Modig, men ikke modig nok om handlingsrom

Handlingsromgruppa la i dag fram sin rapport "Handlingsrom for kvalitet". Det er ingen tvil om at gruppa har gjort en virkelig bra innsats, og at dette dokumentet kan bli et viktig referansedokument i framtidens debatter om forskning og høyere utdanning.

Alt i alt er de positive bidragene fra Arbeidsgruppa flere enn svakhetene:

• Gode gjennomganger av mange økonomiske forhold som påvirker handlingsrommet: Finansieringssystem, studieplasser, rekrutteringsstillinger, forskjellige kostnadsdrivere, juridiske, kulturelle og strukturelle forhold.
• Presentasjon av viktige virkelighetsforståelser. Innenfor mange områder vil gruppas arbeid kunne danne referanserammen for framtidig diskusjon om universiteter og høyskoler.

Men dette blir vi nok fort enige om. Jeg skal derfor heller dvele litt ved svakhetene ved rapporten...
Svakheter ved rapporten:

1. Manglende diskusjon om prioriteringer
Arbeidsgruppa har ikke vært modig nok til å gå inn i prioriteringsproblemene som eksisterer ved universiteter og høyskoler. Som Egil Kallerud fra Forskningspolitikk (og NIFU-Step) spurte: Har universitetene og høyskolene vært litt for altetende på eksterne forskningsprosjekter? Har den interne forskningskonsentrasjonen gått på bekostning av undervisningen? Her kunne arbeidsgruppa gravd litt dypere i materien:

• Hvordan blir prioriteringer foretatt (i den grad de foretas)?
• Hvem foretar prioriteringene – ledelsen/styret eller enkeltforskere?
• Hvordan kan man balansere styret behov for å kunne prioritere med den faglige friheten hos enkeltforskere?
• Hvilke løsninger finnes for å overvinne prioriteringsproblemene?

Økte rammebevilgninger vil helt sikkert føre til økt aktivitet. Men uten et bedre grep på prioriteringene er det vanskelig å forstå hvordan økte rammer skal øke handlingsrommet. Dette har ikke gruppa hatt mot til å problematisere.

2. Har handlingsrommet minket eller ikke?
Arbeidsgruppa argumenterer med at økt øremerking av oppgaver har innskrenket handlingsrommet. I figur 2 går det fram at veksten i bevilgningene til øremerket ny aktivitet har vært på 897 millioner kroner i 2006-2010. I samme periode har veksten i ”Øvrig grunnbevilgning” vært på 197 millioner kroner, noe som altså utgjør rundt 22 prosent av veksten i øremerkede aktiviteter. Hvorvidt (det økonomiske) handlingsromet har blitt redusert eller minsket avhenger dermed om hvor mye av rammen som må brukes til å understøtte de øremerkede tiltakene. Dersom denne summer er over 197 millioner kroner har handlingsrommet blitt svekket. Dette svaret gir ikke arbeidsgruppas arbeid.

3. Administrasjon er ikke en naturlov
Arbeidsgruppa er mange ganger innom at antallet administrativt ansatte i sektoren har økt. Dette problematiseres ikke, men behandles som en utvikling universitetene og høyskolene ikke har noen innflytelse på. Arbeidsgruppa er flink til å påpeke nye oppgaver som har kommet til, men forsøker ikke å se om det er andre oppgaver som har falt ut.

