- Studentene må få mer veiledning og oppfølging
- Mer tid til undervisning
- Forskningsbasert undervisning via studentaktiv forskning
- Bedre finansiering
Mangler finansiering for studenter?
Aaslestad og Berdal mener studiekvaliteten ikke er god nok fordi lærestedene har for lite penger. Og grunne til dette skyles finansieringssystemet. De skriver at "institusjonene mangler grunnfinansiering for hver fjerde student som avla eksamen i 2011", og de knytter dette opp til at finansieringssystemet finansierer nye studieplasser med 60 prosent av kostnaden, og 40 prosent utbetales når studentene gjennomfører kurs. Dette argumentet hviler hundre prosent på følgende resonnement: Alle kurs ved alle høyskoler og universitet som har tatt opp flere studenter enn de har fått ekstra grunnfinansiering til, var fulle da finansieringssystemet ble innført i 2003. I så fall er det riktig at det "mangler grunnfinansiering" til disse studentene (jeg skal nedenfor også komme tilbake til hvorfor utsagnet heller ikke har noen mening). Slik var det ikke da finansieringssystemet ble innført i 2003, og slik er det heller ikke i dag. Tvert i mot slet en rekke høyskoler og universitet med lav studentrekruttering og halvfulle forelesningslokaler. Der var det ikke noe problem at kurs og auditorier ble fylt opp til beregnet kapasitet.
Bedre bruk av ressurser
Det var et stort potensiale for bedre utnyttelse av ressursene i 2003. Mønsteret vi har sett i ettertid bekrefter dette. Ved flere av de populære studiestedene i byene med høy søkning, har studenttallet endret seg lite de siste ti årene. Ved en rekke høyskoler i distriktene har studenttallet derimot gått opp. Jeg er rimelig sikker på at brorparten av dette skyldes bedre utnyttelse av kapasiteten ved høyskolene. Dette forklarer også mye av hvorfor antall studenter per vitenskapelig ansatt har økt. Jeg tviler sterkt på at en økning i denne ratioen på ti prosent kan ha hatt noe særlig å si for kvaliteten på undervisningen. Mesteparten av økningen har kommet hos dem som hadde en svært lav ratio i utgangspunktet.
Det er ikke stykkprisfinansiering
Aaslestad og Berdal fremstiller det også som det er stykkprisfinansiering i høyere utdanning, og at staten dermed har latt være å betale ut de pengene de "skylder". Slik er det ikke. De statlige universitetene og høyskolene får en samlet grunnbevilgning. Med noen ytterst små unntak (aktivitetsplikt innenfor noen svært få studier) har lærestedene "autonomi" (selvbestemmelse) over denne potten. Derfor ser vi også at noen læresteder i liten grad har økt studenttallet og heller disponert midlene på andre måter. Men heldigvis har mange læresteder bevisst satset på å få plass til flere studenter. I den sterke "utdanningsbølgen" vi er inne i har denne innsatsen vært helt nødvendig. All honnør til de lærestedene! Å snakke om at det "mangler grunnfinansiering" gir altså ingen mening - det gis ikke grunnfinansiering til bestemte formål.
Forslagene står på egen hånd
Forskerforbundet vet utmerket godt alt som står beskrevet ovenfor, og har visst det lenge. De har likevel fortsatt å med sin unøyaktige og feilaktige fremstilling. Sannsynligvis tenker de at om de bare krisemaksimerer nok, så får de mer penger. (Eller for å parafrasere Thor Egil Braadland: Om du gjentar er unøyaktighet ofte nok, blir det Høyrepolitikk!) Jeg hadde håpet og trodd at Forskerforbundets nye leder ville lagt seg på en mer forskningsbasert (sic!) linje. Påstandene om finansieringssystemet som Forskerforbundet og NSO bringer til torgs har vært undersøkt og debatter mange ganger og over flere år. De faktiske forslagene i Aftenposten-kronikken står utmerket på egne bein og har mange gode argumenter for seg.
Du har akkurat lest nok en artikkel i serien "Kyrre argumenter mot argumenter for noe han også er for".
