Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet passende myndighetene mener man bør gjøre hvis man har utsatt seg for smittefare). Men digital smittesporing kan også bidra ved å øke hastigheten på smittesporingen. Det viser seg også å ha en betydningsfull effekt.

Det gjelder å få mulige smittebærere fort bort

I dette blogginnlegget bruker vi de samme antagelsene som forrige innlegg om dersom det kommer en andre bølge av coronasmitte i Norge. Vi ser for oss at 1 prosent av Drammens befolkning blir smittet, i stedet for 0,1 promille som var tilfelle i april/mai. Smittevernet i Drammen er fortsatt godt, og de oppdager de aller fleste av nærkontaktene til de 700 som er smittet. Vi tenker oss fortsatt at alle som blir kontaktet av smittevernet i Drammen går i karantene og slutter å smitte andre. Vi tenker oss tilbake til et mer åpent samfunn der viruset igjen smitter raskere, fordi folk treffes mer normalt. En av Simulas forskere har brukt modellen til Feretti og kollegaer med disse antagelsene for Drammen. Denne modellen tar spesielt hensyn til at mye smitte skjer før en person blir diagnostisert. Modellen tar også hensyn til effekten av smittesporing og karantene. Det var arbeidet til Feretti et al. som ga støtet til digitale løsninger, både i Norge og andre land.

I dette tilfellet sier vi ikke at Smittstopp oppdager noen ekstra nærkontakter. Istedet ser vi på hva som skjer om Smittestopp kan få nærkontakter raskere bort fra andre. Hva skjer da? På grafen nedenfor vises forskjellen på om det tar 12 timer å nå fram til nærkontaktene til en smittet person (blå strek) eller om man greier å nå fram på fire timer (orange strek). (NB: her har jeg gjort noen forenklinger i fremstillingen. Hovedpoenget er uansett at tiden reduseres.)

Hvis det tar 12 timer å nå fram til nærkontaktene, vil antallet smittede fortsette å øke. Etter rundt 40 dager har antallet smittede doblet seg til 1400. Greier man å nå fram på 4 timer, vil etter samme antall dager antall smittede ha sunket til 600.

Smittestopp kan bidra

Sammen med forrige blogg, kan vi nå se at en digital smittesporingsapp kan bidra på to måter: Den kan finne nærkontakter som manuell smittesporing ikke klarer, og den kan bidra til at varslingen (og dermed fjerning av potensielle smitteveier) går fortere. Å øke oppdagelsesraten med noen få prosentpoeng, eller å øke hastigheten på smittesporingen med noen timer, kan utgjøre  forskjellen mellom ukontrollert smittespredning og fortsatt kontroll på smitten.

Tilfellet Drammen lærer oss følgende:

• Det norske helsevesen har ikke noe problem med å håndtere dagens smittetall. Da tilfører ikke Smittestopp noe viktig. 
• Forhåpentligvis kommer det ikke noen alvorlig andre bølge av Covid-19. Men hvis det gjør det, kan mye forandre seg.
• Dersom ikke manuell smittesporing klarer å finne mange nok tilfeller og fort nok, vil ikke smitten la seg kontrollere. En liten hjelp fra det digitale vil kunne bidra til å bringe smitten under kontroll, både ved å finne flere kontakter og ved å gjøre smittesporingen raskere.
• Hvis nye bølger treffer oss har vi en digital løsning som er klar, og som umiddelbart kan være et effektivt verktøy. Jo flere brukere, jo mer effektivt er verktøyet.

Men la oss håpe det ikke blir nødvendig.

Hvordan forstå Smittestopp i Drammen?

I Drammen ble det bare registrert sju med Covid-19-smitte i en valideringsperiode for Smittestopp i slutten av april og begynnelsen av mai. “Har ikke oppdaget coronasmitte”, skriver Dagbladet 16. mai. Hvordan skal vi forstå coronasmitten og Smittestopp i Drammen?

