lørdag 24. januar 2015

Nytt finansieringssystem I: UKP-avtaler et feilsteg


Ekspertgruppen for nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler har lagt fram sitt forslag til framtidas finansieringssystem. Det foreslås mange gode justeringer. Men forslaget om UKP-avtaler kan gi katastrofale resultater.

Det viktigste som har skjedd ved universiteter og høyskoler siden kvalitetsreformen ble innført, er at stadig flere rektorer har begynt å utnytte den autonomien de har. Rektorene har begynt å sørge for at de har penger de kan bruke på satsinger som støtter opp under lærestedets målsettinger. Myndighetene har støttet opp under denne utviklingen gjennom både bevilgninger og gjennom hvordan styringssamtalene er utformet. Over tid har også lærestedene fått økt basisbevilgning som gjør at (de økonomiske) handlingsrommet har økt. Og aller viktigst: myndighetene har respektert lærestedenes avgjørelser, for eksempel ved å ikke gripe inn når fag legges ned. Mitt inntrykk er at læresteder som har utnyttet autonomien har oppnådd de beste resultatene.

Utviklingsavtaler vil true autonomien
Ekspertgruppen foregår at fem prosent av lærestedenes basisbevilgning skal gjøres avhengig av hvordan de oppfyller Utviklings-, kvalitets-, og profilavtaler (UKP-avtaler). Hvert lærested skal lage en avtale med Kunnskapsdepartementet (KD), og etter avtalens utløp (3-4 år) skal oppnåelsen av målene i avtalen vurderes og lærestedene vil få beholde pengene, miste midler eller få økt bevilgningen.

En UKP-avtale høres besnærende ut, og høres i utgangspunktet litt ut som forslaget om «Samfunnskontrakter» som jeg var medansvarlig for at ble fremmet av min sjef, Tora Aasland, daværende Statsråd for forskning og høyere utdanning. Men det er noen viktige forskjeller, og den første er katastrofal.

Pengene truer måloppnåelsen
Det største problemet med UKP-avtalene er at de skal være koblet til bevilgninger. Tenk dere situasjonen etter fire år, hvis KD f.eks. mener at Universitetet i Bergen (UiB) har underpresentert og derfor foreslår å ta bort en prosent av basisbevilgningen deres. Rektor Dag Rune Olsen vil bli rasende og garantert utfordre KDs begrunnelse for å trekke inn penger. Hvert komma vil bli utfordret og utallige avisoppslag vil følge, både fra ledelsen ved UiB og fra lokale krefter som ønsker å støtte UiBs utvikling. Jeg ville ikke vært den statsråden som skal ta bort en prosent av UiBs basisbevilgning. Daværende statsråd Øystein Djupedal fjernet en promille av bevilgningene til UH-sektoren i 2007 – han kan sikkert bevitne hvor problematisk det var…

Den eneste måten det skal være mulig å trekke inn midler på bakgrunn av måloppnåelse i en UKP-avtale er at alt som skal måles, kan måles. Det betyr at alt som avtalen skal være avhengig av må kunne måles på en troverdig og kvalitetssikret måte. Avtalene må være ekstremt presise. Ekspertgruppa argumenterer med at de ønsker at avtalene skal gi rom for den type kvalitetsutvikling som ikke kan måles gjennom indikatorene i finansieringssystemet. Det er en god ambisjon. Problemet er bare at det eneste som kan fungere i slike avtaler er det som kan måles.

For lærestedene betyr dette redusert autonomi – de må forholde seg til framforhandlede mål delvis bestemt av noen andre. Store krefter må brukes på utarbeiding, overvåking og oppfylling av disse målene. All kritikk som har vært rettet mot dagens finansieringssystem kan rettes mot UKP-avtalene. Dessuten vil all oppmerksomhet bli rettet mot KD og statsråden – legger de inn riktige krav i UKP-avtalene? Det vil lønne seg å bruke ressurser på å drive lobbyarbeid mot KD for å få UKP-avtalene mest mulig gunstige. Det gjelder å få satt mål som man vet vil bli oppnådd. Det vil være en drivkraft mot å strekke seg mot ambisiøse mål – det motsatte av hva ekspertgruppa ønsker.

Snevre UKP-avtaler
Et viktig poeng i Samfunnskontraktene vi lanserte var at de skulle omfatte flere læresteder og se på en regional enheter over lang tid. Det er ikke noe i veien for å sette opp mål for samarbeid med andre læresteder i UKP-avtalene. Men det er lett å se for seg hvor risikabelt det vil være, og det er enda lettere å se for seg svarteper-spillet når mål om samarbeid ikke blir oppfylt: hvilke av lærestedene skal få trukket midler?

Byråkratisk mareritt
Jeg mener det har vært en svært positiv utvikling i styringen av norske universiteter og høyskoler. Stadig flere læresteder jobber nå systematisk med å sette seg klare mål og bruke sin autonomi for å oppnå resultater. UKP-avtalene kan bli et byråkratisk mareritt som setter sektoren langt tilbake.

Ingen kommentarer: