onsdag 21. juni 2017

Vitenskapelig kvalitet og svar på samfunnsutfordringer

OECD la forrige uke fram sin gjennomgang av den norske politikken for forskning og høyere utdanning. Der var de helt klare på at det ikke var noen motsetning mellom kvalitet, innovasjon og svar på samfunnsutfordringer. Det gjorde at jeg gikk litt tilbake til debatten om ekspertgruppens «områdegjennomgang» av Norges Forskningsråd.

Ekspertgruppen satt opp en motsetning mellom forskning forsamfunnsutfordringene og nysgjerrighetsdrevet forskning. Det samme gjorde Lars Holden fra Forskningsinstituttenes Fellesarena, FFA i Aftenposten23. februar. Rektorene ved de tre største breddeuniversitetene våre gjorde det samme i et tilsvar i Aftenposten 6. mars, selv om de sier det motsatte. Motsetningen er kunstig og bidrar ikke til økt forståelse av forskningssystemet.

La oss først slå fast at det er allmenn enighet om mange av målsettingene ekspertgruppen setter opp for hva Forskningsrådet må gjøre. Også i Forskningsrådet selv:
·       Forskningsrådets programmer må bli mer langsiktige
·       De tematiske programmene må være brede, og ikke preges av særinteresser
·       Koordineringen av forskning fra de ulike departementene må bli bedre
·       Det er ønskelig å få finansiert flest mulig forskningsprosjekter med høy vitenskapelig kvalitet
Problemet til både ekspertgruppen, forskningsinstituttene og breddeuniversitetene er at de begynner å diskutere hva som er «best» av (vitenskapelig) kvalitet og nytte. Jeg mener de begynner i feil ende.

Vitenskapelig kvalitet nødvendig, men ikke tilstrekkelig

De tre rektorene, Ole Petter Ottersen fra Universitetet i Oslo, Dag Rune Olsen fra Universitetet i Bergen og Gunnar Bovim fra NTNU («bredderektorene») mener høy vitenskapelig kvalitet er en forutsetning for nytte. Det er selvsagt at vi ikke har bruk for forskning uten høy kvalitet. Høy kvalitet blir dermed en nødvendig forutsetning. Det er ikke dermed sagt at høy kvalitet er en tilstrekkelig forutsetning for nytte. Tvert imot viser historien at forskning som har sitt primærformål å utvikle ny kunnskap, ikke nødvendigvis oppfyller behov i samfunnet – «nytte», og særlig ikke på kort sikt. Spesielt ser vi dette tydelig når samfunnet definerer at de har behov for ny kunnskap knyttet til utfordringer samfunnet står overfor. Da tar det lang tid før universitetene responderer. Universitetsforskere er som alle andre – stiavhengige: De gjør det de er best på. Svært få har evner og interesser til å gå inn i et nytt område, selv om samfunnet har behov for kunnskap på et felt. Norske universiteter har heller ikke utmerket seg med å levere resultater som er etterspurt i norsk næringsliv og forvaltning. Det har i stor grad forskningsinstituttene gjort.

Tanken om at dersom forskning av høy kvalitet bare får tilstrekkelig med midler, så fører det til at det kommer ut nytte og relevans i den andre enden er solid forankret i det såkalte lineære synet på innovasjon. Dette synet er for lengst forlatt. I dag mener man at innovasjon oppstår i interaksjonen mellom de ulike interessene og aktørene i en innovasjonssystem.

Bredderektorene mener ekspertgruppen er forbilledlig klar på at vi «ikke kan tillate oss å renonsere 
på kravet om høy kvalitet dersom forskningen skal kunne bidra med kunnskap i utvikling av politikk, omstilling og innovasjon i næringslivet og i offentlige tjenester, samt trygg forvaltning». Deretter roser de ekspertgruppen for å ta «et helt nødvendig oppgjør med et utdatert syn som skiller mellom forskningen nytte og relevans på den ene siden, og høy kvalitet på den andre». Selv om bredderektorene mener de forener nytte/relevans og kvalitet, så gjør de det motsatte: De utroper kvalitet som vinneren. Når bredderektorene sier at det å øke andelen som fordeles utelukkende på vitenskapelig kvalitet «ikke vil svekke samfunnsnyttig forskning», sier de i realiteten at kvalitet kan erstatte relevans som seleksjonskriterium, uten at vi taper noe på det. Da er kvalitet valgt på bekostning av relevans og nytte.

Lars Holden i Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA) gjør noe av det samme: han er (rimeligvis etter å ha lest ekspertgruppens rapport) bekymret for at mer fordeles på bakgrunn av høy vitenskapelig kvalitet i stedet for relevans, og argumenter på mange måter hvorfor relevans er det viktigste.

