tirsdag 25. september 2012

Partiprogrammer: Kunnskapspolitikk på overflaten

Fire av partiene har lagt fram sine utkast programmer for 2013-2017 innenfor utdanning og forskning: Høyre, Ap, Senterpartiet og KrF.

De fire utkastene til partiprogrammer som er presentert er dessverre ganske overfladiske på forskning og høyere utdanning. Alle partiene er «for forskning» og positive til høyere utdanning. Men det er få svar å finne på de virkelige spørsmålene i debatten om grunnutdanning, høyere utdanning og forskning. Her er tre av områdene, og nedenfor litt mer om hvert av forslagene.

1. Lammende forskningsenighet
Forslagene om forskning er svært trist lesing. Forskning er ikke del av analysen, verken for å møte framtidas utfordringer eller for framtidas bærekraftige verdiskaping. Høyre og Arbeiderpartiet har tidligere år hatt forskning og utvikling/innovasjon integrert i sin næringspolitikk. I de foreliggende utkastene er dette mye svakere (selv om Høyre nevner det i sitt kapittel om næringspolitikk). Senterpartiet har gjort forskning til en del av landbrukspolitikken, mens KrF knapt nevner det. Alle er for mer penger, men ingen av partiene tør å tilkjennegi noen syn på innholdet i forskingen, forholdet mellom tematisk og ikke-tematisk forskning eller på andre måter søke å finne prinsipielle avveiinger av forskningspolitikken. Ingen går inn på styringsproblematikk (selv om Ap er inne på det) eller tilkjennegir noen prioriteringer av samfunnsutfordringer. Ingen av partiene mener noe om Norges forskningsråd eller finansieringsmekanismer for forskning (bortsett fra Høyre som vil lage et nytt forskningsfond). Med unntak av Arbeiderpartiets (noe uklare) forslag om «VIA» - Vitenskapelig konkurransearena, som skal tildele forskningsmidler til universitet og høyskoler «på basis av en nasjonal konkurranse innenfor definerte fagområder og en åpen klasse», lanseres det ingen nye tanker eller ideer for forskningspolitikken.

2. Hvor mange universiteter skal det være i kongeriket?
Dette spørsmålet er lett å mene noe om, men blir helt meningsløst når det ikke relateres til noen andre størrelser. Norge har ikke spesielt mange universiteter i forhold til andre land, eller i forhold til antall med høyere utdanning, eller i forhold til kunnskapsbehovene. Mange føler kvalitetene ved norske universiteter er for svak (særlig begrunnet med rangeringene), og at dette skyldes at det er for mange universiteter. Siden det er felles lov og felles finansieringssystem for både universiteter og høyskoler, er neppe dette noen fullgod forklaring. Det er minst like sannsynlig at norske universiteter ikke hevder seg sterkt nok fordi de også er utdanningsinstitusjoner i bredden. Ingen av partiene klarer å formulere noen sammenhengende politikk på området: Ap vil ha en strukturreform, uten å si hva de ønsker å oppnå. Høyre vil ikke åpne for flere universiteter før de har evaluert – også uten å si hva de ønsker å oppnå. KrF behandler universitetsspørsmålet som de behandler partnerskapspolitikken: De er for dagens antall.

3. Hvordan finansiere universiteter og høyskoler?
I litt forskjellige former ønsker partiene å styrke finansieringen av universitetene (og i varierende grad og med varierende overbevisning, høyskolene). Sp formulerer kanskje tydeligst den underliggende ambisjonen: Sp vil «øke grunnbevilgningen til høyskoler og universiteter for å gjøre utdanningsinstitusjonene mindre avhengige av ekstern finansiering og stabilt studenttall». Det er mange grunner til å øke grunnfinansieringen av universiteter og høyskoler. Men det er ingen grunn til å forvente at økt grunnfinansiering vil minske andelen eksterne inntekter. Tvert i mot viser erfaringen at økte grunninntekter brukes til å finansiere egenandeler for å delta i eksternt finansierte forskningsprosjekter. Ingen av partiene ser ut til å forstå dagens finansieringssystem for universiteter og høyskoler, men de vil gjerne evaluere det – selv om det ble gjort i 2009! KrF ser også ut til å fjerne seg fra kvalitetstenking i finansiering av forskning og høyere utdanning. KrF ønsker heller rettferdighet, og forslår at «de nye universitetene i Stavanger, Agder, Bodø og Ås» (!) «må sikres med rimelig andel av forskningsmidler og forskningsstillinger».


