mandag 2. mai 2011

Svarene Fagerbergutvalget ikke har funnet om ikke-tematisk forskning

I serien "Kyrre argumenterer mot argumenter for forslag han støtter", har vi i dag kommet fram til Fagerbergutvalget, som i dag la fram sin innstilling. Veldig skjematisk forslår utvalget to ting:
  1. De foreslår å innføre en "nevner" i de forskjellige målene vi har for resultater av forskningen. Dette er slett ikke lett å få til på en god måte, og det får sikkert utvalget høre. Men motargumenter av typen "ikke alt kan måles og telles" er banale. Selvsagt kan vi ikke det, men vi kan åpenbart måle bedre enn i dag. Jeg syns Fagerbergutvalget har kommet med et verdifullt bidrag som kan brukes til å videreutvikle våre måter å måle forskning på. Men det skal jeg ikke bruke mer blekk på nå.
  2. Utvalget foreslår (som de fleste andre utvalg i denne sektoren) å bruke masse penger på å løse problemene. Mangelen på originalitet er overraskende, men mangelen på vilje til å dykke ned i problemstillingene er betenkelig. Forslagene, slik de er utformet av Fagerbergutvalget, er dessverre ikke mer enn det en rekke aktører i forskningsdebatten utmerket klarer å koke sammen uten hjelp av et ekspertutvalg. Problemet er kanskje ikke hva Fagerbergutvalget sier, men de de ikke sier.

Et utvalg av Fagerbergutvalgets kaliber burde ha gått mye lenger i å finne svar på de viktige spørsmålene som handler om hvordan forskningssystemet fungerer. Hva forskerne ønsker seg og syns er strengt tatt bare et delargument i et systemperspektiv. Her følger noen eksempler på hva jeg skulle ønske Fagerbergutvalget hadde besvart om ikke-tematisk/nysgjerrighetsdrevet/forskningsbasert forskning:

Hva skjer med dem som ikke får penger fra "Fripro"?
Fagerbergutvalget foreslår en dramatisk økning av midler til Forskningsrådets åpne konkurransearena for fremragende forskning. De begrunner det med at andelen midler i Forskningsrådet har gått ned og at det er et effektivitetstap når mange gode forskere ikke får forsket på det de ønsker. For at dette argumentet skal være argumentasjonsmessig troverdig må følgende spørsmål besvares: Hva skjer med de (gode) forskningsprosjektene som ikke får støtte.

Dersom de fleste av disse prosjektene får støtte omtrent i samme form fra andre finansieringskilder har forskningssystemet strengt tatt ikke store problemer. Det er transaksjonskostnader knyttet til at forskerne må søke på nytt, men en søknadsprosess er i seg selv kvalitetsfremmende. Men dersom mange av disse forskerne forsvinner ut av forskningen, eller utfører forskning de ikke er motivert for og/eller ikke er egnet til, har systemet et problem.

Hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning trenger et forskningssystem?
Argumentet om at den åpne arenaen må styrkes fordi andelen har gått ned er meningsløst. (At utvalget går tilbake til å relatere forslagene sine til FoU-andelen av BNP er tilsvarende meningsløst. Forskjellen mellom FoU-andelen av norsk BNP i et globalt kriseår (2009) og et år med krig i midtøsten (2011) er ekstrem og reflekterer ikke den faktiske forskningsinnsatsen). I Fagerbergutvalget sin logikk stod det dermed bedre til med norsk forskning i 2001, for da utgjorde ikke-tematisk styrte prosjekter en større andel av et dramatisk mindre forskningsbudsjett. I think not.

Da burde utvalget anstrengt seg litt mer for å fine ut hvor mye nysgjerrighetsdrevet forskning et forskningssystem trenger. Jeg tror også at vi har for lite i dag, men et ekspertutvalg bør gi oss noe mer håndfaste svar: Bør en viss andel av forskningen være av denne typen? Bør det være en viss andel av de aktive forskerne? Kan det tenkes at gruppen som virkelig tilfører forskningssystemet noe unikt er begrenset, slik at det bare er en gitt mengde forskere som bør drive med dette, mens for systemet er det bedre om flere engasjerer seg i anvendt forskning eller tematisk styrt forskning?

