Konkuranse mellom læresteder?

I gårsdagens DN har direktør for konkurransetilsynet, Christine B. Meyer, et interessant innlegg der hun påpeker at både sykehussektoren og høyere utdanning ensidig er opptatt av stordriftsfordeler, og ikke tenker over hvordan konkurranse er viktig for å fremme kvalitet.

Det er en sterk ideologisk oppfatning at det ikke skal være konkurranse om grunnleggende tjenester i velferdsstaten, og at profitt ikke skal være drivkraft for politikkutformingen. At alle skal sikres skolegang og helsetjenester med visse kvalitetskrav mener hele det politiske spekteret. Men utover det, begynner det å bli mer komplisert.

Konkurranse i forskning
Forskning er et av feltene hvor konkurranse har vært anerkjent, ofte formulert i ideen om at det er sunt med flere miljøer som forsker på en problemstilling. Og det er det eneste politikkområdet hvor venstresiden mener det er greit å ha en politikk som legger til rette for at de beste skal få mer. Spørsmålet er: Skal dette perspektivet bakes inn i tankegangen for struktur blant universiteter og høyskoler? I så fall vil det betyr at på en del steder må vi bevare mer mangfold enn først tenkt. Det vil også fort betyr at det bør være to universiteter i Nord-Norge.

Forskning er også det feltet der mest av bevilgningene fordeles etter konkurranse. Mye går gjennom Norges forskningsråd gjennom åpen konkurranse basert på kvalitet, det foregår fordeling av grunnbevilgning basert på konkurranse, og det bevilges strategiske midler etter konkurranse.

Et av de meste debatterte spørsmålene i forskningspolitikken er hvor mye som skal bevilges som grunnbevilgning, og hvor mye som skal gå gjennom nasjonale konkurransearenaer (kanal 2).

Konkurranse i utdanning
Også i høyere utdanning foregår det konkurranse. Lærestedene konkurrerer om de beste studentene og de får belønning for hver student som gjennomfører et års utdanning. To mye kritiserte utslag av denne konkurransen har vært at lærestedene bruker unødvendig mye penger på reklame, og at de "konstruerer" kurs og kurstitler for å tiltrekke seg studenter. Resultatet har gjerne blitt en hard, men lite substansiell konkurranse om de billigste studentene, og en konkurranse som ikke har fremmet kvalitet.

Myndighetenes svar (også da jeg var med) har vært at lærestedene skal konkurrerer ved å utvikle forskjellige profiler og utvikle særpreg.

Uten å tas til inntekt for alt som står i Meyers kronikk, minner hun oss på at konkurranse lenge har vært en del av høyere utdanning og forskning. Kanskje bør vi tenke grundig gjennom konkurransens plass før det skal lages nytt finansieringssystem og ny struktur blant universiteter og høyskoler?