Grunnforskningsrabalder i Vitenskapsakademiet

Den forskningspolitiske debatten går stort sett pent og pyntelig for seg. På Vitenskapsakademiet 11. september ble vi plutselig vitne til en debatt med høy temperatur: Forskningsrådets leder, Arvid Hallén, mente representantene fra universitetene gikk inn i debatten med troserklæringer i stedet for empiri, og Departementsråden i Miljøverndepartementet, Tom Rådahl, mente ingen endringer ville skje om forskere selv skulle gjøre det. Nærmere et drama kommer vi neppe i debatten om forskningspolitikk. Det paradoksale var at temperaturen oppsto om noe alle er enige om.

Alle er enige
De som satte sinnene i kok var Preses ved Det Norske Videnskaps-Akademi, Nils Chr. Stenseth, og dekan ved Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen. De ønsket seg en styrking av midlene til grunnleggende forskning ved universitetene. Dette er et ønske jeg vil tro alle i salen denne tirsdagskvelden er enig med dem i. Riktignok er det en viss debatt om nøyaktig hvordan man skal forstå begrepet grunnleggende forskning, og mange vil mene at en slik økning ikke skal rettes inn mot universitetene spesifikt (selv om det aller meste vil gå til universitetessystemet uansett). Men grunnleggende sett er ønsket fra Stenseth og Olsen ukontroversielt. Hvorfor klarte de da å provosere så voldsomt?

* For enkelhets skyld forenkler jeg begrepene i det følgende. Jeg bruker "grunnforskning", selv om jeg har mange meninger om viktige modifiseringer.

Hadde Nansen fått støtte?
Et yndlingsresonement fra de som argumenterer hardest for mer grunnforskning er å vise til avgjørende vitenskaplige oppdagelser som ble gjort av forskere som overhodet ikke hadde noen anvendelser i tankene. Et yndlingseksempel er oppdagelsen av røntgenstrålene av - nettopp - Willhelm Röntgen (eksemplet ble til overmål brukt av både Stenseth og Olsen): en oppdagelse gjort av en grunnforsker som har fått enorm praktisk betydning. Tilsvarende kan man trekke fram oppdagelsen av penicillin, gjort av Alexander Fleming. Standpunktet om at grunnforskning fremskaffer resultater av stor anvendt nytte vil jeg også karakterisere som ukontroversielt. Det er i neste del av resonementet kontroversene oppstår. Det blir hevdet at forskere som Röntgen (og Fleming) ikke ville fått støtte fra Norges forskningsråd. Også Nansen ble trukket fram som en forsker som neppe hadde fått støtte fra NFR. Her begynner det å bli følsomt. Hvorfor det?

1. Både Röntgen og Fleming arbeidet i en organisasjon hvor det er meningen at man skal drive med grunnforskning - nemlig ved et universitet. Det er logisk å mene at systemet er ment å virke slik at universitetsprofessorer skal bruke deler av arbeidstiden sin på grunnforskning. Debatten om det er nok tid til å forske ved norske universiteter, er en legitim debatt. Men en litt annen.
2. Hvorvidt Röntgen hadde fått støtte er det svært vanskelig å fastslå i dag, tatt i betraktning at han døde 70 år før Norges forskningsråd ble dannet. Men resonementet har noen implikasjoner det går an å undersøke empirisk:

• Hvis vi antar at Norges forskningsråd ikke støtter geniale forskere med banebrytende ideer, så må vi anta at det fins en gruppe mennesker ute i samfunnet uten støtte.
• Videre mener jeg det er rimelig å anta at noen av disse ikke vil la seg stoppe av et nei fra NFR. Noen av dem vil klare å hente finansiering fra noen andre - Friends, Fools and Families, eller en rik onkel i Amerika.
• Det vil dermed ha oppstått noen forskningsresultater "utenfor systemet".

Jeg tror det fins noen eksempler som skissert ovenfor. Rett og slett fordi ingen systemer er perfekte. Jeg tror riktignok ikke det er mange - jeg tror de aller fleste med gode ideer får støtte til sin forskning. Disse eksemplene må vi få på bordet! De bør så analyseres, og læres av.

Og seriøst: Er det noen som tror at Nansen ikke hadde klart å få støtte fra NFR? Han må vel ha vært sin tids dyktigste PR-mann. Vi vet om få vitenskapsmenn som til de grader klarte å reise penger til sine prosjekter. NFR hadde trengt en egen avdeling for å betjene Nansen!