Samfunnsutfordringene må møtes med ulike forskningsvirkemidler

«Forskning for å møte samfunnsutfordringene» blir etterspurt når samfunnet definerer at vi mangler nødvendig (forsknings)kompetanse for å kunne møte en samfunnsutfordring. Disse forskningsbehovene oppstår ikke fordi grunnforskernes nysgjerrighet har drevet spørsmålene fram, eller fordi bedriftene etterspør forskning på dette feltet. Tvert imot er disse områdene preget av at samfunn og politikk ligger langt foran forskningsinteressene eller kommersielle interesser. To klassiske forskningsfelter som eksemplifiserer dette er «kvinnehelse» og «kroniske tilstander». Her var det verken (mange) bedrifter som ville betale for forskning eller (mange) universitetsforskere som ville bruke sin intellektuelle kapasitet for å fremskaffe nødvendig kunnskap. I arbeidet med å fremskaffe nok kunnskap om klimautfordringene gikk også politikerne foran forskningsmiljøene lenge.

Dersom for eksempel Forskningsrådet skal bygge opp et nytt kunnskapsfelt, trenger de muligheten til å bruke relevans og samfunnsnytte som tunge kriterier, selv om det fins forskningsprosjekter innenfor et helt annet felt som skårer høyere på den vitenskapelige karakterskalaen. Derfor er også forslaget om å aldri støtte prosjekter med karakteren 5 (av 7 mulige) også feilaktig. Det vil da ta urimelig lang tid å bygge opp kunnskap innen forskningssvake områder. Et aktuelt eksempel er nå innenfor helse- og velferdsområdet. Her er miljøene forskningssvake, men kunnskapen svært etterspurt i samfunnsutviklingen.

Tre drivkrefter for forskning

Vi trenger å komme bort fra den svært uheldige forskningsdebatten Produktivitetskommisjonen og Områdegjennomgangen har ledet oss inn på. Vi trenger å innse at det fins tre drivkrefter for forskning: Forskningens iboende kraft og nysgjerrighet driver fram «Forskning for forskning». Her er det snakk om kunnskapsberedskap – å finne svar på spørsmål vi ikke visste vi burde stille. Her finner vi universitetenes grunnforskning. Innenfor denne «typen» forskning er vitenskapelig kvalitet det klart viktigste kriteriet for å velge mellom prosjekter. Bedriftenes og forvaltningens behov driver fram «Forskning for verdiskapning». Gjennom oppdrag skal de ha løst et konkret problem, bygget en ny dings, eller fått vurdert samfunnsmessige konsekvenser av politikken. Å skulle velge hvem som skal gjøre dette utelukkende basert på vitenskapelig kvalitet, uavhengig av nytte og relevans fremstår like kontraproduktivt ut som det høres ut. Her er kvalitet på forskningen en nødvendig forutsetning for gode resultater, men er uten verdi uten relevanskriterier. Den tredje drivkraften for forskning er «Forskning for samfunnsutfordringene». Som nevnt, er det samfunnet (i en eller annen form) som definerer at vi mangler kunnskap om et viktig samfunnsområde. Et virkemiddelapparat som 
Forskningsrådet må da kunne ta i bruk forskningsvirkemidler av ulike typer – både kvalitet og relevans vil kunne komme inn i vurderingen. Målsettingen må selvsagt være at disse virkemidlene skal få fram forskningsmiljøer som kan hevde seg også målt på rene vitenskapelige kvaliteter.

Vi bør derfor legge bak oss diskusjonen mellom kvalitet og relevans (og produktivitetskommisjonen og ekspertkommisjonens innstillinger), og begynne å stille oss spørsmålet: Hvordan skal vi gjøre hver av denne typen forskningsvirkemidler bedre, og hva skal balansen være mellom dem? Da blir forslagene til forbedringer av Forskningsrådet gjengitt i starten plutselig meningsfulle – de vil virke bedre innenfor de rene kvalitetsarenaene. Da kan det også bli en mer reell prioriteringsdebatt: Mer til tematiske programmer for å løse klimautfordringene, flere konkurranseutsatte forskningsoppdrag, eller større bevilgninger til prosjekter basert på vitenskapelig kvalitet alene? Da velger vi ikke ut fra en oppfatning av et hierarki av hvilke begrunnelser vi syns gjør mest for forskningen, men hva vi totalt mener gir oss det beste resultatet. 

onsdag 3. mai 2017

Frustrerte Fotballfedres Forening

Nå er endelig fotballsesongen i gang igjen. Vi i Frustrerte Fotballfedres Forening (FFF) gjør oss klare. Året mål er det samme som før: De elleve beste. Og de inkluderer min sønn. 

I fjor høst (9. september) frigjorde Fagermo sine frustrasjoner på TV2. Odd-trener Dag Eilev Fagermo mener Norge utvikler middelmådige spillere. Fagermos løsning er like enkel som den er genial: Barn må få tabeller. «Det er bare tull at ungene ikke skal ha tabeller. De skjønner det selv hvem som vinner og taper. Ungene må lære å vinne», sier Fagermo til TV2 9. september. Han passer godt inn i Frustrerte Fotballfedres Forening (FFF). Han har skjønt det. 

