Strukturreform – hva var spørsmålet?

Norske universiteter og høyskoler har fremstått som stressede bikuber siste halvår. Alle lærestedene har fått beskjed om å finne ut hvem de kan tenke seg å eventuelt slå seg sammen med og hvorfor. På konferanser diskuterer vi opp og ned om fordeler og ulemper. Men hvilket spørsmål er det egentlig vi forsøker å svare på?

Stjernøutvalget tok til ordet for fusjoner blant universiteter og høyskoler.

Internasjonal konkurranse

Det er bare et spørsmål om tid når en Kunnskapsminister kommer til å si: Støtte til denne typen forskning må dere finne i EU. Norge bruker enorme summer på finansiering av EUs forskningsprogrammer, mens norske forskere sliter med å hente hjem tilsvarende forskningsmidler.

Det første spørsmålet blir derfor: Har Norge en Universitets- og høyskolestruktur som svarer på den internasjonale konkurransesituasjonen?

Studenteksplosjonen

Over en kvart million unge mennesker (og stadig flere godt voksne) studerer ved norske læresteder. Det stilles stadig høyere krav til den forskningsmessige basisen for bachelorutdanningen, og det etterspørres flere mastergrader. For å møte disse kravene trengs det flere med høyere kompetanse enn høyskolene har i dag.

Spørsmål to: Klarer lærestedene å møte de økte kravene til kompetanse i utdanningen?

Regional kompetanse

Den tredje lovmessige oppgaven til universiteter og høyskoler er å formidle. Dette har blitt tolket til at lærestedene skal bidra til den regionale kompetanseutviklingen. Det er særlig høyskolene som har tatt denne rollen.

Spørsmål tre: Har vi en struktur som sikrer regional kompetanseutvikling og utvikling av næringsliv i hele landet?

Fusjoner

Hvorvidt det trengs fusjoner blant dagen læresteder bør handle om (blant annet) spørsmålene over. Dersom vi ikke klarer å møte den internasjonale konkurransen; dersom vi ikke kan tilby en utdanning som er forskningsmessig sterk nok; dersom vi ikke klarer å utvikle næringsliv i hele landet. Hvis svarene på noen av disse spørsmålene er nei, må noe endres. Jeg tror mange læresteder ikke klarer å møte disse kravene for framtida. Da kan fusjoner være et svar. Men vi må ikke glemme å spørre hva vi skal oppnå, og ikke bare rote oss inn i fusjoner for fusjonenes skyld.

Konkuranse mellom læresteder?

I gårsdagens DN har direktør for konkurransetilsynet, Christine B. Meyer, et interessant innlegg der hun påpeker at både sykehussektoren og høyere utdanning ensidig er opptatt av stordriftsfordeler, og ikke tenker over hvordan konkurranse er viktig for å fremme kvalitet.

Det er en sterk ideologisk oppfatning at det ikke skal være konkurranse om grunnleggende tjenester i velferdsstaten, og at profitt ikke skal være drivkraft for politikkutformingen. At alle skal sikres skolegang og helsetjenester med visse kvalitetskrav mener hele det politiske spekteret. Men utover det, begynner det å bli mer komplisert.

Konkurranse i forskning
Forskning er et av feltene hvor konkurranse har vært anerkjent, ofte formulert i ideen om at det er sunt med flere miljøer som forsker på en problemstilling. Og det er det eneste politikkområdet hvor venstresiden mener det er greit å ha en politikk som legger til rette for at de beste skal få mer. Spørsmålet er: Skal dette perspektivet bakes inn i tankegangen for struktur blant universiteter og høyskoler? I så fall vil det betyr at på en del steder må vi bevare mer mangfold enn først tenkt. Det vil også fort betyr at det bør være to universiteter i Nord-Norge.

Forskning er også det feltet der mest av bevilgningene fordeles etter konkurranse. Mye går gjennom Norges forskningsråd gjennom åpen konkurranse basert på kvalitet, det foregår fordeling av grunnbevilgning basert på konkurranse, og det bevilges strategiske midler etter konkurranse.

