torsdag 13. januar 2011

Frihet i Vitenskapsåret

I dagens Aftenposten (13. januar - "Råd for forskningsåret") har min gamle kollega Dag Hessen - som ellers er en av våre fremste forskningspolitiske tenkere - sett seg fullstendig blind på ett virkemiddel i Norges forskningsråd: "FRIPRO". Dessuten har han noen grove feiltolkninger av hva regjeringen og ledelsen i Kunnskapsdepartementet faktisk mener om programforskning, ikke-tematisk forskning etc.

Han skriver at "[...]nesten all aktivitet kanaliseres gjennom programforskning og bare ca. syv prosent til "fri" forskning."

La meg forsøke på en oppklaring: Det Hessen sikter til er fordeling av forskningsmidler som tildeles utelukkende etter forskningskvalitet. Her er det mange forskjellige virkemidler:
  • Åpne konkurransearenaer i Norges forskningsråd (NFR). Dette er det såkalte "FRIPRO" virkemiddelet. Dette utgjør som Hessen skriver 7 prosent av NFRs totale forskningbevilginger. Å få midler i FRIPRO henger svært høyt, med avslagsrater på rundt 90 prosent. Etter mitt syn er det riktig at dette er det mest høythengende virkemiddelet i NFR. Vi mener likevel at balansen ikke er helt god per i dag. Derfor styrket vi dette virkemiddelet med 60 millioner i statsbudsjettet for 2011.
  • Sentre for Fremragende forskning (SFF): Det fins i dag 21 SFF'er som mottar betydelig grunnfinansiering i 5 + 5 år (avhengig av midtveisevaluering). Her bruker NFR betydelige midler. I tillegg er disse forskningsgruppene ekstremt konkurransedyktige både nasjonalt og internasjonalt og både innenfor tematiske og ikke-tematiske virkemidler. Jeg syns jeg har lest et sted at SFF'ene stikker av med 5 prosent av forskningsmidlene.
  • Yngre Fremragende Forskere (YFF) er et virkemiddel der unge, lovende forskere får driftsmidler til å bygge opp forskningsgrupper. Akkurat som for SFF'ene er dette særs konkurransedyktige forskere.
  • Universitetene og Høyskolene sine forskningsmidler: Ved De gamle breddeuniversitetene bruker de vitenskaplig ansatte halvparten av sin arbeidstid på forskning, mens andelen til forskning er noe lavere ved de nyeste universitene og høyskolene. Vi må anta, og kan forvente, at en betydelig del av denne forskningsinnsatsen må karakteriseres som ikke-tematisk. Det fins sannsynligvis ingen yrkesgruppe i landet som har større frihet til å forfølge egne ideer en disse forskerne. Et tilsvarende argument gjelder for universitetsansatte stipendiater og amanuensiser. Hvor mye dette utgjør i kroner og øre er sikkert nesten umulig å fastslå nøyaktig, men det er neppe tvil om at det utgjør en betydelig forskningsinnsats.
Jeg er ikke sikker på hvor mye midler som brukes. Men jeg er rimelig sikker på en konklusjon: Det har aldri vært drevet mer "fri" forskning i Norge enn i dag!

Glidende overgang
Det er ingen absolutt skille mellom "fri" og "ufri" forskning. En betydelig del av regjeringens, og dermed NFRs, forskningsmidler går gjennom såkalte "Store satsinger". Forskningsprogrammene innenfor Funksjonell Genomforskning (FUGE) og Klima (KLIMIT) er eksempler på slike satsinger. Innenfor slike store satsinger vil det variere sterkt hva som er styrt, og hva som er forskerinitiert og forskerstyrt. For eksempel ble 85 prosent av forskningen i FUGE karakterisert som "grunnforskning".

Vitenskapspolitikken
Det går an å snakke om tre "begrunnelser for forskning og vitenskap: Vitenskap skal besvare spørsmål fra vitenskapen selv ("Science for science" - Nysgjerrighetsdrevet forskning); vitenskap skal legge grunnlaget for framtidas verdiskaping ("Science for competitiveness" - vitenskap for verdiskaping); vitenskap skal svare på de store samfunnsutfordringene ("Science for society" - Vitenskap for samfunnutfordringene).


