torsdag 8. juli 2010

Ikke tilfeldig forskningspolitikk

Norsk forskning måles og evalueres ofte. Hvert år oppgir regjeringen den sist tilgjengelige statistikken for forskningsbevilgninger og resultater av forskningen i statsbudsjettet. Med jevne mellomrom legger regjeringen fram stortingsmeldinger om norsk forskning for stortinget med grundige analyser av forskningspolitikken. I tillegg analyseres norsk forskning både nasjonalt (spesielt forskningsinstituttet NIFU-Step) og internasjonalt (for eksempel OECD). Debatten om norsk forskningspolitikk bør ta utgangspunkt i disse dokumentene.

Det finnes ikke én sannhet om investeringer i forskning. Det samlede bildet for investeringer er likevel ganske entydig: Norge ligger svært høyt på offentlige bevilgninger til forskning per innbygger – nest høyest i OECD. Norge ligger lavt på private investeringer til forskning. Det har vært en kraftig vekst i bevilgningene til norsk forskning over mange år. De seneste årene har det også vært en gledelig vekst i næringslivets investeringer i forskning. Det som ofte skaper et unødvendig negativt bilde er sammenlikningen med de andre nordiske landene. Sammenlikningen er absolutt relevant, men det er viktig å være klar over at de nordiske landene (også Norge) er helt i verdenstoppen i forskningsbevilgninger. Det finnes ikke noe grunnlag for å karakterisere bevilgningene til norsk forskning som komisk.

Når det gjelder resultatene av forskning er det vanskeligere å danne seg et helhetlig bilde. Norske forskere har hatt kraftig vekst i antall artikler i internasjonale forskningstidsskrifter og – enda viktigere – kraftig økning i antall siteringer. Begge deler tyder på at norsk forskning hevder seg internasjonalt. Norske forskeres gjennomslag i EUs rammeprogram for forskning bekrefter dette bildet. På den andre siden viser omtrent alle internasjonale evalueringer av norsk forskning at det forskes i for mange for små miljøer i Norge.

Norske forskere lider av en alvorlig misoppfatning: De tror sjansene for økte bevilgninger til forskning øker dersom de tegner et mest mulig negativt bilde av tilstanden. Argumentene for å satse på forskning er meget sterke. I forskningsmeldingen pekte regjeringen på to overordnete argumenter: Forskningen må bidra til å møte de store samfunnsutfordringene (som klima, velferdsstatens utvikling og verdiskapingen) og forskningen må skape den nødvendige kunnskapsberedskapen for en usikker framtid. Den viktigste oppfølgingen av forskningsmeldingen har vært en kraftig opptrapping av klimaforskningen (en økning på 600 millioner på tre år) og en kraftig satsing på forskningsutstyr (en fast årlig bevilgning på 280 millioner har kommet på plass).

At forskere mener det skal bevilges mer til forskning burde ikke overraske noen. Men i stedet for krampaktige forsøk på stadig å finne en ny forsker som mener det bevilges for lite penger til forskning bør vi disktuere hvordan vi skal prioritere i framtida.

4 kommentarer:

Bjørn Haugstad sa...

Flere gode og relevante poenger her Kyrre, men dersom alt står så bra til med de offentlige investeringene, hvorfor velger regjeringen å svekke "énprosentmålet" tilsvarende SkatteFUNN? Og hvis det er så viktig å forholde seg til dokumentene fra OECD, hvorfor ser dere da bort fra instuksjonen i Frascati-manualen om at skatteincentiver skal holdes utenfor? Kan det være noe med regjeringens kontinuerlige praksis med å trekke ut de gunstigste deler av virkeligehten og presentere de som representative for helheten som ikke virker tillitsvekkende?

Kyrre Lekve sa...

Det handler vel først og fremst om å ta konsekvensene av at 70 prosent av Skattefunn-midlene går til bedrifter som ikke er i skatteposisjon. Da blir i realiteten dette en støtteordning. Men vi har forsøkt å være så åpne på dette som mulig.

Den viktigste endringen med forsknignsmeldinga er likevel at vi ikke skal bruke prosentmålene som styringsredskap i den daglige (årlige) forskningspolitikken.

Jeg mener heller ikke at "alt står så bra til", men jeg mener vi har mer å hente på å diskutere ut fra en noe mer nyansert og edruelig beskrivelse av situasjonen.

Bjørn Haugstad sa...

He-he, jeg trodde "så åpne som nødvendig" heller enn "så åpne som mulig" var det man jobbet etter.

Jeg tror omtrent like mye Skattefunn-midler gikk til bedrifter utenfor skatteposisjon i 2005, så noen endring i de underliggende realitetene tror jeg ikke man kan "skylde på". Dessuten virker det farlig nær et mønster når dere også lager et regnestykke for "fastlandsnorge" hvor BNP i nevneren er redusert, men ikke forskningsinnsatsen i tellern (det er jo ikke slik at virksomhetene i "ikke-fastlandsnorge" ikke forsker - eller tar jeg feil?

Uansett, siden det er sommer skal gi deg rett i at man i den jobben ofte føler at utakk er verdens lønn. God sommer!

Kyrre Lekve sa...

Vi har ikke laget noe eget regnestykke for fastlands-bnp som vi bruker i forskningsdebatten. Det har vært diskutert og debattert som en nyanse. Jeg er enig i at dersom man skal gjøre den øvelsen på alvor må man undersøke på teller og nevner.

Jeg har ingen grunn til å sutre over jobben jeg har (det vet du jo godt). At forsknings-Norge bør ta en mer positiv innfallsvinkel i forskningsdebatten begynte jeg å mene da jeg selv var (grunn)forsker på UiO, og mente det ikke noe mindre da jeg så det fra privat forskningsside i Abelia. Og jammen ser det sånn ut når man jobber innenfor regjeringen også.

God sommer til deg også.

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...