4. Manglende dokumentasjon
Rapporten skjemmes av mange udokumenterte påstander. Noen er direkte feil, mens andre ikke er underbygget av fakta eller kildehenvisninger, og det er dermed ikke mulig å vite. Det forundrer meg at det fremmes så bombastiske påstander når man ikke har sikker dokumentasjon.
Noen eksempler:
o ”Avlagte studiepoeng utover måltallet, som utgjør mer enn 20 % for hele sektoren, vil på sikt redusere studiekvaliteten, utarme fagmiljøene og redusere institusjonenes handlingsrom.”: Hvorfor akkurat 20%?
o ”Den store økningen i antall stipendiater og postdoktorer har ført til at forholdstallet mellom disse stillingene og antall førsteamanuenser og professorer er fordoblet og lagt press på de ansattes handlingsrom.”: Flere stipendiater og postdoktorer kan like godt øke de ansattes handlingsrom?
o ”Samlet sett er det liten tvil om at de ansatte i dag har langt mindre innflytelse over egen arbeidssituasjon enn de hadde for 10-15 år siden.” og ”De ansattes handlingsrom øker med kollegiale organ, institusjonens handlingsrom øker ved at kollegiale organ brukes gjennom den økte medvirkning som dermed gis til de ansatte,”: Kan dette dokumenteres, eller er det en politisk mening?
o ”Det har vært hevdet at kombinasjonen av større handlingsrom rundt eksamensvurderinger og resultatfinansiering har redusert kravene som stilles til kandidatene.”: Denne svært alvorlige påstanden har blitt hevdet mange ganger og stadig blitt undersøkt uten å kunne støttes.

5. Politisk kontekst mangler
Arbeidsgruppa skiller ikke klart mellom hva som handler om politiske prioriteringer, og hva som påvirker handlingsrommet uavhengig av nivået på bevilgningene. Gjennomgående mangler det nok et maktperspektiv, akademia fremstår som en fredfull monolittisk størrelse, der interne dragkamper og revirmarkeringer er fremmed.

Ode til Odyssevs fra øvre Blindern

Bernt Hagtvet har et glitrende innlegg i Dagens Næringsliv 11. februar. Med skarp penn leverer han en "gledesrapport fra Kgl. Fredriks."
Åtti prosent av innlegget er et glimrende eksempel på hvor viktig det er å finansiere forskere og undervisere på universiteter og høyskoler. Det er bra å gi sånne som Hagtvet mulighet til å forfølge sine ideer. Hagtvet forteller levende om hvordan han driver med dannelse; om hvordan han stiller de store spørsmålene om menneskets natur; om hvordan universitetet både skal og kan utvikle unge mennesker intellektuelt. Gratulerer Hagtvet - og fortsett med det!

Idyllen brytes imidlertid i de siste to avsnittene. Hatet og forakten mot alt Hagtvet oppfatter som oppkomlinger av noen læresteder kan ikke lenger holdes tilbake. Forakten for andre universiteter enn de tre (eller fem) gamle universitetene kan ikke lenger undertrykkes. Snart blir det universitet på Rena og det er Senterpartiets skyld. Og ikke minst: lær av svenskene - de flinke svenskene. De legger ned universiteter de.

Problemet er at bildet Hagtvet tegner er en grov overforenkling og ikke beskriver politikken korrekt. Tvert i mot har regjeringen tatt initiativer til prosesser som fører til faglig sterkere miljøer. Det blir ikke universitet på Rena eller noen andre steder som ikke oppfyller faglig krav til å være universitet.

Det som stadig forundrer meg er hvordan våre fremste professorer ikke nøler et sekund med å karakterisere politiske myndigheter som uduglige og perpsektivløse, men ikke bryr seg om å sette seg inn i fakta i sakene de uttaler seg om. Hvor mye dannelse er det å hoppe bukk over alt som er vanskelig og komplisert? De kompliserte spørsmålene Stjernøutvalget brukte både tid og spaltemeter på uten å komme fram til noen løsninger, kan visst løses med et pennestrøk fra øvre Blindern. "Dannelse" er et flott ord å bruke for å skape avstand mellom seg selv og andre. Som ledesnor for praksis er det visst ikke så viktig?

