Flere partiprogram: Venstre og FrP

FrP og Venstre har også lagt fram sine programutkast for 2013-2017 innenfor utdanning og forskning. Det endrer ikke stort på hovedbildet som jeg omtalte i forrige blogg: Alle de tilsammen seks utkastene til partiprogrammer som er presentert er dessverre ganske overfladiske på forskning og høyere utdanning. Alle partiene er «for forskning» og positive til høyere utdanning. Men det er få svar å finne på de virkelige spørsmålene i debatten om grunnutdanning, høyere utdanning og forskning.

En kort omtale av de to ferskeste programmene:

FrP: Orden og disiplin

FrP har lagt ut 15 saker til høring, deriblant Utdanning. En slik «departementalisering» av politikken gjør da at forskning blir liggende under utdanning. FrPs syn på utdanning og forskning er som mye av FrP ellers - ganske innbyrdes sprikende.

Grunnopplæringen: FrP slutter seg til andre borgerlige partier med å ønske å gjeninnføre friskoleloven til Kristin Clemet, men går mye lenger i å ønske seg en helt stykkprisfinansiert skole. FrP skiller seg mest ut med sin sterke vekt på orden, disiplin og høflighet. De ønsker karakter i orden og oppførsel fra tredje klasse og i grunnleggende fag fra femte klasse. På motsatt kant er FrP tilhengere av å utvide skoledagen, inkludere fysisk aktivitet og et skolemåltid.

Høyere utdanning: Det er ikke helt enkelt å forstå FrPs formuleringer om høyere utdanning. Det er helt klart at de ønsker å legge ned Statens lånekasse for utdanning og erstatte den med «en statlig garantiordning» og stipender utbetalt av det offentlige. De ønsker sterkere stimulans gjennom dette systemet til å komme fortere gjennom studiene. De skriver at de ønsker et «finansieringssystem [for universiteter og høyskoler] som i hovedsak skal bseres på stykkpris per student måle tjennom avlagte studiepoeng. Basistilskudd skal utgjøre en mindre del av totalfinansieringen for å dekke en nødvendig minimumsbasis for den enkelte institusjon». Det må tolkes som en vridning i retning av mer innsatsstyring.

Forskning: FrP har et helt tydelig lineært syn på forskning og innovasjon, der de skriver «Grunnforskningen er på mange måter selve grunnmuren i det kunnskapsbaserte samfunnet, og den anvendte forskningen er pilarer som reiser seg på bakgrunn av grunnforskningen.» Dette lineære synet på forskning er forlatt av alle andre, og erstattet av teoretiske modeller som peker på mye mere dynamisk forhold mellom innovasjon og forskning. Formuleringene er for øvrig positive til økt forskningsinnsats. Også her har FrP noen formuleringer som er litt vanskelige å forstå: Jeg skjønner ikke hva det betyr når FrP skriver at de vil «likebehandle forskere når det skal rekrutteres til vitenskapelige toppstillinger, administrative og faglige lederstillinger og doktorgradsstipender». De skriver også at «grunnforskning skal finansieres av det offentlige, og forskning ved universiteter og høyskoler bør finanseriers gjennom eget opplegg.» Hva dette egne opplegget innebærer er uklart.

Venstre: God råd Venstre har (som vanlig) ganske omfattende og rimelig gjennomarbeidete programutkast på utdanning og forskning. Venstres program er svært omfattende med sine 101 sider. Med tanke på hvor små fontene er, er de helt på høyde med KrF i omfang. I likhet med KrF har også Venstre svært god råd – de er for det aller meste. Venstre har også oppdelt politikken sin etter sektorer, noe som svekker helheten.