Lære å vinne - og lære å tape

Vi i FFF er helt enig med Fagermos ønske om tabeller. Dessverre motarbeides vi av Norges fotballforbund. Heldigvis har vi internett og excel, så tabeller kan vi lage sjøl. Tabeller er den eneste måten vi kan se om vi vi lykkes med vi gjør for ungene. Som en trener-kollega av meg ropte til ungene et år: "Vi er ikke her for å ha det gøy!". 

Den beste måten å sørge for at vi gjør det rette for ungene, er å sørge for at vi er lengst oppe på den aktuelle tabellen. Det er ikke særlig vanskelig: La de beste spille! Vi i FFF har en ganske klar formening om hvem «de beste» er. Inkludert egen sønn er det nok til akkurat å fylle opp ett lag. Nøyaktig sju spillere når det spilles sju’er-fotball, og nøyaktig elleve når det spilles ellever-fotball. Da får de beste maks utviklingsmulighet. 

Selvsagt vet ungene hvem som vinner og hvem som taper. De som ikke er blant de beste, må tåle å sitte på benken. Det kan hende de trengs hvis noen av de gode blir skadet. Det spiller ingen rolle om det er borte- eller hjemmekamper. Alle kampene er like viktige. Men vi trenger ikke en hel haug med reserver. Et par holder. 

Det neste blir vel en ball til hver?

Norges fotballforbund er en gjeng med kommunister. De skjønner ikke at fotball handler om å vinne. Det har Fagermo skjønt, og det skjønner vi i FFF. Det skjønner ikke NFF. De gjør alt for at ingen skal vinne. I barnefotballen settes inn ekstra spiller hvis et av lagene ligger under med mer enn tre mål. Hallo! Og jaggu setter de inn enda en ekstra hvis det beste laget fortsetter å skåre. Våre sønner lærer overhodet ikke noe om alvoret i fotball på den måten. Får liksom Liverpool sette på en ekstra spiller når de taper for Man United? Hæ?

Hvor få spillere skal det være?

Vi i FFF er prinsipielle motstandere av alle forsøke på å ha færre spillere på banen. 5’er-fotball er det dummeste vi vet. 

Heldigvis er det vi som styrer

Norges fotballforbund gjør alt de kan for å ødelegge for at vi kan satse på talent her i landet. Ikke får vi ha tabell, ikke får vi spille på stor bane, ikke får vi toppe laget. Heldigvis strekker ikke NFFs klamme fingre så langt som de tror. NFF klarer ikke å holde orden på hvem vi har på banen og hvor lenge. Om sønnen min får spille litt ekstra, klarer ikke jeg å holde orden på. De fleste av pappaene er jo uansett med i FFF, så de kommer ikke til å sladre. Et par av mødrene er litt mer tvilsomme. Som regel er ungene dems uansett ganske dårlige. De kommer sikkert til å slutte uansett.

Snart er vi der

Hvis ikke NFF ødelegger for mye, er vi snart der vi skal være. Men det er noen problemer som gjenstår. For det første er det utrolig irriterende å se hvor dårlig endel av gutta tar vare på sjansen de får. Når høsten kommer, har vi gjerne fått fram noen talenter som er opptatt på litt høyere nivå. Da er det skuffende å se hvor dårlig erstatterne gjør det. De har ventet hele sesongen, og burde benytte seg av sjansen de får. Forresten er det også ganske irriterende svak disiplin på moderne unger. En haug av disse reservene gir seg. Dette fører til at vi ofte ikke har nok spillere på høsten.

Det er enda mer skuffende at talentene gir seg. Vi gir dem sjansen både på guttelaget, juniorlaget og A-laget. Likevel klager de. Fotball er jo det morsomste som fins. Det er ikke noe morsommere enn å spille kamper! Det er sannelig ikke mye motstand de tåler før de gir seg. Derfor er det viktig å få skikkelig disiplin fra første trening på vinteren. Har ungene meldt seg på fotball må de gjøre det skikkelig. Når vi i FFF virkelig jobber hardt for å få til de fem nødvendige treningene per uke i vintersesongen forventer vi at gutta møter opp. De får bare velge om de vil satse på fotballen skikkelig. Det gjør man ikke med å gå på ski ved siden av.

God sesong!

onsdag 1. februar 2017

Hva mener partiene om forskning og høyere utdanning

De fleste politiske partiene har lagt fram utkast til sine programmer for neste periode. Hva mener de om forskning og høyere utdanning?
Jeg vil i denne bloggen se nærmere på hva de ulike partiene mener om forskning og høyere utdanning. Jeg tar for meg programutkastene til Høyre, FrP, KrF, Senterpartiet og SV. Arbeiderpartiet legger fram sitt utkast 7.-8. februar.

