De
første setningene i kapittelet lyder: ” For å bedre kompetanse og kvalitet
i barnevernet må vi åpent diskutere hva slags profesjonalitet barnevernet trenger.
Barnevernet skal løse komplekse oppgaver, og dette krever ulik kompetanse. Til
dette trengs en yrkesutdanning som ruster studenter og ansatte til å bli trygge
og tydelige i hvordan forene oppgavene med å gi respektfull hjelp og å være
tvangsmyndighet.” Dette er et godt
utgangspunkt. Panelet identifiserer deretter en del viktige kompetanser for
ansatte i barnevernet.
Tverrfaglighet
Om
dette skriver panelet: ” Selv
om barnevernpedagoger og sosionomer er de sentrale profesjonene i barnevernet,
understreker kompleksiteten i barnevernets oppgaver, behovet for bred og
flerfaglig kompetanse i et barnevernfelt som omfatter langt mer enn det som
foregår i de kommunale barneverntjenestene, i barneverninstitusjoner og i det
statlige byråkratiet. De som skal arbeide i barnevernet må ha både generell
kunnskap som de deler med flere andre profesjonsutøvere og en spesialisert kunnskap
rettet inn mot det forvaltningsmessige og miljøterapeutiske arbeidet i
barnevernet (sml. NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet).” Panelet
foreslår til og med at nyansatte i barnevernet skal få tilbud om
introduksjonsprogram, uavhengig av utdanningsbakgrunn.
Utvidelse
av utdanninger
Det
som er vanskeligere å forstå er hvorfor panelet vil utvide utdanningene (både
barnevernpedagog og sosionom) til fem år. Dette begrunnes med at studentene må
ha nok studietid til å kunne løse oppgaver i en mangfoldig og komplekst
barnevern. Dette virker umiddelbart litt motstridende i forhold til panelets
syn på tverrfaglighet. Jeg mener en treårig utdanning vil være tilstrekkelig
for å løse mange av oppgavene i barnevernet og i resten av sosialfeltet (som
sosionomene også er). Det vil være mange som ikke har evner eller motivasjon
til å ta en femårig utdanning. Da begrenser vi rekrutteringsgrunnlaget.
Spesialisering
på masternivå
At
det er behov for spesialisering innenfor barnevernet (og hele sosialfeltet) er
det ingen tvil om. Etter mitt syn bør slik spesialisering bygges som master på
toppen av faglig brede bachelorutdanning. Jeg tror også det er viktig å gi folk
tilbud om master ut fra arbeidet de er i, mer enn hvilken grunnutdanning de har
(gitt at den er sosial- eller helsefaglig). Da vil også lærestedene stå friere
til å gi differensierte spesialiseringer, enten det gjelder komplekse
barnefaglige spørsmål, nye sosialfaglige problemstillinger som demens og rus,
eller for å inneha ledelsesroller i barnevernet. 
3 kommentarer:
Profesjons forskjeller og barnefokus.
Kyrre ønsker en faktabasert debatt om fremtidens utdanninger til velferdsstaten. Hans utfordring er om vi skal ha geralist utdanninger i bunn og senere spesialiseringer (lege og sykepleiere)eller mer spissede eller målgruppe orienterte utdanninger på batcher nivå(BSV).
Jeg må innrømme at det er to av premissene i den debatten jeg er uenig i. I motsetning til sykepleier og medisin har barnevernspedagoger (og vernepleiere) og sosionomer to ulike beslektede metodefag sosialpedagogikk og sosialt arbeid. De har samme anliggende – å inkludere marginaliserte grupper, men ulike innretning. Sosialt arbeid støtter seg på samfunnsfaglig forståelse av inkluderings og ekskluderings prosesser, og metoder knyttet til dette (arbeidslinja, empowerment, fattigdoms bekjempelse). Sosialpedagogikken støtter seg i større grad på pedagogikken; kunnskapen om hvordan lære barn, unge eller utviklingshemmede de ferdighetene de trenger for å bli inkludert og rommet i samfunnet (miljøterapi, ART, ambulant jobbing, ADL ferdigheter mv). Så forslaget om å lage en felles sosialarbeider utdanning blir å slå sammen to fag – ikke et fag med en senere spesialisering eller målgruppe tekning. Sånn sett henger forslaget om generell miljøterapeut utdanning mer på greip – men er ikke støtte av noe utover departementets arbeidsgruppe.
En viktig grunn til det er både vernepleiere og barnevernspedagoger vil oppleve den yrkesrollen som svært trang. Barndom er ikke en velferdsreform eller målgruppe. Barn har sine unike behov på mange ulike arenaer og situasjoner. De trenger beskyttelse, hjelp til å forstå verden, og til å få fram sine tanker meninger og følelser. Det avgjørende er å beholde en utdanning med et klart barneperspektiv – som klarer, tør og orker å se verden ut fra barnas perspektiv. Det er nødvendig å ha den kompetansen både på grunnutdannings, master og dr grads nivå i barnevernet. Men det er like viktig i BUP- feltet, skolen, barnehagene, fritidsklubbene og alle steder hvor særlig utsatt barn og unge er. For svare på Toras utfordring. I medisin og sykepleier blir barn og unge lett en målgruppe med noe spesielle behov. For lærere og førskolelærere blir skolen og barnehage arenaen og kunnskapsinnlæring lett dominerende perspektiver. Vi treger derfor en utdanning som har utgangspunkt i barneperspektivet noe barnevernspedagogene har.
Jeg jobber med videreutdanning av min profesjon og 7 andre barne og unges psykiske helse. Der er det tydelig at mye av kunnskapstilegnelsen skjer med profesjonens briller – leger ser etter somatikk, sosionomer etter fattigdom, barnevernspedagoger omsorgssvikt og psykologer kognitive vansker. Derfor er det om vi ønsker at noe skal se barn viktig at de starter i det sporet fra bunnen av. Hvis ikke vil barna nok en gang bli en målgruppe. Trygghet på egne perspektiv og ansvar ser også ut til å hjelpe for å jobbe bra tverrfaglig, og kunne ta inn andre syn og perspektiver. Derfor bør vi sikre trygghet i egnet fag, perspektiver og stå sted i bunnen, og utvide perspektivene senere. Vi trenger fortsatt både en barnevernspedagog og vernepleier utdanning i Norge.
Olav Sanness Vika
Studieleder for barnevernspedagogene i spesialistutdanningen
R-BUP øst og sør
Det er flott at politikere deler sine synspunkter og vurderinger, og samtidig åpner for tilbakemeldinger. Som representant for barnevernpanelet som her kommenteres vil jeg dele noen synspunkter med utgangspunkt i kompetansebehovet i barnevernet og utdanningen av barnevernpedagoger.
Statssekretæren Kyrre Lekve fastslår at han ønsker brede faglige bachelorutdanninger. Det innebærer et forslag om å legge ned utdanningene av barnevernpedagoger og vernepleiere. Disse utdanningene har til felles at de retter seg mot å løse særlige oppgaver i velferdstjenestene og at de er svært etterspurte på arbeidsmarkedet.
Det er oppsiktsvekkende når kunnskapsdepartementet tar til orde for et så radikalt forslag som å legge ned utdanningen av barnevernpedagoger i sluttspurten av arbeidet med en stortingsmelding. Regjeringen har frem til nå tatt til orde for behovet for mer – og ikke mindre spesialisert kompetanse i barnevernet. Det er også oppsiktsvekkende fordi Statsråd Tora Aasland i ett innlegg 22. november 2010 uttalte at ingen av profesjonene skulle bekymre seg for at utdanningene ville bli nedlagt.
I april 2009 la Befringutvalget frem NOU 2009:8 som har høstet sjeldent bred støtte og slo fast at utdanningen av barnevernpedagoger gir viktig kompetanse til barnevernet, men presiserte behov for mer spesialisert kompetanse rettet mot oppgaver i barnevernet og et minimumskrav om 14 barnevernfaglige emner.
Siden den gang har både Statsminister Jens Stoltenberg og politisk ledelse i Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet jevnlig fortalt Stortinget at anbefalingene følges opp i samarbeid med Kunnskapsdepartementet. Med disse signalene har regjeringen skapt klare forventninger om at regjeringen vil iverksette kompetansetiltak som svarer til innretningen i NOU 2009:8.
Det er ikke lett for utenforstående å forstå hvor et så radikalt forslag som å legge ned utdanningen av barnevernpedagoger kommer fra. Når bakteppet mangler og står i motstrid til regjeringens uttalelser og den kunnskapen regjeringen selv har innhentet, blir det vanskelig å realitetsvurdere konsekvensene av nedleggelse. Når det gis ulike og motstridende signaler fra myndighetene skaper det uro og fremmer ikke de viktige innholdsmessige fagdebattene.
Det er mange som har meldt bekymring for at Kunnskapsdepartementet vil overraske med et radikalt vedtak om nedleggelse av den mest benyttede utdanningen i barnevernet (barnevernpedagoger) Et opprop er lansert og over 800 fagfolk har signert bare de to første dagene. Departementet har så langt stilt seg spørrende til frykten for nedleggelser, frem til Kyrre Lekve i sin blogg i dag bekreftet bekymringens grunnlag.
