med det moderne?
Det verdisettet som tilsammen utgjør SV går aldri av moten. Solidaritet, rettferdighet, anti-atuoritet, kampen for de svake, individuell frihet, omtanke for miljøet, internasjonalisme. Dette er noe alle SVere alltid kan ha rak rygg for at vi alltid har stått for.

Det SV sliter med er likevel forholdet til det moderne. SV og SVere tar som regel rollen som forsvarere av det bestående. Samfunnet utvikler seg og forutsetningene for politikken kan forandre seg grunnleggende, men det er ofte høyresida som påpeker problemene og lanserer løsninger som går gjennom. Høyres oppløsning av mediamonoplet og lettelse av åpningstider på 80-tallet er sånne eksempler.

På området jeg arbeider, forskning og høyere utdanning, ser vi noe av det samme. Det foregikk en enorm transformasjon av både forskningsfeltet og høyere utdanningsfeltet i løpet av 80- og 90-tallet. Antallet studenter ble mer enn fordoblet, og forskningsbevilgningene ble flerdoblet. Høyere utdanning gikk fra å være eliteutdanning til å bli masseutdanning. Tilsvarende gikk forskning fra å være en universitetsaktivitet til en innsatsfaktor i hele samfunnet - fra økonomisk utvikling til politikkutforming. Men venstresiden overlot for mye til Kristin Clemet å trekke politiske konsekvenser av endrete forhold. Venstresiden protesterte, mens høyresiden innførte ny politikk.

Det moderne SV

Min egen kommune, Nesodden, er et godt eksempel på det moderne SV: Vi gjør det godt der befolkningen har høy utdanning og jobber i serviceyrker. Det som er positivt er at dette blir det mer av! Utdanningsnivået i den norske befolkningen peker bare en vei - oppover. Det skulle bety at SV skulle ha alle muligheter til å lykkes.
Ny teknologi
Heldigvis er SVere glad i internett. Det er kanskje en av grunnene til at det foregår en levende og god debatt om fildeling, opphavsrett og personvern. Da er SV på sitt beste.

Klarer vi å gjøre tilsvarende på andre politikkområder? Klarer vi å utforme næringspolitikk som tar hensyn til at kunnskapsbaserte tjenester vil være den viktigste næringen i Norge de neste tiårene? Klarer vi å ta høyde for at mennesker jobber på nye måter, slik at arbeideres rettigheter innebærer både økt fleksibilitet og behov for nye former for beskyttelse? Klarer vi å kombinere verdiskaping med hensyn til miljø og bærekraft? Eller blir vi opptatt av å beskytte det bestående og unngå forandring?

Vi har alle muligheter.

NSO - barn av NOKUT

2011-03-23T12:58:00.001+01:00

Jeg er gjesteblogger for NSO. Jeg gjentar innlegget her.

Norsk Studentorganisasjon er et ektefødt barn av de endringene som har skjedd i politikken for forskning og høyere utdanning – og godt er det.

Jeg har vært i politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet i overgangen fra to til en studentorganisasjon. Det var ingen tvil om at fusjonen lenge har ligget i luften. Jeg kan da heller ikke huske at de to forløperorganisasjonene har vært uenige om noe viktig. Men hvorfor ble det sånn?

På begynnelsen av 2000-tallet ble kvalitetsreformen innført og det ble iverksatt kvalitetskriterier for godkjenning av doktorgrader og fastsetting av lærestedenes status som høyskole eller universitet. NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen) ble satt til å håndheve regelverket. Dette betydde i praksis at det ikke lenger var et klart skille mellom høyskoler og universitet. I årene som fulgte begynte høyskoler å utvikle seg i “universitetsretning”, og universiteter begynte å tilby tradisjonelle profesjonsutdanninger. Med opprettelsen av universitetene i Stavanger og Agder og fusjonen mellom Universitetet i Tromsø og Høyskolen i Tromsø var skillet mellom høyskoler og universiteter ikke lenger meningsfullt. Da forsvant også siste rest av meningen med å ha to forskjellige studentorganisasjoner – StL og NSU. Det var ikke lenger noe som definerte dem som egne organisasjoner. Sammenslåingen var en logisk og fornuftig konsekvens.

Samlingen av de to store studentorganisasjonene er også i tråd med tiden i den forstand at det blir mer og mer riktig å se forskjellige utdanningstyper i sammenheng. Tradisjonelle profesjonsutdanninger akademiseres og tradisjonelle disiplinutdanninger yrkesrettes. Etter mitt syn har begge tradisjonene viktige erfaringer å bringe til torgs og har mye å lære av hverandre. Den samlete studentorganisasjonen har da også allerede profilert seg klart på problemstillinger som er overskridende i forhold til de gamle organisasjonenes tradisjonelle enemerker. Undervisningskvalitet har vært et forenende og viktig punkt for studentene.

NSU og StL har vært de beste lobbyorganisasjonene i sektoren. De skal ha en stor del av æren for at nivået på utbygging av studentboliger har kommet opp i rundt 1000 i året. Studentorganisasjonene og den nye studentorganisasjonen blir hørt på også i en rekke andre saker som ikke når førstesidene like ofte.

På ett viktig område savner jeg en mye tydeligere stemme fra NSO – utdanningsbølgen. For meg virker det som NSOs slagord er “Lik rett til utdanning for dem som allerede har studieplass”. NSO prioriterer ned innsatsen for å få plass til flere i høyere utdanning fordi de er redd for at dette truer kvaliteten for dem som allerede er inne i høyere utdanning. Selv om det er svært viktig å vokte over og kjempe for bedre forhold for dagens studenter, mener jeg NSO her svikter i å tenke utover seg selv og være en organisasjon med samfunnsambisjoner. Den svært viktige utredningen ”Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet” forteller oss hvor viktig kompetanse kommer til å være for framtidas Norge og for hele Norge. Her utfordrer jeg NSO til å ta et standpunkt. Som høres.

Samtidig ligger det i en studentorganisasjon å være historieløs. Flesteparten av NSOs medlemmer har aldri opplevd noe annet enn Kvalitetsreformen. De mener at oppfølgingen av studentene svekkes. They know nothing! Pre kvalitetsreformen var det ingen som mente at det var noen andre enn studentene selv som hadde det fulle ansvaret for at de fikk seg en utdanning. Om de ikke fikk seg en utdanning var det i hvert fall ikke professorens skyld. Men sånn går verden framover. NSO vil selvsagt forbedre situasjonen for sine medlemmer nå – og ikke sammenliknet med situasjonen for snart ti år siden.

Har man sluttet å krabbe og begynt å gå, må målet være å løpe. Gratulerer med ettårsdagen.

Nødbrems og studentstyrt studentvelferd

2011-02-24T14:49:00.002+01:00

Kunnskapsdepartementet har sendt ut på høring forslag til endringer av studentsamskipnadslovgivingen. Mange har reagert og student"avisa" Universitas mener dette er et "Tillitsbrudd". Mye kan sies om hvordan Universitas presenterer saken, spesielt hvordan de omtaler hva KD har sagt og ikke sagt, men det lar jeg ligge. Jeg vil heller ta for meg noen viktige hovedmomenter i forslaget til endringer.

Alternativet er ikke å fortsette som før
Det viktigste alle må ta inn over seg, er at det ikke er noe alternativ å fortsette som før. Utviklingen de siste år viser at dagens organisering innebærer for stor risiko. Det er meningsløst å snakke om studentene som eiere av studentsamskipnadene, og utforme politikken utfra dette. Studentvelferd er lovpålagt. Det betyr at det til syvende og sist er staten som sitter med det juridiske, økonomiske og moralske ansvaret for studentvelferden. Dersom en studentsamskipnad går konkurs er det bare staten som blir holdt ansvarlig for å opprettholde studentvelferden.

Hensikten er fortsatt studentstyrt velferd
Hensikten med de nye forslagene i studentsamskipnadslovgivingen er at det fortsatt skal være studentstyring av velferden. Jeg mener forslaget helt klart sikrer det. Det er bygd inn de nødvendige nødbremsene i systemet som minsker risikoen for at noe skal gå galt.

Er det mistillit til studentene?
Nei. I de eksemplene på ting som har gått galt, er det eksempler på både at dårlige økonomiske vurderinger er fattet av et simpelt flertall (studentflertallet) og at et samlet styre ikke har vært sitt ansvar bevist i forhold til god økonomisk drift og studentsamskipnadens hovedoppgave(studentvelferd) . Hensikten med sikkerhetsmekanismene er at det skal være litt vanskeligere å fatte beslutninger med usikre langtidsvirkninger. Man - enten man er studenter eller andre - må tenke seg om litt bedre og forankre store beslutninger bedre.

Struper forslagene studentstyringen?
I debatten har det blitt sagt at alt studentsamskipnaden gjør er viktig, derfor må alle beslutninger fattes med kvalifisert flertall. Dette er meningsløst. Det er behov for å klargjøre og skape en felles forståelse hva viktige eller uvanlige beslutninger er og bør være. Departementets forslag inneholder også et minimum på hvilke typer saker dette bør omfatte. Denne typen sikkerhetsmekanismer er vanlige i andre deler av samfunnet, men ny for vår sektor. Jeg tror det er fullt mulig å avgrense dette på en god måte.

Skjæres alle over en kam?
Som i de aller fleste områder i samfunnet lager man ett regelverk for en type aktivitet. For de fleste veldrevne studentsamskipnadene bør ikke de foreslåtte endringene bety noen forskjell i hverdagen. Men jeg tenker at den dagen det går galt, vil det være bra å ha et bedre styringssystem på plass.

Studentvelferden skal sikres
Det som er spesielt med dagens system er at de som har det faktiske ansvaret (staten) har så få styringsvirkemidler over studentvelferden. Utfordringen nå er å finne et nytt styringssystem som kombinerer det som er bra med dagens system - stydentsstyringen - med å sikre studentvelferden også i framtida. Alternativet er ikke å gjøre ingenting.

Frihet i Vitenskapsåret

2011-01-13T10:07:00.048+01:00

I dagens Aftenposten (13. januar - "Råd for forskningsåret") har min gamle kollega Dag Hessen - som ellers er en av våre fremste forskningspolitiske tenkere - sett seg fullstendig blind på ett virkemiddel i Norges forskningsråd: "FRIPRO". Dessuten har han noen grove feiltolkninger av hva regjeringen og ledelsen i Kunnskapsdepartementet faktisk mener om programforskning, ikke-tematisk forskning etc.

Han skriver at "[...]nesten all aktivitet kanaliseres gjennom programforskning og bare ca. syv prosent til "fri" forskning."

La meg forsøke på en oppklaring: Det Hessen sikter til er fordeling av forskningsmidler som tildeles utelukkende etter forskningskvalitet. Her er det mange forskjellige virkemidler:

Åpne konkurransearenaer i Norges forskningsråd (NFR). Dette er det såkalte "FRIPRO" virkemiddelet. Dette utgjør som Hessen skriver 7 prosent av NFRs totale forskningbevilginger. Å få midler i FRIPRO henger svært høyt, med avslagsrater på rundt 90 prosent. Etter mitt syn er det riktig at dette er det mest høythengende virkemiddelet i NFR. Vi mener likevel at balansen ikke er helt god per i dag. Derfor styrket vi dette virkemiddelet med 60 millioner i statsbudsjettet for 2011.
Sentre for Fremragende forskning (SFF): Det fins i dag 21 SFF'er som mottar betydelig grunnfinansiering i 5 + 5 år (avhengig av midtveisevaluering). Her bruker NFR betydelige midler. I tillegg er disse forskningsgruppene ekstremt konkurransedyktige både nasjonalt og internasjonalt og både innenfor tematiske og ikke-tematiske virkemidler. Jeg syns jeg har lest et sted at SFF'ene stikker av med 5 prosent av forskningsmidlene.
Yngre Fremragende Forskere (YFF) er et virkemiddel der unge, lovende forskere får driftsmidler til å bygge opp forskningsgrupper. Akkurat som for SFF'ene er dette særs konkurransedyktige forskere.
Universitetene og Høyskolene sine forskningsmidler: Ved De gamle breddeuniversitetene bruker de vitenskaplig ansatte halvparten av sin arbeidstid på forskning, mens andelen til forskning er noe lavere ved de nyeste universitene og høyskolene. Vi må anta, og kan forvente, at en betydelig del av denne forskningsinnsatsen må karakteriseres som ikke-tematisk. Det fins sannsynligvis ingen yrkesgruppe i landet som har større frihet til å forfølge egne ideer en disse forskerne. Et tilsvarende argument gjelder for universitetsansatte stipendiater og amanuensiser. Hvor mye dette utgjør i kroner og øre er sikkert nesten umulig å fastslå nøyaktig, men det er neppe tvil om at det utgjør en betydelig forskningsinnsats.

Jeg er ikke sikker på hvor mye midler som brukes. Men jeg er rimelig sikker på en konklusjon: Det har aldri vært drevet mer "fri" forskning i Norge enn i dag!

Glidende overgang
Det er ingen absolutt skille mellom "fri" og "ufri" forskning. En betydelig del av regjeringens, og dermed NFRs, forskningsmidler går gjennom såkalte "Store satsinger". Forskningsprogrammene innenfor Funksjonell Genomforskning (FUGE) og Klima (KLIMIT) er eksempler på slike satsinger. Innenfor slike store satsinger vil det variere sterkt hva som er styrt, og hva som er forskerinitiert og forskerstyrt. For eksempel ble 85 prosent av forskningen i FUGE karakterisert som "grunnforskning".

Vitenskapspolitikken
Det går an å snakke om tre "begrunnelser for forskning og vitenskap: Vitenskap skal besvare spørsmål fra vitenskapen selv ("Science for science" - Nysgjerrighetsdrevet forskning); vitenskap skal legge grunnlaget for framtidas verdiskaping ("Science for competitiveness" - vitenskap for verdiskaping); vitenskap skal svare på de store samfunnsutfordringene ("Science for society" - Vitenskap for samfunnutfordringene).

Den store utfordringen i vitenskapspolitikken blir å sørge for at forskningen og vitenskapens prinsipper anvendes for alle disse begrunnelsene. Det er et poeng at alle aktørene i forskningssystemet skal kunne møte disse begrunnelsene og sammen gi svarene vi trenger.

Og helt til slutt: Det heter "Vitenskapsåret 2011"!

De store vitenskapsspørsmålene

2010-12-25T16:57:00.000+01:00

2011 skal bli "Vitenskapsåret". Universitetet i Oslo fyller 200 år, vi har bak oss et år med "Hjernevaskdebatt", og regjeringen har tenkt å legge fram en ny forskningsmelding i 2013. Da er det ideelt å bruke 2011 til å stille de store spørsmålene om vitenskapens plass og rolle i samfunnsutviklingen. I 2012 må vi plukke ned alle luftige ideer og lage konkret politikk som skal inn i en forskningsmelding. Men i året som kommer kan vi stille de store spørsmålene, uten nødvendigvis ha de fiks ferdige svarene.