Alle er for forskning og høyere utdanning

De siste årenes debatter har manifestert seg klart i alle partienes programmer: Alle er opptatt av bedre kvalitet i høyere utdanning; alle er opptatt av å bedre studiefinansiering og bygge flere studentboliger; alle argumenter med hva forskningen skal gjøre (møte samfunnsutfordringer), og alle føyer til at derfor må de styrke grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler (det er litt variabelt hvor mye egen argumentasjon de forskjellige partiene har for hvorfor de skal styrke grunnfinansieringen). Det er få forslag til ny politikk, og forholdsvis få uenigheter partiene mellom. Den eneste saken der det er klare motsetninger mellom noen partier, handler om studieavgifter for utenlandske studenter: Høyre og flertallet i Senterpartiet går inn for slik studieavgift, FrP sier ikke noe om det, mens det andre har formuleringer om å støtte gratisprinsippet.
Dette mener partiene om forskning og høyere utdanning (jeg omtaler partiene fra høyre til venstre):

Fremskrittspartiet

Som på mange politikk-områder har FrP denne særegne blandingen av å ville bruke (mye) offentlige midler på et felt, kombinert med ønske om å likestille offentlig og private tilbydere – uten at de diskuterer noen mulige problemer med en slik politikk. FrP har dermed både klare forpliktelser om å støtte forskning og høyere utdanning kombinert med ønske om å gi de private lærestedene bedre betingelser.

Også særegent er et ektefølt ønske om at alle skal få like muligheter, kombinert med flere konkrete forslag om privatisering. De foreslår dermed både bedre studiefinansiering, men også at alle skal kunne få studiestøtten fra private banker i stedet for fra lånekassa.
I tillegg har FrP noen spesielle syn på for eksempel samisk politikk.

Alt dette sagt, er innholdet i FrPs politikk for forskning og høyere utdanning ganske solid. De legger vekt på betydningen av realfag for utviklingen av fremtidig arbeidsliv, de legger vekt på at utdanningen skal være relevant, de støtter lærestedenes autonomi. De ønsker å knytte studiestøtta til G, men legger også opp til at mer av støtten skal deles ut utfra resultater. De ønsker å gi 70 prosent stipendandel for utenlandsstudier, og foreslår også at dette systemet skal brukes til å støtte studentenes utgifter til skolepenger/studieavgift ved norske, private læresteder.

På forskningssiden er det også rimelig balanse mellom ulike virkemidler, både i retning av forskning for samfunnsutfordringer, anvendt forskning og rendyrket grunnforskning. En viss kontrast er det mellom argumentasjon og tiltak. Gjennomgående argumenterer FrP for hvor viktig forskning er for å møte samfunnsutfordringer og for økt verdiskapning, mens det er svakere argumentasjon for grunnforskningen. Det er ingen spesiell omtale av problematikken rundt midlertidighet i UH-sektoren og karriereveier.
Alt i alt leverer FrP er rimelig godt innhold på forskning og høyere utdanning.

Høyre

Det søteste med Høyres forslag er at de har børstet støv av det gode vestkanthøyre-begrepet «utdannelse» i stedet for «utdanning». Der er de konsekvente. Det er også litt søtt at de skriver at de vil gjennomføre tiltakene i Kvalitetsmeldingen (som ble lagt fram to uker etter at Høyre la fram sitt program).

Høyres program virker å være litt uinspirert. Verken kapittelet om «Høyere utdannelse og forskning» (felles) eller «Bedre kvalitet på studiene og en enklere studenthverdag» (hovedsakelig studiefinansiering) har noe særlig drøfting eller noen spesielt originale tanker. Det uinspirerte syns for eksempel i formuleringen «Styrke den offentlige forskningsinnsatsen ytterligere for å nå målet om at de totale forskningsinvesteringene skal utgjøre 3 prosent av BNP innen 2030, hvorav 2 prosent bør utgjøres av privatfinansiert forskning.» Siden den offentlige forskningsinnsatsen i dag er på over 1 prosent, betyr dette strengt tatt at Høyre vil ha mindre offentlig finansiert forskning. Dette mistenker jeg ikke Høyre for å mene – dette vitner om litt slappe diskusjoner i komiteen.

På den annen side kommer Høyre med en del tydelige signaler i kulepunktene:
  • Høyre går inn for «moderate» skolepenger for studenter fra land utenfor EØS-området. Betyr det skolepenger for amerikanske studenter (og i fremtiden, britiske studenter)?
  • Høyre er konkrete på flere studieplasser innenfor digitalisering, informasjonsteknologi og andre IKT-fag. De ønsker også premiering i studiefinansieringen til studenter som fullfører på normert tid.
  • Og i kulepunktet som mangler: Høyre går ikke inn for å knytte studiestøtten til G.

Det skal også trekkes fram at Høyre har klare formuleringer som signaliserer fortsatt satsing på forskning og høyere utdanning. Høyre leverer ikke så verst, men det er kanskje litt svakere enn vi er vant til derfra?


Venstre

Venstre har det mest omfattende programmet med 192 sider, og har også de mest omfattende programformuleringene om forskning og høyere utdanning. Det er både programmets styrke og svakhet. Det er knapt mulig å kritiserer noe i teksten. Det meste er omtalt, og på en god måte. Men teksten er lite original. Venstre kommer ikke med noen nye ideer eller forslag til ny politikk.