Grunnopplæringen: Venstre plasserer seg blant dem som vil gjeninnføre friskoleloven til Kristin Clemet. På den annen side plasserer de seg sammen med KrF om å ikke ville utvide skoledagen og holde SFO som et atskilt, frivillig tilbud. Venstre er splittet i synet på karaterer fra 7. årstrinn. De ønsker fortsatt to målformer i skolen. Venstre vil ha femårig lærerutdanning. Venstre er også glad i gjennomganger: «full» gjennomgang av lærernes arbeidssituasjon for å redusere skolebyråkratiet, evaluering av om 2+2 modellen egner seg for alle utdanningsprogram, og «full» gjennomgang av voksenopplæringstilbudet. Noe overraskende vil Venstre «Begrense muligheten for å begynne på Påbyggingsfag før fullført fagopplæring».

Høyere utdanning og forskning: Venstre har svært god råd når det gjelder forskning og finansiering av universiteter og høyskoler. De ønsker å «slippe universitetsstatusen fri», samtidig som de gil gi de nye universitetene «et løft gjennom en strategisk økning av basisbevilgningen». Til sammen betyr dette en enorm økning av basisfinansieringen til alle UH-institusjoner som ikke har 50 prosent forskningstid i sine budsjetter. Jeg vil anta at dette vil koste flere milliarder kroner. Samtidig som Venstre vil øke basisbevilgningene (grunnfinansieringen) ønsker de også at «den resultatbaserte komponenten må åpnes ytterligere opp, slik at institusjonene blir økonomisk belønnet for en større bredde av forskningsinnsatsen». Sammen med ønske om å ikke gir forskningsstøtte gjennom «sentralstyrte programmer eller øremerkede tilskudd» betyr denne en svekkelse av nasjonal styring av norsk forskning, både med hensyn til kvalitet og strategisk. Venstre vil for øvrig bygge 2500 studentboliger med 30 prosent statlig finansiering samtidig som de vil «Heve/fjerne kostnadsrammen for studentboliger». Det kan bli interessant å se hvordan skal funger i praksis.

Partiprogrammer: Kunnskapspolitikk på overflaten

Fire av partiene har lagt fram sine utkast programmer for 2013-2017 innenfor utdanning og forskning: Høyre, Ap, Senterpartiet og KrF.

De fire utkastene til partiprogrammer som er presentert er dessverre ganske overfladiske på forskning og høyere utdanning. Alle partiene er «for forskning» og positive til høyere utdanning. Men det er få svar å finne på de virkelige spørsmålene i debatten om grunnutdanning, høyere utdanning og forskning. Her er tre av områdene, og nedenfor litt mer om hvert av forslagene.

1. Lammende forskningsenighet
Forslagene om forskning er svært trist lesing. Forskning er ikke del av analysen, verken for å møte framtidas utfordringer eller for framtidas bærekraftige verdiskaping. Høyre og Arbeiderpartiet har tidligere år hatt forskning og utvikling/innovasjon integrert i sin næringspolitikk. I de foreliggende utkastene er dette mye svakere (selv om Høyre nevner det i sitt kapittel om næringspolitikk). Senterpartiet har gjort forskning til en del av landbrukspolitikken, mens KrF knapt nevner det. Alle er for mer penger, men ingen av partiene tør å tilkjennegi noen syn på innholdet i forskingen, forholdet mellom tematisk og ikke-tematisk forskning eller på andre måter søke å finne prinsipielle avveiinger av forskningspolitikken. Ingen går inn på styringsproblematikk (selv om Ap er inne på det) eller tilkjennegir noen prioriteringer av samfunnsutfordringer. Ingen av partiene mener noe om Norges forskningsråd eller finansieringsmekanismer for forskning (bortsett fra Høyre som vil lage et nytt forskningsfond). Med unntak av Arbeiderpartiets (noe uklare) forslag om «VIA» - Vitenskapelig konkurransearena, som skal tildele forskningsmidler til universitet og høyskoler «på basis av en nasjonal konkurranse innenfor definerte fagområder og en åpen klasse», lanseres det ingen nye tanker eller ideer for forskningspolitikken.

2. Hvor mange universiteter skal det være i kongeriket?
Dette spørsmålet er lett å mene noe om, men blir helt meningsløst når det ikke relateres til noen andre størrelser. Norge har ikke spesielt mange universiteter i forhold til andre land, eller i forhold til antall med høyere utdanning, eller i forhold til kunnskapsbehovene. Mange føler kvalitetene ved norske universiteter er for svak (særlig begrunnet med rangeringene), og at dette skyldes at det er for mange universiteter. Siden det er felles lov og felles finansieringssystem for både universiteter og høyskoler, er neppe dette noen fullgod forklaring. Det er minst like sannsynlig at norske universiteter ikke hevder seg sterkt nok fordi de også er utdanningsinstitusjoner i bredden. Ingen av partiene klarer å formulere noen sammenhengende politikk på området: Ap vil ha en strukturreform, uten å si hva de ønsker å oppnå. Høyre vil ikke åpne for flere universiteter før de har evaluert – også uten å si hva de ønsker å oppnå. KrF behandler universitetsspørsmålet som de behandler partnerskapspolitikken: De er for dagens antall.

3. Hvordan finansiere universiteter og høyskoler?
I litt forskjellige former ønsker partiene å styrke finansieringen av universitetene (og i varierende grad og med varierende overbevisning, høyskolene). Sp formulerer kanskje tydeligst den underliggende ambisjonen: Sp vil «øke grunnbevilgningen til høyskoler og universiteter for å gjøre utdanningsinstitusjonene mindre avhengige av ekstern finansiering og stabilt studenttall». Det er mange grunner til å øke grunnfinansieringen av universiteter og høyskoler. Men det er ingen grunn til å forvente at økt grunnfinansiering vil minske andelen eksterne inntekter. Tvert i mot viser erfaringen at økte grunninntekter brukes til å finansiere egenandeler for å delta i eksternt finansierte forskningsprosjekter. Ingen av partiene ser ut til å forstå dagens finansieringssystem for universiteter og høyskoler, men de vil gjerne evaluere det – selv om det ble gjort i 2009! KrF ser også ut til å fjerne seg fra kvalitetstenking i finansiering av forskning og høyere utdanning. KrF ønsker heller rettferdighet, og forslår at «de nye universitetene i Stavanger, Agder, Bodø og Ås» (!) «må sikres med rimelig andel av forskningsmidler og forskningsstillinger».


Høyre: Tilbake til siloen

Høyre pleier å ha kvalitativt gode programmmer (uavhengig av om man er enige med dem eller ikke): Programmene har vært integrerte på tvers av politikkområder, vært korte og sammenhengende. I dette forslaget har Høyre gått tilbake til å dele verden inn i sektorområder. Dermed havner forskning under "Utdanning og kultur" (og så vidt i "Økonomi og næringsliv). Det virker som Høyre mener mindre og mindre jo nærmere de kommer regjeringskontorene. Det gir seg litt rare utslag: Høyre vil nå målet om at 3 prosent av BNP skal brukes på forskning "raskere", og de har "høyere" ambisjoner på vegne av kunnskapsnasjonen Norge. Raskere eller høyere enn hva sier Høyre ingenting om.






Ap: Nøler med å fremme meninger

Arbeiderpartiet har ikke lagt fram noe helhetlig program, men har forslag på fire områder, inkludert kunnskap. Selve programteksten som er foreslått er ganske rund, og dreier seg først og fremst om å videreføre og styrke dagens politikk. Der Ap er kritisik til dagens politikk (eks. universitetsfinansiering) nøler de med å si hva de faktisk mener eller ønsker. Sammen med debattheftet fremstår politikken som noe mer helhetlig. Det gjenstår å se om Ap klarer å gjøre kunnskap til et sentralt fundament for resten av politikken når de lager et helhetelig program.