“- Vi har hatt sju registrerte corona-smittede i Drammen siden vi startet testingen, og bare to av dem var registrert i appen. Den har registrert noen nærkontakter, men det har ikke dukket opp noen kontakter fra appen som vi ikke hadde sporet opp sjøl, på forhånd, sier Einar Sagberg, smittevernoverlege i Drammen til Dagbladet.”

Så med veldig få smittede, vil det nødvendigvis være få mennesker som både blir smittet og har appen, og det vil være få av kontaktene som også har appen. Men legg merke til at Gun Peggy Knudsen, områdedirektør i FHI, sier noe mer i samme sak (kanskje basert på erfaring fra Tromsø og Trondheim):
“- Det er eksempler på at appen registrerer kontaktpunkt som ikke det manuelle arbeidet sporer opp, og omvendt, sier Knudsen.”
La oss se nærmere på dette siste.

Hva om det blir 700 smittede i Drammen?

La oss forestille oss at det kommer en andre bølge av coronasmitte i Norge. La oss se for oss at 1 prosent av Drammens befolkning blir smittet, i stedet for 0,1 promille som var tilfelle i april/mai. Da smittes 700 personer. Vi tror at smittevernet i Drammen fortsatt er godt, og at de oppdager de aller fleste av nærkontaktene til hver av dem som er smittet. Vi tenker oss også at alle som blir kontaktet av smittevernet i Drammen går i karantene og slutter å smitte andre. Vi tenker oss tilbake til et mer åpent samfunn der viruset igjen smitter raskere, fordi folk treffes mer normalt. En av Simulas forskere har brukt modellen til Feretti og kollegaer med disse antagelsene for Drammen. Denne modellen tar spesielt hensyn til at mye smitte skjer før en person blir diagnostisert. Modellen tar også hensyn til effekten av smittesporing og karantene. Det var arbeidet til Feretti et al. som ga støtet til digitale løsninger, både i Norge og andre land.

Så hva skjer da? På grafen nedenfor vises forskjellen på om du sporer åtte av ti nærkontakter (blå strek) eller om du greier å spore ni av ti nærkontakter (orange strek).

Hvis du sporer åtte av ti, vil antallet smittede fortsette å øke. Etter litt over en måned har antallet doblet seg til 1400 smittede. Greier man å få ni av ti til å gå i karantene, synker antall smittede, og etter en måned er antall smittede sunket til 600.

Kan Smittestopp bidra?

Det er dette som er selve målet med apper som Smittestopp. Man kan oppdage noen nærkontakter som ikke det manuelle smittesporingssystemet ikke oppdager. Dersom vi greier å øke smittesporingen med ti prosentpoeng kan det være forskjellen på økt smittespredning, eller redusert smitte.

Tilfellet Drammen lærer oss følgende:

• Det norske helsevesen har ikke noe problem med å håndtere dagens smittetall. Da tilfører ikke Smittestopp noe viktig. 
• Forhåpentligvis kommer det ikke noen alvorlig andre bølge av Covid-19. Men hvis det gjør det, kan mye forandre seg.
• Dersom ikke manuell smittesporing klarer å finne nok tilfeller (i vårt eksempel 80%) vil ikke smitten la seg kontrollere. En liten hjelp fra det digitale vil kunne bidra til å bringe smitten under kontroll, om den kan øke effektiviteten med 10 prosentpoeng, som i vårt eksempel).

Hvis nye bølger treffer oss har vi en digital løsning som er klar, og som umiddelbart kan være et effektivt verktøy. Jo flere brukere, jo mer effektivt er verktøyet.

Men la oss håpe det ikke blir nødvendig.

Datatilsynet med gode presiseringer om Smittstopp

Datatilsynet har gjennomgått appen Smittestopp og alle tilhørende systemer og rutiner. Så langt har Datatilsynet kommet med to pålegg til Folkehelseinstiuttet (FHI). FHI sier selv at begge påleggene vil bli etterkommet raskt og uten problemer. 

