Nytt finansieringssystem I: UKP-avtaler et feilsteg

Ekspertgruppen for nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler har lagt fram sitt forslag til framtidas finansieringssystem. Det foreslås mange gode justeringer. Men forslaget om UKP-avtaler kan gi katastrofale resultater.

Det viktigste som har skjedd ved universiteter og høyskoler siden kvalitetsreformen ble innført, er at stadig flere rektorer har begynt å utnytte den autonomien de har. Rektorene har begynt å sørge for at de har penger de kan bruke på satsinger som støtter opp under lærestedets målsettinger. Myndighetene har støttet opp under denne utviklingen gjennom både bevilgninger og gjennom hvordan styringssamtalene er utformet. Over tid har også lærestedene fått økt basisbevilgning som gjør at (de økonomiske) handlingsrommet har økt. Og aller viktigst: myndighetene har respektert lærestedenes avgjørelser, for eksempel ved å ikke gripe inn når fag legges ned. Mitt inntrykk er at læresteder som har utnyttet autonomien har oppnådd de beste resultatene.

Utviklingsavtaler vil true autonomien

Ekspertgruppen foregår at fem prosent av lærestedenes basisbevilgning skal gjøres avhengig av hvordan de oppfyller Utviklings-, kvalitets-, og profilavtaler (UKP-avtaler). Hvert lærested skal lage en avtale med Kunnskapsdepartementet (KD), og etter avtalens utløp (3-4 år) skal oppnåelsen av målene i avtalen vurderes og lærestedene vil få beholde pengene, miste midler eller få økt bevilgningen.

En UKP-avtale høres besnærende ut, og høres i utgangspunktet litt ut som forslaget om «Samfunnskontrakter» som jeg var medansvarlig for at ble fremmet av min sjef, Tora Aasland, daværende Statsråd for forskning og høyere utdanning. Men det er noen viktige forskjeller, og den første er katastrofal.

Pengene truer måloppnåelsen

Det største problemet med UKP-avtalene er at de skal være koblet til bevilgninger. Tenk dere situasjonen etter fire år, hvis KD f.eks. mener at Universitetet i Bergen (UiB) har underpresentert og derfor foreslår å ta bort en prosent av basisbevilgningen deres. Rektor Dag Rune Olsen vil bli rasende og garantert utfordre KDs begrunnelse for å trekke inn penger. Hvert komma vil bli utfordret og utallige avisoppslag vil følge, både fra ledelsen ved UiB og fra lokale krefter som ønsker å støtte UiBs utvikling. Jeg ville ikke vært den statsråden som skal ta bort en prosent av UiBs basisbevilgning. Daværende statsråd Øystein Djupedal fjernet en promille av bevilgningene til UH-sektoren i 2007 – han kan sikkert bevitne hvor problematisk det var…

Den eneste måten det skal være mulig å trekke inn midler på bakgrunn av måloppnåelse i en UKP-avtale er at alt som skal måles, kan måles. Det betyr at alt som avtalen skal være avhengig av må kunne måles på en troverdig og kvalitetssikret måte. Avtalene må være ekstremt presise. Ekspertgruppa argumenterer med at de ønsker at avtalene skal gi rom for den type kvalitetsutvikling som ikke kan måles gjennom indikatorene i finansieringssystemet. Det er en god ambisjon. Problemet er bare at det eneste som kan fungere i slike avtaler er det som kan måles.

For lærestedene betyr dette redusert autonomi – de må forholde seg til framforhandlede mål delvis bestemt av noen andre. Store krefter må brukes på utarbeiding, overvåking og oppfylling av disse målene. All kritikk som har vært rettet mot dagens finansieringssystem kan rettes mot UKP-avtalene. Dessuten vil all oppmerksomhet bli rettet mot KD og statsråden – legger de inn riktige krav i UKP-avtalene? Det vil lønne seg å bruke ressurser på å drive lobbyarbeid mot KD for å få UKP-avtalene mest mulig gunstige. Det gjelder å få satt mål som man vet vil bli oppnådd. Det vil være en drivkraft mot å strekke seg mot ambisiøse mål – det motsatte av hva ekspertgruppa ønsker.