1 kommentar:
Forskerforbundets argumentasjon hviler overhode ikke på at høyskoler og universiteter var fulle i 2003. Argumentasjonen hviler på det faktum at man ved innføringen av finansieringssystemet laget en beregning av antall studieplasser som skulle få finansiering gjennom undervisningskomponenten. Det tok utgangspunkt i den faktiske vekttallsproduksjonen for 2000 multiplisert med en sats for ulike utdanningskategorier. Dette ble siden kategorisk benevnt som måltall for studieplasser, beregnet i Studiepoengsenheter (SPE) og redegjort for i KDs årlige orienteringen til institusjonene (Blått hefte). Den strategiske bevilgningen (60%) var dermed avhengig av at institusjonen "leverte" tilsvarende antall studiepoeng. Måltallet for de statlige institusjonene var ca. 100 000 SPE ved finansieringssystemets innføring, i tråd med den faktiske produksjonen, siden har måltallene blitt justert (i tråd med nedlagte eller nyopprettede studieplasser) til dagens 105 000, mens produksjonen har steget til 135 000 SPE. Det er de 30 000 i diskrepans som Forskerforbundets argumentasjon hviler på. De er kun finansiert gjennom den resultatbaserte uttellingen (RBU) på 40%.
Med det store frisleppet i studieprogrammer og enkeltemner etter kvalitetsreformen, dukket det opp mange nye fag og studietilbud i en slik grad at det er umulig å si noe særlig fornuftig om "ledig" kapasitet. I noen grad kan et større antall studenter tas unna med mer effektiv ressursutnyttelse, men å postulere at det bare dreier seg om å fylle opp halvfulle kurs og auditorier, er forfeilet. Det beviser vel at kronikørene har helt rett i at man har glemt at reformen skulle fremme bedre kvalitet, ikke kvantitet. Poenget med reformen var tettere oppfølging, mindre grupper og nye læringsformer, ikke å fylle auditorier. Kortere og flere kurs, flere studenter (spesielt på master) og flere som avlegger eksamen betyr mer oppfølging. "Jeg tviler sterkt på at en økning i denne ratioen på ti prosent kan ha hatt noe særlig å si for kvaliteten på undervisningen." Hvordan mene at utdanning av unge mennesker kan effektiviseres med 10 % pr tiår uten at det får konsekvenser for kvaliteten? Til alt overmål samtidig med at de vitenskapelige ansatte har "produsert" dobbelt så mange doktorgrader og vitenskapelige publiseringer, pluss krav om mer formidling, innovasjon og samfunnskontakt.
Mange institusjoner er blitt fristet til å overbooke antall studenter og opprette flere studieplasser på eget initiativ. Man kan selvsagt gi dem «all honnør», for det er svært beleilig sett fra myndighetenes ståsted. Her har de fått "billige" nye studieplasser og det ser pent ut på målstyringsparameterne. Men når sektoren sier handlingsrommet er blitt mye mindre, når de ansatte rapporterer om stadig mer arbeidspress og skvis og studentene klager på utdanningskvaliteten, burde man søke bakkekontakt.
Å påstå at "det gis ikke grunnfinansiering til bestemte formål", er misvisende. Undervisningskomponenten i den strategiske tildelingen består, med sitt utgangspunkt korrigert for studieplassendringer. RBU bidrar dessuten til en stykkprisfinansiering av høyere utdanning.
Den siste tiraden mot Forskerforbundet, er egentlig ikke verdt ytterligere kommentarer. De faller på sin urimelighet. Men jeg kjenner meg ikke igjen i din beskrivelse av at "Påstandene om finansieringssystemet som Forskerforbundet og NSO bringer til torgs har vært undersøkt og debatter mange ganger og over flere år." Hvor har dette skjedd? Når er tallene og denne argumentasjonen gjendrevet? Det er ingen enkel løsning på problemet, men ikke å anerkjenne det, krever noe mer enn hånlige vendinger i en blogg. Forskerforbundet har laget en rapport (2/2011), basert på KDs egne orienteringer, DBH og evalueringsrapporter. Den er aldri blitt imøtegått av noen. Vi vil jo gjerne diskutere dette, ikke minst for å finne løsninger. Og om du vil lede oss i retning av mer forskningsbasert litteratur om emnet, blir jeg takknemlig.
Legg inn en kommentar