I 2011 bør vi stille spørsmål som: Kan vi stole på vitenskapen? Det handler om hva som skiller vitenskap fra politikk, hva som skal til for at noe er "sant", hvordan juks avdekkes, og om hvorfor det ikke slik at flertallet og mindretallet i en vitenskaplig uenighet ikke har krav på likeverdig spalteplass. Hva skal vi leve av etter oljen (som Forskerforbundet har tatt inititativ til å diskutere)? eller kanskje enda viktigere: Hvordan skal vi sørge for å ta med oss det vi er gode til inn i framtida? Vi må spørre hva et moderne universitet skal være - slik blant annet Knut Kjeldstadli har gjort gjennom boka Akademisk Kapitalisme. Kort sagt, 2011 bør brukes til å stille spørsmål om hvordan kunnskap, utdanning, forskning - vitenskap - skal brukes til å forme framtida. Kunnskapsdepartementet har laget egen nettside om Vitenskapsåret 2011, der mest mulig at dette skal komme fram. Gode spørsmål er velkomne...

Hvor langt er det mellom Molde og Kristiandsund?

2010-12-20T23:36:00.002+01:00

Hva er det egentlig vi ønsker oss fra et lokalsykehus? Hva er det vi ønsker oss fra en legevakttjeneste? Hvor langt unna syns vi det er forsvarlig å dra for å føde? Hvor mye utstyr skal det være i en ambulanse? Hva skal vi bruke helikopter til? Hva slags legekontor skal vi ha hos fastlegen?

Dette er noen av tingene jeg er opptatt av når det gjelder mitt eget forhold til sykehusdebatten. For mitt eget vedkommende er virkeligheten slik at det er kort vei til fastlegen på dagtid. Er det blod og brudd involvert er det rundt 35 minutter å kjøre til legevakt i Ski. Er det mer alvorlig er det 56,8 km (og "ca 44 min" i følge Gule Siders kart) til Ahus, som jeg tror er mitt sykehus denne uka. Er det skikkelig alvorlig er helikopterturen til Ullevål svært kort. Alt i alt syns jeg det hele er ganske greit. Kanskje er jeg litt bekymret for hva som skal skje om jeg trenger ambulanse. Da må den først komme hit, og så kjøre dit. Og om vi skulle rote oss til å få flere barn, brukte den forrige bare 1 time og 12 minutter. Men det burde også holde. Med et nødskrik.

Jeg tror dette er de debattene den enkelte av oss egentlig er i stand til å reflektere over på en god måte. Ett hovedproblem i sykehusdebatten er at vi ikke får muligheten eller har noen naturlig arena å ta den type debatter.

Samtidig er det heller ingen som "får lov" til å diskutere det store bildet. Det å trekke de strukturelle konsekvensene av hva folk trenger - både objektivt og subjektivt - burde gjøres i en åpen prosess på nasjonalt nivå. Det kommer ikke til å hindre at det blir bråk og misnøye. Men det bør gjøres på nasjonalt nivå. Dagens løsning er ikke udemokratisk. Spørsmålet er om det representative demokratiet vi har i de regionale helseforetakene fungerer. Det virker som det skaper en "ekspertmening" stilt opp mot en "folkemening", der de førstnevnte mener de sistnevnte ikke har kompetanse, mens de sistnevnte mener de førstnevnte er arrogante og fjernt fra virkeligheten. Resultatet kan fort bli at vi får for mange middels gode sykehus omgitt av en for svak infrastruktur (ambulanse, helikopter etc.).

En vanskelig debatt, men problemet er vel først og fremst mangelen på en reell og skikkelig debatt.

Det er 70,5 km mellom Molde og Kristiandsund, og "ca. 59 min".

Om fotball og universitetspolitikk

2010-12-19T11:34:00.003+01:00

På jobben har vi en avdeling for misbruk av metaforer. Vi uttaler gjerne avdelingens navn med italiensk slang, inspirert av filmen "Postmannen".
Nils Rune Langeland fra Universitetet i Stavanger har en kommentar i fredagens Morgenbladet (17/12). Der sier han usedvanlig mye klokt (Se også min gamle sjef, Paul Chaffey, sin kommentar om samme innlegg på hans blogg). Jeg er helt enig med han i både at nye universiteter ikke er noen trussel mot de eksisterende; eller at universiteter må forholde seg til en internasjonal kunnskapsverden; eller at det handler om å skaffe de beste hodene; Og Langeland har noen friske spark til Blindern som jeg også finner mye fornuftig i.
Alle argumentene til Langeland er lagt inn i fotballmetaforer. Og stort sett holder det. Langeland snakker om overganger for spillere (les vitenskaplig ansatte) og om at det ikke er myndighetene som bestemmer vilke klubber (les universiteter) som skal være gode eller ikke. Så langt, så vel.
Men så begynner metaforen å halte. Langeland skriver: "Den norske løysinga på det dilemmaet har ei velkjend historie. Alle skal få bli universitet i namnet. Men embetsverket held att pengane og løyvingane til forsking. Formal likskap som ikkje endrar noko som helst, er ei sosialdemokratisk paradegrein".
Her er det mye som er galt: Det er ikke embetsverket som holder igjen penger - det er Stortinget som har vedtatt systemet, og bevilger penger.
Men det er fotballmetaforen som er interessant, og sånn sett passer det virkelige bildet bedre med fotball enn Langelands beskrivelse: Å oppnå universitetsstatus i Norge baserer seg på rene kvalitetskriterier. På samme måte som en fotballklubb kan rykke opp til tippeligaen, kan en høyskole som er god nok oppnå universitetsstatus. I fotballen er det slik at en nyopprykket klubb ikke får noen ekstrabevilgning fra staten fordi klubben har rykket opp. Å komme opp i tippeligaen gir derimot bedre muligheter til økte inntekter fordi klubben får nye muligheter og bedre nettverk. Slik er det også for en høyskole som blir universitet - det gir nye muligheter, men det følger ikke en bevilgning med det å bli universitet. Faktisk må de nye universitetene gjøre det samme som de nyopprykkede klubbene gjør: Kjempe hardt for å holde seg oppe, og over tid bygge kvalitet i både spillere og støtteapparat. Ofte må de satse på egne, unge spillere. Ofte må de utnytte egne fortrinn. Langelands (implisitte) budskap om at staten må gi penger til de nye universitetene er dermed klart å regne som misbruk av fotballmetaforer. Pip. Gult kort.

Har vi nok kunnskap nå?

2010-12-01T20:29:00.000+01:00

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har gjort en endring av sin kategoriinndeling etter utdanning, noe som har ført til at gruppen ufaglærte ble større enn før. Klassekampen rykket umiddelbart ut i et misforstått forsvar for ufaglærte, og har til slutt kommet fram til konklusjonen at det er for mange i høyere utdanning. Jeg vet denne overskriften strengt tatt ikke er Klassekampens offisielle mening, men utfra hvordan de har kjørt saken de siste ukene er det ikke langt unna. Det lukter gode gamle ml-holdninger, og det mangler bare oppfordringen om "sjølproletarisering". Holdningene som har kommet fram i både Aftenposten (kommentar fra Jan E. Hansen), fra en av mine egne partifeller (Ottar Brox) og litt for mange andre, er så feilaktige og ufyslige at de fortjener en liten kommentar.

For det første fins det ikke noe belegg for at det er for mange i høyere utdanning, at det er snobberi å ønske seg mer utdanning eller at akademikere utdanner seg til arbeidsledighet eller absolutt noen av de andre påstandene som har versert i denne debatten. Tallene er utvetydige: Utdanning er entydig positivt for samfunnet og for den enkelte, enten det gjelder lønn, personlig utvikling eller helse. For dem som har tatt høyere utdanning er tallene enda dramatisk bedre. Det fins heller ikke noe belegg for at det er et problem at folk har mer utdanning enn det som kreves i den jobben de har. Det motsatte er tvert imot et problem. Det kommer jeg litt tilbake til.

For det andre ligger det et fullstendig utdatert syn på fagarbeidere og den delen av utdanningssystemet som ikke er høyere utdanning bak mye av det som har kommet fram. I sin iver etter å "beskytte" mennesker mot for mye utdanning, bikker det over i en akademisk arroganse som smaker litt vondt. I nesten alle yrker vi kan klare å finne på, er det en stor styrke å ha utdanning. Det er ingen som sier at utdanning betyr høyere utdanning. Tvert imot - fagarbeiderutdanninger, fagskoleutdanninger og alle yrkesutdanninger er selvsagt like verdifulle som høyere utdanning. Poenget er at i omtrent alle yrker er det et økende behov for utdannet arbeidskraft. Det stilles krav knyttet til språk og regneferdigheter. Det kan stilles krav om å kunne betjene maskiner med avanserte it-systemer.

Det store bildet er som følger: Samfunnet, og spesielt det norske, er i en stadig drift mot mer utdanning. Det er lenge til vi når noen metting for hvor mange som kan/bør ta høyere utdanning. Det er stadig større etterspørsel etter fagarbeidere og alle andre yrkesgrupper som har en form for utdanning. Etterspørselen etter ufaglært arbeidskraft har lenge vært nedadgående og vil fortsette nedover.

Debatten om hvordan vi skal utvikle de forskjellige delene av utdanningssystemet er selvsagt viktig. Men for mye utdanning har vi ikke.

Med kroppen som fiende

2010-10-23T20:43:00.002+02:00

Den norske befolkningen blir stadig tyngre. Det burde ikke overraske noen. Når tilgangen og forbruket av mat øker og når befolkningen beveger seg mindre må resultatet bli at flere blir overvektige og tjukke. Sett fra samfunnet side er dette et stort problem: Fedme fører med seg mange helseproblemer og matvanene våre gir stadig flere livsstilssykdommer. Kostnadene for samfunnet blir betydlige.

Det er også lett å forstå at når vekten øker, blir det flere som ønsker å slanke seg - fordi fedmen gir sykdommer eller fordi man ønsker å se anerledes ut. Alle slankekurer virker, tror jeg. Dette henger sammen med "Hawthorneeffekten" som sier at så lenge det er oppmerksomhet om noe gir det en effekt.

Så når stadig flere blir overvektige, når stadig flere vil slanke seg, og alt virker, ligger alt til rette for at mange skal tjene seg fete (sic.). Men det er ikke nok, for konkurransen om slankekundene er knallhard. Det er da det bli ulekkert.

For å selge enda flere kurer og behandlinger er denne industrien avhengig av å gjøre kroppen til vår fiende. De trenger å skape et bilde av at det er noe galt med kroppene våre, og da tenker jeg ikke på utseende. Det handler om at det er noe galt med kroppen vår, slik at den må behandles. De ønsker å skape et bilde av at vi trenger omega3 fettsyrer mot stive ledd og for å bli bedre på skolen, at vi trenger antioksydanter for ett eller annet, at vi trenger vitamin c mot forkjølelse, at vi må spise fett fordi det gjorde våre steinalderforfedre. Alt er bare tull.

Alt tyder på at menneskekroppen først og fremst er en effektiv maskin til å omdanne mat - og mange typer mat - til energi. Den er spesialtilpasset til å omdanne en type ting til noe helt annet, som kroppen trenger. Og den er evolusjonært tilpasset til å like det som er mest effektivt - sukker og fett. Og ikke minst, den er veldig god til å lagre overskudd av mat. Dette fiendebildet er brilliant analysert av Ben Goldacre, i hans bok "Bad Science". Den anbefales på det sterkeste. Der gjennomgår han hvordan dårlig vitenskap brukes bevisst eller ubevisst for å fremme et syn, og om journalister som ukritisk og ukompetent bidrar. Boka er særdeles avslørende. Den er også skremmende. Goldacre viser hvordan dårlig vitenskap(sjournalistikk) faktisk fører til dødsfall. Når vaksinemotsanderne klarer å få ned utbredelsen av trippelvaksinen fører det til at barn dør.

Uansett hvor provoserende Kari Jaquesson virker på mange, er jeg redd hun har rett: Det er så enkelt som balansen mellom hvor mye energi vi spiser og hvor mye vi forbruker. Men det er ikke dermed sagt at det er lett å gjøre noe med det.

Er det ikke viktig med tak i merder?

2010-09-09T11:20:00.001+02:00

Jeg har doktorgrad i biologi. Jeg har jobbet ti år med fisk (ganske teoretisk vil enkelte hevde). Jeg trodde at det var viktig med fysiske stengsler i form av høyt "gjerde" eller tak for at laksen ikke skulle hoppe ut av merdene. Med tanke på hvordan laksen spretter i norske elver virket det logisk på meg.

Takk til Kristin som stiller spørsmålene vi alle burde stille litt oftere.

Og et alvorlig poeng til slutt: Hvis bare en promille av oppdrettslaksen rømmer, vil rømlingene utgjøre langt flere glade laks enn villaksen.

Grunnlag for å ville om universitetet

2010-09-09T10:37:00.001+02:00

"Hva vi vil med universitene?" spør Knut Olav Åmås i Aftenposten (eller "Hva vil vi med Universitetet" i bestemt form entall som Civita spurte om tidligere denne uken). Dette er et viktig spørsmål, som ikke har noe enkelt svar.

Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet er jeg med på å utføre en politikk som vi kaller "SAK", som står for Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon. Essensen i den politikken er at det er fagmiljøene som er den viktigste enheten for forskning og høyere utdanning. Uavhengig av om de er på en høyskole, et gammelt eller nytt universitet må de være robuste, internasjonalt konkurransedyktige og i stand til å gi forskningsbasert utdanning. Virkemidlene i SAK-politikken er utformet for å få til bedre fordeling mellom institusjoner. Personlig mener jeg at skiltet som står over døra på lærestedene ikke er av avgjørende betydning. Jeg er mer opptatt av hva som skjer innenfor veggene.

Debatten om hva vi vil med universitetene reduserer seg dessverre ofte til spørsmålet om et tall. Det vanligste standpunktet er at man ønsker det antall universiteter vi har i dag - og ikke flere.
Dessverre er det bare i "The hitchhikers guide to the universe" at komplekse spørsmål om livet, univeret og alt mulig kan besvares med en enkelttall (i det tilfellet 42). I virkelighetens verden må flere momenter vurderes.