Hvordan står det til med grunnforskningen?
En annen ting som ser ut til å provosere er at de som argumenter hardest for grunnforskning driver sin argumentasjon løsrevet og ikke satt inn i et systemperpektiv.

• Det fokuseres ensidig på ett virkemiddel i Norges forskningsråd: "Fri prosjektstøtte". Det tas ikke hensyn til at det er til dels store grunnforskningsandeler i NFRs andre programmer. Den store satsingen "FUGE" hadde for eksempel en grunnforskningsandel på 85 prosent.
• Det tas ikke hensyn til forskningen på universitetene. En av de tydeligste observasjonene i evalueringen av NFR er at Norge skiller seg ut ved at en veldig stor andel av grunnforskningen foregår på universitetene, og universitetene i Norge har en svært stor andel grunnfinansiering. Er det ikke nettopp fordi det drives ubunden grunnforskning at det er lurt å gi penger til universitetene?

Endringer er nødvendige
Det er behov for å komme forbi det nivået debatten om grunnforskning vs. programforskning er på i dag. Faktaene vi har viser omtrent følgende behov:

• Vi har for svake virkemidler for å få fram nyskapende forskning: Universitetene er konservative; NFR sine virkemidler er konserverende (evalueringen av NFR og evalueringen av FRIPRO); mye av forskningen i bedriftene er prekompetitiv og alt for lilte ambisiøs. Mer penger er fint, men vi trenger en alvorlig debatt om hvordan vi skal innrette virkemidler bedre. Stikkord er: Hvordan fungere referee-systemet? Hvordan vektes forskjellige kriterier? Bør vi bruke forbeholde virkemidlene spesielle grupper (eks. unge forskere)?
• De aller fleste mener at det er riktig å styrke de ubundne virkemidlene (eks. FRIPRO). Men så langt har ingen kommet opp med analyser og fakta som overlever den minste runde hos djevelens advokat. At forskerne ønsker et større FRIPRO er indikativt, men ikke tilstrekkelig. At størrelsen på FRIPRO skal være en viss prosent av forskningsbevilgningene er først og fremst uvitenskaplig. At vi bør støtte de aller beste søknadene (som NFR argumenterte for) er hittil det beste argumentet. En grei huskeregel bør være: Om ikke argumentene tåler en runde hos økonomene (spesielt i Finansdepartementet), er de sannsynligvis ikke gode nok. Vi må vurdere momenter som alternativnytte av forskere, systemeffekter etc. Fagerberg-utvalget klarte det overhodet ikke. Jeg skulle ønske noen andre klarer det.
• Det er svært viktig å lage programmene "åpne nok" til at det er plass til de uventede resultatene. Når universitetsmiljøene argumenterer så svart hvitt - FRIPRO er bra, Programforskning er negativt - mister vi av syne hvordan det faktisk er i dag. Det er stor forskjell på de forskjellige programmene både i og utenfor NFR. Dette fortjener debatt og oppmerksomhet. Dette poenget har også evalueringen av NFR tatt. De anbefaler egne andeler til ubundet forskning innenfor programsatsingene.

En bedre debatt
For å komme videre må det jobbes mer med å forstå hverandres argumenter. Den ubundne forskningen har noen unike egenskaper som forskningssystemet trenger. Jeg tror også at det er riktig å fortsette styrkingen av disse virkemidlene (noe jeg er svært stolt av at jeg har medvirket til å ha fått i gang). Her trenger vi håndfaste argumenter. Samtidig må faktaene om grunnforskningens omfang være med i debatten. Men først og fremst må (den implisitte) verdirangeringen av forskning forsvinne: Det er svært uheldig at en bestemt type forskning (gjerne den som er på universitetene) blir skrytt av, mens all annen forskning blir fremstilt som mindreverdig. Ingen forskningsgren bør få lov til å ha monopol på begrepene "nysgjerrighetsdrevet" eller "langsiktig".

Det ble sagt i debatten at det bare er to typer forskning: Andvendt og enda ikke anvendt forskning. Vi kan like godt si at de to typene forskning vi har er god og dårlig. Så bør debatten handle om hvordan vi får mer av det første og mindre av det siste. Enten det foregår på universitet, høyskole, forskningsinstitutt eller næringsliv. Enten det er bottom-up eller top-down. Enten det er programforskning eller ubundet.