Sp: interessant struktur
Senterpartiet har faktisk den mest spennende strukturen. De har delt programmet inn i tematiske deler, framfor sektorområder. Ut fra sine premisser gir overskrifter som "langsiktig forvaltning", "samfunnet bygges nedenfra", "deling av samfunnsgoder", demokratisk fellesskap i nasjonalstaten" og "ta hele landet i bruk" en logisk inngang til Sps politikk. Dessverre svikter det grunnleggende når det gjelder å plassere kunnskap inn i denne strukturen. Kunnskapens betydning for framtida er ikke beskrevet og forskning har havnet som underkapittel til landbruket.

KrF: Ja til alt - nesten
KrF sitt forslag er på 140 sider - mer enn dobbelt så langt som det nest lengste programmet (Sp). Veldig kort fortalt ønsker ikke KrF at skolen skal holde barna borte fra mammaene og de vil ikke ha flere universiteter. Ellers er de for alt. Absolutt alt. De vil for eksempel øke offentlige midler til "grunnforskning og næringsrettet forskning og forskning på tvers av fagdisipliner". Da skulle det meste være dekket. De ønsker også å bevege seg bort fra kvalitetstekningen i finansieringssystemet, og heller praktisere en form for likhet: KrF mener at «de nye universitetene i Stavanger, Agder, Bodø og Ås» (!) «må sikres med rimelig andel av forskningsmidler og forskningsstillinger». Og de vil ha flere gjennomganger - av dimensjonering av høyere utdanning, av finansieringssystemet i universitets- og høyskolesektoren og en «grundig» gjennomgang av årsakene til frafall i høyere utdanning.

Grunnforskningsrabalder i Vitenskapsakademiet

Den forskningspolitiske debatten går stort sett pent og pyntelig for seg. På Vitenskapsakademiet 11. september ble vi plutselig vitne til en debatt med høy temperatur: Forskningsrådets leder, Arvid Hallén, mente representantene fra universitetene gikk inn i debatten med troserklæringer i stedet for empiri, og Departementsråden i Miljøverndepartementet, Tom Rådahl, mente ingen endringer ville skje om forskere selv skulle gjøre det. Nærmere et drama kommer vi neppe i debatten om forskningspolitikk. Det paradoksale var at temperaturen oppsto om noe alle er enige om.

Alle er enige
De som satte sinnene i kok var Preses ved Det Norske Videnskaps-Akademi, Nils Chr. Stenseth, og dekan ved Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen. De ønsket seg en styrking av midlene til grunnleggende forskning ved universitetene. Dette er et ønske jeg vil tro alle i salen denne tirsdagskvelden er enig med dem i. Riktignok er det en viss debatt om nøyaktig hvordan man skal forstå begrepet grunnleggende forskning, og mange vil mene at en slik økning ikke skal rettes inn mot universitetene spesifikt (selv om det aller meste vil gå til universitetessystemet uansett). Men grunnleggende sett er ønsket fra Stenseth og Olsen ukontroversielt. Hvorfor klarte de da å provosere så voldsomt?

* For enkelhets skyld forenkler jeg begrepene i det følgende. Jeg bruker "grunnforskning", selv om jeg har mange meninger om viktige modifiseringer.

Hadde Nansen fått støtte?
Et yndlingsresonement fra de som argumenterer hardest for mer grunnforskning er å vise til avgjørende vitenskaplige oppdagelser som ble gjort av forskere som overhodet ikke hadde noen anvendelser i tankene. Et yndlingseksempel er oppdagelsen av røntgenstrålene av - nettopp - Willhelm Röntgen (eksemplet ble til overmål brukt av både Stenseth og Olsen): en oppdagelse gjort av en grunnforsker som har fått enorm praktisk betydning. Tilsvarende kan man trekke fram oppdagelsen av penicillin, gjort av Alexander Fleming. Standpunktet om at grunnforskning fremskaffer resultater av stor anvendt nytte vil jeg også karakterisere som ukontroversielt. Det er i neste del av resonementet kontroversene oppstår. Det blir hevdet at forskere som Röntgen (og Fleming) ikke ville fått støtte fra Norges forskningsråd. Også Nansen ble trukket fram som en forsker som neppe hadde fått støtte fra NFR. Her begynner det å bli følsomt. Hvorfor det?