Få problemer med Smittestopp

Datatilsynet har hatt en såkalt "kontrollsak" om Smittestopp siden 21. april. Med tanke på omfanget av løsningene rundt Smittestopp og den hvor kort tid det har vært for å utvikle løsningen, er det ikke uventet at det er ting å påpeke, noe Datatilsynet også selv anerkjenner. Det har så langt ikke kommet pålegg knyttet til selve løsningen eller til rutinene for datainnsamling og -lagring. 

Datatilsynet krever to forhold utbedret. Det ene handler om at appen skal presenteres tydeligere for brukerne, det andre handler om tilgang til informasjon om de vurderingene som er gjort om risiko og sårbarhet.

Første pålegg fra Datatilsynet: Formålsbeskrivelse

Datatilsynet mener det ikke kommer klart nok fram i den såkalte "behandlingsprotokollen" at Smittstopp har flere formål enn «Digitalt smittesporing knyttet til utbrudd av covid-19». Datatilsynet påpeker helt korrekt at denne formuleringen er for generell. De sier videre, igjen korrekt, at "appen Smittestopp har flere ulike formål: Rapportering og varsling om covid-19-smitte, overvåking av befolkningens bevegelsesmønster, analysearbeid og forskning". Datatilsynet har også observert at dette går klart fram av både FHIs hjemmesider og av personverneklæringen. FHI har sagt [link] at dette umiddelbart blir rettet opp. 

Andre pålegg fra Datatilsynet: ROS-dokumentasjon

Det andre forholdet Datatilsynet påpeker handler om Risiko- og Sårbarhetsanalyser ("ROS"). For Datatilsynet er denne typen analyser svært sentralt for å vite hva som kan gå galt og hvordan man skal unngå feil. FHI har gjennomført en rekke slike analyser. Datatilsynet kunne ønsket seg enda flere. I den konkrete tilfellet det her er snakk om har det vært litt ulik tankegang mellom FHI og Datatilsynet: FHI har gjort ROS-analyser etterhvert som nye steg i implementeringen har blitt gjennomført, og hadde planer om å oversende en samlet analyse. Datatilsynet ønsker fortløpende dokumentasjon. Dette også vil blir oppfylt av FHI.

Konklusjon: Nyttig gjennomgang av Datatilsynet

Datatilsynets bemerkninger er helt uproblematiske og innebærer ikke noen alvorlige mangler ved Smittestopp eller systemene rundt når det gjelder personvern. Datatilsynets gjennomgang er en betryggende forsikring om at Smittestopp er i tråd med godt personvern. 

UK følger Smittestopp

I Storbritannia rulles det nå ut en smittesporingsapp som er til forveksling lik den norske "Smittestopp". Britiske myndigheter har også avvist Google/Apples forbud mot å samle inn GPS-data. Appen ble først rullet ut på Isle of Wight.

Mange har iherdig forsøkt å spre et budskap om at det bare er Norge som implementerer en løsning som både innebærer smittesporing og kartlegging av Korona-epidemien. 4. mai rullet britiske myndigheter ut sin app, først på Isle of Wight.

Edit 14. mai: I siste avsnitt står det at UK samler inn GPS-data. Det gjør de ikke. Men de har et sentralt datalager.

UK bruker sentralt datalager

Den britiske løsningen er til forveksling lik den norske løsninger. Også den britiske appen har sentralt datalager. I tillegg har den britiske løsningen en egen funksjon for selvdiagnostisering.

Debatt om personvern

Også i Storbritannia er det debatt om personvern. Også i Storbritannia er argumentet at "sporing er en pris det er verdt å betale" [min oversetting].

Avviser Google/Apple løsningen

BBC har en god gjennomgang av ulike problemer med forskjellige teknologier og hvorfor det ikke er uproblematisk å ta i bruk Google/Apples løsning (det er ikke en ferdig app, men et "programmeringsgrensesnitt").

Det britiske "helsedirektoratet" (NHS) avviser Google/Apple løsningen og mener de har behov for en mer avansert løsning:
"But NHSX believes a centralised system will give it more insight into Covid-19's spread, and therefore how to evolve the app accordingly."