Den store utfordringen i vitenskapspolitikken blir å sørge for at forskningen og vitenskapens prinsipper anvendes for alle disse begrunnelsene. Det er et poeng at alle aktørene i forskningssystemet skal kunne møte disse begrunnelsene og sammen gi svarene vi trenger.

Og helt til slutt: Det heter "Vitenskapsåret 2011"!

8 kommentarer:

Pico sa...

80% av søknadene til FRIPRO bedømmes (av internasjonale komiteer) til støtteverdige. Kun 10% innvilges. Det gjør det lite attraktivt å være forsker i Norge.

Det er forøvrig rimelig freidig å påstå at programforskning er "nesten" fri forskning.

Politikere er generelt svært dårlige til å finne lovende forskningsfelter. Den overdrevne satsingen på politikerstyrt programforskning er en svøpe for Norge som forskningsnasjon.

Dag O. Hessen sa...

Jeg ble først nylig oppmerksom på Lekves lettelse på grunnforskningsplanet - med referanse til mitt Aftenposten-innlegg om grunnforskning. Med dagens (07.03) oppslag i Aftenposten på samme tema passer det imidlertid med en liten kommentar. Det er selvsagt ikke noen uenighet om at det bedrives mye og god grunnforskning innen programmene og at SFFene er en ypperlig virkemiddel for å fremme grunnforskning, og jeg skriver også dette i mitt innlegg. Poenget er imidlertid at det finnes alt for lite midler til det innovative, nyskapende og risikofylte. Dagens forskningsfinansiering forutsetter at man kjører fram det tunge artilleriet med et stort og dyrt forskningskonsortium, mens startmidler for den virkelig innovative med stor fallhøyde knapt finnes. Det ligger også i sakens natur at programmer nødvendigvis fokuserer på etablerte problemstillinger og derfor i sin natur vanskelig kan være fundamentalt innovative.
Problemene omkring dette er beskrevet i en rekke evalueringer, det er en virkelighetsbeskrivelse som deles av de aller fleste (alle?) forskere og forskningsledere, og det er ellers godt reflektert i dagens artikkel i Aftenposten. Det er derfor underlig at Lekve igjen går i skyttergraven med den defensive holdningen at det er vanskelig å skille anvendt forskning og grunnforskning. Selvsagt er det det, det eksisterer ikke noe knivskarps skille her, men det er heller ikke poenget. Jeg innbiller meg at Lekve og hans statsråd er klar over hovedproblemet, som ligger i dagens finansieringsstruktur og manglende grad av samordning. Dersom vi virkelig ønsker de NYE ideene trenger vi et spleiselag for grunnforskningen.

Kyrre Lekve sa...

Jeg er helt enig med Dag O. Hessen i at langsiktig, grunnleggende, nysgjerrighetsdrevet, forskerinitisert og forskningsdrevet forskning bør støttes. Det er ikke tilfeldig at regjeringen, etter initiativ fra et SV-styrt departement, for første gang på lenge, har økt bevilgningen til den åpne konkurransearenaen for fremragende forskning (formerly knows as "fri forskning" - all forskning skal være fri!).

Men jeg mener det er behov for å være mye mer kritisk til begrunnelsen. Jeg mener mange aktører i denne sektoren bruker argumenter litt ukritisk hvis de tror det tjener saken. Noen argumenter jeg mener vi skal være kritiske til:

- Er det sikkert at enkeltforskere er så mye mer "fundamentalt innovative". Forskning er inkrementelt. Etablerte forskningsmiljøer forsker videre på det de allerede gjør. Det hadde ikke vært forsket mye på kvinnesykdommer i dette landet uten politisk handlekraft...
- Hva skjer med de som ikke får støtte gjennom åpne konkurransearenaer? Jeg vil tippe svært mange av dem oppnår støtte for sine prosjekter andre steder fra. Nettopp fordi de er gode. Jeg vil tro dette varierer mellom fag.
- Hva er grunnbevilgningenes rolle? Når det argumenteres for at disse prosjektene er små, er det naturlig å spørre hvorfor gjøres dette ikke "innenfor arbeidstida"?

