Kristin og dvergene

Norsk offentlig debatt er særdeles svak på personer som fremmer gjennomtenkte, velbegrunnede og ikke-populistiske standpunkter. Vi får sette pris på de få vi har. Kristin Clemet er et slikt eksempel. I sin kronikk i Aftenposten, "Pølser og politikk" kommer hun med to innvendinger mot valgkampdekningen i NRK: For det første er den useriøs, i den forstand at den mangler substans. For det andre slår de mange journalistenes politiske tilhørighet på venstresiden gjennom i måten politikk dekkes på. Spesielt kommer dette til syne i måten de utroper vinnere og tapere rett etter debatten.

Responsen har (dessverre) vært som forventet. De mange intellektuelle dvergene der ute nekter å forholde seg til innholdet i kritikken, og bare slår fast at de som journalister selvsagt har integritet, og det har hvert fall ikke noe å gjøre med at journalister er mer venstrevridd enn folket. Faktisk favoriserer det FrP! Et anstendig unntak er Frank Rossavik, en mann som aldri er redd for å tenke selv.

Når det gjelder mangel på substans er dette et generelt problem (Oddvar Stenstrøms debatter på TV2 er enda mer useriøse og, faktisk, enda kjedeligere). Den viktigste årsaken er sansynligvis norske journalisters latskap og flokkmentalitet.

Ståstedsdebatten er mer komplisert. Sannsynligvis er det sånn at hver enkelt journalist er rimelig saklig og jobber etter gode journalistiske prinsipper i hver enkelt sak. Det er nok heller sånn at det politiske ståstedet kommer til uttrykk i vilke saker som plukkes ut, vilke spørsmål som stilles og vilken virkelighetsoppfatning man bekjenner seg til. Når journalister generelt er late og flokkdyr blir dette en kraftfull coctail.

Denne debatten må tas. Det første vi bør gjøre er å slutte å late som vi er objektive. Det er ingen av oss. Skjulte agendaer er mye verre enn åpne.