Svakheten ligger i at en kortversjon av teksten er at Venstre er for alt som er bra: Det er så mange løfter at det vil være umulig å gjennomføre alle. Det er heller ingen prioritering mellom hva Venstre prioriterer høyt/tidlig eller senere i neste periode.

Venstres program er dermed godt, men mangler klare prioriteringer. 





Kristelig Folkeparti (KrF)

KrFs program bærer preg av å være en anelse upresist – det virker som de er et lite stykke unna de mest aktuelle debattene. Blant annet vil de ha en opptrappingsplan for å nå 3-prosentmålet. Med tanke på at det er næringslivets forskningsinnsats som er langt bak målet om en andel på 2 prosent, er det litt vanskelig å tenke seg hvordan en opptrappingsplan for å få næringslivet til å forske mer skal konstrueres.

På forskningssiden argumenterer de ganske gjennomført med nytteperspektivene i forskning – det være seg for å møte samfunnsutfordringer, eller for verdiskapning. Men så kommer det (litt plutselig) at «En større andel av forskningen bør være frie midler og grunnforskningens andel må styrkes.» Men også argumentasjonen for dette forslaget er ganske instrumentell: «Det er ofte i den frie delen av forskningen at begynnelsen til nye næringer og fremtidsløsninger oppstår.»

På høyere utdanning bærer programmet preg av bekymring for hva endringer i struktur gjør med utdanningssteder i distriktene og for profesjonsfagene. KrF er også spesielt opptatt av likebehandling for private høyskoler (de aller fleste er kristne).




Senterpartiet

Senterpartiet er – litt overraskende – bare moderat bekymret for hva strukturreformene i høyere utdanning har gjort med desentraliserte studiesteder. Men i likhet med KrF uttrykker de en viss bekymring for dette (og for profesjonsutdanningene). Det er dissens i Senterpartiet hvorvidt det skal innføres studieavgift for utlendinger i høyere utdanning Norge (flertallet vil innføre skolepenger for alle utlendinger, ikke bare utenfor EØS-området).

Senterpartiet har ganske overfladisk omtale av forskning, men ønsker å nå målet om at tre prosent av BNP skal brukes på forskning (innen 2030).


Sosialistisk Venstreparti (SV)

SV har forholdsvis korte innledninger til mange kulepunkter. Flesteparten av kulepunktene er ganske generelle, men plutselig dukker det opp noen svært konkrete (barnehagelærer- og ingeniørutdanningen skal flyttes opp en kategori i finansieringssystemet). SV har få forslag til ny politikk, men et par forslag om å vende tilbake til forlatt politikk.

Innenfor høyere utdanning er mange av forslagene rettet inn mot å styrke det offentlige og stoppe privat innflytelse. SV ønsker at rektor skal velges, og vil gjeninnføre valg også på lavere nivå på universitet og høyskoler.

Innen forskning ønsker SV at mer penger skal gå direkte til universitet og høyskoler på bekostning av Norges forskningsråd. De vil ha mer basisbevilgninger og mindre konkurranse. Men samtidig vil de ha mer samvirke med samfunnet utenfor.


torsdag 19. januar 2017

Partiprogrammer og kunnskapens betydning

De fleste politiske partiene har lagt fram utkast til sine programmer for neste periode. Hvordan er egentlig kunnskap integrert i partienes programmer. Ikke særlig bra, viser det seg.

Jeg vil i denne bloggen se nærmere på hvordan kunnskap er integrert i programutkastene til Høyre, FrP, KrF, Senterpartiet og SV. Arbeiderpartiet legger fram sitt utkast 7.-8. februar. I neste blogg skal jeg se nærmere på kunnskapspolitikken som sådan.

Kunnskap til grunn?
I de fleste av dagens partiprogrammer har kunnskap, og kunnskapens betydning for utviklingen av samfunnet og fremtiden, en sentral plass.

