En helt ny universitetspolitikk?

Kunnskap står helt sentral for utviklingen, både nasjonalt og globalt. Det er vi alle enige om. Kunnskap vil være helt sentralt i møte de store, samfunnsutfordringene; kunnskap vil være sentralt for å videreutvikle velferdsstaten, og kunnskap vil være avgjørende for å skape bærekraftige arbeidsplasser. Dette er også de fleste enige om, tilsynelatende bortsett fra Produktivitetskommisjonen (se andre blogg-innlegg).

Universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) har vært gjennom en voldsom utvikling de senere årene. Veldig mye er bra og positivt. Den internasjonale deltakelsen har økt, det publiseres mer forskning som også blir sitert av andre forskere. Blant de store endringene finner vi at UH-sektoren har gått fra eliteutdanning til masseutdanning; at det har foregått en sterk utvikling i retning av større og færre læresteder og flere universitet; Utdanningen foregår i økende grad hele livet til en mangfoldig studentgruppe; og, ikke minst, universitet og høgskoler har fått en stadig viktige posisjon i samfunnet og i politikken.

Kan bli bedre

Universitetet i Bergen

Det er likevel grunn til å tro at universiteter og høgskoler kan bli bedre. Jeg lar argumentet for dette ligge i denne omgang. Men hvis vi skal øke kvaliteten i UH-sektoren tror jeg vi må gjøre noe annet enn det vi har gjort de siste årene. Jeg mener finansieringssystemet har hatt en veldig positiv effekt. Men jeg tror ikke lenger det er mulig å få så mye mer ut av sektoren ved å måle enda mer eller lage enda flere insentiver. Nå mener jeg tiden er inne til å gå andre veien. Nedenfor følger fire punkter for en ny universitetspolitikk.

Alle lærestedene skal drive med hele kunnskapsfeltet

Tiden er for lengst forbi da universitetene drev med forskning og høyskolene drev med utdanning. Fremtiden krever moderne, integrerte læresteder som driver med både forskning, utdanning og innovasjon. All undervisning skal være forskningsbasert, og alle institusjoner må settes i stand til å ha tilstrekkelig forskning til å ivareta dette. Samtidig vil det være forskjeller i hvordan dette utformes ved de ulike lærestedene – noen vil være grunnforskningsorienterte, mens andre vil være profesjonsorienterte; noen vil drive store grunnutdanning i nært samarbeid med regionalt arbeidsliv, mens andre vil ivareta samfunnets behov for dannelse; noen vil satse på teknologi, mens andre vil være mer samfunnsorientert. En slik «diversifisering» bør være velkommen, og vi bør ha en politikk som stimulere til variasjon.

Selvstyrte læresteder

Vi må få et enda sterkere selvstyre for lærestedene enn i dag. Skal vi få sterke læresteder som ikke er bleke kopier av hverandre, må de kunne utvikle seg selvstendig. Dette skal oppnås gjennom en kraftig reduksjon av den innsatsstyrte finansieringen og kraftig reduksjon i antall insentiver. Lærestedene må i hovedsak få sin bevilgning i form av en samlet grunnfinansiering, så må de selv gjøre sine prioriteringer innenfor denne rammen. Myndighetene må ha noen overordnede styringsvirkemidler. For eksempel kan det inngås utviklingsavtaler mellom myndighetene som inneholder en del forventninger og forpliktelser.

Mekanismer for vekst og utvikling

Skal de to første punktene fungere må vi vi ha mekanismer som sikrer og regulerer vekst og utvikling i sektoren. Myndighetene må sette opp en del overordnede nasjonale mål som lærestedene kan måles og evalueres på. For eksempel kan myndighetene sette mål for gjennomstrømming, totalt volum, publiseringer og siteringer eller tilsvarende generelle mål for hvert lærested (og alle lærestedene samlet). I tillegg må lærestedene utforme sine egne målsettinger (i dialog med myndighetene) og utvikle parametere som gjør at det kan vurderes om lærestedene når sine egne målsettinger. Oppfyllelsen av denne blandingen av bidrag til nasjonale kunnskapsmål og lærestedets egne målsettinger må så evalueres og gi grunnlag for økte (eller reduserte) bevilgninger. Dette kan gjøres gjennom institusjonsevalueringer fra internasjonale panel, gjennom peer-review (fagfellevurdering) eller andre egnede måter. En slik mekanisme gir også mulighet for at lærestedene kan utvikle seg ut fra ulike forutsetninger. Det vil være naturlig at en del av breddeuniversitetene måles på forskning i verdensklasse og høyt nivå på deltagelse i EUs rammeprogram. Andre læresteder kan måles på i hvilken grad de lykkes i å øke forskningsinnholdet i sine profesjonsutdanning. En slik mekanisme vil kunne gi både fleksibilitet, mulighetene for politisk overordnet styring, og utvikling ut fra ulike forutsetninger.

Nasjonal og strategisk utvikling

I tillegg til den spesifikke politikken for lærestedene beskrevet over, må det fortsatt drivers strategisk utvikling gjennom nasjonal politikk. Det er fortsatt ønskelig at kunnskapen utvikles gjennom strategiske bevilginger gjennom forskningsrådet, eller direkte til politisk prioriterte formål.

En ny universitetspolitikk?

Vi har i dag 8 universitet. Om ganske kort tid vil vi få tre til (HiOA, Høgskolen i Sørøst-Norge og den sammenslåtte Høgskolen i Lillehammer/Hedmark). Da vil det være 5 høyskoler igjen på Vestlandet (hvor kanskje tre slår seg sammen) og Høgskolen i Østfold. I tillegg kommer Samisk Høgskole, som jeg mener må særbehandles ut fra andre prinsipper. I praksis betyr dette av vi har en universitetspolitikk, og politikken for høyskoler blir supplementær.

De forslagene til endring av universitetspolitikken så langt er enten å gå tilbake til en tid som er forbi («Vi har for mange universiteter – høyskolene må drive med utdanning») eller handler om å gjøre mer av det samme (de fleste) eller en usedvanlig smal politikk (Produktivitetskommisjonen).

Forslagene ovenfor vil skape sterke og differensierte læresteder. Men skal det fungere, må mekanismen for vekst og utvikling fungere.