Lettvinthetens allianse?

Det som er surt med å være i posisjon er at man alltid må sjekke tall. Det kravet ligger ikke på opposisjonen eller aktørene i forskningslandskapet. Og når vi får kvalitetssikret tallene, og det viser seg å ikke holde mål, er de for lengst i gang med å hoste fram neste (tvilsomme) tall. To eksempler:

• "100 årsverk brukes til bortkastede forskningssøknader". Universitetet i Oslo har regnet "på baksiden av en konvolutt" og funnet ut dette. Og før noen får sagt "Marie Antoinette" stiller opposisjonen på Stortinget spørsmål i Stortinget om ikke dette er sløsing med penger. Men bør det ikke stilles noen spørsmål: Er det riktig at det brukes 3-4 uker å lage en søknad? Er 100 årsverk mye - med tanke på at det jobber mange tusen vitenskaplig ansatte ved breddeuniversitetene? Er arbeidet som legges ned i en søknad alltid bortkastet dersom søknaden ikke støttes?
• "Underfinansiering av stipendiatstillinger begrenser handlingsrommet". Universitetet i Oslo har også regnet ut hvor mye de mener handlingsrommet begrenses fordi rekrutteringsstillingene ikke er finansiert like mye som de koster. Da er det ganske overraksende å lese "Sektoranalysen" for universiteter og høyskoler. Der kan man lese at Universitetet i Oslo slett ikke ansetter stipendiater og postdoc'er de har fått penger til. UiO har faktisk over 100 færre rekrutteringsstillinger enn de har fått midler fra KD til. Hva betyr det - har de skaffet seg handlingsfrihet på egen hånd? Det burde vel også komme fram i det offentlige ordskiftet.

Nå som tallene er på bordet, regner jeg med at "lettvinthetens allianse"er på full fart videre til neste regnestykke. Neste gang skal jeg sjekke tallene i løpet av en halv time.