I dette blogginnlegget vil jeg bare bringe et spørsmål på banen: Hva er forholdet mellom hvor mange universiteter et land kan ha, og antallet studenter og antall kompetente forskere? Bare de siste årene har antallet "førstestillinger" ved universiteter og høyskoler økt med over 30 prosent (fra 2003 til 2009). Antallet studenter har over fordoblet seg de siste årene og antallet doktorgrader har tidoblet seg. Mitt spørsmål til alle dem som mener at "nå er grensen nådd for antall universiteter" er følgende: Hva er konsekvensen av at det norske samfunnet forandrer seg dramatisk i forhold til hvor mange som tar høyere utdanning, har forskerkompetanse og hvor mye forskning vi driver. Skal det ikke ha noen konsekvenser at det drives forskning ved en høyskole av internasjonal karakter? Skal det ikke ha noen konsekvenser at en høyskole har like mange førstestillinger som et universitet (eller som et universitet hadde den gang det fikk statusen som universitet)? Skal det ikke har noen konsekvenser at det norske samfunnet blir stadig mer kunnskapsintensivt?

Det er åpenbart en fare for at vi smører ressursene for tynt utover, og at vi ikke oppnår kritisk størrelse. Men det er dramatisk større ressurser å oppnå kritisk størrelse på enn det var for 20 år siden. Det bør være med i debatten.

Overfylte lesesaler! Eller halvtomme? Eller kanskje halvfulle?

2010-09-03T10:18:00.003+02:00

Sport- og næringslivsavisa Dagen Næringsliv har i dag en artikkel om "Utdannelse på billigsalg". Hovedinnfallsvinkelen i artiklen er at finansieringssystemet gjør at universiteter og høyskoler presser inn så mange studenter de kan og at det kan gå ut over studiekvaliteten.

Artiklen er innom flere viktige poenger, og er dessuten et fin variasjon i hvordan man omtaler årets semesterstart. Siden semesterstart har de fleste artiklene handlet om at det står ledige studieplasser rundt omkring i distriktene. Så kanskje er det halvfullt? Her er i hvert fall min beskrivelse:

Det er mer populært å studere i store byer enn på små steder: Tallenes tale er veldig klar. Det er mange søkere til hver plass ved universitetene og høyskolene i de største byene - typisk over to søkere per plass. Så lenge det er fritt skolevalg i høyere utdanning (og det må det selvsagt være) vil det være forskjell i hvor trangt det er.
Det er viktig å ha tilbud om høyere utdanning i hele landet. Men det må ikke blir for smått - fagmiljøene må være så store at de kan sikre forskningsbasert undervisning. Det er ikke bra at så mange høyskoler i nord (og Unversitetet i Tromsø) sliter såpass mye med å få nok studenter.
Det er vanskelig å lede en høyskole og eller et universitet: DN-artiklen illustrerer også at ledelsen ved høyskoler og universitet må tenke gjennom hva de gjør. Det er helt riktig som det står i artiklen at det er fullt mulig å blåse opp studenttallet, pakke inn studenter, og generelt gi de et minimalistisk tilbud. Men det går også tydelig fram at dette på lang sikt fører til økonomiske problemer (jfr. Høyskolen på Lillehammer). Jeg har dessuten såpass tiltro til ledelsen ved høyskoler og universitet at jeg tror de også ser at en slik drift også svekker kvaliteten.

Artiklen illustrerer vel også en generelt fenomen i kongeriket: Ute i landet er det billig å bo, gode velferdstilbud og fin natur. På den annen side har byene et mer attraktivt kulturelt tilbud. Og sånn er det også innen høyere utdanning: Dersom man ønsker å studere ved de aller mest populære studiestedene vil man oppleve at presset på ressursene er stort. (Her kunne jeg lagt inn noen teoretiske betraktninger om køteori, men jeg sparer meg). Jeg tror det er like godt å si det rett ut: I de nærmeste årene må nok studentene være forberedt på å måtte flytte på seg mer enn før. Strengt tatt tror jeg ingen tar skade av det.

Milliardsprekk og kampanjejournalistikk

2010-08-23T11:10:00.000+02:00

Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet føler jeg meg ikke mishandlet av norsk presse. Tvert imot mener jeg at i de aller fleste tilfeller der jeg er misfornøyd har jeg bare meg selv (eventuelt "oss selv") å takke. Uklart budskap og utydelig avlevering er de vanligste tingene å være misfornøyd med. Og noen ganger har vi politikere rett og slett en drittsak.

Nå skal jeg likevel gjøre noe jeg sikkert kommer til å angre på: Jeg skal pirke litt i journalistiske arbeidsmetoder, og kanskje få til litt debatt. De/dere blir sikkert dritsinna. Men, man lever jo bare en gang.

Fra Nationen 21. juli 2010

Jeg skal bruke et av sommerens oppslag i Nationen som et eksempel. "Milliardsprekk i Ås" (Nationen 21. juli 2010) for flyttingen av Norges Veterinærhøyskole til Ås var saken. Selv om journalisten utmerket godt visste at dette per definisjon umulig kunne stemme, siden det ikke fantes noen nye kostnadsberegninger, var det likefullt "milliardsprekk" som var saken. Det som var enda mer interessant (og kanskje litt skremmende) var at til tross for at Kunnskapsdepartementet raskt var på banen og korrigerte de villeste feilkildene i artiklen, spredte den seg som ild i tørt gress. "Milliardsprekk" ble gjentatt i det ene mediet etter det andre, og Kåre Valebrok brukte en søndagskommentar i Aftenposten ("Bønder sine økser bryner", Aftenposten 24. juli) med "milliardsprekk" som utgangspunkt og sannhet. Mer om dette siste nedenfor.

Eksempelet er ganske typisk, men det var litt mer spektakulært en vanlig og fikk flere konsekvenser enn vanlig. Likevel koker den ned til et veldig typisk mønster for mange journalister jeg er i befatning med: Kampanjejournalistikk. Jeg vil grovt anslå at 75 prosent av de journalistene jeg er i kontakt med i større eller mindre grad driver med kampanjejournalistikk. De har laget seg en vinkel og en historie, og det er ingen ting som får dem til å gå bort fra denne vinkelen. Ofte har journalistene også en helt klar politisk mening om saken, og utlegger det som journalistikk, mens det hadde hørt hjemme som en kommentar eller lederartikkel. Når man driver med kampanjejournalistikk er det mange virkemidler som må og kan tas i bruk. Jeg skal gå gjennom noen av dem.

Villedning: et svært enkelt, og mye brukt, virkemiddel er villedning. Denne metoden består i å stille isolert sett korrekte og sannferdige spørsmål, men på en slik måte at intervjuobjektet strengt tatt svarer på noe annet enn det artiklen egentlig handler om. I denne omtalte "milliardsprekk"-artiklen, var dette dratt ut til det ekstreme. Journalisten ville ikke røpe sin kilde, men ba om svar på spørsmålet: Kan Kunnskapsdepartementet bekrefte at det er en milliardsoverskridelse på flyttingen av Norges Veterinærhøyskole til Ås? Vi kom i et voldsomt dilemma. Vi har (selvsagt) en policy på å ikke kommentere rene spekulasjoner. På den andre siden var det ikke akkurat vanskelig å lukte hvor journalisten hadde tenkt seg. Vår vurdering var at tåkete, kanskje malplasserte, forbehold fra oss i selve artiklen tross alt var bedre enn at påstander om milliardoverskridelser fikk stå uimotsagt. Tja. Uttalelsen kom på trykk, men det var helt klart å regne som ganske på siden. Sikkert som ønsket. Skjulte kilder er sjeldent. Det som kampanjejournalistene mer typisk ikke forteller er hvem som har gitt dem ideen til saken (ofte en interessegruppe eller en politisk aktør av noe slag med klare egeninteresser), eller hva som er innfallsvinkelen til saken. Kort sagt, det underliggende budskapet blir ikke lagt frem.

Kontekstfjerning: Et paradenummer for kampanjejournalister er å sende en sitatsjekk som er nettopp det: sjekk av løsrevne sitater. Når sitatene er løsrevet er det også umulig å vite om hvordan koblingen mellom spørsmål og svar er lagt opp og om hvordan journalisten utlegger sitatenes innhold (noe som gjøres mye). Klassisk eksempel: Spørsmål: "Har regjeringen sviktet på dette området?". Svar: "Nei, vi har økt bevilgningene kraftig på området de siste årene. Men selvsagt kan vi gjøre mer." Journalistens utlegging: Statsråden innrømmer å ha gjort for lite på området.

Kommunkasjonsavdelinger, rådgivere og statssekretærer vet utmerket godt at vi bare kan påberope oss rett til å kontrollere sitater. Samtidig er det en mulighet for å i hvert fall kunne ta til motmæle mot åpenbare feilkoblinger og urimelige tolkninger. Men for en fullblods kampanjejournalist er nok dette uvelkomne innvendinger. Det er også en klar sammenheng mellom hvor lite profesjonelt et medium er, og hvor knappe sitatsjekkene er. De minst profesjonelle påstår også alltid at slik er det i "alle store aviser". Det er det ikke. Min erfaring er at VG er det medium som er mest åpen på kontekst og sammenheng. Og de er også de som helt klart er mest etterrettelige i forhold til konteksttull. De dårligste er de som også legger ved paragrafer fra PFU for å virkelig vise at her skal det ikke tulles.

Faktautelatelse: "Never check a good story" er et selvironisk ordtak blant journalister. Gode kampanjejorunalister kan godt sjekke fakta. Det virktigste er at disse faktaene ikke må ødelegge for saken. Svært mange saker jeg er i kontakt med oppstår ved at en eller annen sier noe i retning av: "Dette er en urimelig ordning, og rammer flere tusen mennesker hver eneste år." Når Kunnskapsdepartementet konfronteres med dette utgangspunktet, sjekker vi fakta. Jeg vil anta at i nesten halvparten av sakene vi har befatning med, har vi fakta som kraftig modererer utgangspunktet. Det viser seg kanskje at det er hundrevis, og ikke tusenvis. Det viser seg kanskje at det ikke er spesielt urimelig, men tvert imot ganske rimelig. Det viser seg kanskje også at ordningen allerede er justert for at flere skal få det bedre.

I de fleste tilfellene blir denne typen fakta utelatt fra den endelige saken. Hvis kampanjejournalisten blir konfrontert med dette, er det som regel nok å henvise til en liten usikkerhet i KDs fakta (for eksempel at omleggingen er såpass ny at effektene enda ikke er målt). Mens det overhodet ikke stilles faktakrav til den som kjører saken, er det knallharde krav til alle sider av KDs fakta. Jeg er forøvrig helt enig i at det ikke skal foventes symmetri i forholdet mellom staten og andre. Men min erfaring er at det er totalt svart hvitt.

Ingen krav til sjekk av andre medier: Den ypperste sannhet blant kampanjejournalister er at noe har stått på trykk et annet sted. Det stilles overhodet ikke krav til å sjekke om det som står i et annet medium. Så lenge det er publisert er det regnet som sant. Og da er vi igjen tilbake til "milliardsprekken". Den har dannet grunnlag for en rekke andre saker. Uten at de referende journalistene gidder sjekke saken selv.

Det er deskens skyld: Dette er et område hvor kildene mine er dårlige. Ofte kan saken isolert sett være ok. Men ingress og overskrift er ofte hårreisende villedende. Et eksempel fra samme dag som "milliardsprekken": På forsiden av Dagens Næringsliv står det at statsråd Tora Aasland ber studenter (som har problemer med å få studieplass) om å dra til utlandet. Hennes opprinnelige kommentar var "se til distriktene og utlandet". Ved at første del av svaret ble kuttet har uttallige journalister og andre meningsbærere i ettertid kun fanget opp ”utenlands” og brukt dette som beskrivelse på en statsråd som forsøker å fraskrive seg ansvaret for studentene her hjemme. Var det desken eller var det journalisten? Jeg er ikke sikker på hvilket svar jeg vil like minst.

Dette kan umulig gå bra. Så derfor for sikkerhets skyld: Jeg føler meg ikke urettferdig behandlet av norsk presse, relativt. Men jeg skulle ofte ønske de var bedre.

Dagens (film/musikk) anbefaling: En sint tomme

2010-08-19T23:14:00.000+02:00

Hvor svarte var jeg i 2001? Hvorfor fikke jeg ikke med meg denne i 2001: "Hedwig and the Angry Inch"!
Bedre sent enn aldri. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal anbefale den. Musikken fra filmen (som er basert på en musikal) er veldig bra når du har sett filmen. Og jeg fikk Pixies-assosiasjoner inne i alt det musikal-aktige, og jammen viser det seg ikke at Bob Mould spiller. Men det er ikke representativt, altså.

Se filmen først!
Men hvordan anbefale filmen? Den er noe helt annet! Den handler i hvert fall om identitet. Og sex. Og transex. Den bæres oppe av hovedrolleinnehaver Mitchell. Filmen er på sitt vis nesten like bra som "Donnie Darko", og den er definitivt like "kult", så da er jeg frelst.

Og dessuten
Regissør og hovedrolleinnehaver er John Cameron Mitchell. Han har senere laget "Shortbus", som er en enda bedre film, selv om den ikke er like "morsom", selv om den definitiv også er "noe annet", og dessuten er den særdeles eksplisitt når det gjelder sex. Men den handler egentlig ikke om sex. Eller den gjør jo det, men ikke bare det, eller. Se selv!

PS: Fordelen med å dele denne anbefalingen som et blogg-innlegg er at jeg slipper å fjerne "Hadestown" fra forsiden. Som rent musikalsk produkt å betrakte er den enda bedre. Den anbefales fortsatt!

Flere tusen studentboliger på gang

2010-07-21T10:08:00.003+02:00

Studiestart betyr at alt for mange nye studenter strever med å finne seg et sted å bo. Dette vises blant annet i ”Studentboligundersøkelsen 2010” fra Norsk studentorganisasjon (NSO). Regjeringen har de siste fem årene hatt en formidabel satsing på studentboliger. Flere tusen studentboliger er i ferd med å bli realisert.

Siden den rødgrønne regjeringen tok over regjeringsmakten i 2005 har den årlige bevilgningen til studentboliger tredoblet seg fra 314 til rundt 1000 studentboliger i året. Siden 2005 har det blitt bevilget midler til 4224 studentboliger. Regjeringen har forpliktet seg til å fortsette å bevilge midler til rundt 1000 nye studentboliger hvert år.

Tusenvis av studentboliger på gang
I mai var det 1523 studentboliger som var under arbeid. I tillegg er det store prosjekter i gang som er hel- eller delfinansiert, der de største er Grønneviksøren i Bergen (rundt 700 studentboliger), Berg i Trondheim (rundt 650 studentboliger), Gimle Studentby i Kristiansand og Vestgrensa II i Oslo (begge med omtrent 200 studentboliger).

Viktig for økonomien
Regjeringen har satset så sterkt på studentboliger fordi det er så viktig for studentenes økonomi. I snitt er forskjellen mellom en studentbolig og en bolig på det private leiemarkedet minst 1000 kroner i måneden. Det tilsvarer mer enn en måneds ekstra studiestøtte.

Jeg har stor sympati for alle dem som strever med å finne seg et sted å bo – de havner i en ubehagelig situasjon. Jeg råder alle til å bruke sosiale nettverk som facebook og gode venner for å forsøke å skaffe seg et sted å bo, samtidig som man står i kø hos samskipnaden. Kanskje må man bo en stund litt lenger unna studiestedet. Heldigvis ser vi at det ordner seg for de aller fleste i løpet av starten på høstsemesteret.

Regjeringen har andre tall en Norsk Studentorganisasjon
Norsk studentorganisasjon (NSO) har offentliggjort ”Studentboligundersøkelsen 2010” i dag. Der er det punkter regjeringen ikke er enige i.

Regjeringen kan ikke gå god for tallene NSO opererer med. Som NSO selv skriver bakerst i sin rapport, bruker de andre tall en både studentsamskipnadene og regjeringen. Det finner vi unaturlig. Resultatet blir at NSO opererer med for lave dekningsgrader.

Regjeringen har ikke noe mål om at dekningsgraden skal være 20 prosent. Regjeringen mener det er helt nødvendig å ta lokale forhold med i betraktning. Det kan være riktig med både høyere og lavere dekningsgrad. Antall internasjonale studenter og det private leiemarkedet på stedet påvirker behovet for studentboliger.

Ikke enig med Norsk Studentorganisasjon
Det er helt uaktuelt for regjeringen å fjerne kostnadsgrensa for bygging av studentboliger. Uten å sette tak på hvor dyrt samskipnadene kan bygge, kan vi ikke være sikre på at studentene får tilgang til billige studentboliger. Regjeringen vil derfor fortsette å sørge for at studentboligene bygges billig, men med moderne krav til miljø- og energieffektivitet samt tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser.

Dagens situasjon:
Per mai var det 1523 studentboliger under arbeid.

Studentboliger klare for innflyttning høsten 2010:
o Studentsamskipnaden i Østfold i Fredrikstad
o Studentsamskipnaden i Tromsø
o Studentsamskipnaden i Stavanger (2 boligkompleks)
o Studentsamskipnaden Stord/Haugesund i Haugesund
o Studentsamskipnaden i Bergen
o Studentsamskipnaden i Trondheim
o Studentsamskipnaden i Telemark i Porsgrunn.

Noen store prosjekter på gang som er helt eller delvis finansiert:
o Grønneviksøren i Bergen (om lag 700 HE)
o Berg i Trondheim (om lag 668 HE)
o Gimle Studentby i Kristiansand (203 HE)
o Vestgrensa II i Oslo (om lag 200 HE)

Mer om ”Studentboligundersøkelsen 2010” og NSOs synspunkter:
Regjeringen kan ikke gå god for tallene når NSO bruker andre tall en både studentsamskipnadene og regjeringen. Resultatet blir at NSO opererer med for lave dekningsgrader.

NSO opererer også med vurderinger om at det vil være 80 000 flere studenter i 2013 enn i dag. Siden Stortingsmelding 44 (2008-2009) ”Utdanningslinja” ble lagt fram har regjeringen revidert sine anslag for studentveksten. Dagens anslag antar en vekst på 17 000 studenter som skyldes større ungdomskull fram til 2013. I tillegg kan det komme en økning på ytterligere 16 000 studenter dersom det vil være en fortsatt vekst i studietilbøyeligheten.

Genterapi - nå ved hjelp av krem!

2010-07-15T21:32:00.001+02:00

I dag så jeg siste nytt i rekken av reklamer som spiller på kombinasjonen av ønske om å leve evig og troen på et vitenskapen kan ordne det. Men kanskje bør det være litt mistenkelig at det er et skjønnhetsfirma som nettopp leverer disse velsignelser til oss. Bullshit-faktoren nådde nye toppmålinger. Jeg bare måtte sjekke litt, og i tradisjonen til "Sprøytevarsleren" gikk det fort å finne ut mer om tullballet.

Kremen beskytter altså DNA'et vårt mot aldringens prosesser. Reklamen på TV var enda drøyere enn det som er å finne på nettstedet, men jeg kunne ikke finne noen link til den.

I følge diverse reklamer er virkningsmekanismen at produktet innholder folinsyre og kreatin som "stimulerer til cellefornyelse og beskytter DNA i huden mot skade utenfra". Men da kan det være greit å vite følgende: Også frokostblandinger og stek innholder de samme stoffene.
Viktigere å vite er det kanskje at solkremen også innholder ett av eller begge de to kjemiske stoffene cyclopentasiloxane (miljøskadelig og mulig helseskadelig) og H3CC (allergiframkallende). Det høres ikke så greit ut.

Ja-ja, nå har jeg vel gitt Niveas DNAge litt ekstra reklame. Moralen er: spar litt penger og spis en steik med fingra!

Ikke tilfeldig forskningspolitikk

2010-07-08T12:29:00.001+02:00

Norsk forskning måles og evalueres ofte. Hvert år oppgir regjeringen den sist tilgjengelige statistikken for forskningsbevilgninger og resultater av forskningen i statsbudsjettet. Med jevne mellomrom legger regjeringen fram stortingsmeldinger om norsk forskning for stortinget med grundige analyser av forskningspolitikken. I tillegg analyseres norsk forskning både nasjonalt (spesielt forskningsinstituttet NIFU-Step) og internasjonalt (for eksempel OECD). Debatten om norsk forskningspolitikk bør ta utgangspunkt i disse dokumentene.

Det finnes ikke én sannhet om investeringer i forskning. Det samlede bildet for investeringer er likevel ganske entydig: Norge ligger svært høyt på offentlige bevilgninger til forskning per innbygger – nest høyest i OECD. Norge ligger lavt på private investeringer til forskning. Det har vært en kraftig vekst i bevilgningene til norsk forskning over mange år. De seneste årene har det også vært en gledelig vekst i næringslivets investeringer i forskning. Det som ofte skaper et unødvendig negativt bilde er sammenlikningen med de andre nordiske landene. Sammenlikningen er absolutt relevant, men det er viktig å være klar over at de nordiske landene (også Norge) er helt i verdenstoppen i forskningsbevilgninger. Det finnes ikke noe grunnlag for å karakterisere bevilgningene til norsk forskning som komisk.

Når det gjelder resultatene av forskning er det vanskeligere å danne seg et helhetlig bilde. Norske forskere har hatt kraftig vekst i antall artikler i internasjonale forskningstidsskrifter og – enda viktigere – kraftig økning i antall siteringer. Begge deler tyder på at norsk forskning hevder seg internasjonalt. Norske forskeres gjennomslag i EUs rammeprogram for forskning bekrefter dette bildet. På den andre siden viser omtrent alle internasjonale evalueringer av norsk forskning at det forskes i for mange for små miljøer i Norge.

Norske forskere lider av en alvorlig misoppfatning: De tror sjansene for økte bevilgninger til forskning øker dersom de tegner et mest mulig negativt bilde av tilstanden. Argumentene for å satse på forskning er meget sterke. I forskningsmeldingen pekte regjeringen på to overordnete argumenter: Forskningen må bidra til å møte de store samfunnsutfordringene (som klima, velferdsstatens utvikling og verdiskapingen) og forskningen må skape den nødvendige kunnskapsberedskapen for en usikker framtid. Den viktigste oppfølgingen av forskningsmeldingen har vært en kraftig opptrapping av klimaforskningen (en økning på 600 millioner på tre år) og en kraftig satsing på forskningsutstyr (en fast årlig bevilgning på 280 millioner har kommet på plass).

At forskere mener det skal bevilges mer til forskning burde ikke overraske noen. Men i stedet for krampaktige forsøk på stadig å finne en ny forsker som mener det bevilges for lite penger til forskning bør vi disktuere hvordan vi skal prioritere i framtida.

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er ikke så vanskelig

2010-06-15T11:40:00.003+02:00

Ledelsen ved våre universiteter burde forstå det. Og forskningsjournalister. Vi burde forvente at den første gruppen sørger for å lære seg det. Den siste gruppen har vi erfaringer med at i større grad jobber etter prinsippet "ikke ødelegg en god sak med fakta". Når jeg tenker etter: Det gjelder kanskje den første gruppen også?

For det er ikke så vanskelig: Da dagens finansieringssystem ble innført i 2003 fikk universitetene og høyskolene ansvaret for hele bevilgningen sin. Med unntak for noen få utdanninger som har såkalt akvititetskrav, og generelle regler for økonomistyring etc, er det opp til universitetene og høyskolene selv å prioritere hvordan de forsker og underviser. Da systemet ble innført ble det gjort en teknisk beregning som tok utgangspunkt i hvor mange studenter som var på det enkelte lærested for å finne et startpunkt. Når lærestedet har ansvar for hele bevilgningen kan det heller ikke finnes noen måltall for antall studenter ved det enkelte lærested, uansett hvor mange ganger det blir påstått. Det vil være ulogisk.

Selvfølgelig påvirkes lærestedene av finansieringssystemet. Særlig påvirkes de av hvordan studiepoeng finansieres. Ved innføringen av systemet ble det lagt til grunn grove gjennomsnittkategorier for studier. 60 prosent av de daværende kostnadene for studiene ble værende i lærestedenes bevilgning, mens 40 prosent ble "tatt ut". Siden har det vært slik at denne 40 prosenten blir betalt ut for hver 60 studiepoengenhet som blir avlagt ved et lærested. Dette er en automatisk ordning. Dette er også en åpen ordning - lærestedene får uttelling uavhengig av startpunktet i 2003, og uavhengig av størrelsen på statsbudsjettet. Et slikt system har en ekstremt sterk insentivvirkning for å være effektive. Det lønner seg veldig å fylle opp eksisterende kapasitet. Samtidig lønner det seg svært dårlig å opprette nye tilbud (uten å legge ned noe annet). Da vil man bare få finansiering til grovt sett 40 prosent.

Kan man forvente at ledelsen ved lærerstedene forstår dette? Ja, mener jeg. De har tilpasset seg systemet på to måter:

Noen har vært ansvarlige og tatt opp studenter i tråd med hva de har finansiering til. F.eks. Høyskolen i Sør-Trøndelag.
Mange har tatt opp så mange studenter de har klart, selv om de burde vite at det på litt lenger sikt vil føre til press på den totale bevilgningen og innskrenke handlingsrommet.

Det er de som har fulgt den siste taktikken som nå påstår at de "mangler 1,7 milliarder", eller at myndighetene ikke har fulgt opp sitt finansieringsansvar eller liknende.

Grunnfag statsvitenskap: Det fins mange ordninger som er automatiske i det norske systemet. Trygd og pensjon er slike. Utbetaling av 40 prosent av antatte utgiftene for et studieplass ved avlagt 60 studiepoeng er en annen. En såkalt "etterbetaling" av de andre 60 prosentene er ikke en slik automatisk ordning.

Det er selvsagt legitimt å argumentere for at det er store undervisningsbehov og dermed ønskelig med sterkere bevilgninger, eller i det hele tatt å argumentere for større bevilgninger.
Strengt tatt tror jeg ledelsen ved våre universiteter og høyskoler skjønner dette. Alternativet er verre. Strengt tatt vet også Forsekerforum dette. Det står tross alt i e-posten de fikk.

PS: Grunnen til at Forskerforum fikk en e-post (og ikke et intervju) var at journalisten selv ikke hadde anledning til å snakke med statsråden.
PPS: Da kvalitetsreformen ble innført, fulgte det med over en milliard kroner for å finansiere reformen (det stod også i den nevnte e-posten). Men igjen: Hvorfor ødelegge en sak med fakta?
PPPS: Det er utrolig hvor mye tid man må bruke på tekniske oppklaringer i stedet for å diskutere framtidas behov for høyere utdanning og forskning...

Regjeringens karakterbok kommer snart

2010-06-05T13:48:00.001+02:00

Studenter og skolebarn får i disse dager karakterboka si. Snart kommer dagspressens karakterer og terningkast for regjeringens innsats. Jeg er ikke helt sikker på om jeg gleder eller gruer meg. Håpet er at journalistene ser det samme som jeg ser:

En positiv sektor
Da Tora Aasland ble utnevnt til statsråd for forksning og høyere utdanning var det en fullstendig tillitskrise innenfor forskning og høyere utdanning. Personlig mener jeg Øystein Djupedal har fått mer pepper enn han fortjente. Men poenget er uansett at situasjonene var svært negativ. Dette har forandret seg. Jeg tror at en av årsakene er at Aasland har lykkes med å ta ledelsen i viktige debatter:

Handlingsrom: Aasland satte ned arbeidsgruppen for handlingsrom. Den så nærmere på hvordan pengene ble brukt og hvordan det står til med universitetene og høyskolenes muligheter til å foreta sine egne prioriteringer. Effektene av dette arbeidet er at det har blitt en mer opplyst debatt om hvordan det står til. Dokumentet viser hvor universitetene blir presset på grunn av økte krav utenfra, og hvor de faktisk kan gjøre egene valg. Aasland har hele veien ledet denne debatten - både ved å følge opp, f.eks. midlertidighet og minsket byråkrati. Samtidig har hun utfordret universitetene og høyskolene til å også selv skaffe seg økt handlingsrom.
Utdanningsbølgen: Statsråd Aasland var den første som satte de økte ungdomskullene, og dermed økende studenttall, på dagsorden. At den nå omtales som "yngrebølgen" eller "utdanningsbølgen" er et direkte resultat av hvordan Tora Aasland satte dette på dagsorden.
SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon): Når "alle" var enig i Stjernøutvalgets analyse, men "ingen" ønsket tiltakene, var det behov for å iverkesette et nytt prosjekt. "SAK" er svaret: Både politisk og økonomisk har Aasland vært en pådriver for å sørge for at universiteter og høyskoler i fellesskap utvikler robuste miljøer av høy kvalitet, med bedre forskning og undervisning som en konsekvens.

Hva blir karakteren?
Det er nå slutt på usaklige personangrep, og statsråden for forskning og høyere utdanning blir aldri anklaget for å ikke forstå. Tvert i mot er debatten nå preget av en felles forståelse og konstruktive forslag. Det er selvsagt ikke slik at universitetene og høyskolene har sluttet å komme med høye krav om økte bevilgninger. Det hadde både vært utenkelig og uheldig.

Karakterboka kommer sikkert til å si at Tora Aasland ikke er synlig nok. Selv om våre medieanalyser viser at hun er betydelig mer synlig enn før, skulle også jeg ønske at hun hadde blitt enda mer synlig. Og det skal det jobbes med! Men håpet er en karakter basert på hvordan det faktisk ser ut ute i sektoren.

HTC-indusert windows-tilbakefall

2010-05-28T16:32:00.001+02:00

Blue screen of death, tilfeldige omstarter, nye versjoner av operastivsystemet der det som virket var tatt bort og nye problemer ble introdusert. Skrekk-minner fra tidlige utgaver av windows for PC'en. Først med windows xp ble det det å bruke windows i nærheten av like bra som å bruke mac.

Så klok av skade ønsket jeg meg selvsagt en iphone. Men jobben sier at sikkerhetsinnstillingene iphone kan tilby ikke er bra nok (er det mulig å tro på det, forresten?). Men en touch-telefon med stor, flott skjerm er likevel noe å ønske seg. HTC hørtes bra ut. De fleste anbefalte en htc med Android operativsystem. Google? Det hørtes fornuftig ut. Men neida, heller ikke den var sikker nok (litt lettere å tro på. Kanskje.). Da var alternativet en HTC med windows mobile.

Valget falt på HTC touch 2 pro. Og la det være sagt - jeg (tror jeg) er godt fornøyd med selve telefonen: Skjermen er stor og jeg syns det er verdt å ha en litt tung telefon for få fullt tastatur. So far so good.

En god venn med godt over middels microsoft-kompetanse advarte likevel: "Ikke kjøp deg htc med windows - da må jeg bare høre på klaginga di". Da burde det ringt en bjelle. (Og nå kan jeg heller ikke sutre til ham. Han har gardert seg.).

Så da er vi tilbake til 1996: Microsoft prøver å lage noe som er like bra som apple sine produkter. Så det var ikke veldig overraskende at mye av interface'n var kontraintuitiv. Det var selvsagt ikke noe problem å få innstallert en app som gir FM-radio. Det var bare sinnsykt komplisert, og innebar selvsagt å gå inn i filer i operativsystemet og rename noen filer og legge til noen parametre. En klassiker! Men etterhvert ble man jo vant til å bruke telefonen.

Men så oppstod det et problem: Øretelefonene begynte å kødde. Tur til IT-drift. Og selv om jeg ikke hadde bedt om det, skjedde det som alltid skjedde når noe var galt med PC'en i gamle dager: Oppdatering av OS! Nå er jeg den lykkelige eier av windows mobile versjon 6.5.

I den forrige utgaven var det litt irriterende at programmer ikke avsluttet skikkelig - de fortsatte å gå i bakgrunnen. Det kunne man se ved å klikke fram aktive programmer. Hva har de gjort med dette problemet i den nye versjonen? De har selvsagt fjernet den funksjonalitetet som viser aktive programmer. Surprise! Og tror jeg at programmene har begynt å avslutte på skikkelig vis? Neppe! Og hva har jeg fått på kjøpet i den nye versjonen? Tilfeldige omstarter, særlig hvis jeg skifter fra liggende til stående display. Fullstendig freeze. Vilkårlige skifter mellom forskjellige metoder for å vise fram informasjon.

Og til slutt det som alltid skjedde for hver oppgradering av windows i gamle dager, og for hver versjon av Internet Explorer i mer moderne tid: Hvor sakte er det mulig å få en mobiltelefon til å reagere. Jeg slår dere alle. Lett!

Vinnerne er kåret: En kraftuttrykklassiker?

2010-05-13T16:10:00.001+02:00

Det er alltid slik at den som tar i kraftigst og bruker de saftigste ordene får de største oppslagene - som regel. Etter et usedvanlig kort møte i juryen har vi glede av å utpeke vinneren i forbindelse med framleggelsen av Revidert Nasjonalbudsjett: Forskerforbundet!

Pressemeldingen "Regjeringen går bort fra lik rett til utdanning" kan bli en klassiker og demonstrerer til fulle at aldri så galt kan det bli enda verre. Og hvem kan lenger påstå at regjeringen ikke handler? I følge Forskerforbundet innebærer dette RNB at regjeringen "fjerner seg [...] fra lik rett til utdanning", "en ytterligere forverring av de ansattes arbeidsvilkår vil finne sted", "kvaliteten på undervisningen vil bli skadelidende" og "dette vil svekke den forskningsbaserte undervisningen". Ikke dårlig!

Venstre berømmes med en hederlig andreplass. Overskriften "Stabilt sideleie for forskning og nyskaping" lovet godt, men dommedagsprofetiene i brødteksten er alt for svake. Hadde det vært en felles jury som også hadde tatt hensyn til grunnutdanningen, hadde nok den fiffige setningen "Regjeringens fremste satsing på skole etter fem år er fortsatt en halv lovpålagt banan," gitt enda høyere uttelling. Juryen konstaterer at Unge Høyres ord-, karakteristikk- og metaforsmie nå har fått en alvorlig konkurrent.

Juryen gratulerer Forskerforbundet og Venstre med vårens øverste pallplasser og ser fram til at dette toppes skikkelig når statsbudsjettet legges fram i høst. Til lykke!

Vanskelige ord: Lansiktighet og stabile rammebetingelser

2010-05-06T09:01:00.000+02:00

Hørte Elisabeth Aspaker i Stortinget i går. Hun klaget på manglende langsiktighet og manglende stabilitet i rammebetingelsene (hun mente de hadde fått endret rammebetingelsene). Etterhvert kom det fram at skolene hun talte på vegne av (prisverdig nok, i og for seg) var finansiert av et system der de fikk støtte per elev. Så viste det seg at de endrete rammebetingelsene handlet om at de hadde fått færre elever og dermed lavere inntekter. Ubehagelig? Helt sikkert. Uventet? Det burde det ikke være.
Også i forskningspolitikken og fra unversitetene blir det hele tiden hevdet at man må ha stabile rammebetingelser og langsiktighet, og derfor må ha flerårige budsjetter. Jeg har ingenting i mot flerårige budsjetter, men det kan da umulig være mangel på langsiktighet og stabilitet innenfor forskning og høyere utdanning: Budsjettene har økt jevnt og trutt og under skiftende regjeringer.
Men også de som får nøyaktig det samme beløpet hvert år klager på stabilitet og rammebetingelser.
Noen ganger virker det som det faktisk bare handler om å øke bevilgningene, og at "langsiktighet" og "stabile rammebetingelser" høres fint ut og kan brukes som argument...

Lettvinthetens allianse?

2010-05-02T20:05:00.000+02:00

Det som er surt med å være i posisjon er at man alltid må sjekke tall. Det kravet ligger ikke på opposisjonen eller aktørene i forskningslandskapet. Og når vi får kvalitetssikret tallene, og det viser seg å ikke holde mål, er de for lengst i gang med å hoste fram neste (tvilsomme) tall. To eksempler:

"100 årsverk brukes til bortkastede forskningssøknader". Universitetet i Oslo har regnet "på baksiden av en konvolutt" og funnet ut dette. Og før noen får sagt "Marie Antoinette" stiller opposisjonen på Stortinget spørsmål i Stortinget om ikke dette er sløsing med penger. Men bør det ikke stilles noen spørsmål: Er det riktig at det brukes 3-4 uker å lage en søknad? Er 100 årsverk mye - med tanke på at det jobber mange tusen vitenskaplig ansatte ved breddeuniversitetene? Er arbeidet som legges ned i en søknad alltid bortkastet dersom søknaden ikke støttes?
"Underfinansiering av stipendiatstillinger begrenser handlingsrommet". Universitetet i Oslo har også regnet ut hvor mye de mener handlingsrommet begrenses fordi rekrutteringsstillingene ikke er finansiert like mye som de koster. Da er det ganske overraksende å lese "Sektoranalysen" for universiteter og høyskoler. Der kan man lese at Universitetet i Oslo slett ikke ansetter stipendiater og postdoc'er de har fått penger til. UiO har faktisk over 100 færre rekrutteringsstillinger enn de har fått midler fra KD til. Hva betyr det - har de skaffet seg handlingsfrihet på egen hånd? Det burde vel også komme fram i det offentlige ordskiftet.

Nå som tallene er på bordet, regner jeg med at "lettvinthetens allianse"er på full fart videre til neste regnestykke. Neste gang skal jeg sjekke tallene i løpet av en halv time.

Kommer (fortsatt) utdanningsbølgen?

2010-04-30T09:55:00.001+02:00

Ved årets søknader til høyere utdanning var det en nedgang på rundt 700 søkere. Betyr det at den varslede "yngrebølgen" er avlyst?

Nei, og det er to grunner:

Søkertallene for 2009 var veldig sterke. Veksten i fjor var på 10.000 søkere (tilsvarende 10%). Det er en meget sterk vekst. Det var nesten helt sikkert en viss frykt skapt av finansuroen som fikk ekstra mange til å søke seg til høyere utdanning. Med normale tilstander hadde nok veksten fordelt seg over to år.
For de yngste søkerne er det en veskt i årets søkning, mens det er en nedgang blant de eldre. Min tolkning er at situasjonen for de eldre søkerne har normalisert seg. For de yngste søkerne ser vi akkurat det vi har spådd: Det kommer inn større ungdomskull, og de søker seg til høyere utdanning.

Alt i alt betyr dette at yngrebølgen (fortsatt) er en realitet.

At situasjonen blant de eldre søkerne har normalisert seg er som ventet. Min spådom er likevel at voksne søkere i stor grad vil søke seg til høyere utdanning også framtida. Da får vi både en "yngrebølge" og en "voksenbølge". Tilsamme blir det en "utdanningsbølge".

The bottom is nådd?

2010-03-10T22:32:00.001+01:00

Min tidligere kollega, biologiprofessor Kristian Gundersen, har i Nedkvitne-saken gjort seg til talsmann for at akademisk frihet handler om at det er greit for akademikere å skjelle hverandre ut i gangene. Kanskje det er dette som er begrunnelsen for ordvalg og utforming av innlegget hans i Aftenposten i dag, 10. mars.

Et usedvanlig agressivt innlegg toppes med at regjeringen og Stoltenberg sammenliknes med Quisling! The bottom is nådd (får vi håpe).

Det som er virkelig underlig er at folk som Gundersen ikke skjønner hvorfor de får lite gjennomslag i politikken.

Modig, men ikke modig nok om handlingsrom

2010-02-25T18:37:00.003+01:00

Handlingsromgruppa la i dag fram sin rapport "Handlingsrom for kvalitet". Det er ingen tvil om at gruppa har gjort en virkelig bra innsats, og at dette dokumentet kan bli et viktig referansedokument i framtidens debatter om forskning og høyere utdanning.

Alt i alt er de positive bidragene fra Arbeidsgruppa flere enn svakhetene:

Gode gjennomganger av mange økonomiske forhold som påvirker handlingsrommet: Finansieringssystem, studieplasser, rekrutteringsstillinger, forskjellige kostnadsdrivere, juridiske, kulturelle og strukturelle forhold.
Presentasjon av viktige virkelighetsforståelser. Innenfor mange områder vil gruppas arbeid kunne danne referanserammen for framtidig diskusjon om universiteter og høyskoler.

Men dette blir vi nok fort enige om. Jeg skal derfor heller dvele litt ved svakhetene ved rapporten...
Svakheter ved rapporten:

1. Manglende diskusjon om prioriteringer
Arbeidsgruppa har ikke vært modig nok til å gå inn i prioriteringsproblemene som eksisterer ved universiteter og høyskoler. Som Egil Kallerud fra Forskningspolitikk (og NIFU-Step) spurte: Har universitetene og høyskolene vært litt for altetende på eksterne forskningsprosjekter? Har den interne forskningskonsentrasjonen gått på bekostning av undervisningen? Her kunne arbeidsgruppa gravd litt dypere i materien:

Hvordan blir prioriteringer foretatt (i den grad de foretas)?
Hvem foretar prioriteringene – ledelsen/styret eller enkeltforskere?
Hvordan kan man balansere styret behov for å kunne prioritere med den faglige friheten hos enkeltforskere?
Hvilke løsninger finnes for å overvinne prioriteringsproblemene?

Økte rammebevilgninger vil helt sikkert føre til økt aktivitet. Men uten et bedre grep på prioriteringene er det vanskelig å forstå hvordan økte rammer skal øke handlingsrommet. Dette har ikke gruppa hatt mot til å problematisere.

2. Har handlingsrommet minket eller ikke?
Arbeidsgruppa argumenterer med at økt øremerking av oppgaver har innskrenket handlingsrommet. I figur 2 går det fram at veksten i bevilgningene til øremerket ny aktivitet har vært på 897 millioner kroner i 2006-2010. I samme periode har veksten i ”Øvrig grunnbevilgning” vært på 197 millioner kroner, noe som altså utgjør rundt 22 prosent av veksten i øremerkede aktiviteter. Hvorvidt (det økonomiske) handlingsromet har blitt redusert eller minsket avhenger dermed om hvor mye av rammen som må brukes til å understøtte de øremerkede tiltakene. Dersom denne summer er over 197 millioner kroner har handlingsrommet blitt svekket. Dette svaret gir ikke arbeidsgruppas arbeid.

3. Administrasjon er ikke en naturlov
Arbeidsgruppa er mange ganger innom at antallet administrativt ansatte i sektoren har økt. Dette problematiseres ikke, men behandles som en utvikling universitetene og høyskolene ikke har noen innflytelse på. Arbeidsgruppa er flink til å påpeke nye oppgaver som har kommet til, men forsøker ikke å se om det er andre oppgaver som har falt ut.

4. Manglende dokumentasjon
Rapporten skjemmes av mange udokumenterte påstander. Noen er direkte feil, mens andre ikke er underbygget av fakta eller kildehenvisninger, og det er dermed ikke mulig å vite. Det forundrer meg at det fremmes så bombastiske påstander når man ikke har sikker dokumentasjon.
Noen eksempler:
o ”Avlagte studiepoeng utover måltallet, som utgjør mer enn 20 % for hele sektoren, vil på sikt redusere studiekvaliteten, utarme fagmiljøene og redusere institusjonenes handlingsrom.”: Hvorfor akkurat 20%?
o ”Den store økningen i antall stipendiater og postdoktorer har ført til at forholdstallet mellom disse stillingene og antall førsteamanuenser og professorer er fordoblet og lagt press på de ansattes handlingsrom.”: Flere stipendiater og postdoktorer kan like godt øke de ansattes handlingsrom?
o ”Samlet sett er det liten tvil om at de ansatte i dag har langt mindre innflytelse over egen arbeidssituasjon enn de hadde for 10-15 år siden.” og ”De ansattes handlingsrom øker med kollegiale organ, institusjonens handlingsrom øker ved at kollegiale organ brukes gjennom den økte medvirkning som dermed gis til de ansatte,”: Kan dette dokumenteres, eller er det en politisk mening?
o ”Det har vært hevdet at kombinasjonen av større handlingsrom rundt eksamensvurderinger og resultatfinansiering har redusert kravene som stilles til kandidatene.”: Denne svært alvorlige påstanden har blitt hevdet mange ganger og stadig blitt undersøkt uten å kunne støttes.

5. Politisk kontekst mangler
Arbeidsgruppa skiller ikke klart mellom hva som handler om politiske prioriteringer, og hva som påvirker handlingsrommet uavhengig av nivået på bevilgningene. Gjennomgående mangler det nok et maktperspektiv, akademia fremstår som en fredfull monolittisk størrelse, der interne dragkamper og revirmarkeringer er fremmed.

Ode til Odyssevs fra øvre Blindern

2010-02-16T18:25:00.002+01:00

Bernt Hagtvet har et glitrende innlegg i Dagens Næringsliv 11. februar. Med skarp penn leverer han en "gledesrapport fra Kgl. Fredriks."
Åtti prosent av innlegget er et glimrende eksempel på hvor viktig det er å finansiere forskere og undervisere på universiteter og høyskoler. Det er bra å gi sånne som Hagtvet mulighet til å forfølge sine ideer. Hagtvet forteller levende om hvordan han driver med dannelse; om hvordan han stiller de store spørsmålene om menneskets natur; om hvordan universitetet både skal og kan utvikle unge mennesker intellektuelt. Gratulerer Hagtvet - og fortsett med det!

Idyllen brytes imidlertid i de siste to avsnittene. Hatet og forakten mot alt Hagtvet oppfatter som oppkomlinger av noen læresteder kan ikke lenger holdes tilbake. Forakten for andre universiteter enn de tre (eller fem) gamle universitetene kan ikke lenger undertrykkes. Snart blir det universitet på Rena og det er Senterpartiets skyld. Og ikke minst: lær av svenskene - de flinke svenskene. De legger ned universiteter de.

Problemet er at bildet Hagtvet tegner er en grov overforenkling og ikke beskriver politikken korrekt. Tvert i mot har regjeringen tatt initiativer til prosesser som fører til faglig sterkere miljøer. Det blir ikke universitet på Rena eller noen andre steder som ikke oppfyller faglig krav til å være universitet.

Det som stadig forundrer meg er hvordan våre fremste professorer ikke nøler et sekund med å karakterisere politiske myndigheter som uduglige og perpsektivløse, men ikke bryr seg om å sette seg inn i fakta i sakene de uttaler seg om. Hvor mye dannelse er det å hoppe bukk over alt som er vanskelig og komplisert? De kompliserte spørsmålene Stjernøutvalget brukte både tid og spaltemeter på uten å komme fram til noen løsninger, kan visst løses med et pennestrøk fra øvre Blindern. "Dannelse" er et flott ord å bruke for å skape avstand mellom seg selv og andre. Som ledesnor for praksis er det visst ikke så viktig?

Giftdumping i rettsalen

2010-02-04T22:01:00.001+01:00

http://www.amta.no/lokale_nyheter/article4838423.eceOpprensking av Oslo havn og deponering av masser i et dypvannsdeponi utenfor Malmøykalven har i flere år vært en stor sak, spesielt lokalt på Nesodden. Få saker har irritert meg mer: En gjeng med ektremt god tid og utholdenhet har drevet en kampanje for å få stoppet dette miljøprosjektet. Det har ikke hatt noen miljøkunnskap, men har ikke gått av veien for å vri og vende på en hver begivenhet. Nå sist bruker de dommen mot Secora og NGI som bevis på at miljøprosjektet var feil.

Denne saken dreier seg om ulovlig dumping av masser direkte i sjøen. Dersom dette er riktig (med forbehold om at jeg ikke kjenner faktaene) er det positivt at det slås ned på miljøkriminalitet, og det har ingenting med oppryddingsprosjektet i Indre Oslofjord. Selvsagt skal planen følges og utføres forskriftsmessig.

Etter et par år med en vanvittig kampanje skal det bli spennende å se om noe av de som har vært påstatt er i nærheten av å være sant. Min spådom er at vi kommer til å bade lykkelig i Oslofjorden til sommeren og at dette prosjektet kommer til å være en miljøsuksess.

Å få en doktorgrad - og et (yrkes)liv

2010-02-01T08:01:00.001+01:00

På fredag var jeg på disputasfest - nok en gang gratulerer til Andreas. en disputas er den viktigste begivenheten i utdanningssystemet vårt. Det er faktisk den høyeste utdanningen det er mulig å få her til lands.

Andreas er ganske typisk for norske doktorgradsstudenter: Han har brukt rundt 5 år, og han er rundt 40 år når han har gjort ferdig sin doktorgrad på et humanistisk eller samfunnsvitenskaplig fakultet.
Utover kvelden ble det mange diskusjoner om gjennomføringstid, modning, og alder ved disputas. Det er behov for noen klargjøringer.

I en rapport fra NIFU STEP, "Gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen" av Svein Kyvik og Terje Bruen Olsen, oppgis det viktige funn om mange av disse tingene.

Gjennomføringsgrad er det viktigste. Det handler om at folk som har begynt på sin utdanning skal bli ferdige. I forskningsmeldingen har regjeringen satt opp måltall for hvor mange som skal komme gjennom. Det er ambisiøse tall. Men det er meningsløst å ha folk i en utdanning i mange år om de ikke blir ferdige.
Gjennomføringstiden har ikke forandret seg. I snitt bruker phd-studentene 5,5 år. Det er i grunnen ikke noe stort problem. Vanligvis har studentene finansiering i 3 år. Det som gjør at de bruker lenger tid kan egentlig deles inn i tre kategorier:

Annet arbeid: for eksempel pliktarbeid ved lærestedet, eller en annen type arbeid. Dette er som regel bare en fordel. Det skaffer kandidaten verdifull erfaring og ekstra stimulans. Men det blir et problem om det utkonkurrerer doktorgradsarbeidet.
Ufrivillig avbrudd som sykdom og barselpermisjon er det ikke så mye å gjøre med. I moderate mengde utgjør heller ikke dette noe stort problem.
Faglige problemer: Dårlig veiledning, utilstrekkelige ressurser. Her tror jeg norske doktorgradsstudenter har mest å hente.

Alder ved disputas: Her kommer de mest prinsipielle diskusjonene, og spesielt "modningsargumentet". Jeg tror tanken om at man må bruke veldig lang tid på doktorgraden, eller å ha gjort masse før man begynner, tilhører en annen tid. Dagens doktorgrad er i større grad en forskerutdanning enn et livsverk. Det er bra. Jeg tror vi bør tenke at doktorgraden skal gi studentene evnene til å utføre de store ting, så må vi legge opp til et yrkesliv som gir dem mulighet til å utføre de store mesterstykker. Da er det greit at vi også får flinke humsam-studenter i gang med en doktorgrad litt tidligere, slik at vi noe tidligere får de inn i en yrkeskarriere der de bidrar med sine kunnskaper.

Og bare så det er sagt: Norske doktorgradsstudenter er ikke slappe. Sjelden er det riktigere å generalisere om en gruppe: Det jobbes hardt!

Konstruktive studenters stemmer

2010-01-26T20:02:00.079+01:00

Det er imponerende at et kortlevende blogginnlegg leses av så mange, også Universitas. Til å ha eksistert så kort på internettet, har jeg fått imponerende mange tilbakemeldinger. Jeg skjønner at det å kritisere studentorganisasjonene ikke er spesielt politisk korrekt. Har til og med fått med meg at langt svakere kritikk enn den jeg kom med kan føre til avskyresolusjoner i landsstyrer.

Så her følger den justerte, politisk korrekte versjonen.

Saklig innhold: Så lenge Stoltenberg ikke kom med konkrete løfter om bevilgninger, er det riktig å være "skuffet". Da er talen også "vag", og da er statsministeren "tafatt". Hvorvidt talen framføres på en kontaktkonferanse eller i forbindelse med framleggelsen av et statsbudsjett er uvesentlig. Statsministeren må forventes å svare konkret på hvordan han har tenkt å finansiere utdanning og forskning. Det forventes også at fagstatsråden kommer med konkrete løfter. Også uavhengig av møtets form og tema.

Representativitet: Studentenes syn er representativt. Det viser ikke minst det faktum at opposisjonspartiene mener det samme. Dessuten er det saklig korrekt.

Strategisk funksjon: Statsministeren har vært ute en vinternatt før. Det har dermed ikke noen betydning hvordan man responderer på hans tale. Det påvirker heller ikke i hvilken grad han engasjerer seg på et felt. Det er en interessegruppes jobb å være en kritisk røst. Budskap fra en statsminister må vurderes kontekstuavhengig, og måles opp mot organisasjonens primærstandpunkter. Det er forøvrig uaktuelt å la seg styre av strategiske hensyn.

Media kan ikke styres: Det er umulig å ha kontroll på hva media skriver. En interesseorganisasjon kan ikke ta ansvar for hva som kommer på trykk. Det er dermed også meningsløst å mene at noe er "surt" eller ikke.

Forholdet til interessegrupper: Studentene er en gruppe SV mener vi fører en god politikk for, og vi har ambisjoner om å fortsette å gjøre dette. Ergo er studentenes interesseorganisasjoner grupper vi liker å holde oss inne med. Å kritisere dem er derfor "paternalistisk" (fra twitter) og "uprofesjonelt" .

Følg med på neste blogg-innlegg: "Hvorfor man ikke skal bruke ironi på internet".

To (home)work or not to (home)work

2010-01-18T22:47:00.002+01:00

Lekser - helst så mye som mulig av det - har alltid vært høyresidas fanesak. Da jeg begynte å sette meg litt skikkelig inn i spørsmålet for et par år siden kom det en liten overraskelse: I Norge hadde vi holdt på med lekser i rundt 200 år uten at vi vet om det virker eller ikke!

Nå vet vi litt mer, takket være en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet. Ikke overraskende virker leksene best for dem som allerede er faglig sterke (og har godt med ressurser hjemme). Vi vet også at lekser som ikke blir fulgt opp på skolen fungerer dårlig. Og alle er vel enige om at det å gi lekser som erstatning for undervisning fungere dårlig.

Jeg tror lekser for (særlig) de minste barna bør bli mer gjennomtenkt enn i dag. En første inngang til det bør knyttes til tid: Ungene bør bruke omtrent like mye tid på lekser. Vi vet for eksempel at lesing er et mengdespørsmål. Å lese en halv time hver dag er en bedre lekse enn å lese 20 sider hver dag. Får to elever tilpasset undervisning hvis den ene bruker 10 minutter med matteleksa og den andre bruker to timer uten å få det til? Sistnevne unge opplever på kjøpet å krangle med mamma, å gå glipp av fotballtreninga, og lærer seg å hate matte.

Jeg tror det er på tide å stille store, kritiske spørsmål omkring lekser. Poenget med skolen er å lære. Da må vi først spørre om metodene våre virker.

Hvor ble det av smartere vekst?

2010-01-11T23:22:00.001+01:00

NHOs årskonferanser er utrolige proffe, visuelt imponerende, av høy kvalitet og setter den politiske dagsorden på starten av et nytt år.

De fleste innlederne hadde fått med seg at Norge er blant landene med den aller sterkeste veksten i produktivitet - også uten oljen. De fleste hadde også fått med seg at Norge har kommet mye bedre ut av den globale, økonomiske krisa enn de fleste andre land. Ganske mange var også villig til å regjeringa en god porsjon kredit for krisetiltakene. Det var da det begynte å bli vanskelig med analysene. Kort oppsummert var det mange som kom til konklusjonen: "Nå har det gått så bra så lenge, at nå må det snart gå galt". Til og med Ivar Frønes argumenterte i den retning. Dette virker å være litt inspirert av Aune Sands legendariske film "Dis", der det ble uttalt at "jo lenger vi er fra hverandre, jo kortere er det til vi ses igjen".

Kanskje har de rett? Men det var ingen av dem som brakte noen argumenter for hvorfor til torgs: Er det noe som har forandret seg? Er det noen nye data som viser at produktivitetsveksten ikke lenger vokser? Har vi blitt late? Så vidt jeg fikk med meg var det utelukkende det som i vitenskaplig forstand kalles for spekulasjoner. (Helt sant - det heter det.) Selv om Fredrik Härén meget elegante røsket opp i vårt selvgode bilde i forhold til folk i Asia, fikk jeg assosiasjoner til hvordan vi så på Japan for 20 år siden: Da var det japanerne som hadde en overlegen organisering/moral/mentalitet/etc.

Det som var litt skuffende innholdsmessig var at vi ikke lærte noe om "smartere vekst". Hva skal til for å gjøre den økonomiske veksten "smart". Hva betyr "smart" i denne sammenheng? For meg handler det om å være miljøvennlig. Innholdsmessig handler det selvsagt om hva vi fyller hodene våre med. Det handler om hvordan vi utdanner unge mennesker. Det burde handlet enda mer eksplisitt om utdanningsbølgen. Det burde handlet mer om kvalitet i utdanningen. Kanskje det er gode ideer for neste års konferanse.

Men du verden. Alle var enige om at det hadde vært en fin konferanse. Jeg også.

Høyre-hurra for rangering?

2009-12-15T09:47:00.005+01:00

I Stortingets budsjettdebatt onsdag 9. desember påsto Høyres stortingsrepresentant Elisabeth Aspaker at Høyre aldri hadde tatt til ordet for rangering av elever. "Høyre har aldri tatt til orde for verken rangering eller kommersialisering av skolen", sa hun.

Hva med Aftenposten 26. juli 2009: Vil gi gullmedalje til de beste 1.-klassingene ?

Men det er kanskje ikke rangering?

Julepepperkakenytt 2: Julekrybben

2009-12-13T18:32:00.001+01:00

Basusjernet er på plass i pepperkakekrybben, så alle hjerter gleder seg. De tre vise menn, Mumiepappa, Snusmumrikken og Pepperkakemannen kom ridende på sine dromedarer, og Pepperkakemamma-Maria fikk blå kjole. Pepperkake-Josef hadde visst ikke så mye han skulle sagt.

Palmen ble tredimensjonal og stjerna skinner over huset dere a'Jormormatja bor. Og bare for å presisere: Årets pepperkakejulekrybbe er ikke uttrykk for noen ny-religiøsitet. Tidligere pepperkakekonstruksjoner inkluderer både Millenium Falcon og Barad-dur. For ikke å snakke om en rekke borger med grusomme seigmann-blodbad. Og nå er det nesten unge-fritt på kjøkkenet når pepperkakene lages.

Pepperkakejulenytt: Kameler og dromedarer

2009-11-29T20:09:00.003+01:00

Hva skal man ha i pepperkake-julekrybben - en dromedar eller en kamel, og hva er egentlig forskjellen?

Kamel (Camelus bactrianus) er det klassiske dyret med to pukler. Kamelen er mer enn et ørkendyr. Den tåler mye kulde, og er utbredt i det østlige og indre Asia. Det er rundt 1,4 millioner kameler i menneskenes tjeneste. Bare en liten populasjon på 950 dyr lever vilt, blant annet i Gobiørkenen. Kamelen kalles for "Bacterian camel" på engelsk (og da smitter ordet "Baktriakamel" til norsk).

Dromedarer (Camelus dromedarius) fins det mange flere av - 13 millioner i menneskenes tjeneste. Dromedaren er høyere og raskere enn kamelen (Rundt 13 km/t mot 4 km/t). Det er nok dromedaren som sto utenfor julekrybben til basusjernet for et par tusen år siden. Man regner med at den ble innført til Midt-Østen rundt 200 år før kristus.

Dromedarer fins i prinsippet ikke i vill tilstand, men en populasjon av dromedarer har etablert seg i Australia og oppfører seg som ville dyr. De utgjør kanskje så mye som en million dyr og er et stort problem for austalsk landbruk. Dromedaren kalles for "Arabian camel" på engelsk.

Torbjørn Egner har popularisert dyrene i sin høydramatiske avlevering fra Kardemomme by:

DEN TALENDE KAMEL

Jeg går i rute mellom sør og nord
med pepper og kanel,
og jeg er kjent i alle byer
som den talende kamel.
Og det å tale lærte jeg som liten
av en dromedar –
som hadde lært det av sin mor,
som hadde lært det av sin far.
(Det gjøres oppmerksom på at kamel og dromedar er to separate arter, og neppe kommuniserer stort i det fri. Lamaen og (du store) alpakka er også med blant kameldyrene).

Listenytt: 2000-tallets ti beste plater

2009-11-18T23:54:00.003+01:00

Dagsavisen kårer 2000-tallets 40 beste skiver. Flott tiltak - lister er gøy både når de er gode og når de er dårlige! Denne uka offentliggjorde de plass 40 til 11. Dette er dermed en kombinert min mening/gjettekonkurranse/protest/whatever. Det er i hvert fall en god grunn til å lage lister:

Protestlista:
Disse skulle ikke stått på plass 40 til 11, for de burde vært på topp 10! (Det er mange nok som klager på Marit Larsen og sånn, så det gidder jeg ikke):

Queens Of The Stone Age: «Songs For The Deaf» (2002): Å gjennoppdage rocken og grønsjen og mye annet gøy. Kongeplate!
Arcade Fire: «Funeral» (2004): Denne fortjener kanskje en plass på topp ti. Oppsiktsvekkende debutalbum. Nytt, men samtidig kjent-følelse.
White Stripes: «White Blood Cells» (2001): Er ikke dette kanskje det beste White Stripes-albumet? Men jeg kan sikkert godta en tre-fire av Jack Whites andre prosjekter....

Topp-ti-lista jeg ville hatt (rekkefølgen er nok avhengig av humør):

Antony and the Johnsons: "I Am a Bird Now " (2005): et album så intenst at det fremdeles gir gysninger. Kompromissløst. Vakkert.

Nellie McKay: "Pretty Little Head " (2006): Et fyrverkeri av et album. Alle former og stiler. Humor og alvor. Og den intense New York følelsen.
System of a Down: "Toxicity" (2001): Armensk punk-trash metal har vel aldri vært bedre. Det går i hundre, men det er noe så poppete som melodier og harmonier som virkelig gjør dem. Mezmerize er også verdt penga.
Bruce Springsteen "We Shall Overcome: The Seeger Sessions" (2006): Han hadde jeg egentlig gitt opp omtrent 15 år før. Det er friskt og skranglete. Dessverre (gjen)oppdaget jeg mannen like etter konsertene...
Nick Cave and the Bad Seeds: "No More Shall We Part" (2001): Hvis du er deprimert, og slett ikke har noe behov for å få opp humøret er dette den rette plata. Soundtrack of bad days.
Fever Ray: "Fever Ray" (2009): Farlig å kåre en så ny plate til en av tiårets beste. Men den er noe annet. Den som vil høre Karin Elisabeth Dreijer Andersson (også kjent fra Röyksopp) sin rene, vakre stemme, får ikke det. På coveret ser hun ut som Ozzy Osbourne, og inni er det mørk elektronika, alltid med en forvridd stemme.
Tom Waits: "Alice" (2002): Under tvil. Kanskje mest en unnskyldning for å få inn mannen. De fleste andre vil heller ha "Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards" (2006). Jeg skal høre litt mer på den, og se om jeg ombestemmer meg.
Wolfmother: "Wolfmother" (2005): Et debutalbum som begynner som et-eller-annet klassisk fra 70-tallet som jeg aldri fikk fot for og slutter i nabolaget til Jack White. Gutta fra 70-tallet påstår at alt er gjort før. Sikkert riktig. Men det rocker.
Madness: "The Liberty of Norton Folgate" (2009): Enda et potensielt valg som kanskje ikke tåler tidens tann. På den annen side er det omtrent det samme som på 80-tallet. Og det er vel kanskje bare det det er - en skikkelig nostalgi-tur.
White Stripes: "Icky Thump" (2007)/"Elephant" (2003)/"White Blood Cells" (2001) eller The Raconteurs: "Broken Boy Soldiers" (2006): Det går ikke an å komme utenom Jack White når man skal snakke om musikk på 2000-tallet.
Johnny Cash: "American III: Solitary Man" (2000): Det er vel å tøye reglene en god del å ha 11 plater på topp 10. Men siden jeg har tatt så mange forbehold underveis, får det gå. Tror det blir Tom Waits som ryker ut i så fall. American recordings serien handler om hva en produsent kan gjøre. Det er Rick Rubin som tok bort alt country-tullet og lot stemmen bære prosjektet.

Og nei, det blir ingen Bob Dylan album på min topp-liste. Mye fint, men det høres ikke ut som han mener det lenger. The Strokes "Is this it" (2001) er tidenes mest oppskrytte album og kommer heller ikke inn. Det gjelder forresten 93 prosent av tilsvarende gjenoppdage rocken-album. Som multer. Oppskrytt.

Moralen er: Det var bedre på 80-tallet. Og 90-tallet (Jeg håpet at "Remedy" med Basement Jaxx var på riktig side). Men det var ikke så galt på 2000-tallet heller.

Mikrofonstativet Venstre

2009-11-04T16:04:00.001+01:00

Det er bruk for et liberalt parti i norsk politikk. Jeg har alltid hatt sympati for Venstres miljøengasjement og liberale holdninger. Etter valgnederlaget er det spennende å følge hvordan Venstre har tenkt å orientere seg. Nå vet vi litt mer om hva de har tenkt å gjøre i politikken for forskning og høyere utdanning.

De siste fire årene har det ikke vært en klage eller et problem som ikke Venstre har dratt fram, fargelagt og utbasunert. Gjerne mest mulig sausa sammen. Ut fra Trine Skei Grandes opptreden på gårsdagens Forskningskonferanse og i dagens spørretime ser det ut som de skal bruke samme metode i denne perioden: Alt som blir sagt ute i sektoren blir gjentatt fra Stortingets talestol - uten kritiske spørsmål eller kvalitetssjekk. Skei Grandes logikk i dagens spørretime på Stortinget var grei: Dersom noen i sektoren er misfornøyd med noe, så har de rett. Noen eksempler:

Universitets- og høyskolerådet (UHR) er misfornøyd og mener det ikke er satsing på forskning og høyere utdanning. Vet Skei Grande noe om hvor mye det offentlige bruker på forskning i Norge? Svaret er 22,5 milliarder. Det tilsvarer 0,97 prosent av BNP og betyr at det bare er noe få land i verden som bruker flere offentlige kroner på forskning enn Norge. På tide å vite forskjell på budsjettet for forskning og budsjett for Universitet og høyskoler? (og der handler misnøyen først og fremst om at de ikke har fått frie midler. Regjeringen har prioritert studieplasser.)
Forskerforbundet syns det kommer for lite penger til studieplassene, og har bedt universiteter og høyskoler om å "vurdere" om de skal ta i mot de nye studieplassene. Er virkelig Venstre enig i dette? Og hvordan mener Venstre at studieplassene skal finansieres? Støtter de ikke lenger systemet for å finansiere studieplasser?

Så langt tyder det på at Skei Grande har tenkt å videreføre Odd Einar Dørums linje om å rope høyest mulig og med flest mulig ord, uten å ta så nøye på det faktiske innholdet.

Hvor mange flere studenter blir det - og hvordan skal de få plass?

2009-10-25T11:35:00.000+01:00

Norge er det landet i verden der det er minst etterspørsel etter arbeidstagere med lav utdanning. Selv om vi "leder", kommer dette bare til å forsterke seg i årene som kommer. Samtidig er store ungdomskull på vei ut av grunnskolen.

Som figuren viser, vil det bli over 100.000 flere i aldersgruppen 19-30 år i løpet av de neste 10 årene.

At vi "er på vei inn i kunnskapssamfunnet" er en slitt klisje - vi har vært dere lenge. Det ser vi klarest i at "studietilbøyeligheten" har økt år for år. Det er en stadig større andel av unge mennesker som tar seg utdanning utover grunnutdanningen.

Disse utviklingstrekkene - flere unge, økt etterspørsel etter arbeidskraft med høy utdanning, økt studietilbøyeligehet - peker tilsammen mot at flere mennesker søker seg til høyere utdanning. Økonomiske nedgangstider forsterker tendensen. I 2009 viste dette seg i at 10.000 flere ønsket seg plass i høyere utdanning. Prognosene fra Stortingsmeldinga "Utdanningslinja" (som skal behandles i Stortinget etterhvert) tilsier derfor at det skal bli mellom 20.000 og 80.000 flere studenter i løpet av de neste 4-5 årene. Spørsmålet er: hvordan skal alle få plass (og i denne omgang hopper jeg over utfordringen om å øke kvaliteten).

Hvordan få plass til alle?
Det er i grunnen tre måter vi må klare å få plass til alle:

Kapasiteten ved høyskoler og univeristeter må økes. Det betyr at myndighetene må komme med bevilgninger til studieplasser, til bygg og til utstyr.
Ledig kapasiteten ved høyskoler og universiteter må utnyttes. Det er ved alle universiteter og høyskoler kurs som er halvfulle, og rom som ikke er i bruk. For mange læresteder vil økt etterspørsel etter studieplasser igjen gjøre skolene til pulserende steder. Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er dessuten lagt opp slik at lærestedene får utbetalt mye midler for hver student som avlegger studiepoeng. Systemer stimulerer derfor sterkt til å fylle opp kapasiteten.
Studier i utlandet. Det kan også være en god løsning at flere tar utdanning i utlandet.

Utdanningsbølgen blir en hovedsak i årene som kommer.

Et veldig morsomt dyr: Skjoldkreps

2009-10-18T19:32:00.004+02:00

Dette er et skikkelig morsomt dyr. Det er en såkalt Skjoldkreps (Notostraca). De tilhører klassen Bladfotinger (Branchiopoda), mens krabber og kreps og sånn tilhører klassen Storkreps (Malacostraca). Skjoldkreps finnes også i Norge - særlig i ferskvann nordpå.

Men det som er spesielt gøy er at man kan ha dem i akvariumet hjemme. På amerikansk kalles de for Triops og markedsføres som "dinosaurus-reker" og sånn. Dette skyldes at de har forandres seg svært lite på de siste 230 millioner årene. De kan kjøpes fra nettstedet triops.com. I følge min venn som har gjort dette, kommer det egg (som tåler uttørking), så legger man dem i vann, før de klekkes. De vokser fort og blir viss 2-3 cm lange. Praktisk nok lever de rundt tre måneder.

Da vi beundret disse skjoldkrepsene, la vi merke til at de liknet på Hesteskokrabbe (eller Dolkhale). Men dette er bare et (av mange eksempler på at de samme løsningene og designene dukker opp uavhengig av hverandre forskjellige steder i dyrerikets systematikk. Dolkhalen er nemlig del av den samme gruppen som innholder edderkoppdyrene. Det Hesteskokrabbene har til felles med skjoldkrepsene er at de har vært uforandret svært lenge - 150 milioner år.

Det dukket selvsagt også opp en rekke spørsmål om leddyrenes systematikk. Og for å oppklare dette en gang for alle: Leddyr (Arthropoda) er en "rekke". Det er det nest høyeste nivået i systematikken (under riket "Dyr"). Under leddyrene er det fire underrekker:

Trilobittene (som er utdødd)
Krepsdyr (som innholder blant annet krepser og krabber og reker og skjoldkreps). Krepsdyrene er stort sett i vann. Men det vanligste krepsdyret vi ser på land er skrukketrollet som lever under steiner.
Uniramia (som innholder blant annet tusenbein og skolopendre og insektene)
Chelicerata (som innholder blant annet hesteskokrabber og edderkoppdyrene)

Hvis noen har et akvarium til overs er det bare å si fra.

Fakta og myter om statsbudsjett 2010 innenfor forskning og høyere utdanning

2009-10-14T12:45:00.000+02:00

Statsbudsjettet innenfor forskning og høyere utdanning har fått en usedvanlig negativ mottakelse - mer enn det er grunnlag for. Det er tre hovedområder som må prioriteres i statsbudsjettet:

1. Et godt forskningsbudsjett
Her er det levert et meget bra budsjett: Økning på 1,7 mrd, Offentlig BNP-andel på 0,97
Det har vært levert gode budsjetter på forskning over flere år. Også i år var veksten meget sterk. Det er heller ingen som faktisk har kunnskap om feltet som har utfordret regjeringen på forskningssatsingen (Erna Solberg, Jan Tore Sanner og Trine Skei Grande (og Klassekampen) har alle sausa sammen forskning og høyere utdanning.). To positive tiltak er 350 millioner i økning til klimaforskning og dobling av midlene til vitenskaplig utstyr fra 140 mill i 2010 til 280 mill fra 2011.

2. Et budsjett for høyere utdanning som har prioritert studieplasser.
For universitetene og høyskolene har hovedprioriteringen vært å skaffe plass til nye studenter. Det brukes det i overkant av 300 millioner på. I tillegg brukes det 100 millioner på bedre lærerutdanning og 50 millioner på samarbeidstiltak mellom læresteder. Problemet er at hovedkravet fra sektoren har vært økte rammebevilgninger uten noen binding (basisbevilgning). De har hatt et krav på 1 milliard til dette formålet. Da er det misnøye med å få midler som er øremerket.

3. Et budsjett for studentvelferd på det jevne
Det var ikke lovt 11 måneders studiestøtte i Soria Moria 1, og alle i sektoren har visst at det ”neppe” ville komme i dette statsbudsjettet. Her skyldes tydeligvis mye av misnøyen at dette kravet heller ikke nådde fram i forhandlingene om Soria Moria 2.
Har det kommet 1000 nye studentboliger og prisjustering av studielånet.

Sterke reaksjoner
Styrken på reaksjonene fra sektoren mener jeg det ikke er grunnlag for. Forskning er en desidert vinner, og det brukes betydelige midler til universiteter og høyskoler. Å ikke øke noe er ikke det samme som å kutte....

Hvordan forstå Soria Moria 2 for forskning og høyere utdanning

2009-10-10T17:57:00.003+02:00

Forskning og høyere utdanning er områder det alltid vil være nødvendig å sloss for å få gjennomført politikk. Grunner er enkel: Det er ingen som dør om vi ikke forsker. Det er er ingen som kan se at forskning ikke blir gjort. Folk vil fortsatt ha jobb selv om de ikke kommer inn på høyskolen de vil eller universitetet de ønsker. Det krever derfor innsats for å fremme forskning og høyere utdanning i kamp med presserende og synlige saker.

I årene som kommer er det særlig to utfordringer som må møtes:
Flere i høyere utdanning: I løpet av de neste 10 årene vil det kunne komme opp mot 50.000 flere studenter til høyskoler og univeristet. De må få plass samtidig som kvaliteten økes.
Fortsatt forskningsvekst: Den gode veksten som har vært i forskning må fortsette.

Hvordan passer Soria Moria inn i dette bildet?

Det er mange typer formuleringer i Soria Moria 2:

Dersom det står konkrete og forpliktende formuleringer, kan man regne med at tiltakene blir gjennomført. Men man kan kan ikke være sikker. For det første klarer ingen regjering å gjennomføre alt de setter seg fore. For det andre er det motstridene interesser. Tiltak som ikke har noen advokater kan risikere å ikke bli gjennomført.
Positive, men ikke konkrete formuleringer: Disse må forstås som grunnlag for å få gjennom politikk. At saken er omtalt i Soria Moria er nærmest en forutsetning for å kunne få saker gjennom i regjeringen som helhet.
Saker som ikke står omtalt vil være svært tunge å få gjennom.

Innefor forskning og høyere utdanning er det få tallfestede og konkrete løfter. Derimot er det gode generelle formuleringer både innenfor høyere utdanning (for eksempel å øke antall studieplasser og å øke basisbevilgningene) og forskning (for eksempel å øke bevilgningene i tråd med forskningsmeldinga og å lage en plan for å redusere midlertidigheten i akademia). Når det gjelder områder som ikke er med er det bare ett som er viktig: forslaget om å utvide studiestøtten til 11 måneder. Ungdomspartiene og studentorganisasjonene gjorde en sterk innsats og fikk det inn i alle partiprogrammene bortsett fra FrPs (og Aps formulering viste seg å ikke være helt til å stole på heller). Likevel nådde ikke saken opp i regjeringsforhandlingene. Det er bare å være ærlige - det vil ikke bli lett å få gjennom dette forslaget i neste periode. Det kan være nødvendig å endre strategi for å bedre studiefinansieringen.

Jeg tror det grunn til å feire de gode formuleringene i Soria Moria 2, framfor å grave oss ned i den ene saken som ble tapt. Regjeirngsplattformen innebærer et godt grunnlag for å jobbe videre med forskning og høyere utdanning i neste periode. Det må fortsatt kjempes for hver krone, men det er ingenting som stopper oss.

SV undervurdert i utenrikspolitikken

2009-10-07T17:20:00.005+02:00

I dag la regjeringen fram sin nye regjeringsplattform.
Personlig syns jeg SV har oppnådd mye - tatt i betraktning at vi er et lite parti som gikk tilbake ved valget.

Syns det er spesielt spennende å se på kapittelet som omhandler utenrikspolitikk. På dette feltet har alltid SV stått helt isolert. Nå står det formuleringer om nordisk samarbeid, om sivilt engasjement i krigsområder, mulig nedtrapping av innsatsen i Afganistan, om menneskerettigheter, kvinner og kontroll over våpeneksport. Til og med vår deltagelse i NATO-operasjoner stilles det nå politiske krav til.

Det er sjelden snakk om dette, men det er kanskje ikke noe område som ser mer dramatisk anerledes ut fordi SV er med i regjering enn om vi ikke hadde hatt en hånd på rattet.

Har Venstre fått med seg at det har vært valg?

2009-10-06T23:05:00.006+02:00

SV og Venstre har mange felles syn og prioriteringer i politikken. Begge partier prioriterer miljø svært høyt, begger partier satser på kunnskapg og begge partier er rimelig liberale og opptatt av å beskytte individet.

Det er derfor veldig forståelig at Venstre la opp valgkampen sin for å rappe velgere fra SV. Det jeg derimot syns var irriterende, var at Venstre brukte en hver anledning til å skjelle ut, mistenkeliggjøre og anklage SV for å svikte de omtalte sakene. Jeg mener og tror at SV var noe mer generøse. Jeg håper i hvert fall det. Vi anerkjente at Venstre ønsket å stoppe oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen, og trakk aldri i tvil at de ville jobbe for dette om det hadde blitt regjeringsskifte.

Nå fortsetter Trine Skei Grande som om det ikke har vært et valg. Hun fortsetter å mene at SV har "abdisert" i asylpolitikken, og hun "krever" forskningsløft.

Jeg har sympati og respekt for Venstre. Jeg tror Venstre hadde tjent på litt mer generøsitet overfor SV også. I hvert fall mellom valg...

Basisbevilgninger: Noen dilemma

2009-10-05T21:34:00.004+02:00

Å øke basisbevilgningen har vært fremmet som krav fra mange aktører og fra mange hold. Det likevel et par dilemmaer knyttet til å øke basisbevilgningene til universiteter og høyskoler:

1. Vil økt basisbevilgning øke handlefriheten for universiteter og høyskoler?
Det er det ingen garanti for. Til nå har universiteter og høyskoler alltid brukt økte basisbevilgninger til å finansiere deltagelse i flere eksternt finansierte prosjekter og/eller til å ansette flere personer. Det er grunn til å tenke at universiteter og høyskoler til enhver tid vil bruke den basisbevilgningen de har til å "strekke strikken" så langt det er mulig.

2. Vil økt basisbevilgning føre til bedret undervisning? Statistikken viser at det forskningen som har vunnet fram de siste årene. Universiteter og høyskoler har brukt 400 millioner mer til forskning i 2007 enn det man antok på forhånd.

Spørsmålet blir: Hva skal vi oppnå med økte basisbevilgninger? Er det andre virkemidler som virker bedre?

Evig liv: Forhåndsprogrammering

2007-10-24T18:09:00.000+02:00

Det viser seg at youghurt og yoga ikke er nok. Uansett hvor sunt man lever virker det å være en begrensning i hvor lenge et menneske kan leve.

Det er deoxyribonukleinsyrens feil. Tror man. Det ser nemlig ut som den genetiske koden i vårt DNA har en eller annen forhåndsprogrammering som regulerer hvor lenge en celle kan leve. Det er ikke sånn at alle celler lever like lenge - åpenbart. Men den kan virke som det er noe som går galt, visstnok i meknanismen for kopiering av arvematerialet på et tidspunkt. Det er nesten sånn at konstruktøren for et par millioner år siden tenkte: "Denne karen skal jo ikke leve noe særlig over 30 år allikevel, så det er helt greit at enkeltdelene slites ut på rundt 50 år. Da er jo garantitida utløpt allikevel".

Det er altså ikke nok å la vær å dø - vi må også finne en måte å fortsette å leve på også.

Fordelen med å være norsk

2007-10-19T14:38:00.000+02:00

Den store fordelen med å være norsk er at man slipper å bli integrert. For eksempel kan man mene at Norge er et pottit-land, eller man kan mene at hele oljefondet skal brukes på miljø og uvikling, eller man kan mene at forsvaret skal legges ned. Man kan til og med mene at det er greit å snyte på skatten.

Noen velger til og med å leve et liv basert på å motta trygdeytelser (av ymse slag).

Er man utlending, går nok ikke det. For eksempel skinner det gjennom at mange mener Manuela Ramin-Osmundsen må "bevise" at hun ikke "har lojaliteten sin" til Frankrike (FrPs talsmann).

Lykke til, Manuela!

Ny serie: Evig liv!

2007-10-16T22:40:00.000+02:00

Forever young?

En skremmende opplevelse i høstferien: Jeg oppdaget at jeg kan sangen Forever young av Alphaville utenat. Skummelt....

"Its so hard to get old without a cause
I dont want to perish like a fading horse"

Det tyske bidraget til pop-lyrikk blir vel aldri bedre?

Og stilen da, mann!

Tunica og (Gina)tricot

2007-09-14T18:06:00.001+02:00

Oslos t-baner er tapetsert med reklamer for ginatrocot. Jeg antar at en av hensiktene med slike fine plakater er å inspirere en stakkars mann til å kjøpe et plagg til Fruen. En lur ting å gjøre i slike tilfeller (har det vist seg) er å prøve å finne ut hva Fruen faktisk ønsker seg. Der har ginatricot gjort livet lettere for oss (eller vankseligere, jeg er ikke sikker): så vidt jeg kan se er det ingen forskjell på tunika, topp, trøye og overdel. Dette blir gøy.

Er bæsj gift?

2007-09-05T23:00:00.000+02:00

Det er ikke bra at Secora slipper ut urenset kloakk i indre Oslofjord. Det er vi mot. Men ærlig talt. Det er ikke gift - det er bæsj. Hver gang det kommer et kraftig regnvær er mengden kloakk som "renner over" i Oslos kloakk-anlegg langt større enn det Secora har klart å slippe ut. Hver eneste dag renner det mye mer kloakk ut fra mine med-bygdinger på Nesodden og ellers rundt indre Oslofjord. Og nei, kloakk konsentreres ikke oppover i næringskjeden, og det er ikke en hormon-forstyrrer. Det er bæsj - bare det. Det er ikke fint, og det er ikke bra at det slippes ut. Men det er ikke farlig. Æresord! Som Folkvord sier: "Ord blir fattige".

2007-09-04T14:12:00.001+02:00

Byrådsleder-materiale?
Irene Halvorsen har en veldig innsiktsfull kommentar i Dagsavisen i dag. Mye tyder på at Arbeiderpartiet roter til valgkampen igjen. Lærdommen fra denne valgkampen virker å være at ordførerkandidaten ikke betyr noe (Aps er usynlig mens Høyres fremstår helt på siden av politikken uten å ha landsfaderformat). Det virker som det er byrådslederkandidaten er avgjørende. Som en jeg kjenner godt (men som ikke stemmer i Oslo) sier: "Lae er Høyre på sitt beste. Han er nesten så jeg kunne stemt på dem".

2007-09-04T10:39:00.001+02:00

Drillo-metoden
Under EU-kampen lanserte Drillo følgende metode: Se på hvem som mener noe, så kan du ta stilling til saken ut fra det.

I går stod noen av motstanderne av Malmøykalven-prosjektet på stand.
(Rune G. var ikke tilstede da bildet ble tatt. Ikke Geelmøyden heller.)

2007-08-31T09:42:00.000+02:00

Kristin og dvergene

Norsk offentlig debatt er særdeles svak på personer som fremmer gjennomtenkte, velbegrunnede og ikke-populistiske standpunkter. Vi får sette pris på de få vi har. Kristin Clemet er et slikt eksempel. I sin kronikk i Aftenposten, "Pølser og politikk" kommer hun med to innvendinger mot valgkampdekningen i NRK: For det første er den useriøs, i den forstand at den mangler substans. For det andre slår de mange journalistenes politiske tilhørighet på venstresiden gjennom i måten politikk dekkes på. Spesielt kommer dette til syne i måten de utroper vinnere og tapere rett etter debatten.

Responsen har (dessverre) vært som forventet. De mange intellektuelle dvergene der ute nekter å forholde seg til innholdet i kritikken, og bare slår fast at de som journalister selvsagt har integritet, og det har hvert fall ikke noe å gjøre med at journalister er mer venstrevridd enn folket. Faktisk favoriserer det FrP! Et anstendig unntak er Frank Rossavik, en mann som aldri er redd for å tenke selv.

Når det gjelder mangel på substans er dette et generelt problem (Oddvar Stenstrøms debatter på TV2 er enda mer useriøse og, faktisk, enda kjedeligere). Den viktigste årsaken er sansynligvis norske journalisters latskap og flokkmentalitet.

Ståstedsdebatten er mer komplisert. Sannsynligvis er det sånn at hver enkelt journalist er rimelig saklig og jobber etter gode journalistiske prinsipper i hver enkelt sak. Det er nok heller sånn at det politiske ståstedet kommer til uttrykk i vilke saker som plukkes ut, vilke spørsmål som stilles og vilken virkelighetsoppfatning man bekjenner seg til. Når journalister generelt er late og flokkdyr blir dette en kraftfull coctail.

Denne debatten må tas. Det første vi bør gjøre er å slutte å late som vi er objektive. Det er ingen av oss. Skjulte agendaer er mye verre enn åpne.

2007-08-30T22:31:00.000+02:00

Løgn, forbannet løgn men ingen statistikk
Et innbyggerinitiativ er liksom alltid per definisjon en god ting. De som blir utsatt for demokratiets forkjempere fra Nesodden er ikke alltid like enige: Norske journalister er ofte rystende slappe viser denne artiklen i fagbladet "Journalisten". For de som lett lar seg overbevise av Gellmøyden.Kiises kampanjer kan denne artiklen være grei å ha med seg hvis du leser Dagbladet om dagen....

Det gjelder å få stilt det mest effektive spørsmålet. Ikke det relevante.

2007-08-30T12:39:00.001+02:00

Bakdør til besvær
Er virkelig Swiss bank så imponert over Diffen som har en konto med 1,5 millioner kroner at han får bruke en eksklusiv sidedør når han skal omsette pengene sine til reisesjekker. Hmm. Kan det være flere kontoer?

2007-08-29T22:19:00.000+02:00

Følg penga?
"Folkeaksjonen mot giftdumping" og "Stopp giftdumping i Oslofjorden" (som i grunnen er det samme som Neptun) er stadig ute og klager på hvordan de ikke blir hørt og hvordan demokratiet ikke blir ivaretatt. De virker ikke spesielt oversett på meg. Men hvordan får de det til? De må ha noen penger de fleste andre ikke har. Fritt etter Ap: Jeg syns ikke "Stordalen" og "miljø" låter helt fint sammen....

2007-08-28T08:02:00.000+02:00

Valgomat-helvete!
Valgdagen nærmer seg med stormskritt, og man skal jo stemme. For å hjelpe seg selv er man gjennom alle valgomater som fins der ute. Det ser ut til å være fullt mulig å stemme på både FrP, Rødt, SV og Ap og Høyre. Eller man kan helgardere og stemme Venstre. Asker og Bærum Budstikkes er likevel best: Men de kan bare glemme at jeg skal stemme Sp, uansett om det er det de anbefaler.