Det argumentet jeg liker minst handler om å implisitt lage et hierarki mellom forskjellige typer forskning. Min veileder sa bestandig at det fins to typer forskning: God og dårlig. Jeg tror ikke noe på at det bare er forskning støttet gjennom en åpen konkurransearena som er god.

For ordens skyld - Hessen står ikke for alle disse argumentene, men jeg har behov for å forklare hvorfor jeg bruker så mye krefter på å argumentere mot argumentene for noe jeg er tilhenger av....

Jon Iddeng, forhenværende universitetsansatt, sa...

Lekve skriver:

"Ved De gamle breddeuniversitetene bruker de vitenskaplig ansatte halvparten av sin arbeidstid på forskning, mens andelen til forskning er noe lavere ved de nyeste universitene og høyskolene. Vi må anta, og kan forvente, at en betydelig del av denne forskningsinnsatsen må karakteriseres som ikke-tematisk."

Dette er grunnleggende feil.

1. Ved alle universitetene finnes det blant de vitenskapelig ansatte en rekke ulike stillingskategorier med svært forskjellig forskningstid, men om vi trekker fra rekrutteringsstillinger og forskere - som stort sett er midlertidig ansatte på eksternt finansierte prosjekter - så står vi igjen med de ordinære vitenskapelig ansatte, som vel er Lekve siktemål. Her har professorene og førsteamanuensen normalt en fordeling på 45-45-10, mens førstelektorer og universitetslektorer har minimum 70% undervisning. Få, om noen, har selv i teorien halvparten av tiden sin til rådighet for forskning.

2. Alle undersøkelser av tidsbruk for vitenskapelig ansatte viser at dette ikke er reelt. I Forskerforbundets undersøkelse fra 2009 kommer det fram at ved de gamle universitetene så bruker denne gruppa vitenskepelig ansatte knapt en tredel av arbeidstida til FoU. Videre sier nesten 80% av alle respondentene at de ikke har tilstrekkelig tid til FoU innenfor normalarbeidsdagen. To av tre sier forøvrig at forholdene er blitt dårligere de siste fem årene - noe som for en stor del sammenfaller med den sittende regjeringen. KD har i svært liten grad interessert seg for denne type undersøkelser. Vi kommer til å få en ny rapport om under ett år - og jeg setter en pose god kaffe på at KD kommer til å overse den også.

3. Hva så med den lille tida man da tross alt har til rådighet for FoU - og som man ikke bruker på søknadsskriving og rapportering - er det slik at den for en stor grad brukes til egen, ikke-tematisk forskning? Noen HumSamere kan komme et godt stykke på vei med et bra bibliotek og en bærbar PC, men innenfor Med-Natfagene er det helt illusorisk å tenke at man kan drive seriøs forskning alene, uten midler. Saken er den at universiteter og høyskoler tilsynelatende knapt har råd til å tilstå sine vitenskapelige forskningstid og ressurser. Skal man drive god forskning er man dermed prisgitt midler utenfra og det er dermed tilgangene og innretningen på de midlene forsknings-Norge diskuterer så heftig.

Lekve og KD vet alt dette godt, så hvorfor framstille virkeligheten annerledes?

Kyrre Lekve sa...

Jon:

1. Du skriver (nesten) det samme som meg: At de vitenskaplig ansatte ved de gamle breddeuniversitetene bruker halvparten av tiden på forskning (og mindre ved høyskoler og nye universiteter). Jeg glemte å trekke fra administrasjonstiden. 45-45-10 er en mer presis beskrivelse.

2. Når Forskerforbundet spør sine medlemmer om de a) syns de har nok tid til forskning og b) om de syns forholdene har blitt bedre eller verre i den siste tiden, er det ikke så veldig oppsiktsvekkende hva slags svar dere fikk.

Når det angår posen med kaffe, så er jo den kommende tidsbruksundersøkelsen (høsten 2011), som du refererer til, bestilt og betalt av KD. Det kan jo hende vi ignorerer den, men den publiseres av Norges forskningsråd og vil være offentlig tilgjengelig.