Slik står det til denne gangen (jeg omtaler partiene fra høyre til venstre):
  • Fremskrittspartiet er enklest: De har ingen innledning eller annen form for helhet i programmet sitt. De går rett på sak, og har delt inn i saksområder (med egne underkapitler for både sjøpattedyr, korps og førerkortopplæring). Kapittelet om «Skole og utdanning» kommer langt ute i programmet. Programmet er på 96 sider.
  • Høyre er helt klart partiet som skuffer mest. De pleier å ha innledningskapitler som tydelig trekker sammenhenger mellom kunnskap, utdanning, forskning, innovasjon, næringsutvikling og samfunnet og fremtiden generelt. I årets program er det ingenting om kunnskapens betydning for politikkområdene som interesserer Høyre. Til tross for at de for eksempel trekker fram behovet for omstilling og bærekraftig velferd, sies det ingenting om hva slags rolle kunnskap skal ha i disse prosessene. Også Høyre har skjøvet kunnskapspolitikken langt ut i programmet, og det kommer som en del av kapittelet «En god start i livet», som kanskje må sies å være en litt misvisende tittel. Både uventet og skuffende. Høyres program er på 78 sider.
  • Venstre har heller ingen innledning. Venstre kjører på den annen side Kunnskapspolitikken helt fram i programmet sitt i kapittel 1 («Kunnskap og like muligheter»). Brødteksten begynner med «Utdanning er et hovedsatsingsområde for Venstre.», og settes inn i en samfunnsmessig kontekst. Forskning og høyere utdanning kommer som kapittel 2. Venstre setter kunnskapens betydning klart inn i en samfunnsmessig kontekst: «Vi trenger kunnskap for å løse klimakrisen, helbrede sykdom, utvikle skolesystemet og skape innovasjon i offentlig og privat sektor. Kunnskap er grunnlaget for demokrati, verdiskaping og velferd.» Venstres program er langt – 192 sider!
  • KrF har et langt innledningskapittel som – ikke overraskende – er tungt forankret i partiets kristne grunnsyn. Det er fristende å si at da er det ikke plass til noen kunnskapspolitikk. Dette tror jeg dog ikke er representativt for KrF. De burde dermed også hatt med kunnskap i sitt samfunnssyn. Kunnskapspolitikken kommer forholdsvis tidlig i programmet, men under overskriften «Sterkere fellesskap», noe jeg faktisk ikke tror er representativt for politikken. Programmet er på 146 sider.
  • Senterpartiet har også et langt innledningskapittel – Ta hele Norge i bruk! Men de finner ikke plass til å integrere kunnskap i sine 8 hovedsaker. Det mest ubehagelige med Sps programutkast er likevel at de bruker terrorangrepet 22. juli på en ganske smakløs måte for å ta til orde mot sentralisering. Kunnskapspolitikken kommer et godt stykke ute i programmet, som er på 90 sider.
  • SV har en egen innledning. SV er generelt flinke til å se sammenhengen mellom underliggende drivkrefter og utslag i samfunnet (skulle kanskje bare mangle for de som har lest sin Marx). Kunnskapspolitikken er ikke gitt en sentral plass i den mest overordnede starten. Kunnskapen (og særlig utdanningens) betydning er ganske ok skildret i delkapittelet om «Sterke fellesskap». Det er da kanskje mer oppsiktsvekkende at det ikke trekkes inn i delkapitlene om «Trygg jobb og trygg bolig» eller «Miljø». Den konkrete kunnskapspolitikken kommer litt ute i programmet på 97 sider.
Oppsummert er det faktisk bare Venstre og til dels SV som har satt kunnskap i sammenheng med resten av politikken. Det bør endres på landsmøtene!

mandag 9. januar 2017

Angrepet på den frie forskning? (På vei mot Akademisk AS? Del 3)

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd er bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

I tidligere blogger har jeg gått gjennom påstand 3 og påstandene 4, 5 og 6. Nå har tiden kommet til de to siste påstandene.

Vridning til programstyrt forskning?
Hessen skriver: «Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt.» (påstand 7). Det kan selvsagt være vanskelig å argumentere mot at noen «ser tegn på at» noe skjer. Så vidt meg bekjent er det ingen som kan gi noe definitivt svar på hvordan forholdet mellom programstyrt forskning og åpne konkurransearenaer har utviklet seg. I Forskningsrådets Projektbank kan man danne seg et visst bilde. Går vi litt nærmere inn i problematikken, så viser det seg at det ikke helt lett å få øye på akkurat den dreiingen Hessen påstår han har sett.

Det er analytisk svært vanskelig å avgrense nøyaktig hvor programstyrt forskning slutter og «fri forskning» begynner. Fra den første bloggposten om Hessens kronikk påviste jeg at det har vært en vekst i lærestedenes grunnbevilgning. Fra «Forskningsrådet i tall 2015» kan vi også se at bevilgningene til «Fri prosjektstøtte og grunnf.sats» har økt med 11% i perioden 2011 til 2015. Det har altså vært en solid vekst innenfor de to viktigste kildene til forskning som ikke er programstyrt. På den annen side går det også fram at bevilgningene til store programmer har økt enda mer (21% i samme periode). Hvorvidt veksten til sammen for grunnforskningssatsingen i Norges forskningsråd og veksten i frie midler til universitetene til sammen har vært større enn veksten i f.eks. store programmer klarer ikke jeg å finne nøyaktige tall for, og jeg tviler på om Hessen har de fullstendige tallene. Min konklusjon er at det ikke er grunnlag i tallene for å hevde at det har foregått noen vridning de siste årene.

Det største problemet med påstanden er likevel at den er en fordummende forenkling. Vi vet at de store programmene inneholder betydelige andeler grunnleggende forskning, i gjennomsnitt rundt 40 prosent går det fram av en presentasjon fra Forskningsrådetsdirektør Arvid Hallén i 2011 (jeg har dessverre ikke funnet mer oppdaterte tall). Om ikke disse midlene utelukkende deles ut fritt for tematiske føringer, er de i praksis helt umulig å skille fra den «frie» forskningen som foregår på universiteter og høyskoler.