For ikke å snakke om det jeg mener er det viktigste spørsmål omkring nysgjerrighetsdrevet forskning: Hvordan innretter vi også de tematisk styrke programmene slik at de er så tematisk vide at de fanger opp mange nok problemstillinger, og hvordan innretter vi programmene slik at vi fanger opp det uventede og gir forskerne mulighet til å forfølge ideer som dukker opp.

Hva er alternativbruken av 600 av de beste forskerne?
Dersom Fagerbergutvalget får det som de ønsker, vil 600 flere av de beste forskerne (som ikke er i et senter for fremragende forskning allerede) få forske på det de vil, og ikke det de driver med når de ikke får gjennomslag i "Fripro" (noe vi altså ikke helt vet hva er, se over).

Hvilke konsekvenser har det for forskningssystemet? Vil det tappe forskere fra viktige forskningssatsinger for å møte morgendagens utfordringer, som klima og helse? Vil det trekke de beste forskerne ut av undervisningen, slik NSO frykter?


Dette er blant de tingene det skulle vært nyttig å vite mer om. Men mest av alt er jeg uenig i den underliggende ideen om at det fins to typer forskning - den høyverdige, fri forskningen og alt det andre. Jeg har sett så mange eksempler på hvordan de store programmene nettopp får fram glitrende, grunnleggende forskning. Programmene for Funksjonell Genomforskning, for det internasjonale polaråret eller for klima er gode slike eksempler.

Egentlig har statsråd Aasland besvart dette spørsmålet like bra og langt mer prinsippielt for lenge siden, på et seminar i Litteraturhuset arrangert av Forskerforbundet 19. august.

En annen dag skal jeg polemisere mot argumentene for forslagene om å øke antall phd-stillinger og for økt RBO også.

4 kommentarer:

Ronny K sa...

En kort kommentar til det du ikke ville bruke mer tid på dvs. punkt 1.

Selvsagt er det banalt at ikke alt kan måles og telles. Selvsagt er det banalt at alt kan måles og telles bedre (og mindre bra for den del). Spørsmålet er om det er uinteressant:
a) Hvor mye ressurser man bruker på byråkrati rundt målstyringssystemer
b) At tellekanter fører til overdrevent fokus på nettopp tellekantene og kan gå ut over det de er ment å telle
c) At folk tilpasser seg et instrumentelt menneskesyn med mistillit
d)At forskning på motivasjon viser at økonomiske incentiver er kontraproduktive iht. å få folk til å yte i yrker som krever hjerneaktivitet

Jeg mener alle disse argumentene er helt sentrale i diskusjonen om tellekanter i akademia, go peker mot at vi har valgt feil vei å gå.

Kyrre Lekve sa...

Ronny;

Enig med deg i at de spørsmålene du stiller er relevante, sammen med flere. Jeg mener du peker på det som kan være problematiske sider ved insentivsystemer. Men insentivsystemene har også positive sider. Når man skal vurdere er det nettopp de positive opp mot de negative sidene man må vurdere.

Vincent Eijsink (UMB) sa...

Det er etter min mening soleklart at de frie programmene i Norge har alt for lavt budsjett i forhold til tematiske programmer. Mange gode ideer blir liggende, også ”tematiske” og ”næringsrettede”, fordi det ikke finnes finansieringsmuligheter. Jeg tror at svaret på spørsmålet om hva som skjer med de gode prosjektene som ikke får FRIPRO penger er at de fleste aldri blir noe av. Jeg er overbevist over at samfunnet ville få mer ut av sine forskningskroner hvis man ga mer spillerom til sine beste forskere (kombinert med klare leveransekrav selvfølgelig).

Problemet er at de tematiske programmene gjør ting på feil måte. Slik de styres i dag er de nærmest som en støtteordning for eksisterende norsk industri å regne (med noen heldige unntak, for eksempel FUGE programmet). Programstyrer styrer med hard hånd, gjennom ekstremt detaljstyrte utlysninger. Noen ganger er det så pass styrt at man virkelig lurer på hva som ligger bak. (Nb. Det kan selvfølgelig hende at situasjonen er bedre i noen av de programmene jeg ikke kjenner godt).

