Grunnforskningens unike kvaliteter

I et godt fungerende forskningssystem er det god balanse mellom grunnleggende og anvendt forskning; balanse mellom langsiktig kunnskapsoppbygging og kortsiktig framskaffing av kunnskap; balanse mellom politisk vedtatte forskningsprioriteringer og tematisk åpne forskningssatsinger. Jeg har i mange sammenhenger argumentert for å bryte ned skillet mellom forskjellige "typer" av forskning, senest i innlegget "Vi trenger både anvendt og grunnleggende forskning" på Innovasjonsbloggen. Da drukner ofte budskapet om grunnforskningens unike egenskaper og kvaliteter.

Hva menes med "grunnforskning"?
Det er svært vanskelig å gi en klar og god definisjon av hva "grunnforskning" er. Noen av begrepene som er brukt er "grunnleggende", "nysjerrighetsdrevet", "forskerinitiert" og "forskningsinitiert". Ingen av begrepene gir noen fullgod beskrivelse, men til sammen sier de noe om hva grunnforskning er. Jeg vil likevel understreke hvor viktig det er at alle typer forskning bør ha innslag av egenskapene ordene ovenfor innebærer.

Hva er unikt med "grunnforskning"?


Eksempel på et forskningsfelt preget av mye grunnforskning.

Det er ikke sikkert det er mulig å definerer hva som er unikt, men det går an å si noe om egenskaper ved grunnforskningen som gjør dens rolle i forskningssystemet unik.

• Bare kunnskap: Det aller viktigste og mest unike med grunnforskning er at den eneste hovedhensikten med forskningen er å bidra til økt kunnskap. Det kan godt hende at det kommer gode innovasjoner ut av grunnforskning. Men det er en bieffekt. Målet for grunnleggende forskning er å skaffe ny kunnskap. Med et slikt utgangspunkt er sjansen størst for at konsentrasjonen fra forskerne og innrettingen på forskningsprosjektet øker vår evne til å forstå.
• Åpen for det ukjente: Skikkelig grunnforskning vet at det er umulig - og heller ikke ønskelig - å definerer alle forskningsspørsmål på forhånd. God grunnforskning er åpen for å finne svarene på spørsmålene vi ikke visste vi burde ha stilt. Historien er proppfull av forskningsbehov ingen kunne vite om på forhånd: Da DNA-strukturen ble klarlagt åpnet det seg plutselig et enormt forskningsfelt som ingen kunne tenkt seg til på forhånd.
• Ingen ser alt: Det er helt legitimt at samfunnet, ved politikerne, definerer samfunnutfordringer og bevilger midler for å sette opp forskning for å møte disse utfordringene. Men dette må gjøres under en forståelse om at ingen kan forstå alle behovene i framtida. Politikerne må kjenne sin begrensning og sørge for at tematiske forskningssatsinger går hånd i hånd med åpne forskningssatsinger der agendaen ikke er definert på forhånd.
• Kvalitet som kriterium: Vitenskapens største styrke er dens metode for å sikre kvalitet. Den hypotetisk-deduktive metode og fagfellevurderinger utgjør kjernen i disse metodene. Sammen med moderne veiledninger og konvensjoner sikrer den forskningens uavhengighet og gjennomsiktighet. Da er det fullt forsvarlig og fornuftig å bruke midler på forskning som har kvalitet som viktigste kriterium.

Et nytt ståsted
Det offentlige ordskiftet om grunnforskningens plass har dessverre vært på grensen til å være fordummende. Tilghengerne av mer grunnforskning har brukt kreftene på å konstruere motsetninger mellom tematisk styrt forskning og grunnforskning og mellom anvendt og grunnleggende forskning. Disse motsetningen finner ingen støtte i innovasjons- og forskningsforskningen, og ingen gjenklang hos politikere. Mest alvorlig er at vi ikke har kommet lenger i å finne svar på de viktige spørsmålene: Hvordan skal balansen være? Hva er et optimalt nivå for åpne konkurransearenaer? Hvor mye bør finansieres over grunnbevilgninger til universitet og høyskoler? "Fagerberg-utvalget" sin NOU bragte oss dessverre ingen ny innsikt. De bare mente at åpne konkurranseareaer skulle utgjøre en fast prosentandel av forskningsbevilgningene, for "slik var det før". Det gjorde i hvert fall ikke meg noe klokere (dette skrev jeg også om i en tidligere bloggpost).

Kontinuerlig debatt
Vi må aldri slutte å debattere forskningens vesen kritisk. Jeg hadde den store gleden av å være med på å utvikle seminaret "Kan vi stole på vitenskapen" (sammen med kloke hoder i Kunnskapsdepartementet) for snart et år siden. Seminaret var en del av Vitenskapsåret 2011, og der stilte vi de vanskelige spørsmålene om vitenskapen: Kan vi stole på vitenskapen? Hva er svakhetene og styrkene ved fagfellesystemet? Er det kjønnsforskjeller? var blant spørsmålene som ble stilt. Og det er den siste viktige egenskapen ved grunnforskning: Den må være selvkritisk og åpen for å se på sine egne svakheter. 

Når alle disse egenskapene er til stede, fremskaffes forskningsresultater som verken anvedt, klinisk eller tematisk styrt forskning kan klare. Derfor er grunnforskning unikt og nødvendig.