Storbritannia blir dermed det andre landet som tar i bruk en digital løsning som integrerer smittesporing og overvåking av epidemien ved å kombinerer Bluetooth og GPS og et sentralt datalager. Det blir spennende å følge om det skjer også i andre land. Forhåpentligvis vil vi også se an litt bredere mediadekning av hva som skjer i andre land.

Innlegg i VG: "Simula: – Smittestopp virker"

Simula hadde dette innlegget på trykk 30. april 2020

Appen er lansert, og imponerende mange har lastet den ned og begynt den viktige innsamlingen av data som kan hjelpe oss å bekjempe pandemien. Viktige problemer er løst og appen fungerer som den skal. Det er på tide å gjøre opp status og se framover.

30. april

OLAV LYSNE, professor, leder for SimulaMet og prosjektleder for Simulas bidrag til Smittestopp
ASLAK TVEITO, leder for Simula Research Laboratory
KYRRE LEKVE, nestleder for Simula Research Laboratory

Å utvikle en app som skal være med å bekjempe corona-pandemien har vært en formidabel utfordring. Mange har gjort en uvurderelig innsats for å oppfylle myndighetenes ønsker til hvordan appen skal fungere. Simula har vært ansvarlig for utviklingen av kildekoden, altså programmet som styrer hvordan data registreres, samles inn og oppbevares.

Folkehelseinstiuttet eier appen, de eier dataene som samles inn, og de skal (sammen med direktoratet for e-helse) sørge for at varslingssystemet fungerer som det skal og at andre tiltak som for eksempel økt testkapasitet kommer på plass. Myndighetene har tatt de store veivalgene, FHI (og andre) står for helsefaglige vurderinger, mens Simula har gjort de fleste teknologiske valgene. 

Nå har rundt 1,5 millioner mennesker i Norge lastet ned appen. Det er betimelig å spørre om appen virker som den skal? Bortsett fra mindre oppstartsproblemer, vil innsamling og lagring av data fungere som det skal. Norske myndigheter valgte å samle dataene fra appen i et sentralt datalager. Dette har vært kontroversielt. Sikkerhetseksperter har pekt på at en løsning der data bare lagres lokalt på telefonen er sikrere.

Den største svakheten med en slik lokal løsning er at den ikke gir myndighetene de analysemulighetene de trenger for å åpne samfunnet på en kontrollert måte. En lokal løsning gir rett og slett ikke svar på spørsmålet om hvilke tiltak som best hindrer smittespredning.  Ved å analysere fullstendig anonymiserte data skal det bli mulig å se om flere eller færre utsetter seg for risiko etterhvert som restriksjonene i Norge endrer seg. 

At dataene er i et sentralt lager, gjorde også at Simula kunne kombinere signaler fra Bluetooth og GPS og bruke dataanalyse for å få et mest mulig nøyaktig og effektivt verktøy. Før Google/Apple kommer med sin løsning, har det vist seg teknisk krevende å få en ren lokal løsning basert på Bluetooth til å fungere. 

Simula har fått mange tilbakemeldinger om appens funksjon. En utfordring er at appen bruker batteri. Før appen ble lansert, testet Simula rundt 300 kombinasjoner av telefoner og operativsystemer. Vi visste at det var utfordringer, spesielt for eldre telefoner. For de fleste bruker appen en akseptabel mengde batteri, men vi søker metoder for å spare strøm. Heldigvis har det vist seg å være få andre tekniske problemer med appen. 

Før appen ble lansert, påpekte ekspertgruppa som var satt til å gjennomgå kildekoden at det var forbedringspunkter i programkoden. Ekspergruppa vurderte at disse svakhetene ikke var spesielt alvorlige, og det var enighet om at Simula kunne gjøre forbedringer i senere utgaver av appen. Da appen ble lansert, kastet ulike utviklingsmiljøer seg over programmet for å se om du kunne plukke det fra hverandre. Simula er glad for at disse miljøene leter etter feil. Så langt har de opptrådt ansvarlig. Vi håper de melder fra til oss om de finner noe de mener er virkelig problematisk. Til nå har det ikke kommet fram noe som truer sikkerheten i appen. Det er betryggende. 