Et av de meste debatterte spørsmålene i forskningspolitikken er hvor mye som skal bevilges som grunnbevilgning, og hvor mye som skal gå gjennom nasjonale konkurransearenaer (kanal 2).

Konkurranse i utdanning
Også i høyere utdanning foregår det konkurranse. Lærestedene konkurrerer om de beste studentene og de får belønning for hver student som gjennomfører et års utdanning. To mye kritiserte utslag av denne konkurransen har vært at lærestedene bruker unødvendig mye penger på reklame, og at de "konstruerer" kurs og kurstitler for å tiltrekke seg studenter. Resultatet har gjerne blitt en hard, men lite substansiell konkurranse om de billigste studentene, og en konkurranse som ikke har fremmet kvalitet.

Myndighetenes svar (også da jeg var med) har vært at lærestedene skal konkurrerer ved å utvikle forskjellige profiler og utvikle særpreg.

Uten å tas til inntekt for alt som står i Meyers kronikk, minner hun oss på at konkurranse lenge har vært en del av høyere utdanning og forskning. Kanskje bør vi tenke grundig gjennom konkurransens plass før det skal lages nytt finansieringssystem og ny struktur blant universiteter og høyskoler?

Er seminaret snart ferdig?

For snart et år siden stilte jeg spørsmålet: Hvordan kan SV gjenreises? på denne bloggen. Jeg sitter med en følelse av at et ikke ha skjedd stort. Jeg har to problemer med SV per i dag:

Manglende maktstrategi

Jeg er en overbevist tilhenger av det rødgrønne regjeringssamarbeidet. Etter at SV tapte valget (både på egne vegne og som del av de rødgrønne), har det nærmest vært et kappløp om å fortelle hvor deilig det er å slippe ansvaret, og "endelig kunne si hva vi mener".
Offisielt er SVs hovedstrategi å gjenerobre makt som del av det rødgrønne prosjektet. Men det virker som denne strategien bare har støtte i en lite lag i toppen. Den aktive SV'er er klar motstander av den blå-blå regjeringen, men er glad for at det ikke er SV som skal ha makt.
Uten en tydelig maktstrategi som har oppslutning blant medlemmene er vi bare et seminar. Det virker litt meningsløst.

Ingen kunnskapspolitikk

Siden valget har SV "vært på lag" med alt som kan krype og gå av interessegrupper. Vi er på lag med miljøet, og på lag med lærerne, og på lag med Nord-Norge. Denne måten å drive politikk på fremstår ikke som kunnskapsbasert. Først erklærer SV seg på lag med noen (eller noe), og etterpå forsøker man å sette sammen et argument. Det burde vært motsatt. Problemet er at SV forsøker å ta den samme rollen som interesseorganisasjonene har. Etter mitt syn er et partis oppgave å ta utgangspunkt i sin ideologiske plattform og sine verdier, og bruke kunnskap til å analysere samfunnet og peke ut politiske svar. I utøvelsen av politikken er man ofte omgitt av interesseorganisasjoner som har viktig politisk overlapp med partiet. Men interesseorganisasjoner har ikke ansvar for helheten. Det har et parti. Når SV forsøker å høre identisk ut med interesseorganisasjonene, mener jeg det er noe galt. SV bør av og til være uenig med lærerne, eller miljøorganisasjonene, eller LO, eller hvem som helst.

SV ser heller ikke ut til å klare å sette kunnskapspolitikken inn i den store politisk konteksten, og gjøre det til en del av sin politiske identitet. Hvor har SV vært i debatten om mastersyken? Hvilke rolle mener SV at kunnskap skal ha i framtida? Dette er, etter mitt syn, et nøkkelspørsmål for framtida. Jeg mener SV må klare å ha en kunnskapspolitikk dersom de skal være interessante i framtida.

PS: Det står ikke så mye bedre til i de andre partiene, men jeg skulle ønske kunne være ledende i så stille gode spørsmål, utforme svar, og vite hvordan de skal få det gjennomført.