Paradoks om midlertidighet

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt kommenterer midlertidige ansettelser i Aftenposten i dag. Hun mener Tjenestemannsloven er et godt redskap for å regulere tilsettingsforhold i offentlig sektor, og hun mener at fordi beskyttelsen for den enkelte ansatte er så sterk, må dette balanseres med mer økt adgang til å ansette midlertidig. Jeg tror Huitfeldts beskrivelse er riktig, men konklusjonen er feil.

Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i UoH-sektoren er regulert gjennom Tjenestemannsloven, mens arbeidsforhold i resten av forskningssystemet er regulert av Arbeidsmiljøloven (AML). Denne forskjellen i lovverk ser ut til å ha gitt seg utslag i store forskjeller i arbeidssituasjon – og et stort paradoks om midlertidighet.

Streng tjenestemannslov
Tjenestemannsloven, og praktiseringen av loven, inneholder svært strenge betingelser som beskytter arbeidstakerne, blant annet knyttet til rettet til fast ansettelsen og fortrinnsrett til stillinger. Fra arbeidstagernes side blir det argumentert med at disse bestemmelsene har til hensikt å skape trygghet for arbeidstakerne og minske bruken av midlertidige stillinger i UoH-sektoren. Likevel har den paradoksale situasjon oppstått at bruken av midlertidige stillinger er lav i forskningsinstituttene og i næringslivet, men svært høy i UoH-sektoren. Den høye bruken av midlertidige stillinger i UoH-sektoren har blitt definert som et problem fra myndigheter og aktører i UoH-sektoren (Rindal m.fl. (2010). Rapport om bruk av midlertidig tilsetting i universitets- og høyskolesektoren. Rapport til Kunnskapsdepartementet.).

Alle aktørene i den offentlige delen av forskningssystemet er enige om at de ønsker å få ned bruken av midlertidige ansettelser. Likevel skjer det ikke - hvorfor? Jeg tror det handler om at de som faktisk skal ansette, ute på fakulteter og institutter, vet at det er de som sitter med risikoen når de først har ansatt en person. Jeg tror ikke vi får gjort noe med bruken av midlertidige stillinger i UH-sektoren før det blir kultur for at det er en sammenheng mellom arbeidsoppgaver og stilling. I dag er det sånn at selv om det ikke fins en student å undervise, og selv om det ikke lenger satses på forskningsfelter, er man likevel sikret jobb om man er fast ansatt. Forstrinnsretten tolkes også slik at den fast ansatte får fortrinn til en annen akademisk stilling, selv om "alle" vet at vedkommende ikke kan noe om fagfeltet. Når grunnlaget for en stilling ikke lenger er tilstede, bør det bli legitimt å måtte slutte. Slik er rettsgrunnlaget i Arbeidsmiljøloven. Under Tjenestemannsloven er det i praksis nesten umulig å si opp noen selv om de ikke lenger ha arbeidsoppgaver. Resultatet blir at arbeidsgiverne (kanskej instituttledere som selv er forskere) velger midlertidige stillinger.

Slik dette har utviklet seg i det norske forskningssystemet fremstår i dag Arbeidsmiljøloven som et bedre redskap enn Tjenestemannsloven.