Simula har, sammen med FHI, fra starten prioritert sikkerhet og personvern svært høyt i utviklingen av appen. Dataene er beskyttet etter gjennomarbeidete industristandarder og med kryptering. I Microsoft Azure sin skyløsning er sikkerheten ivaretatt på et sikkerhetsnivå som tilfredsstiller kravene til oppbevaring av personidentifiserbare data.

At den fysiske serveren ligger i Irland handler om at Norge ikke har den nødvendige infrastrukturen til å selv huse slike data. Irland er del av EU, og har et lovverk som beskytter dataene på samme måte som vi gjør i Norge. Den norske befolkning kan være trygg på at vi har gjort alt som er praktisk mulig for at data ikke skal komme på avveie. 

Denne uken begynner Folkehelseinstituttet å teste ut tilbakemeldingsfunksjonen som skal brukes for å varsle de som har vært i nærkontakt med en som har blitt Korona-smittet. Dette gjøres først i tre kommuner.

Deretter brukes erfaringene til å iverksette løsningen for alle som bruker appen. Datainnsamlingen som danner grunnlaget for å varsle den enkelte om smittefare, foregår for alle som bruker appen. Det er først når vi har en lengre periode med  innsamling av data at systemet vil kunne brukes til smittesporing og varsling i alle kommuner. 

Utfordringen framover er å få med så mange som vi trenger for å gjøre appen til et virkelig effektivt verktøy for å hjelpe samfunnet i gang igjen. Simula vil fortsette å forbedre appen, men nå er hovedutfordringen å få til en felles, digital innsats mot corona-viruset. 

Publisert: 30.04.20 kl. 09:12

Vitenskapelig kvalitet og svar på samfunnsutfordringer

OECD la forrige uke fram sin gjennomgang av den norske politikken for forskning og høyere utdanning. Der var de helt klare på at det ikke var noen motsetning mellom kvalitet, innovasjon og svar på samfunnsutfordringer. Det gjorde at jeg gikk litt tilbake til debatten om ekspertgruppens «områdegjennomgang» av Norges Forskningsråd.

Ekspertgruppen satt opp en motsetning mellom forskning forsamfunnsutfordringene og nysgjerrighetsdrevet forskning. Det samme gjorde Lars Holden fra Forskningsinstituttenes Fellesarena, FFA i Aftenposten23. februar. Rektorene ved de tre største breddeuniversitetene våre gjorde det samme i et tilsvar i Aftenposten 6. mars, selv om de sier det motsatte. Motsetningen er kunstig og bidrar ikke til økt forståelse av forskningssystemet.

La oss først slå fast at det er allmenn enighet om mange av målsettingene ekspertgruppen setter opp for hva Forskningsrådet må gjøre. Også i Forskningsrådet selv:

·       Forskningsrådets programmer må bli mer langsiktige

·       De tematiske programmene må være brede, og ikke preges av særinteresser

·       Koordineringen av forskning fra de ulike departementene må bli bedre

·       Det er ønskelig å få finansiert flest mulig forskningsprosjekter med høy vitenskapelig kvalitet

Problemet til både ekspertgruppen, forskningsinstituttene og breddeuniversitetene er at de begynner å diskutere hva som er «best» av (vitenskapelig) kvalitet og nytte. Jeg mener de begynner i feil ende.

Vitenskapelig kvalitet nødvendig, men ikke tilstrekkelig

De tre rektorene, Ole Petter Ottersen fra Universitetet i Oslo, Dag Rune Olsen fra Universitetet i Bergen og Gunnar Bovim fra NTNU («bredderektorene») mener høy vitenskapelig kvalitet er en forutsetning for nytte. Det er selvsagt at vi ikke har bruk for forskning uten høy kvalitet. Høy kvalitet blir dermed en nødvendig forutsetning. Det er ikke dermed sagt at høy kvalitet er en tilstrekkelig forutsetning for nytte. Tvert imot viser historien at forskning som har sitt primærformål å utvikle ny kunnskap, ikke nødvendigvis oppfyller behov i samfunnet – «nytte», og særlig ikke på kort sikt. Spesielt ser vi dette tydelig når samfunnet definerer at de har behov for ny kunnskap knyttet til utfordringer samfunnet står overfor. Da tar det lang tid før universitetene responderer. Universitetsforskere er som alle andre – stiavhengige: De gjør det de er best på. Svært få har evner og interesser til å gå inn i et nytt område, selv om samfunnet har behov for kunnskap på et felt. Norske universiteter har heller ikke utmerket seg med å levere resultater som er etterspurt i norsk næringsliv og forvaltning. Det har i stor grad forskningsinstituttene gjort.

Tanken om at dersom forskning av høy kvalitet bare får tilstrekkelig med midler, så fører det til at det kommer ut nytte og relevans i den andre enden er solid forankret i det såkalte lineære synet på innovasjon. Dette synet er for lengst forlatt. I dag mener man at innovasjon oppstår i interaksjonen mellom de ulike interessene og aktørene i en innovasjonssystem.

Bredderektorene mener ekspertgruppen er forbilledlig klar på at vi «ikke kan tillate oss å renonsere 

på kravet om høy kvalitet dersom forskningen skal kunne bidra med kunnskap i utvikling av politikk, omstilling og innovasjon i næringslivet og i offentlige tjenester, samt trygg forvaltning». Deretter roser de ekspertgruppen for å ta «et helt nødvendig oppgjør med et utdatert syn som skiller mellom forskningen nytte og relevans på den ene siden, og høy kvalitet på den andre». Selv om bredderektorene mener de forener nytte/relevans og kvalitet, så gjør de det motsatte: De utroper kvalitet som vinneren. Når bredderektorene sier at det å øke andelen som fordeles utelukkende på vitenskapelig kvalitet «ikke vil svekke samfunnsnyttig forskning», sier de i realiteten at kvalitet kan erstatte relevans som seleksjonskriterium, uten at vi taper noe på det. Da er kvalitet valgt på bekostning av relevans og nytte.

Lars Holden i Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA) gjør noe av det samme: han er (rimeligvis etter å ha lest ekspertgruppens rapport) bekymret for at mer fordeles på bakgrunn av høy vitenskapelig kvalitet i stedet for relevans, og argumenter på mange måter hvorfor relevans er det viktigste.

Samfunnsutfordringene må møtes med ulike forskningsvirkemidler

«Forskning for å møte samfunnsutfordringene» blir etterspurt når samfunnet definerer at vi mangler nødvendig (forsknings)kompetanse for å kunne møte en samfunnsutfordring. Disse forskningsbehovene oppstår ikke fordi grunnforskernes nysgjerrighet har drevet spørsmålene fram, eller fordi bedriftene etterspør forskning på dette feltet. Tvert imot er disse områdene preget av at samfunn og politikk ligger langt foran forskningsinteressene eller kommersielle interesser. To klassiske forskningsfelter som eksemplifiserer dette er «kvinnehelse» og «kroniske tilstander». Her var det verken (mange) bedrifter som ville betale for forskning eller (mange) universitetsforskere som ville bruke sin intellektuelle kapasitet for å fremskaffe nødvendig kunnskap. I arbeidet med å fremskaffe nok kunnskap om klimautfordringene gikk også politikerne foran forskningsmiljøene lenge.

Dersom for eksempel Forskningsrådet skal bygge opp et nytt kunnskapsfelt, trenger de muligheten til å bruke relevans og samfunnsnytte som tunge kriterier, selv om det fins forskningsprosjekter innenfor et helt annet felt som skårer høyere på den vitenskapelige karakterskalaen. Derfor er også forslaget om å aldri støtte prosjekter med karakteren 5 (av 7 mulige) også feilaktig. Det vil da ta urimelig lang tid å bygge opp kunnskap innen forskningssvake områder. Et aktuelt eksempel er nå innenfor helse- og velferdsområdet. Her er miljøene forskningssvake, men kunnskapen svært etterspurt i samfunnsutviklingen.

