Listenytt: 2000-tallets ti beste plater

Dagsavisen kårer 2000-tallets 40 beste skiver. Flott tiltak - lister er gøy både når de er gode og når de er dårlige! Denne uka offentliggjorde de plass 40 til 11. Dette er dermed en kombinert min mening/gjettekonkurranse/protest/whatever. Det er i hvert fall en god grunn til å lage lister:

Protestlista:
Disse skulle ikke stått på plass 40 til 11, for de burde vært på topp 10! (Det er mange nok som klager på Marit Larsen og sånn, så det gidder jeg ikke):

1. Queens Of The Stone Age: «Songs For The Deaf» (2002): Å gjennoppdage rocken og grønsjen og mye annet gøy. Kongeplate!
2. Arcade Fire: «Funeral» (2004): Denne fortjener kanskje en plass på topp ti. Oppsiktsvekkende debutalbum. Nytt, men samtidig kjent-følelse.
3. White Stripes: «White Blood Cells» (2001): Er ikke dette kanskje det beste White Stripes-albumet? Men jeg kan sikkert godta en tre-fire av Jack Whites andre prosjekter....

Topp-ti-lista jeg ville hatt (rekkefølgen er nok avhengig av humør):

1. Antony and the Johnsons: "I Am a Bird Now " (2005): et album så intenst at det fremdeles gir gysninger. Kompromissløst. Vakkert.

2. Nellie McKay: "Pretty Little Head " (2006): Et fyrverkeri av et album. Alle former og stiler. Humor og alvor. Og den intense New York følelsen.
3. System of a Down: "Toxicity" (2001): Armensk punk-trash metal har vel aldri vært bedre. Det går i hundre, men det er noe så poppete som melodier og harmonier som virkelig gjør dem. Mezmerize er også verdt penga. 
4. Bruce Springsteen "We Shall Overcome: The Seeger Sessions" (2006): Han hadde jeg egentlig gitt opp omtrent 15 år før. Det er friskt og skranglete. Dessverre (gjen)oppdaget jeg mannen like etter konsertene...
5. Nick Cave and the Bad Seeds: "No More Shall We Part" (2001): Hvis du er deprimert, og slett ikke har noe behov for å få opp humøret er dette den rette plata. Soundtrack of bad days.
6. Fever Ray: "Fever Ray" (2009): Farlig å kåre en så ny plate til en av tiårets beste. Men den er noe annet. Den som vil høre Karin Elisabeth Dreijer Andersson (også kjent fra Röyksopp) sin rene, vakre stemme, får ikke det. På coveret ser hun ut som Ozzy Osbourne, og inni er det mørk elektronika, alltid med en forvridd stemme.
7. Tom Waits: "Alice" (2002): Under tvil. Kanskje mest en unnskyldning for å få inn mannen. De fleste andre vil heller ha "Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards" (2006). Jeg skal høre litt mer på den, og se om jeg ombestemmer meg.
8. Wolfmother: "Wolfmother" (2005): Et debutalbum som begynner som et-eller-annet klassisk fra 70-tallet som jeg aldri fikk fot for og slutter i nabolaget til Jack White. Gutta fra 70-tallet påstår at alt er gjort før. Sikkert riktig. Men det rocker.
9. Madness: "The Liberty of Norton Folgate" (2009): Enda et potensielt valg som kanskje ikke tåler tidens tann. På den annen side er det omtrent det samme som på 80-tallet. Og det er vel kanskje bare det det er - en skikkelig nostalgi-tur.
10. White Stripes: "Icky Thump" (2007)/"Elephant" (2003)/"White Blood Cells" (2001) eller The Raconteurs: "Broken Boy Soldiers" (2006): Det går ikke an å komme utenom Jack White når man skal snakke om musikk på 2000-tallet.
11. Johnny Cash: "American III: Solitary Man" (2000): Det er vel å tøye reglene en god del å ha 11 plater på topp 10. Men siden jeg har tatt så mange forbehold underveis, får det gå. Tror det blir Tom Waits som ryker ut i så fall. American recordings serien handler om hva en produsent kan gjøre. Det er Rick Rubin som tok bort alt country-tullet og lot stemmen bære prosjektet.
    

Og nei, det blir ingen Bob Dylan album på min topp-liste. Mye fint, men det høres ikke ut som han mener det lenger. The Strokes "Is this it" (2001) er tidenes mest oppskrytte album og kommer heller ikke inn. Det gjelder forresten 93 prosent av tilsvarende gjenoppdage rocken-album. Som multer. Oppskrytt.

Moralen er: Det var bedre på 80-tallet. Og 90-tallet (Jeg håpet at "Remedy" med Basement Jaxx var på riktig side). Men det var ikke så galt på 2000-tallet heller.