NPM - Revisited

Etter mitt forrige innlegg om "New Mumbling Punishment", brukte Benjamin Endre Larsen ganske lang tid på å gi et tilsvar i "NPM – «The truth is out there»", og her kommer min igjen forsinkede respons. Jeg kommer til å konsentrere meg om forskning og høyerer utdanning.

Selv om Benjamin Endre Larsen ramser opp mange flere eksempler på det han mener er New Public Management, og viser til mange fler som er enig med han (og uenig med meg), gjenstår de samme to problemene i hans innlegg:

• Definisjonen av NPM er så omfattende at den er ubrukelig som politisk verktøy.
• Det er fremdeles ikke mulig å få øye på en fiende

Benjamin skriver: "Konkurranse mellom ulike offentlige organer, eventuelt med innslag av private kontraktører, framstår kanskje som mer ullent i denne sammenhengen, men fristilling i instituttsektoren, med tilhørende økt budsjettansvar, omfordeling av forskningsmidler gjennom finansieringssystemets RBO-komponent og Forskningsrådets utlysninger gjennom frie og tematiske programmer er ganske tydelige eksempler på dette."

(Nesten) Alt er NPM

Dette aktualiserer spørsmålet: Hva er ikke NPM? Såvidt jeg kan forstå betyr dette at alt annet enn helhetlig aktivitet innenfor statlig drevete institusjoner, der staten har finansielt ansvar, og finansiert gjennom basisbevilgninger, er New Public Management. En hver mål- og resutlatstyring, og en hver kobling av måloppnåelse og finansering blir NPM. Så vidt jeg kan skjønne, betyr dette at vi skal tilbake til universiteter (og høyskoler og forskningsinstiutter) styrt direkte fra staten, som utelukkende driver sin aktivitet ut fra fullfinansiering gjennom grunnbevilgninger. Jeg oppfatter dette som en svært urealistisk drøm, og jeg tror det vil være en svært dårlig system. Jeg tror samvirket mellom ulike sektorer og ulike sektorer styrker helheten. Ikke minst tror jeg forskningen blir bedre av å ha en nasjonal kvalitetssikring gjennom at deler av forskningsmidlene kanaliseres gjennom Norges forskningsråd.

Jeg er enig i at ulempen med dagens system er at det blir lagt for mye vekt på måling og oppfølging av et sett med indikatorer som i sin natur ikke vil kunne fange opp alt som er viktig. På den annen side er alternativet jeg oppfatter at Benjamin setter opp sårbar for andre nagative effekter - først og fremst neopotisme og kameraderi.

(Nesten) Alle er fienden
Det fremstår også veldig utydelig hvem det er som er tilhengere av NPM. Det nevnes verken personer, organisasjoner eller partier. Hvem er det SV eller venstresida skal drive kampen mot NPM mot? Hvem er det som skal svare for denne politikken. Tror dere at Kristin Clemet kommer til å si: "Ja, jeg innførte finansieringssystemet som en del av styringsfilosofien NPM"? Jeg tror tvert i mot Clemet og andre vil begrunne sine forslag med konkrete utfordringer de ønsket å løse. Når virkemidlene blir knyttet til det konkrete går det også an å vurdere hva som fungerer bra og hva som ikke fungerer bra. Av den grunn tror jeg det kan være helt greit å redusere insentivet for studieplasser fra 40 til 20 prosent. På den annen side tror jeg ikke det gjør stor forskjell. Egentlig syns jeg det å redusere det fra 40 til 20 prosent er litt fantasiløst. Det er jo fremdeles det samme systemet, bare i litt midlere form. Men det får eventuelt Forskerforundet og NTL som initiativtakere svare for. Når virkemidlene tvert i mot settes inn i en ideologisk kontekst blir ofte forklaringen på hvorfor systemet ikke fungerer svært diffus.

Two wrongs won't make it right
Aksel Hagen er en av SVs beste menn. Jeg er enig med i det aller meste. Men med sin ide om å få med partiet SV på en storstilt kampanje mot NPM, mener jeg han er på villspor, og det har jeg sagt til ham mer enn en gang. Jeg er helt sikker på at det er fullt mulig å finne mange flere som syns NPM er fæle greier. Jeg blir mer imponert dersom "Anti-NPM-tilhengerne" klarer å finne fram noe som søtter NPM og er villig til å argumentere for det som system. Og spesielt hvis det er snakk om deltagere i den kommende valgkampen.