Reformer innenfra?
Dag Hessen konkluderer sin kronikk med at «Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.» (påstand 8). Hessen kommer beleilig ikke med noen eksempler på hva slags reformer dette er snakk om. Det tror jeg at han gjør lurt i, for de to store utviklingstrekkene de siste 50 årene har universitetene feilet spektakulært i å møte. I stedet opplevde de å bli «reformert» utenfra:

Fra 1960-tallet og framover har høyere utdanning gått fra å være en eliteutdanning til å bli en masseutdanning. Dette gjorde (norske) universiteter svært lite for å møte. I stedet ble det vedtatt en rekke reformer fra politisk hold, under til dels sterke protester fra universitetene: Kvalitetsreformen, ny finansieringsordning og delvis nytt styringssystem ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet. Disse store endringene ble ikke innført som resultat av noen reformprosess ved norske universiteter.

Det andre utviklingstrekket som er tydelig er forskningens økte betydning, og ikke minst universitetsforskningens store betydning for samfunnet. Når den norske stat bruker rundt 30 milliarder kroner på norske universiteter, er det helt logisk at «samfunnet» krever noe tilbake. Heller ikke på dette området foregikk det noen reformer ved norske universiteter for å øke sin interaksjon med samfunnet rundt seg. Universitetene har nølende fulgt eksemplene fra instituttsektoren og fra utlandet. Gjennom politiske vedtak ble eiendomsretten til Intellectual Property regulert for universitetene. At det kom eksterne medlemmer inn i universitetsstyrene kan også ses på denne bakgrunn.

Jeg kan ikke se at universitetene har reformert seg innenfra på noen påviselig måte de siste 50 årene. Tvert imot har de vært preget av å motsette seg endringer.

Hva er et «Akademisk AS»?
Som en bonus kan vi jo også spørre om hva Hessen mener med overskriften sin? Hvis Hessen leter litt, vil han kunne finne akademiske organisasjoner som er organisert som aksjeselskap – både i Norge og utlandet. Han vil kanskje til og med finne ut at flere av dem har sterke resultater både på forskning, utdanning og innovasjon, uten at de går på akkord med akademiske prinsipper.

Sannheten er at Hessen tilhører en sektor som har nytt godt av økt beskyttelse (lov om akademisk frihet fra 2007), noe som Hessen nyter godt av hver dag. Universitets- og høyskolesektoren har også hatt en enorm budsjettvekst de siste 20 årene under skiftende regjeringer. Det har også vært en stadig økt tilgang på eksterne forskningsmidler som baserer seg på kvalitet alene, eller som er sterkt grunnforskningsorienterte.  

Hessen mener sikkert oppriktig at utviklingen går i feil retning på alle områdene han beskriver. Tallene viser noe annet. Dersom Hessen ønsker støtte til universiteter som motvekt i en post-faktuell tid, må han begynne med å få orden på egne fakta.
-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.     Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.     Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.     Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.     Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.     Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.     Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.     Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.    Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.


fredag 6. januar 2017

Stadig mer innovasjon? (På vei mot Akademisk AS? Del 2)

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

I forrige blogg gikk jeg gjennom påstand 3 (alle påstandene i Hessens innlegg er gjengitt nederst i bloggen). Nå ser vi nærmere på påstand 4, 5 og 6.

Bredt nyttebegrep
Hessen skriver: «Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.» (påstand 4). Dette begrunner Hesse med at ordet innovasjon/innovativt er brukt 98 ganger, mens grunnleggende forskning forekommer bare 11 ganger i Langtidsplanen. Til å være så skeptisk til incentiver som Hessen er, er dette en merkelig måte å vurdere innhold på! Hvis Hessen med «suksessive stortingsmeldinger» mener forskningsmeldinger, mener jeg Hessens lesing er svak. Det som var den markerte nyvinningen i Forskningsmeldingen fra 2009, handlet det om å legge større vekt på forskning for å møte samfunnsutfordringene. Denne tankegangen ble videreført i Forskningsmeldingen fra 2013. I perioden da disse meldingene ble laget var det hele tiden en debatt om nyttebegrepet i forskning. Dette en nødvendig debatt. Et hovedpunkt fra begge statsrådene jeg jobbet for, Tora Aasland og Kristin Halvorsen, var å legge et bredt nyttebegrep til grunn. En smal forståelse av nytte som «kommersiell nytte» er begrensende og uheldig for forskningen. Jeg mistenker at også dagens politiske ledelse står på en slik linje. Jeg tror ikke Dag Hessen vil være i stand til å underbygge at forskningen har blitt dreid over i en kommersiell, innovasjonsdrevet retning.

Innovasjon som den fjerde hovedaktivitet
Dag Hessen skriver videre at «Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.» (påstand 5). Hva Hessen mener med denne påstanden er litt uklart. UH-loven er ikke endret på dette punktet, og i lovens formålsparagraf 1-1 punkt c står det at loven har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler:
«formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.»