1. Både Röntgen og Fleming arbeidet i en organisasjon hvor det er meningen at man skal drive med grunnforskning - nemlig ved et universitet. Det er logisk å mene at systemet er ment å virke slik at universitetsprofessorer skal bruke deler av arbeidstiden sin på grunnforskning. Debatten om det er nok tid til å forske ved norske universiteter, er en legitim debatt. Men en litt annen.
2. Hvorvidt Röntgen hadde fått støtte er det svært vanskelig å fastslå i dag, tatt i betraktning at han døde 70 år før Norges forskningsråd ble dannet. Men resonementet har noen implikasjoner det går an å undersøke empirisk:

• Hvis vi antar at Norges forskningsråd ikke støtter geniale forskere med banebrytende ideer, så må vi anta at det fins en gruppe mennesker ute i samfunnet uten støtte.
• Videre mener jeg det er rimelig å anta at noen av disse ikke vil la seg stoppe av et nei fra NFR. Noen av dem vil klare å hente finansiering fra noen andre - Friends, Fools and Families, eller en rik onkel i Amerika.
• Det vil dermed ha oppstått noen forskningsresultater "utenfor systemet".

Jeg tror det fins noen eksempler som skissert ovenfor. Rett og slett fordi ingen systemer er perfekte. Jeg tror riktignok ikke det er mange - jeg tror de aller fleste med gode ideer får støtte til sin forskning. Disse eksemplene må vi få på bordet! De bør så analyseres, og læres av.

Og seriøst: Er det noen som tror at Nansen ikke hadde klart å få støtte fra NFR? Han må vel ha vært sin tids dyktigste PR-mann. Vi vet om få vitenskapsmenn som til de grader klarte å reise penger til sine prosjekter. NFR hadde trengt en egen avdeling for å betjene Nansen!

Hvordan står det til med grunnforskningen?
En annen ting som ser ut til å provosere er at de som argumenter hardest for grunnforskning driver sin argumentasjon løsrevet og ikke satt inn i et systemperpektiv.

• Det fokuseres ensidig på ett virkemiddel i Norges forskningsråd: "Fri prosjektstøtte". Det tas ikke hensyn til at det er til dels store grunnforskningsandeler i NFRs andre programmer. Den store satsingen "FUGE" hadde for eksempel en grunnforskningsandel på 85 prosent.
• Det tas ikke hensyn til forskningen på universitetene. En av de tydeligste observasjonene i evalueringen av NFR er at Norge skiller seg ut ved at en veldig stor andel av grunnforskningen foregår på universitetene, og universitetene i Norge har en svært stor andel grunnfinansiering. Er det ikke nettopp fordi det drives ubunden grunnforskning at det er lurt å gi penger til universitetene?

Endringer er nødvendige
Det er behov for å komme forbi det nivået debatten om grunnforskning vs. programforskning er på i dag. Faktaene vi har viser omtrent følgende behov:

• Vi har for svake virkemidler for å få fram nyskapende forskning: Universitetene er konservative; NFR sine virkemidler er konserverende (evalueringen av NFR og evalueringen av FRIPRO); mye av forskningen i bedriftene er prekompetitiv og alt for lilte ambisiøs. Mer penger er fint, men vi trenger en alvorlig debatt om hvordan vi skal innrette virkemidler bedre. Stikkord er: Hvordan fungere referee-systemet? Hvordan vektes forskjellige kriterier? Bør vi bruke forbeholde virkemidlene spesielle grupper (eks. unge forskere)?
• De aller fleste mener at det er riktig å styrke de ubundne virkemidlene (eks. FRIPRO). Men så langt har ingen kommet opp med analyser og fakta som overlever den minste runde hos djevelens advokat. At forskerne ønsker et større FRIPRO er indikativt, men ikke tilstrekkelig. At størrelsen på FRIPRO skal være en viss prosent av forskningsbevilgningene er først og fremst uvitenskaplig. At vi bør støtte de aller beste søknadene (som NFR argumenterte for) er hittil det beste argumentet. En grei huskeregel bør være: Om ikke argumentene tåler en runde hos økonomene (spesielt i Finansdepartementet), er de sannsynligvis ikke gode nok. Vi må vurdere momenter som alternativnytte av forskere, systemeffekter etc. Fagerberg-utvalget klarte det overhodet ikke. Jeg skulle ønske noen andre klarer det.
• Det er svært viktig å lage programmene "åpne nok" til at det er plass til de uventede resultatene. Når universitetsmiljøene argumenterer så svart hvitt - FRIPRO er bra, Programforskning er negativt - mister vi av syne hvordan det faktisk er i dag. Det er stor forskjell på de forskjellige programmene både i og utenfor NFR. Dette fortjener debatt og oppmerksomhet. Dette poenget har også evalueringen av NFR tatt. De anbefaler egne andeler til ubundet forskning innenfor programsatsingene.

En bedre debatt
For å komme videre må det jobbes mer med å forstå hverandres argumenter. Den ubundne forskningen har noen unike egenskaper som forskningssystemet trenger. Jeg tror også at det er riktig å fortsette styrkingen av disse virkemidlene (noe jeg er svært stolt av at jeg har medvirket til å ha fått i gang). Her trenger vi håndfaste argumenter. Samtidig må faktaene om grunnforskningens omfang være med i debatten. Men først og fremst må (den implisitte) verdirangeringen av forskning forsvinne: Det er svært uheldig at en bestemt type forskning (gjerne den som er på universitetene) blir skrytt av, mens all annen forskning blir fremstilt som mindreverdig. Ingen forskningsgren bør få lov til å ha monopol på begrepene "nysgjerrighetsdrevet" eller "langsiktig".

Det ble sagt i debatten at det bare er to typer forskning: Andvendt og enda ikke anvendt forskning. Vi kan like godt si at de to typene forskning vi har er god og dårlig. Så bør debatten handle om hvordan vi får mer av det første og mindre av det siste. Enten det foregår på universitet, høyskole, forskningsinstitutt eller næringsliv. Enten det er bottom-up eller top-down. Enten det er programforskning eller ubundet.

Grunnforskningens unike kvaliteter

I et godt fungerende forskningssystem er det god balanse mellom grunnleggende og anvendt forskning; balanse mellom langsiktig kunnskapsoppbygging og kortsiktig framskaffing av kunnskap; balanse mellom politisk vedtatte forskningsprioriteringer og tematisk åpne forskningssatsinger. Jeg har i mange sammenhenger argumentert for å bryte ned skillet mellom forskjellige "typer" av forskning, senest i innlegget "Vi trenger både anvendt og grunnleggende forskning" på Innovasjonsbloggen. Da drukner ofte budskapet om grunnforskningens unike egenskaper og kvaliteter.

Hva menes med "grunnforskning"?
Det er svært vanskelig å gi en klar og god definisjon av hva "grunnforskning" er. Noen av begrepene som er brukt er "grunnleggende", "nysjerrighetsdrevet", "forskerinitiert" og "forskningsinitiert". Ingen av begrepene gir noen fullgod beskrivelse, men til sammen sier de noe om hva grunnforskning er. Jeg vil likevel understreke hvor viktig det er at alle typer forskning bør ha innslag av egenskapene ordene ovenfor innebærer.

Hva er unikt med "grunnforskning"?


Eksempel på et forskningsfelt preget av mye grunnforskning.

Det er ikke sikkert det er mulig å definerer hva som er unikt, men det går an å si noe om egenskaper ved grunnforskningen som gjør dens rolle i forskningssystemet unik.