Høyre: Tilbake til siloen
Høyre pleier å ha kvalitativt gode programmmer (uavhengig av om man er enige med dem eller ikke): Programmene har vært integrerte på tvers av politikkområder, vært korte og sammenhengende. I dette forslaget har Høyre gått tilbake til å dele verden inn i sektorområder. Dermed havner forskning under "Utdanning og kultur" (og så vidt i "Økonomi og næringsliv). Det virker som Høyre mener mindre og mindre jo nærmere de kommer regjeringskontorene. Det gir seg litt rare utslag: Høyre vil nå målet om at 3 prosent av BNP skal brukes på forskning "raskere", og de har "høyere" ambisjoner på vegne av kunnskapsnasjonen Norge. Raskere eller høyere enn hva sier Høyre ingenting om.






Ap: Nøler med å fremme meninger
Arbeiderpartiet har ikke lagt fram noe helhetlig program, men har forslag på fire områder, inkludert kunnskap. Selve programteksten som er foreslått er ganske rund, og dreier seg først og fremst om å videreføre og styrke dagens politikk. Der Ap er kritisik til dagens politikk (eks. universitetsfinansiering) nøler de med å si hva de faktisk mener eller ønsker. Sammen med debattheftet fremstår politikken som noe mer helhetlig. Det gjenstår å se om Ap klarer å gjøre kunnskap til et sentralt fundament for resten av politikken når de lager et helhetelig program.

Sp: interessant struktur
Senterpartiet har faktisk den mest spennende strukturen. De har delt programmet inn i tematiske deler, framfor sektorområder. Ut fra sine premisser gir overskrifter som "langsiktig forvaltning", "samfunnet bygges nedenfra", "deling av samfunnsgoder", demokratisk fellesskap i nasjonalstaten" og "ta hele landet i bruk" en logisk inngang til Sps politikk. Dessverre svikter det grunnleggende når det gjelder å plassere kunnskap inn i denne strukturen. Kunnskapens betydning for framtida er ikke beskrevet og forskning har havnet som underkapittel til landbruket.

KrF: Ja til alt - nesten
KrF sitt forslag er på 140 sider - mer enn dobbelt så langt som det nest lengste programmet (Sp). Veldig kort fortalt ønsker ikke KrF at skolen skal holde barna borte fra mammaene og de vil ikke ha flere universiteter. Ellers er de for alt. Absolutt alt. De vil for eksempel øke offentlige midler til "grunnforskning og næringsrettet forskning og forskning på tvers av fagdisipliner". Da skulle det meste være dekket. De ønsker også å bevege seg bort fra kvalitetstekningen i finansieringssystemet, og heller praktisere en form for likhet: KrF mener at «de nye universitetene i Stavanger, Agder, Bodø og Ås» (!) «må sikres med rimelig andel av forskningsmidler og forskningsstillinger». Og de vil ha flere gjennomganger - av dimensjonering av høyere utdanning, av finansieringssystemet i universitets- og høyskolesektoren og en «grundig» gjennomgang av årsakene til frafall i høyere utdanning.

1 kommentar:

Anonym sa...

Thank you for the auspicious writeup. It in fact was a amusement account
it. Look advanced to far added agreeable from you! By the way, how could we communicate?


Here is my page; new cellulite treatment

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...