New Mumbling Punishment

For litt over en uke kokte det i deler av Facebook-feeden min. Endelig var det noen som skrev om New Public Management! Til og med Dagens Næringsliv! Da er det sant!

Kampen mot NMP har usedvanlig apell til mange på venstresida. NMP er så nærme vi kan komme en konspirasjon uten at det bikker over; at det er en samlet ideologi som står for alt vi misliker. "Bedre" blir det ikke i politikken, og spesielt på venstresiden.

Typisk norsk journalistikk
Hva fikk vi så av Dagens Næringsliv? Et veldig typisk stykke norsk journalistikk: en journalist har en mening, han intervjuer kilder som bekrefter synet sitt og publiserer det som en sak. Basert på at journalist Butenschøn har observert at det er byråkrati i offentlig sektor, lages det en anti-NPM sak. Men vi får ikke svar på et eneste litt mer grunnleggende spørsmål: Har det blitt mer byråkarti enn før? Har offentlig sektor blitt mer eller mindre effektiv?

Don Quijote-prosjektet
Jeg mener "NPM" som fiendebilde er det mest håpløse prosjektet venstresida har. Jeg har i over fire år hørt på klaging på NPM innenfor forskning og høyere utdanning. I de samme litt over fire årene har jeg bedt de samme menneskene om å være konkrete: nøyaktig hva er det som er NPM? Hvem er det som har stått bak denne NPM'en? Hva er det de ønsket å oppnå med alt dette NPM'et? Er vi uenig i alt dette som NPM har påført forskning og høyere utdanning?

Problemet med "kampen mot NPM" er at det er en kamp mot vindmøller: Det fins verken noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (definisjonen DN presenterer er helt typisk: ullen og omfattende).

Kamp for gamle privelegier
En av de mest snurrige ideene på venstresiden er villigheten til å sløse med offentlige penger. Hvis NPM betyr at det stilles krav til hva vi bruker penger på i offentlig sektor, og at pengene brukes effektivt, så er det greit for meg. Jeg mistenker at mange bruker "kampen mot NPM" for å beholde gamle privelegier: Lærere ønsker å styre hva som skjer i klasserommet; professorer ønsker å bruke dagen til det de finner for godt; legene vil fortsette å være gudene over liv og død.

Jeg er sjeleglad for at den tiden er forbi da vi overlot det mest verdifulle vi har - barna våre - til en enkelt person i et klasserom, uten innsyn. Jeg vil vite hva doktoren min har sagt og ment, jeg vil vite hvorfor og ha muligheten til selv å finne ut. Et moderne samfunn stiller større krav til dokumentasjon, til rutiner, til transparens. Det er jeg glad for. At det av og til fører til idiotiske rutiner må vi nok regne med. Men jeg tviler på at vi finner konspirasjonen bak NPM.