I tillegg bindes de fleste midlene i tematiske programmer til prosjekter hvor aktiv deltagelse fra industri er et krav. Disse industriene skal være NORSKE og de skal EKSISTERE fra før. Dette blir det ikke nødvendigvis innovativ forskning av. Gode ideer blir liggende fordi norsk industri ikke finnes ennå, norsk industri ikke vil bidra, eller fordi forskerne ikke vil selge ideene sine til en billig penge.

Hvis våre politikere virkelig vil ha så mye tematisk forskning, kan vi da i det minste gjøre noen grep slik at det oppstår mer rom for ”fri” forskning innenfor temaene? Da mener jeg fri forskning innenfor de temaene som våre politikere setter. Og, enda viktigere, vi trenger mer forskning som er næringsavhengig. Hvorfor kan ikke næringsrettede prosjekter være næringsuavhengig? Hvordan skal nye ideer utvikles? Hvis man ikke stoler på forskernes gode intensjoner og lovnader kan man bruke f eks Innovasjon Norge til å vurdere og følge opp prosjekter som ”påstås” å være næringsrettet.

Jeg er enig i at det ikke finnes noe prinsipiell forskjell mellom den ”høyverdige frie og nysjerrighetsdrevne forskningen” og alt det andre. Men, Norge bør bli flinkere på ”alt det andre”, jfr ovenfor. For å bli god, innovativ og kompetitiv må forskningen være god, må gode ideer kunne blomstre og må gode forskere kunne operere helt i fronten av sine felt. Risiko må stimuleres, også, og kanskje spesielt, i de mer næringsrettede og tematiske programmene. Dette skjer det for lite av i dag innenfor de områdene som jeg kjenner. Vi trenger mer forskerstyrt forskning i de tematiske programmene.

Det at et rikt land som Norge bør forske på mer enn det som må til for å løse sine egne utfordringer tør jeg knapt å nevne, men jeg mener nå det.

Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om hva som er en riktige størrelse på norske offentlige forskningsbevilgninger. Men jeg har noen grep for å gjøre ting bedre:
1. De frie programmene bør dobles i volum på bekostning av de tematiske.
2. I alle tematiske programmer skal 50 % av midlene utlyses ”halv-fritt”, dvs innenfor temaet, men næringsuavhengig og uten detaljstyring fra programmstyret.
3. Programmstyrene i de tematiske programmene bør domineres av forskere.
4. Håndtering av grenseoppganger må avklares. Barrierer for tverrtematisk forskning bør fjernes.
5. Tildeling av prosjekter bør i større grad baseres på dokumentert potensiale eller leveringsevne. Å ikke levere det man lover må få konsekvenser. Prosjekter skal evalueres i etterkant.

Og litt til, litt mer fjernt fra Fagerberg:
6. Det skal ikke være noe som helst form for distriktspolitikk i forskningssystemet.
7. Ikke følg EU i alt. ERC & Marie Curie er bra. Men jeg kjenner få som mener at store europeiske forskningsprosjekter er en bra måte å bruke penger på. Alle spiller spillet, men dette er da virkelig svært ineffektiv.
8. Det må ryddes opp i den noe kunstige skillen mellom forskningsfinansiering via helseforetakene og forskningsfinansiering via Forskningsrådet.

Kyrre Lekve sa...

Jeg har ikke noe problem med å følge det logiske argumentet ditt. Samtidig tror jeg det er store variasjoner når det gjelder hvor stramt forskjellige tematiske programmer er styrt og innrettet. Du trekker selv fram FUGE. Jeg har også inntrykk av at IPY og FME'ene innen klimaforskningen er eksempler på hvordan tematisk motivasjon gir stort spillerom for forskere.

Problemet er at selv om jeg forstår (og stort sett er enig i) resonnementet ditt, ønsker jeg meg mer informasjon for å fatte slike beslutninger. Selv om du er overbevist om at forskningsprosjekter som får avslag ikke blir realisert, er det nettopp denne typen informasjon vi trenger for å kunne fatte beslutninger for innrettingen av forskningssystemet.