Nå skal jeg likevel gjøre noe jeg sikkert kommer til å angre på: Jeg skal pirke litt i journalistiske arbeidsmetoder, og kanskje få til litt debatt. De/dere blir sikkert dritsinna. Men, man lever jo bare en gang.
 |
| Fra Nationen 21. juli 2010 |
Eksempelet er ganske typisk, men det var litt mer spektakulært en vanlig og fikk flere konsekvenser enn vanlig. Likevel koker den ned til et veldig typisk mønster for mange journalister jeg er i befatning med: Kampanjejournalistikk. Jeg vil grovt anslå at 75 prosent av de journalistene jeg er i kontakt med i større eller mindre grad driver med kampanjejournalistikk. De har laget seg en vinkel og en historie, og det er ingen ting som får dem til å gå bort fra denne vinkelen. Ofte har journalistene også en helt klar politisk mening om saken, og utlegger det som journalistikk, mens det hadde hørt hjemme som en kommentar eller lederartikkel. Når man driver med kampanjejournalistikk er det mange virkemidler som må og kan tas i bruk. Jeg skal gå gjennom noen av dem.
Villedning: et svært enkelt, og mye brukt, virkemiddel er villedning. Denne metoden består i å stille isolert sett korrekte og sannferdige spørsmål, men på en slik måte at intervjuobjektet strengt tatt svarer på noe annet enn det artiklen egentlig handler om. I denne omtalte "milliardsprekk"-artiklen, var dette dratt ut til det ekstreme. Journalisten ville ikke røpe sin kilde, men ba om svar på spørsmålet: Kan Kunnskapsdepartementet bekrefte at det er en milliardsoverskridelse på flyttingen av Norges Veterinærhøyskole til Ås? Vi kom i et voldsomt dilemma. Vi har (selvsagt) en policy på å ikke kommentere rene spekulasjoner. På den andre siden var det ikke akkurat vanskelig å lukte hvor journalisten hadde tenkt seg. Vår vurdering var at tåkete, kanskje malplasserte, forbehold fra oss i selve artiklen tross alt var bedre enn at påstander om milliardoverskridelser fikk stå uimotsagt. Tja. Uttalelsen kom på trykk, men det var helt klart å regne som ganske på siden. Sikkert som ønsket. Skjulte kilder er sjeldent. Det som kampanjejournalistene mer typisk ikke forteller er hvem som har gitt dem ideen til saken (ofte en interessegruppe eller en politisk aktør av noe slag med klare egeninteresser), eller hva som er innfallsvinkelen til saken. Kort sagt, det underliggende budskapet blir ikke lagt frem.
Kontekstfjerning: Et paradenummer for kampanjejournalister er å sende en sitatsjekk som er nettopp det: sjekk av løsrevne sitater. Når sitatene er løsrevet er det også umulig å vite om hvordan koblingen mellom spørsmål og svar er lagt opp og om hvordan journalisten utlegger sitatenes innhold (noe som gjøres mye). Klassisk eksempel: Spørsmål: "Har regjeringen sviktet på dette området?". Svar: "Nei, vi har økt bevilgningene kraftig på området de siste årene. Men selvsagt kan vi gjøre mer." Journalistens utlegging: Statsråden innrømmer å ha gjort for lite på området.
Kommunkasjonsavdelinger, rådgivere og statssekretærer vet utmerket godt at vi bare kan påberope oss rett til å kontrollere sitater. Samtidig er det en mulighet for å i hvert fall kunne ta til motmæle mot åpenbare feilkoblinger og urimelige tolkninger. Men for en fullblods kampanjejournalist er nok dette uvelkomne innvendinger. Det er også en klar sammenheng mellom hvor lite profesjonelt et medium er, og hvor knappe sitatsjekkene er. De minst profesjonelle påstår også alltid at slik er det i "alle store aviser". Det er det ikke. Min erfaring er at VG er det medium som er mest åpen på kontekst og sammenheng. Og de er også de som helt klart er mest etterrettelige i forhold til konteksttull. De dårligste er de som også legger ved paragrafer fra PFU for å virkelig vise at her skal det ikke tulles.
I de fleste tilfellene blir denne typen fakta utelatt fra den endelige saken. Hvis kampanjejournalisten blir konfrontert med dette, er det som regel nok å henvise til en liten usikkerhet i KDs fakta (for eksempel at omleggingen er såpass ny at effektene enda ikke er målt). Mens det overhodet ikke stilles faktakrav til den som kjører saken, er det knallharde krav til alle sider av KDs fakta. Jeg er forøvrig helt enig i at det ikke skal foventes symmetri i forholdet mellom staten og andre. Men min erfaring er at det er totalt svart hvitt.
Ingen krav til sjekk av andre medier: Den ypperste sannhet blant kampanjejournalister er at noe har stått på trykk et annet sted. Det stilles overhodet ikke krav til å sjekke om det som står i et annet medium. Så lenge det er publisert er det regnet som sant. Og da er vi igjen tilbake til "milliardsprekken". Den har dannet grunnlag for en rekke andre saker. Uten at de referende journalistene gidder sjekke saken selv.
Det er deskens skyld: Dette er et område hvor kildene mine er dårlige. Ofte kan saken isolert sett være ok. Men ingress og overskrift er ofte hårreisende villedende. Et eksempel fra samme dag som "milliardsprekken": På forsiden av Dagens Næringsliv står det at statsråd Tora Aasland ber studenter (som har problemer med å få studieplass) om å dra til utlandet. Hennes opprinnelige kommentar var "se til distriktene og utlandet". Ved at første del av svaret ble kuttet har uttallige journalister og andre meningsbærere i ettertid kun fanget opp ”utenlands” og brukt dette som beskrivelse på en statsråd som forsøker å fraskrive seg ansvaret for studentene her hjemme. Var det desken eller var det journalisten? Jeg er ikke sikker på hvilket svar jeg vil like minst.
Dette kan umulig gå bra. Så derfor for sikkerhets skyld: Jeg føler meg ikke urettferdig behandlet av norsk presse, relativt. Men jeg skulle ofte ønske de var bedre.
6 kommentarer:
Jeg jobber i fagpressen, der kampanjejournalistikk nok ikke er så vanlig som det du beskriver. Vi sender også hele saker ut til sitatsjekk/faktasjekk. Ulempen da er at kildene ofte begynner å skrive om hele saken, gjerne også ingress og overskrift. Jeg forstår derfor at journalister bare sender ut sitatene sine, så lenge kildene er såpass uskolerte/klåfingrede. Dette er med andre ord en sak med to sider, og et dilemma for hele bransjen som jeg ikke helt har funnet noen løsning på. Det vil si - man kan jo rope på redaktøren og gå noen runder med intervjuobjektet i ettertid, men det er veldig tidkrevende og muligens konfliktskapende.
Takk for at du tar opp dette. Å sette et kritisk søkelys på pressen er dessverre en mangelvare.
Enig i "Svarte Katta". Skal det fungere må også intervjuobjektene forstå hva de faktisk har rett til å endre på, og hva som er journalistens domene.
Vi kan ikke ha tilit til informasjon fra politikkere, de har sin agenda og forteller bare den sanheten som passer dem. Eksempel på å unlate å fortelle hele sanheten er ny strømlinje til Bergen. På pressekonferansen gjentok Stoltenberg strømm til bergen ca 20 ganger. Bergen har tilstrekelig linjekapasitet, det er mongstad og troll, øygarden som har sprengt nettet. For meg er ikke å lyge å fortalle hele sanheten, tydligvis ikke det samme for politikkere. Dersom du har barn, forsøk Statministeren metode på å være ærlig på dem, jeg tror det blr en utrivelig familie
Etter et halvlangt liv som kommunikasjonsrådgiver og organisasjonsmenneske må jeg si at jeg langt på veg deler dine synspunkt og erfaringer. Det har etablert seg en kjekkaskultur blant norsk nyhetsjournalister, der manipulering av kilder og objekter er mer regelen enn unntaket. Det har blitt OK, kanskje til og med en "metode", å ikke gi til kjenne sin egentlige hensikt med henvendelsen. Det er grunnleggende uredelig - og i strid med journalistikkens kodeks i henhold til boka. Det skaper også tillitssvikt mellom mediene og samfunnet. Min yrkesgruppe må bruke mye krefter på å bearbeide journalistfrykt og utarbeide mulige scenarier for vinkling etter slike mediehenvendelser. Det skal ikke utelukkes at kommunikasjonsrådgivernes inntog på banen har endret maktforholdet mellom kilder og journalister, og indirekte bidratt til denne situasjonen. Med andre ord: Vi kan ha skapt mistanker om at vi også har skjult agenda når vi henvender oss til mediene. Det kan ikke utelukkes at det er tilfellet av og til. Det kan heller utelukkes at det i noen saker er nødvendig å holde journalistens intensjonen skjult for å få fram reell informasjon. Men hvis det blir regelen å opptre slik, blir det skadelig for relasjonen mellom medier og samfunn.
Jeg er enig i det Ulstein sier, at inntoget av informasjonsmedarbeidere kan ha bidratt til at journalister har endret arbeidsmetoder. Selv har jeg, som journalist, opplevd informasjonsarbeidere regelrett lyge for å dekke over for arbeidsgiver - noe som ikke er bra og trigger forsvarsmekanismer. Det er ikke lett å få et ærlig svar lengre, for alt skal presenteres positivt for arbeidsgiver selv når man har gjort en feil.
Når det gjelder VG har jeg jobbet der og tror ikke arbeidsmetodene der skiller seg særlig fra andres - forskjellen er at VG er mer profesjonelle på "bargains" - de vet at de kan gi noe i denne mindre viktige artikkelen for å forvente noe i neste- de har et mer intimt forhold til informasjonsarbeiderne og dette er en god strategi.
når det gjelder KD har jeg ved flere anledninger funnet departementet vanskelig å jobbe med - på grunn av en ekstrem utilgjengelighet og tidligere enn ovenfra-og-ned holdning, men det gjelder ikke nødvendigvis dagens medarbeidere. det hjelper ikke i relasjonen journalist-departement...
interessant at du tar opp dette og lykke til videre!
Legg inn en kommentar