Tre drivkrefter for forskning

Vi trenger å komme bort fra den svært uheldige forskningsdebatten Produktivitetskommisjonen og Områdegjennomgangen har ledet oss inn på. Vi trenger å innse at det fins tre drivkrefter for forskning: Forskningens iboende kraft og nysgjerrighet driver fram «Forskning for forskning». Her er det snakk om kunnskapsberedskap – å finne svar på spørsmål vi ikke visste vi burde stille. Her finner vi universitetenes grunnforskning. Innenfor denne «typen» forskning er vitenskapelig kvalitet det klart viktigste kriteriet for å velge mellom prosjekter. Bedriftenes og forvaltningens behov driver fram «Forskning for verdiskapning». Gjennom oppdrag skal de ha løst et konkret problem, bygget en ny dings, eller fått vurdert samfunnsmessige konsekvenser av politikken. Å skulle velge hvem som skal gjøre dette utelukkende basert på vitenskapelig kvalitet, uavhengig av nytte og relevans fremstår like kontraproduktivt ut som det høres ut. Her er kvalitet på forskningen en nødvendig forutsetning for gode resultater, men er uten verdi uten relevanskriterier. Den tredje drivkraften for forskning er «Forskning for samfunnsutfordringene». Som nevnt, er det samfunnet (i en eller annen form) som definerer at vi mangler kunnskap om et viktig samfunnsområde. Et virkemiddelapparat som 

Forskningsrådet må da kunne ta i bruk forskningsvirkemidler av ulike typer – både kvalitet og relevans vil kunne komme inn i vurderingen. Målsettingen må selvsagt være at disse virkemidlene skal få fram forskningsmiljøer som kan hevde seg også målt på rene vitenskapelige kvaliteter.

Vi bør derfor legge bak oss diskusjonen mellom kvalitet og relevans (og produktivitetskommisjonen og ekspertkommisjonens innstillinger), og begynne å stille oss spørsmålet: Hvordan skal vi gjøre hver av denne typen forskningsvirkemidler bedre, og hva skal balansen være mellom dem? Da blir forslagene til forbedringer av Forskningsrådet gjengitt i starten plutselig meningsfulle – de vil virke bedre innenfor de rene kvalitetsarenaene. Da kan det også bli en mer reell prioriteringsdebatt: Mer til tematiske programmer for å løse klimautfordringene, flere konkurranseutsatte forskningsoppdrag, eller større bevilgninger til prosjekter basert på vitenskapelig kvalitet alene? Da velger vi ikke ut fra en oppfatning av et hierarki av hvilke begrunnelser vi syns gjør mest for forskningen, men hva vi totalt mener gir oss det beste resultatet. 

Frustrerte Fotballfedres Forening

Nå er endelig fotballsesongen i gang igjen. Vi i Frustrerte Fotballfedres Forening (FFF) gjør oss klare. Året mål er det samme som før: De elleve beste. Og de inkluderer min sønn. 

I fjor høst (9. september) frigjorde Fagermo sine frustrasjoner på TV2. Odd-trener Dag Eilev Fagermo mener Norge utvikler middelmådige spillere. Fagermos løsning er like enkel som den er genial: Barn må få tabeller. «Det er bare tull at ungene ikke skal ha tabeller. De skjønner det selv hvem som vinner og taper. Ungene må lære å vinne», sier Fagermo til TV2 9. september. Han passer godt inn i Frustrerte Fotballfedres Forening (FFF). Han har skjønt det. 

Lære å vinne - og lære å tape

Vi i FFF er helt enig med Fagermos ønske om tabeller. Dessverre motarbeides vi av Norges fotballforbund. Heldigvis har vi internett og excel, så tabeller kan vi lage sjøl. Tabeller er den eneste måten vi kan se om vi vi lykkes med vi gjør for ungene. Som en trener-kollega av meg ropte til ungene et år: "Vi er ikke her for å ha det gøy!". 