Jeg håper det raskt vil komme utvetydige bekreftelser på at barnevernet er regjeringens satsningsområde og at utdanningen av barnevernpedagoger står som et av de synlige bevisene på det.
Kjetil A. Ostling
Barnevernpanelet Desember 2010 – September 2011.
Er det galt med ambisjoner på vegne av utsatte barns og unge?
Bloggformatet har begrensede plass på hvert innlegg, og jeg vil derfor supplere med noen kommentarer.
Det er flott at Statssetekreter Kyrre Lekve fremhever at barnevernpanelet har utarbeidet glimrende utdanningspolitiske analyser. Det må være berikende for Kunnskapsdepartementet at panelet har viet kompetansekapittelet så stor oppmerksomhet. Panelet bygget sine forslag både på analyse, forskning og kunnskapssamlinger om behovet for kompetanse i barnevernet og fremmet hele 19 konkrete forslag til tiltak. Det kan derfor oppfattes som lettvint når den eneste tilbakemeldingen som gis fra departementet er kritikk til ett av de 19 forslagene.
Barnevernpanelet fremmet forslag om at utdanningene til barnevernet bør utvides til 5 – årige løp innen år 2025. Det er det samme utdanningsnivået som for lengst er på plass på Island, i Finland og Croatia. Med våre 3-årige bachelorutdanninger har vi Nordens korteste velferdsutdanninger. Barnevernpanelets forslag knyttes til erkjennelsen av et stadig høyere faglige krav til barnevernet. Det er behov for at ansatte kritisk vurderer ny forskning og nye metoder. Oppgavene i barnevernet utvides stadig, de blir mer komplekse og myndighetene forventer at barnevernet skal være kunnskapsbasert. I dette lyset har panelet sett behovet høyere kompetanseambisjoner også i arbeidet med de mest utsatte barna.
Allerede for over 10 år siden slo stortinget fast i St.m 40 at arbeid i barnevernet er så komplekst at arbeidet krever treårig utdanning supplert med to år videreutdanning. Siden den gang har den samme konklusjonen kommet på løpende bånd fra alle hold og sist i NOU 2009:8 som sier det er behov for et fjerde år i veiledet turnus.
Statssekretæren fremstår skråsikker når han hevder at en treårig utdanning vil være tilstrekkelig for å løse mange av oppgavene i barnevernet. Både ansatte i barnevernet og den systematiserte kunnskapen om kompetansebehovet konkluderer uansett med behov for lengre utdanningsløp. Lekve har nok rett i at mange av barnevernets oppgaver kan løses med en treårig utdanning. Men barnevernets utfordring er at de ikke bare skal løse mange av sine oppgaver, men alle sine oppgaver.
Kyrre Lekve bruker som argument at enkelte ikke vil være morivert til å ta ett 5 – årig utdanningsløp for å arbeide i barnevernet. Jeg mener utgangspunktet for utdanningspolitikken for barnvernet først og fremst må knyttes til kompetansebehov og ikke hvilken motivasjon studenter vil ha i år 2025. Allerede i dag har ca 70 % av fagansatte i barnevernet flere år med etter – og videreutdanningsløp, og stadig flere tar master og ph. d. Jeg blir undrende til hvorfor departementet ikke har samme bekymring for lærerstudentene som allerede har en fireårig utdanning, og som har fått 800 studieplasser på masternivå.
I bloggen settes det opp som motsetningsfullt at barnevernpanelet erkjenner behovet for tverrfaglighet, og samtidig mer spesialiserte og lengre utdanninger av barnevernpedagoger og sosionomer. Barnevernet er i dag tverrfaglig. Flest stillinger er dekket av barnevernpedagoger både i barneverntjenesten i kommunene og i institusjoner og andre tiltak. Sosionomer er også tungt representert i ulike deler av barnevernet, men også psykologer, jurister, vernepleiere, førskolelærere og barne- og ungdomsarbeidere fyller stillinger i dagens barnevern. Dette er alle ulike utdanninger og mange av utdanningene har ulike utdanningsløp. Dersom utdanningene av barnevernpedagoger og sosionomer i 2025 skulle bli forlenget til 5- årig løp, vil ikke det bryte med de ulike utdanningsnivåene som allerede preger stillingsstrukturen i barnevernet.
Barnevernet trenger at noen våger å ha ambisjoner på vegne av utsatte barn og unge. Barnevernpanelet har konsentrert seg mer om muligheter enn begrensninger. Jeg håper Lekve vil være med på en løsningsfokusert dialog om hvordan vi kan innfri flest mulig av panelets forslag.
Kjetil A. Ostling
Barnevernpanelet Desember 2010 – September 2011.
Legg inn en kommentar