Er det ikke viktig med tak i merder?

Jeg har doktorgrad i biologi. Jeg har jobbet ti år med fisk (ganske teoretisk vil enkelte hevde). Jeg trodde at det var viktig med fysiske stengsler i form av høyt "gjerde" eller tak for at laksen ikke skulle hoppe ut av merdene. Med tanke på hvordan laksen spretter i norske elver virket det logisk på meg.

Takk til Kristin som stiller spørsmålene vi alle burde stille litt oftere.

Og et alvorlig poeng til slutt: Hvis bare en promille av oppdrettslaksen rømmer, vil rømlingene utgjøre langt flere glade laks enn villaksen.

Grunnlag for å ville om universitetet

"Hva vi vil med universitene?" spør Knut Olav Åmås i Aftenposten (eller "Hva vil vi med Universitetet" i bestemt form entall som Civita spurte om tidligere denne uken). Dette er et viktig spørsmål, som ikke har noe enkelt svar.

Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet er jeg med på å utføre en politikk som vi kaller "SAK", som står for Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon. Essensen i den politikken er at det er fagmiljøene som er den viktigste enheten for forskning og høyere utdanning. Uavhengig av om de er på en høyskole, et gammelt eller nytt universitet må de være robuste, internasjonalt konkurransedyktige og i stand til å gi forskningsbasert utdanning. Virkemidlene i SAK-politikken er utformet for å få til bedre fordeling mellom institusjoner. Personlig mener jeg at skiltet som står over døra på lærestedene ikke er av avgjørende betydning. Jeg er mer opptatt av hva som skjer innenfor veggene.

Debatten om hva vi vil med universitetene reduserer seg dessverre ofte til spørsmålet om et tall. Det vanligste standpunktet er at man ønsker det antall universiteter vi har i dag - og ikke flere.
Dessverre er det bare i "The hitchhikers guide to the universe" at komplekse spørsmål om livet, univeret og alt mulig kan besvares med en enkelttall (i det tilfellet 42). I virkelighetens verden må flere momenter vurderes.

I dette blogginnlegget vil jeg bare bringe et spørsmål på banen: Hva er forholdet mellom hvor mange universiteter et land kan ha, og antallet studenter og antall kompetente forskere? Bare de siste årene har antallet "førstestillinger" ved universiteter og høyskoler økt med over 30 prosent (fra 2003 til 2009). Antallet studenter har over fordoblet seg de siste årene og antallet doktorgrader har tidoblet seg. Mitt spørsmål til alle dem som mener at "nå er grensen nådd for antall universiteter" er følgende: Hva er konsekvensen av at det norske samfunnet forandrer seg dramatisk i forhold til hvor mange som tar høyere utdanning, har forskerkompetanse og hvor mye forskning vi driver. Skal det ikke ha noen konsekvenser at det drives forskning ved en høyskole av internasjonal karakter? Skal det ikke ha noen konsekvenser at en høyskole har like mange førstestillinger som et universitet (eller som et universitet hadde den gang det fikk statusen som universitet)? Skal det ikke har noen konsekvenser at det norske samfunnet blir stadig mer kunnskapsintensivt?

Det er åpenbart en fare for at vi smører ressursene for tynt utover, og at vi ikke oppnår kritisk størrelse. Men det er dramatisk større ressurser å oppnå kritisk størrelse på enn det var for 20 år siden. Det bør være med i debatten.

Overfylte lesesaler! Eller halvtomme? Eller kanskje halvfulle?

Sport- og næringslivsavisa Dagen Næringsliv har i dag en artikkel om "Utdannelse på billigsalg". Hovedinnfallsvinkelen i artiklen er at finansieringssystemet gjør at universiteter og høyskoler presser inn så mange studenter de kan og at det kan gå ut over studiekvaliteten.

Artiklen er innom flere viktige poenger, og er dessuten et fin variasjon i hvordan man omtaler årets semesterstart. Siden semesterstart har de fleste artiklene handlet om at det står ledige studieplasser rundt omkring i distriktene. Så kanskje er det halvfullt? Her er i hvert fall min beskrivelse:

• Det er mer populært å studere i store byer enn på små steder: Tallenes tale er veldig klar. Det er mange søkere til hver plass ved universitetene og høyskolene i de største byene - typisk over to søkere per plass. Så lenge det er fritt skolevalg i høyere utdanning (og det må det selvsagt være) vil det være forskjell i hvor trangt det er.
• Det er viktig å ha tilbud om høyere utdanning i hele landet. Men det må ikke blir for smått - fagmiljøene må være så store at de kan sikre forskningsbasert undervisning. Det er ikke bra at så mange høyskoler i nord (og Unversitetet i Tromsø) sliter såpass mye med å få nok studenter.
• Det er vanskelig å lede en høyskole og eller et universitet: DN-artiklen illustrerer også at ledelsen ved høyskoler og universitet må tenke gjennom hva de gjør. Det er helt riktig som det står i artiklen at det er fullt mulig å blåse opp studenttallet, pakke inn studenter, og generelt gi de et minimalistisk tilbud. Men det går også tydelig fram at dette på lang sikt fører til økonomiske problemer (jfr. Høyskolen på Lillehammer). Jeg har dessuten såpass tiltro til ledelsen ved høyskoler og universitet at jeg tror de også ser at en slik drift også svekker kvaliteten.

Artiklen illustrerer vel også en generelt fenomen i kongeriket: Ute i landet er det billig å bo, gode velferdstilbud og fin natur. På den annen side har byene et mer attraktivt kulturelt tilbud. Og sånn er det også innen høyere utdanning: Dersom man ønsker å studere ved de aller mest populære studiestedene vil man oppleve at presset på ressursene er stort. (Her kunne jeg lagt inn noen teoretiske betraktninger om køteori, men jeg sparer meg). Jeg tror det er like godt å si det rett ut: I de nærmeste årene må nok studentene være forberedt på å måtte flytte på seg mer enn før. Strengt tatt tror jeg ingen tar skade av det.