3. Hvis vi antar at det fins en mengde tid tilgjengelig til forskning (enten den er for knapp eller ikke), så var mitt poeng at denne tiden kan brukes til ikke-tematisk forskning. Iddeng sier at de ikke har råd til å drive forskning. Hvorvidt dette stemmer, må jeg i så fall sjekke fra uavhengige kilder. Mitt inntrykk er at vitenskaplige ansatte i UH-sektoren gjøre det maksimale ut av denne tida, og at de selv i stor grad styrer innholdet i forskningen.

Jeg tipper tidsbruksundersøkelsen fra NFR (betalt av KD) vil bekrefte at det brukes mye tid på forske blant vitenskaplig ansatte ved universiteter og høyskoler. Kanskje skal jeg sette en pose god kaffe på at folk i Forskerfobundet fortsatt vil mene at det er umulig å drive forskning ved universiteter og høyskoler?

Jon Iddeng sa...

1. Hver femte ansatt i de kombinerte stillingene ved universitetene er altså i lektorgruppen og har ikke en slik fordeling (45-45-10). Dessuten er en slik fordeling under press, hvor rett til FoU-tid knyttes til søknad og publikasjonspoeng.

2. Jeg er jo antikkhistoriker og vet at allerede hos Hesiod i gresk arkaisk tid klagde man over at alt var bedre før, men dette er en grov nedvurdering av både Forskerforbundets medlemmer og den refererte undersøkelsen. Den viser forøvrig at de som oppgir reelt sett å ha tilnærmet "normert tid" til FoU (dvs. 40 % for 1.am/prof og 25-30% for lektorgruppen) er fornøyde og mener de har tilstrekkelig tid til FoU. Det er de som opplever at det har langt mindre tid som er negative. Og - verdt å merke seg for de som er opptatt av likestilling - kvinner opplever dette som påtagelig mer negativt enn menn. Dere kan selvsagt fortsette å avfeie dette som partsinnlegg og påfunn, men de løpende tilbakemeldingene også andre fagforeninger får fra sine lokallag og medlemmer er de samme (jf den ferske undersøkelsen fra Utdanningsforbundet av sine medlemmer i UH-sektoren). Det framstår som rart for en enfoldig sjel som meg at en rødgrønn regjering i så liten grad vil lytte til hva arbeidsstokken og deres tillitsvalgte har å si. Tallene fra Forskerforbundets undersøkelse sammenfaller imidlertid også godt med NIFUs forrige tidsbruksundersøkelse og resulatene fra den sammenlignende undersøkelsen om forskningsvilkår i et internasjonalt perspektiv (jf NIFU rapport 8/2010).

Og det er greit å vite at dere allerede nå åpner for å ignorere den nye tidsbruksundersøkelsen dere har bestilt. Det har jo ellers vært en del saker i det siste med en forvaltning som lytter til den forskningen som passer den, men ellers ignorerer eller beint ut førsøker å manipulere den som ikke passer den.

3. "Mitt inntrykk er at vitenskaplige ansatte i UH-sektoren gjøre det maksimale ut av denne tida, og at de selv i stor grad styrer innholdet i forskningen". Det er jeg hjertens enig i. Men mitt inntrykk og poeng er at de mange innovative og lysende ideer, som Hessen også refererer til, med dagens situasjon i de fleste tilfeller ikke lar seg gjennomføre uten eksterne midler. Fordi de medfører kostnader langt ut over det institusjonen tilbyr sine ansatte i driftsmidler eller prosjektstøtte. Det kan gjerne hende dette skyldes at institusjoenne ikke forvalter sine midler godt nok - men i såfall gjelder det alle, så da må det også sies å være et strukturelt problem. Institusjonene tilby i beste fall midler til å fremme et forskningsprosjekt, sjelden og aldri til å gjennomføre det. Det er både rett og rimelig at samfunnet setter føringer for og prioriterer forskningssatsinger, både når det kommer til omfang, fagområder og tema. Det Hessen, NFR og en relativt samlet forskningssektor argumenterer for er at den andelen som ikke har slike føringer er for liten. Og at dette særlig rammer ideer og prosjekter som er de mest djerve og innovative - men kanskje dermed også har størst sjanse for å floppe. Den økte andelen til Fripro nå var i så måte et lite steg i riktig retning - utålmodige sjeler vil dog se noen sjumilssteg.

