mandag 1. februar 2010

Å få en doktorgrad - og et (yrkes)liv

På fredag var jeg på disputasfest - nok en gang gratulerer til Andreas. en disputas er den viktigste begivenheten i utdanningssystemet vårt. Det er faktisk den høyeste utdanningen det er mulig å få her til lands.

Andreas er ganske typisk for norske doktorgradsstudenter: Han har brukt rundt 5 år, og han er rundt 40 år når han har gjort ferdig sin doktorgrad på et humanistisk eller samfunnsvitenskaplig fakultet.
Utover kvelden ble det mange diskusjoner om gjennomføringstid, modning, og alder ved disputas. Det er behov for noen klargjøringer.

I en rapport fra NIFU STEP, "Gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen" av Svein Kyvik og Terje Bruen Olsen, oppgis det viktige funn om mange av disse tingene.

Gjennomføringsgrad er det viktigste. Det handler om at folk som har begynt på sin utdanning skal bli ferdige. I forskningsmeldingen har regjeringen satt opp måltall for hvor mange som skal komme gjennom. Det er ambisiøse tall. Men det er meningsløst å ha folk i en utdanning i mange år om de ikke blir ferdige.
Gjennomføringstiden har ikke forandret seg. I snitt bruker phd-studentene 5,5 år. Det er i grunnen ikke noe stort problem. Vanligvis har studentene finansiering i 3 år. Det som gjør at de bruker lenger tid kan egentlig deles inn i tre kategorier:
  1. Annet arbeid: for eksempel pliktarbeid ved lærestedet, eller en annen type arbeid. Dette er som regel bare en fordel. Det skaffer kandidaten verdifull erfaring og ekstra stimulans. Men det blir et problem om det utkonkurrerer doktorgradsarbeidet.
  2. Ufrivillig avbrudd som sykdom og barselpermisjon er det ikke så mye å gjøre med. I moderate mengde utgjør heller ikke dette noe stort problem.
  3. Faglige problemer: Dårlig veiledning, utilstrekkelige ressurser. Her tror jeg norske doktorgradsstudenter har mest å hente.
Alder ved disputas: Her kommer de mest prinsipielle diskusjonene, og spesielt "modningsargumentet". Jeg tror tanken om at man må bruke veldig lang tid på doktorgraden, eller å ha gjort masse før man begynner, tilhører en annen tid. Dagens doktorgrad er i større grad en forskerutdanning enn et livsverk. Det er bra. Jeg tror vi bør tenke at doktorgraden skal gi studentene evnene til å utføre de store ting, så må vi legge opp til et yrkesliv som gir dem mulighet til å utføre de store mesterstykker. Da er det greit at vi også får flinke humsam-studenter i gang med en doktorgrad litt tidligere, slik at vi noe tidligere får de inn i en yrkeskarriere der de bidrar med sine kunnskaper.

Og bare så det er sagt: Norske doktorgradsstudenter er ikke slappe. Sjelden er det riktigere å generalisere om en gruppe: Det jobbes hardt!

Ingen kommentarer: