Blir det bedre forskning med produktivitetskommisjonens forslag?

Produktivitetskommisjonen mener at et lands produktivitet er avhengig av å henge med i teknologifronten, og de mener forskning er det viktigste middelet for å gjøre det bra i den globale konkurransen. I sin rapport (NOU 2016:3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Produktivitetskommisjonens andre rapport.) lanserer de forslag som skal gjøre norsk forskning bedre. Problemet er at det meste har vært prøvd før. Uten spesiell suksess. Problemet ligger i mangelen på analyse.

Drivkrefter for forskning

Det største problemet med utformingen av Produktivitetskommisjonens forslag er at de bare anerkjenner to drivkrefter for forskning: Ren nysgjerrighetsdrevet grunnforskning eller ren nytteorientert forskning. De er så vidt inne på at det er eksempler på at viktig forskning ikke oppstår av seg selv fra universitetene:

«Det finnes likevel en rekke situasjoner der det vil fremme både samfunnsøkonomisk lønnomhet og produktivitetsvekst dersom det legges tematiske føringer på fordeling av offentlige forskningsmidler. Spesielt gjelder dette når forskningsmiljøene selv ikke initierer forskning som er nødvendig for å løse store samfunnsproblemer. Eksempler på dette er når medisinsk forskning favoriserer sykdommer som rammer middelaldrende menn i rike land; når forskningsmiljøene blir innelåst i gamle teknologier og ikke bygger opp kompetanse på nye områder…» (s. 82)

Dette handler om forskning for samfunnsutfordringer. Dette innebærer at samfunnet definerer at det mangler kunnskap innenfor et prioritert område, og at samfunnet ønsker å bygge opp kapasitet på området. Eksempler fra nyere tid i Norge er programmet for Funksjonell Genomforskning (FUGE) eller satsingen på klimaforskning. Produktivitetskommisjonen tar ikke inn over seg hva slags konsekvenser slik satsing har. Skal man bygge opp ny forskning er man nødt til å satse på områder som ikke i utgangspunktet er verdensledende. Da vil relevans være viktig. For begge disse områdene var det slik at man i starten bevilget midler til forskningsmiljøer som ikke var de aller beste. Men noen år senere finner vi kunnskapsmiljøer helt i den internasjonale forskningsfronten.

Balanse mellom drivkreftene

Kjernespørsmålet er ikke om man skal satse på kvalitet – om det er riktig å satse på åpen, nysgjerrighetsdrevet forskning. Spørsmålet om hvordan balansen skal være mellom de tre hovedområdene: Grunnleggende forskning, forskning for samfunnsutfordringene og forskning for nytte. Når produktivitetskommisjonen ikke analyserer denne balansen, henfaller de til det lineære synet på forholdet mellom forskning og nytte: Bare man gir nok penger til uavhengige grunnforskere ved universitetene, vil man få ut innovasjoner og annen samfunnsnytte i andre enden. Dette lineære synet har blitt forlatt av alle teoretikere (og praktikere) innenfor kunnskapsforskningen for lengst. Innovasjoner og nytte oppstår i et samspill mellom alle drivkreftene for forskning. Derfor blir produktivitetskommisjonens forslag løsrevet og tjener ikke for å se forskningssatsing helhetlig.

Forslagene fra produktivitetskommisjonen

Min tolkning av Produktivitetskommisjonens forslag er omtrent som følger:

•  Mindre tematisk styrt forskning
•  Vekst i forskningsmidler som bare er styrt av kvalitet (eks. FRIPRO og SFF)
•  Økt konkurranseutsetting av grunnbevilgningen til universitet og høyskoler basert på kvalitet
• Sterkere bruk av fagfellevurdering for å fordele forskningsmidler (framfor formelbaserte insentiv-/finansieringssystemer)
•  Mindre satsing på EUs tematiske programmer og styrket insentiv for ERC
•  Svekking av sektorprinsippet og økt koordinering
•  Oppsplitting av Norges forskningsråd
•  Fristilling av universiteter og høyskoler

De tre første forslagene handler om problemstillingen diskutert ovenfor. Et retorisk motspørsmål til Produktivitetskommisjonen bør egentlig være: Hvorfor skal ikke absolutt alle offentlige forskningsmidler fordeles utfra rene kvalitetskriterier? Hvorfor skal ikke alle forskere forfølge de vitenskapelige ideene de ønsker? Hvorfor skal ikke alle være nysgjerrighetsdrevne grunnforskere?

Det fjerde og femte forslaget viser at Produktivitetskommisjonen er ganske selvmotsigende. De er kritiske til et insentivsystem og argumenterer for at fagfellevurderinger skal omfordele midler. Samtidig foreslår de å styrke kraften på ett av insentivene. Paradokset er at insentivet for at universitetene skal delta i EU-forskningen allerede er så sterkt (de får mer enn en krone tilbake for hver de får fra EU) at det er få som mener det er mer å hente ved å styrke det enda mer.

Kampen mot forskningsrådet

Produktivitetskommisjonen er ikke glad i forskningsrådet. De mener forskningsrådet må splittes, at de ikke lenger skal drive forskningspolitisk rådgiving. De mener at forskningsrådets organisering er med på å svekke kvalitet i forskningen.

Spørsmålet er om en slakting av forskningsrådet vil løse noe som helst. En av de viktigste rollene Forskningsrådet har i dag er å samordne de ulike interessene fra de ulike departementene. Da er det grunn til å forvente at fragmenteringen mellom departementer vil øke uten et koordinerende Forskningsråd "alt annet likt". Den store forskjellen mellom Norge og Danmark (og til dels Sverige) er egentlig ikke at de har flere forskningsråd, men at de har store private finansieringskilder som ønsker å støtte grunnforskning. Det blir hverken mer eller mindre alternativ finansiering av forskning ved å splitte opp forskningsrådet.

Tilbake til fortiden

Produktivitetskommisjonen spiller rett opp til alle som ønsker at pengene skal sendes til de beste grunnforskerne uten at myndighetene driver med noen forskningspolitiske prioriteringer. Dette har vi drevet mye med i Norge opp gjennom historien. Det er først de siste tjue årene norsk forskning har gjort betydelige fremganger. Dette har skjedd fordi det har vært drevet systematisk satsing innenfor prioriterte tematiske områder og på virkemidler som skaper kritisk masse for forskning. Økte siteringer av norske forskere (som jeg viste i forrige blogg) eller økt antall PhDer uteksaminert fra norske universiteter er to gode eksempler på fremgang i norsk forskning.

Problemet med Produktivitetskommisjonen er at den har en foreldet analyse og fremmer foreldete krav. Da blir forslagene slag i løse luften, som ikke vil forandre noen ting.

PS: Dette ble periodevis nok et innlegg i serien «Kyrre argumenterer mot argumenter for noe han egentlig er enig i». For spørsmålet om hvordan Norge skal heve de beste forskningsmiljøene er fortsatt ubesvart og viktig.