"Kanskje skal jeg sette en pose god kaffe på at folk i Forskerfobundet fortsatt vil mene at det er umulig å drive forskning ved universiteter og høyskoler"
Det har jeg aldri hørt noen si, verken før eller nå, så jeg tror heller ikke at noen i Forskerforbundet vil komme til å si det. Tvert imot drives det svært mye god forskning ved landets universiteter og høyskoler, men en for stor andel av den utføres på fritida, av midlertidig ansatte. Jeg tror likevel at talspersoner for Forskerforbundet vil kunne komme til å si at forskningen ville blitt enda bedre om man betalte forskerne godt, sørget for at de hadde en trygg arbeidsplass og lot dem i større grad konsentrere seg om nettopp forskningen - istedetfor stadig å løpe etter nye finansieringskilder.

Kyrre Lekve sa...

1. Da ser det ut som vi er enige om virkelighetsbeskrivelsen.

2. Da Forskerforbundet la fram sin undersøkelse, ble statsråden og leder i Forskerforbundet fort enige om at dette var et utvalg som viste et delbilde og det ville være fornuftig å få til en heldekkende tidsbruksundersøkelse fra et uavhengig forskningsmiljø. Dette ga Forskerforbundet uttrykk for at de støttet.

Bemerkningene om at vi skulle overse resultatene var selvsagt ironi. Vi bruker ikke tre millioner på noe vi ikke skal bruke. Dessuten er det ikke en vane statsråden har.

Du bør også være klar over at statsråd Aasland har vært krystallklar på at forskning ikke skal styres, og at ingen skal kunne gripe inn i forskernes frihet. Det var en merkelig ting å mistenke politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet for...

3. Jeg siktet strengt tatt til deg. Du går svært langt i å si at det ikke går an å forske innenfor grunnbevilgningen. Den virkelighetsbeskrivelsen står jeg ikke inne for.

Når alt det er sagt, mener jeg det likevel er gode argumenter for å gjøre ting bedre. Vi har da også engasjert oss i f.eks. Å få ned bruk av midlertidige stillinger, i bedre tilgang på vitenskaplig utstyr (budsjettene for 2009 og 2010), for bedre grunnfinansiering (5 forskjellige budsjettanledninger i statsråd Aaslands tid) og mye mer.

Jon Iddeng sa...

Nesten som en chat med statssekretæren, dette. artig.

1. Ja, bortsett fra at dette altså er teorien og ikke virkeligheten...

2. En ny tidsbruksundersøkelse er fint det. Absolutt. Men Forskerforbundet har nå hele tiden - der jeg har sett og hørt det - proklamert at tallene og problemstillingen er godt nok kjent til å kunne ta affære nå. Noe av det første statsråden sa hun ville gjøre da hun tiltrådde var å sikre forskerne tid til FoU... Vi har vel ikke sett noen tydelige tiltak i så retning.

Også mine kommentarer om ignoreringen var ironi, hvilket beviser hvor vanskelig en slik genre kan være...

3. Ad forskning innenfor grunnbevilgningen. Hvor omfattende er den? Her bygger jeg mest på egne erfaringer fra HF og utsagn/antagelser fra andre fagområder, så det kan hende min virkelighetsforståelse trenger sårt til korreksjon. Av mine forhenværende kolleger på HF mener jeg det er rimelig å si at en ikke ubetydelig andel av dem driver sin forskning uten eksterne midler. De fleste er nok involvert i ett eller flere prosjekter med pengestøtte utenfra, men mange bruker også forskningstida til helt egne prosjekter og noen nyter godt av småforskmidler kanalisert gjennom fakuletet. Så basert på den erfaringen har du helt rett i at forskning gjennom grunnbevilgningen forekommer.

Men det jeg hører fra Med-Nat-miljøet er at man blir parkert som forsker om man ikke lykkes med å innhente eksterne midler til forskningen. Kan hende er dette basert på Campus legends. Men hva med dine forhenværende kolleger, på biologi og molykulær biovitenskap - vet vi hvor stor andelen av de vitenskapelig ansatte er der, som driver sin forskning i hovedsak basert på midler over universitetets grunnbevilgning?

Det kan man kanskje utrede...