tirsdag 26. januar 2010

Konstruktive studenters stemmer

Det er imponerende at et kortlevende blogginnlegg leses av så mange, også Universitas. Til å ha eksistert så kort på internettet, har jeg fått imponerende mange tilbakemeldinger. Jeg skjønner at det å kritisere studentorganisasjonene ikke er spesielt politisk korrekt. Har til og med fått med meg at langt svakere kritikk enn den jeg kom med kan føre til avskyresolusjoner i landsstyrer.

Så her følger den justerte, politisk korrekte versjonen.

Saklig innhold: Så lenge Stoltenberg ikke kom med konkrete løfter om bevilgninger, er det riktig å være "skuffet". Da er talen også "vag", og da er statsministeren "tafatt". Hvorvidt talen framføres på en kontaktkonferanse eller i forbindelse med framleggelsen av et statsbudsjett er uvesentlig. Statsministeren må forventes å svare konkret på hvordan han har tenkt å finansiere utdanning og forskning. Det forventes også at fagstatsråden kommer med konkrete løfter. Også uavhengig av møtets form og tema.

Representativitet: Studentenes syn er representativt. Det viser ikke minst det faktum at opposisjonspartiene mener det samme. Dessuten er det saklig korrekt.

Strategisk funksjon: Statsministeren har vært ute en vinternatt før. Det har dermed ikke noen betydning hvordan man responderer på hans tale. Det påvirker heller ikke i hvilken grad han engasjerer seg på et felt. Det er en interessegruppes jobb å være en kritisk røst. Budskap fra en statsminister må vurderes kontekstuavhengig, og måles opp mot organisasjonens primærstandpunkter. Det er forøvrig uaktuelt å la seg styre av strategiske hensyn.

Media kan ikke styres: Det er umulig å ha kontroll på hva media skriver. En interesseorganisasjon kan ikke ta ansvar for hva som kommer på trykk. Det er dermed også meningsløst å mene at noe er "surt" eller ikke.

Forholdet til interessegrupper: Studentene er en gruppe SV mener vi fører en god politikk for, og vi har ambisjoner om å fortsette å gjøre dette. Ergo er studentenes interesseorganisasjoner grupper vi liker å holde oss inne med. Å kritisere dem er derfor "paternalistisk" (fra twitter) og "uprofesjonelt" .

Følg med på neste blogg-innlegg: "Hvorfor man ikke skal bruke ironi på internet".

mandag 18. januar 2010

To (home)work or not to (home)work

Lekser - helst så mye som mulig av det - har alltid vært høyresidas fanesak. Da jeg begynte å sette meg litt skikkelig inn i spørsmålet for et par år siden kom det en liten overraskelse: I Norge hadde vi holdt på med lekser i rundt 200 år uten at vi vet om det virker eller ikke!

Nå vet vi litt mer, takket være en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet. Ikke overraskende virker leksene best for dem som allerede er faglig sterke (og har godt med ressurser hjemme). Vi vet også at lekser som ikke blir fulgt opp på skolen fungerer dårlig. Og alle er vel enige om at det å gi lekser som erstatning for undervisning fungere dårlig.
Jeg tror lekser for (særlig) de minste barna bør bli mer gjennomtenkt enn i dag. En første inngang til det bør knyttes til tid: Ungene bør bruke omtrent like mye tid på lekser. Vi vet for eksempel at lesing er et mengdespørsmål. Å lese en halv time hver dag er en bedre lekse enn å lese 20 sider hver dag. Får to elever tilpasset undervisning hvis den ene bruker 10 minutter med matteleksa og den andre bruker to timer uten å få det til? Sistnevne unge opplever på kjøpet å krangle med mamma, å gå glipp av fotballtreninga, og lærer seg å hate matte.

Jeg tror det er på tide å stille store, kritiske spørsmål omkring lekser. Poenget med skolen er å lære. Da må vi først spørre om metodene våre virker.

mandag 11. januar 2010

Hvor ble det av smartere vekst?

NHOs årskonferanser er utrolige proffe, visuelt imponerende, av høy kvalitet og setter den politiske dagsorden på starten av et nytt år.



De fleste innlederne hadde fått med seg at Norge er blant landene med den aller sterkeste veksten i produktivitet - også uten oljen. De fleste hadde også fått med seg at Norge har kommet mye bedre ut av den globale, økonomiske krisa enn de fleste andre land. Ganske mange var også villig til å regjeringa en god porsjon kredit for krisetiltakene. Det var da det begynte å bli vanskelig med analysene. Kort oppsummert var det mange som kom til konklusjonen: "Nå har det gått så bra så lenge, at nå må det snart gå galt". Til og med Ivar Frønes argumenterte i den retning. Dette virker å være litt inspirert av Aune Sands legendariske film "Dis", der det ble uttalt at "jo lenger vi er fra hverandre, jo kortere er det til vi ses igjen".

Kanskje har de rett? Men det var ingen av dem som brakte noen argumenter for hvorfor til torgs: Er det noe som har forandret seg? Er det noen nye data som viser at produktivitetsveksten ikke lenger vokser? Har vi blitt late? Så vidt jeg fikk med meg var det utelukkende det som i vitenskaplig forstand kalles for spekulasjoner. (Helt sant - det heter det.) Selv om Fredrik Härén meget elegante røsket opp i vårt selvgode bilde i forhold til folk i Asia, fikk jeg assosiasjoner til hvordan vi så på Japan for 20 år siden: Da var det japanerne som hadde en overlegen organisering/moral/mentalitet/etc.

Det som var litt skuffende innholdsmessig var at vi ikke lærte noe om "smartere vekst". Hva skal til for å gjøre den økonomiske veksten "smart". Hva betyr "smart" i denne sammenheng? For meg handler det om å være miljøvennlig. Innholdsmessig handler det selvsagt om hva vi fyller hodene våre med. Det handler om hvordan vi utdanner unge mennesker. Det burde handlet enda mer eksplisitt om utdanningsbølgen. Det burde handlet mer om kvalitet i utdanningen. Kanskje det er gode ideer for neste års konferanse.

Men du verden. Alle var enige om at det hadde vært en fin konferanse. Jeg også.

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...