Giftdumping i rettsalen

http://www.amta.no/lokale_nyheter/article4838423.eceOpprensking av Oslo havn og deponering av masser i et dypvannsdeponi utenfor Malmøykalven har i flere år vært en stor sak, spesielt lokalt på Nesodden. Få saker har irritert meg mer: En gjeng med ektremt god tid og utholdenhet har drevet en kampanje for å få stoppet dette miljøprosjektet. Det har ikke hatt noen miljøkunnskap, men har ikke gått av veien for å vri og vende på en hver begivenhet. Nå sist bruker de dommen mot Secora og NGI som bevis på at miljøprosjektet var feil.

Denne saken dreier seg om ulovlig dumping av masser direkte i sjøen. Dersom dette er riktig (med forbehold om at jeg ikke kjenner faktaene) er det positivt at det slås ned på miljøkriminalitet, og det har ingenting med oppryddingsprosjektet i Indre Oslofjord. Selvsagt skal planen følges og utføres forskriftsmessig.

Etter et par år med en vanvittig kampanje skal det bli spennende å se om noe av de som har vært påstatt er i nærheten av å være sant. Min spådom er at vi kommer til å bade lykkelig i Oslofjorden til sommeren og at dette prosjektet kommer til å være en miljøsuksess.

Å få en doktorgrad - og et (yrkes)liv

På fredag var jeg på disputasfest - nok en gang gratulerer til Andreas. en disputas er den viktigste begivenheten i utdanningssystemet vårt. Det er faktisk den høyeste utdanningen det er mulig å få her til lands.

Andreas er ganske typisk for norske doktorgradsstudenter: Han har brukt rundt 5 år, og han er rundt 40 år når han har gjort ferdig sin doktorgrad på et humanistisk eller samfunnsvitenskaplig fakultet.
Utover kvelden ble det mange diskusjoner om gjennomføringstid, modning, og alder ved disputas. Det er behov for noen klargjøringer.

I en rapport fra NIFU STEP, "Gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen" av Svein Kyvik og Terje Bruen Olsen, oppgis det viktige funn om mange av disse tingene.

Gjennomføringsgrad er det viktigste. Det handler om at folk som har begynt på sin utdanning skal bli ferdige. I forskningsmeldingen har regjeringen satt opp måltall for hvor mange som skal komme gjennom. Det er ambisiøse tall. Men det er meningsløst å ha folk i en utdanning i mange år om de ikke blir ferdige.
Gjennomføringstiden har ikke forandret seg. I snitt bruker phd-studentene 5,5 år. Det er i grunnen ikke noe stort problem. Vanligvis har studentene finansiering i 3 år. Det som gjør at de bruker lenger tid kan egentlig deles inn i tre kategorier:

1. Annet arbeid: for eksempel pliktarbeid ved lærestedet, eller en annen type arbeid. Dette er som regel bare en fordel. Det skaffer kandidaten verdifull erfaring og ekstra stimulans. Men det blir et problem om det utkonkurrerer doktorgradsarbeidet.
2. Ufrivillig avbrudd som sykdom og barselpermisjon er det ikke så mye å gjøre med. I moderate mengde utgjør heller ikke dette noe stort problem.
3. Faglige problemer: Dårlig veiledning, utilstrekkelige ressurser. Her tror jeg norske doktorgradsstudenter har mest å hente.

Alder ved disputas: Her kommer de mest prinsipielle diskusjonene, og spesielt "modningsargumentet". Jeg tror tanken om at man må bruke veldig lang tid på doktorgraden, eller å ha gjort masse før man begynner, tilhører en annen tid. Dagens doktorgrad er i større grad en forskerutdanning enn et livsverk. Det er bra. Jeg tror vi bør tenke at doktorgraden skal gi studentene evnene til å utføre de store ting, så må vi legge opp til et yrkesliv som gir dem mulighet til å utføre de store mesterstykker. Da er det greit at vi også får flinke humsam-studenter i gang med en doktorgrad litt tidligere, slik at vi noe tidligere får de inn i en yrkeskarriere der de bidrar med sine kunnskaper.

Og bare så det er sagt: Norske doktorgradsstudenter er ikke slappe. Sjelden er det riktigere å generalisere om en gruppe: Det jobbes hardt!