Hvordan fornye SV?

Alle i partiet uttaler et ønske om å fornye SV. Faren er at vi forveksler fornyelse med nostalgi og konservatisme. Kunnskap, kompetanse og utdanning er svarene på SVs fornyelsesprosjekt.

Ambisjonen om å fornye SV får veldig fort utslag i at folk mener SV har mistet kontakt med fagbevegelsen, med miljøbevegelsen eller med fredsbevegelsen. Jeg tror problemet stikker dypere, og jeg tror vi må bruke gamle Marx for å forstå og for å fornye oss. SVs største problem er at vi ikke har en moderne klasseanalyse som fanger opp hvordan samfunnet har, og kommer til, å forandre seg.

Arbeidslinja fordrer utdanningslinja
“Arbeid” er nøkkelbegrepet i hele venstresidas historie. Å ha arbeid, å ha kontroll eller innflytelse på produksjonsmidlene, å ikke bli fremmedgjort, å skaffe kvinner egen inntekt. Alt dette har vært både venstresidas basis og venstresidas politiske prosjekt. Det som har forandret seg ganske dramatisk er hvordan utdanning og kompetanse har fått en kraftig forsterket rolle å påvirke hvordan “arbeid” fordeles og innrettes. Der ligger nøkkelen til SVs klasseanalyse.

Å skaffe folk mer formell kompetanse gjennomsyrer allerede det norske arbeidsmarkedet, og denne trenden vil bare bli tydeligere. Mange av venstresidens gamle (Ottar Brox) og nye (Thomas Hylland Eriksen) kjemper har fundamentalt misforstått denne trenden, og gjort dette til en infantil “alle trenger ikke doktorgrad”-debatt. Det gjør at vi fullstendig overser poenget.

Utdanning som venstresidas prosjekt
Å skaffe folk kompetanse betyr at vi ønsker å utstyre mennesker med de verktøyene de trenger for å utnytte sitt eget potensiale, til å mestre sin egen arbeidssituasjon, og til å bidra i samfunnet. Dette var en nøkkeltankegang for arbeiderbevegelsen for hundre år siden, og den bør bli det igjen. Fra et sånt utgangspunkt kan vi utlede en rekke analyser og politiske konsekvenser som til sammen bør danne grunnlaget for SVs fornyelse:

·        Klasseanalysen – utdanningsgruppene: De gruppene et fornyet SV bør representere har egentlig allerede sin kjerne i utdanningsgruppene, både de med lang universitetsutdanning og kortere profesjonsutdanning. SV bør ta seg tid til å analysere hva disse gruppene ønsker og trenger og lage en politikk for det.  

·        Alliansene – hele fagbevegelsen: “Å ha kontakt med fagbevegelsen” i SV-kretser handler om LO. Det er LO som gjelder, og det er LO vi hopper for. Det er ikke i tråd med det samfunnet vi ser rundt oss. SV må utvikle en bred alliansetenking, der LO er en av flere fagorganisasjoner vi orienterer oss mot. Både Akademikerne/Tekna og Unio/forskerforundet er eksempler på fagorganisasjoner som bringer til torgs interesser SV bør være opptatt av. Når det er uenighet mellom de forskjellige arbeidstakerorganisasjonene bør vi oftere høre på argumentene og sjeldnere koble inn autopiloten som sier at LO har rett.

·        Innhold – utvide tilgang: Med utdanning, kunnskap og kompetanse som utgangspunkt vil det politiske kjerneprosjektet handle om å utvide tilgangen og innflytelsen på utdanning. Det betyr økt tilgang – at flere fullfører videregående skole, at flere får fagutdanning, at flere får høyere utdanning og flere får videre- og etterutdanning. Det betyr også tidlig innsats og en annerledes ungdomsskole. Det betyr demokratisering av kunnskap – at flere får innflytelse på hvordan utdanningen brukes til å løse problemer, skape verdier eller utvikle samfunn og individ.

Intellektuell sprekhet
I en kommentar til Frank Rossaviks bok om SV, kommenterte Paul Chaffey at SV har blitt intellektuelt late. Den selvransakelses- og fornyingsprosessen vi nå trenger å gå gjennom er nødt til å bevise at han tok feil. Hvis ikke feiler SV.