Den beste måten å sørge for at vi gjør det rette for ungene, er å sørge for at vi er lengst oppe på den aktuelle tabellen. Det er ikke særlig vanskelig: La de beste spille! Vi i FFF har en ganske klar formening om hvem «de beste» er. Inkludert egen sønn er det nok til akkurat å fylle opp ett lag. Nøyaktig sju spillere når det spilles sju’er-fotball, og nøyaktig elleve når det spilles ellever-fotball. Da får de beste maks utviklingsmulighet. 

Selvsagt vet ungene hvem som vinner og hvem som taper. De som ikke er blant de beste, må tåle å sitte på benken. Det kan hende de trengs hvis noen av de gode blir skadet. Det spiller ingen rolle om det er borte- eller hjemmekamper. Alle kampene er like viktige. Men vi trenger ikke en hel haug med reserver. Et par holder. 

Det neste blir vel en ball til hver?

Norges fotballforbund er en gjeng med kommunister. De skjønner ikke at fotball handler om å vinne. Det har Fagermo skjønt, og det skjønner vi i FFF. Det skjønner ikke NFF. De gjør alt for at ingen skal vinne. I barnefotballen settes inn ekstra spiller hvis et av lagene ligger under med mer enn tre mål. Hallo! Og jaggu setter de inn enda en ekstra hvis det beste laget fortsetter å skåre. Våre sønner lærer overhodet ikke noe om alvoret i fotball på den måten. Får liksom Liverpool sette på en ekstra spiller når de taper for Man United? Hæ?

Hvor få spillere skal det være?

Vi i FFF er prinsipielle motstandere av alle forsøke på å ha færre spillere på banen. 5’er-fotball er det dummeste vi vet. 

Heldigvis er det vi som styrer

Norges fotballforbund gjør alt de kan for å ødelegge for at vi kan satse på talent her i landet. Ikke får vi ha tabell, ikke får vi spille på stor bane, ikke får vi toppe laget. Heldigvis strekker ikke NFFs klamme fingre så langt som de tror. NFF klarer ikke å holde orden på hvem vi har på banen og hvor lenge. Om sønnen min får spille litt ekstra, klarer ikke jeg å holde orden på. De fleste av pappaene er jo uansett med i FFF, så de kommer ikke til å sladre. Et par av mødrene er litt mer tvilsomme. Som regel er ungene dems uansett ganske dårlige. De kommer sikkert til å slutte uansett.

Snart er vi der

Hvis ikke NFF ødelegger for mye, er vi snart der vi skal være. Men det er noen problemer som gjenstår. For det første er det utrolig irriterende å se hvor dårlig endel av gutta tar vare på sjansen de får. Når høsten kommer, har vi gjerne fått fram noen talenter som er opptatt på litt høyere nivå. Da er det skuffende å se hvor dårlig erstatterne gjør det. De har ventet hele sesongen, og burde benytte seg av sjansen de får. Forresten er det også ganske irriterende svak disiplin på moderne unger. En haug av disse reservene gir seg. Dette fører til at vi ofte ikke har nok spillere på høsten.

Det er enda mer skuffende at talentene gir seg. Vi gir dem sjansen både på guttelaget, juniorlaget og A-laget. Likevel klager de. Fotball er jo det morsomste som fins. Det er ikke noe morsommere enn å spille kamper! Det er sannelig ikke mye motstand de tåler før de gir seg. Derfor er det viktig å få skikkelig disiplin fra første trening på vinteren. Har ungene meldt seg på fotball må de gjøre det skikkelig. Når vi i FFF virkelig jobber hardt for å få til de fem nødvendige treningene per uke i vintersesongen forventer vi at gutta møter opp. De får bare velge om de vil satse på fotballen skikkelig. Det gjør man ikke med å gå på ski ved siden av.

God sesong!