Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet er jeg med på å utføre en politikk som vi kaller "SAK", som står for Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon. Essensen i den politikken er at det er fagmiljøene som er den viktigste enheten for forskning og høyere utdanning. Uavhengig av om de er på en høyskole, et gammelt eller nytt universitet må de være robuste, internasjonalt konkurransedyktige og i stand til å gi forskningsbasert utdanning. Virkemidlene i SAK-politikken er utformet for å få til bedre fordeling mellom institusjoner. Personlig mener jeg at skiltet som står over døra på lærestedene ikke er av avgjørende betydning. Jeg er mer opptatt av hva som skjer innenfor veggene.
Debatten om hva vi vil med universitetene reduserer seg dessverre ofte til spørsmålet om et tall. Det vanligste standpunktet er at man ønsker det antall universiteter vi har i dag - og ikke flere.
Dessverre er det bare i "The hitchhikers guide to the universe" at komplekse spørsmål om livet, univeret og alt mulig kan besvares med en enkelttall (i det tilfellet 42). I virkelighetens verden må flere momenter vurderes.
I dette blogginnlegget vil jeg bare bringe et spørsmål på banen: Hva er forholdet mellom hvor mange universiteter et land kan ha, og antallet studenter og antall kompetente forskere? Bare de siste årene har antallet "førstestillinger" ved universiteter og høyskoler økt med over 30 prosent (fra 2003 til 2009). Antallet studenter har over fordoblet seg de siste årene og antallet doktorgrader har tidoblet seg. Mitt spørsmål til alle dem som mener at "nå er grensen nådd for antall universiteter" er følgende: Hva er konsekvensen av at det norske samfunnet forandrer seg dramatisk i forhold til hvor mange som tar høyere utdanning, har forskerkompetanse og hvor mye forskning vi driver. Skal det ikke ha noen konsekvenser at det drives forskning ved en høyskole av internasjonal karakter? Skal det ikke ha noen konsekvenser at en høyskole har like mange førstestillinger som et universitet (eller som et universitet hadde den gang det fikk statusen som universitet)? Skal det ikke har noen konsekvenser at det norske samfunnet blir stadig mer kunnskapsintensivt?
Det er åpenbart en fare for at vi smører ressursene for tynt utover, og at vi ikke oppnår kritisk størrelse. Men det er dramatisk større ressurser å oppnå kritisk størrelse på enn det var for 20 år siden. Det bør være med i debatten.
2 kommentarer:
Kan det ikke hete høyskoler selv om det drives forskning av internasjonal karakter?
Du sier selv at du ikke bryr deg om hva som står på skiltet over døra, men hvorfor er ikke det å være høyskole godt nok for høyskolene?
På HiO snakker man om at det er vanskelig å oversette til engelsk. Det overbeviser ikke meg om at å bruke tid og ressurser på å gjøre seg til et universitet er veien å gå. Vi trenger arbeidsdeling, og for å få en god arbeidsdeling må også forskjellene tydeliggjøres og rendyrkes.
Gode og relevante poenger. Fordelen med å være universitet er at man står friere til å opprette og legge ned studier.
Legg inn en kommentar