De to andre hovedområdene for loven er utdanning og forskning/kunstnerisk utviklingsarbeid. Hvordan universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål er gitt i paragraf 1-3. Denne paragrafen består av 9 underpunkter. I punkt e heter det at de skal «bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.»

Så vidt jeg kan se har denne paragrafen vært uforandret siden loven trådte i kraft 1. august 2005. Og så vidt jeg kan huske var debatten om denne loven intens den gang, og ble ikke på noen måte «banket gjennom uten noen prinsippdiskusjon»! Hessen refererer i nettutgaven til en kronikk i Khrono fra 2013 av Torger Reve og Jan Martin Nordbotten (som igjen er hentet fra Dagens Næringsliv). På meg virker det som Reve og Nordbotten lanserer «den fjerde oppgave» litt som man snakker om «den femte Beatles». Det fins ikke på virkelig, men er et artig uttrykk.

Det kommersielle EU?
Hessens siste argumentet for å underbygge hvor kommersiell forskningen har blitt handler om EU. Han skriver «Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.» (påstand 6). Igjen mener jeg Hessen leser EU veldig smalt. I noen programmer stilles det krav om å ha med kommersielle prosjektpartnere. Men den «søylen» som virkelig har stått fram som viktig og populær i Horisont 2020 er det som kalles «Excellent Science», og som inneholder European Research Council (ERC). Her stilles det ikke slike eksplisitte krav.

Hessens kritikk om at deler av EUs forskningsprogrammer er veldig innrettet mot industriens behov, slutter jeg meg til. For eksempel er fremveksten av såkalte Public Partnership Programs (PPP) problematisk i så måte. Men de områdene som har styrket seg i Horisont 2020 er, i tillegg til ERC-programmet, den delen av forskningen som er innrettet for å møte samfunnsutfordringene (noe som også har skjedd i Norge).


Etter mitt syn har ikke Hessen fått med seg de faktiske utviklingstrekkene i verken norsk forskningspolitikk eller i EUs rammeprogram for forskning.

Det er sannelig ikke lett å holde orden på fakta i en post-faktuell tid. 

-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.       Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.      Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.      Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.      Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.      Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.      Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.      Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.     Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.



torsdag 5. januar 2017

På vei mot Akademisk AS? Ikke økt incentivstyring!

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

Dag Hessens kronikk er spekket med påstander som skal underbygge hvordan universitetene blir drevet i markedsrettet retning. Nederst i denne artikkelen har jeg identifisert åtte slike påstander. I kommende blogginnlegg skal jeg ta for meg flesteparten av disse påstandene. Påstand 1 og 2 er såpass generelle at det kan argumenteres både for og imot. De andre seks er enten feil, eller i beste fall upresise.

Finansieringssystemet for universitetene
Hessen skriver: «Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.» (min understreking; påstand 3). Siste del av denne påstanden kan faktisk undersøkes empirisk. Det har faktisk noen allerede gjort. I forbindelse med fusjonen med Høgskolene i Gjøvik (HiG), Ålesund (HiÅ) og Sør-Trøndelag (HiST), har NTNU foretatt en slik gjennomgang. I et meget grundig notat går de gjennom utviklingen fra 2004 til 2014 for sine institusjoner, pluss Universitene i Oslo (UiO) og Bergen (UiB). Grovt sett viser denne analysen følgende:
  • I gjennomsnitt kommer 77 prosent av inntektene til universiteter og høgskoler (UH-sektoren) i form av en grunnbevilgning, altså midler fra staten, mens 23 prosent kommer fra eksterne midler (som også gjerne er statlige midler gjennom Forskningsrådet). Dette er blant den høyeste andelen blant OECD-land.
  • Av grunnbevilgningen kommer i gjennomsnitt for hele UH-sektoren 30 prosent fra en resultatbasert del, altså det som Hessen omtaler som «økonomiske incentiver knyttet til […] produksjonen».




Stadig mer incentivstyrt?
Dag Hessen påstår at de resultatbaserte midlene i grunnbevilgningen har fått økt betydning. Dette har også NTNU undersøkt. Tallene for utviklingen fra 2004 til 2014 viser det følgende:
  •  De tre høyskolene har fått økt den resultatbaserte andelen av grunnbevilgningen ganske betraktelig. Dette skyldes først og fremst at de uteksaminerer mye flere studenter.
  • NTNU har økt den resultatbaserte andelen noe.
  • UiO og UiB har en nedgang i andelen resultatbasert finansiering.
For Hessens eget universitet viser altså tallene det akkurat motsatte av det han hevder: det er en stadig mindre del av UiO (og UiB) sine økonomiske incentiver som er knyttet til produksjon!

Det skal også legges til at veksten for alle de 6 omtalte universitene og høyskolene har vært betydelig i perioden. Realveksten varierer mellom 10-13 prosent for de tre universitetene opp til 23% realvekst for HiÅ.
Det er sannelig ikke lett å holde orden på fakta i en post-faktuell tid. 

-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.       Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.      Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.      Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.      Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.      Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.      Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.      Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.     Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.