• Bare kunnskap: Det aller viktigste og mest unike med grunnforskning er at den eneste hovedhensikten med forskningen er å bidra til økt kunnskap. Det kan godt hende at det kommer gode innovasjoner ut av grunnforskning. Men det er en bieffekt. Målet for grunnleggende forskning er å skaffe ny kunnskap. Med et slikt utgangspunkt er sjansen størst for at konsentrasjonen fra forskerne og innrettingen på forskningsprosjektet øker vår evne til å forstå.
• Åpen for det ukjente: Skikkelig grunnforskning vet at det er umulig - og heller ikke ønskelig - å definerer alle forskningsspørsmål på forhånd. God grunnforskning er åpen for å finne svarene på spørsmålene vi ikke visste vi burde ha stilt. Historien er proppfull av forskningsbehov ingen kunne vite om på forhånd: Da DNA-strukturen ble klarlagt åpnet det seg plutselig et enormt forskningsfelt som ingen kunne tenkt seg til på forhånd.
• Ingen ser alt: Det er helt legitimt at samfunnet, ved politikerne, definerer samfunnutfordringer og bevilger midler for å sette opp forskning for å møte disse utfordringene. Men dette må gjøres under en forståelse om at ingen kan forstå alle behovene i framtida. Politikerne må kjenne sin begrensning og sørge for at tematiske forskningssatsinger går hånd i hånd med åpne forskningssatsinger der agendaen ikke er definert på forhånd.
• Kvalitet som kriterium: Vitenskapens største styrke er dens metode for å sikre kvalitet. Den hypotetisk-deduktive metode og fagfellevurderinger utgjør kjernen i disse metodene. Sammen med moderne veiledninger og konvensjoner sikrer den forskningens uavhengighet og gjennomsiktighet. Da er det fullt forsvarlig og fornuftig å bruke midler på forskning som har kvalitet som viktigste kriterium.

Et nytt ståsted
Det offentlige ordskiftet om grunnforskningens plass har dessverre vært på grensen til å være fordummende. Tilghengerne av mer grunnforskning har brukt kreftene på å konstruere motsetninger mellom tematisk styrt forskning og grunnforskning og mellom anvendt og grunnleggende forskning. Disse motsetningen finner ingen støtte i innovasjons- og forskningsforskningen, og ingen gjenklang hos politikere. Mest alvorlig er at vi ikke har kommet lenger i å finne svar på de viktige spørsmålene: Hvordan skal balansen være? Hva er et optimalt nivå for åpne konkurransearenaer? Hvor mye bør finansieres over grunnbevilgninger til universitet og høyskoler? "Fagerberg-utvalget" sin NOU bragte oss dessverre ingen ny innsikt. De bare mente at åpne konkurranseareaer skulle utgjøre en fast prosentandel av forskningsbevilgningene, for "slik var det før". Det gjorde i hvert fall ikke meg noe klokere (dette skrev jeg også om i en tidligere bloggpost).

Kontinuerlig debatt
Vi må aldri slutte å debattere forskningens vesen kritisk. Jeg hadde den store gleden av å være med på å utvikle seminaret "Kan vi stole på vitenskapen" (sammen med kloke hoder i Kunnskapsdepartementet) for snart et år siden. Seminaret var en del av Vitenskapsåret 2011, og der stilte vi de vanskelige spørsmålene om vitenskapen: Kan vi stole på vitenskapen? Hva er svakhetene og styrkene ved fagfellesystemet? Er det kjønnsforskjeller? var blant spørsmålene som ble stilt. Og det er den siste viktige egenskapen ved grunnforskning: Den må være selvkritisk og åpen for å se på sine egne svakheter. 

Når alle disse egenskapene er til stede, fremskaffes forskningsresultater som verken anvedt, klinisk eller tematisk styrt forskning kan klare. Derfor er grunnforskning unikt og nødvendig.