Snevre UKP-avtaler

Et viktig poeng i Samfunnskontraktene vi lanserte var at de skulle omfatte flere læresteder og se på en regional enheter over lang tid. Det er ikke noe i veien for å sette opp mål for samarbeid med andre læresteder i UKP-avtalene. Men det er lett å se for seg hvor risikabelt det vil være, og det er enda lettere å se for seg svarteper-spillet når mål om samarbeid ikke blir oppfylt: hvilke av lærestedene skal få trukket midler?

Byråkratisk mareritt

Jeg mener det har vært en svært positiv utvikling i styringen av norske universiteter og høyskoler. Stadig flere læresteder jobber nå systematisk med å sette seg klare mål og bruke sin autonomi for å oppnå resultater. UKP-avtalene kan bli et byråkratisk mareritt som setter sektoren langt tilbake.

Strukturreform – hva var spørsmålet?

Norske universiteter og høyskoler har fremstått som stressede bikuber siste halvår. Alle lærestedene har fått beskjed om å finne ut hvem de kan tenke seg å eventuelt slå seg sammen med og hvorfor. På konferanser diskuterer vi opp og ned om fordeler og ulemper. Men hvilket spørsmål er det egentlig vi forsøker å svare på?

Stjernøutvalget tok til ordet for fusjoner blant universiteter og høyskoler.

Internasjonal konkurranse

Det er bare et spørsmål om tid når en Kunnskapsminister kommer til å si: Støtte til denne typen forskning må dere finne i EU. Norge bruker enorme summer på finansiering av EUs forskningsprogrammer, mens norske forskere sliter med å hente hjem tilsvarende forskningsmidler.

Det første spørsmålet blir derfor: Har Norge en Universitets- og høyskolestruktur som svarer på den internasjonale konkurransesituasjonen?

Studenteksplosjonen

Over en kvart million unge mennesker (og stadig flere godt voksne) studerer ved norske læresteder. Det stilles stadig høyere krav til den forskningsmessige basisen for bachelorutdanningen, og det etterspørres flere mastergrader. For å møte disse kravene trengs det flere med høyere kompetanse enn høyskolene har i dag.

Spørsmål to: Klarer lærestedene å møte de økte kravene til kompetanse i utdanningen?

Regional kompetanse

Den tredje lovmessige oppgaven til universiteter og høyskoler er å formidle. Dette har blitt tolket til at lærestedene skal bidra til den regionale kompetanseutviklingen. Det er særlig høyskolene som har tatt denne rollen.

Spørsmål tre: Har vi en struktur som sikrer regional kompetanseutvikling og utvikling av næringsliv i hele landet?

Fusjoner

Hvorvidt det trengs fusjoner blant dagen læresteder bør handle om (blant annet) spørsmålene over. Dersom vi ikke klarer å møte den internasjonale konkurransen; dersom vi ikke kan tilby en utdanning som er forskningsmessig sterk nok; dersom vi ikke klarer å utvikle næringsliv i hele landet. Hvis svarene på noen av disse spørsmålene er nei, må noe endres. Jeg tror mange læresteder ikke klarer å møte disse kravene for framtida. Da kan fusjoner være et svar. Men vi må ikke glemme å spørre hva vi skal oppnå, og ikke bare rote oss inn i fusjoner for fusjonenes skyld.

Konkuranse mellom læresteder?

I gårsdagens DN har direktør for konkurransetilsynet, Christine B. Meyer, et interessant innlegg der hun påpeker at både sykehussektoren og høyere utdanning ensidig er opptatt av stordriftsfordeler, og ikke tenker over hvordan konkurranse er viktig for å fremme kvalitet.

Det er en sterk ideologisk oppfatning at det ikke skal være konkurranse om grunnleggende tjenester i velferdsstaten, og at profitt ikke skal være drivkraft for politikkutformingen. At alle skal sikres skolegang og helsetjenester med visse kvalitetskrav mener hele det politiske spekteret. Men utover det, begynner det å bli mer komplisert.

Konkurranse i forskning
Forskning er et av feltene hvor konkurranse har vært anerkjent, ofte formulert i ideen om at det er sunt med flere miljøer som forsker på en problemstilling. Og det er det eneste politikkområdet hvor venstresiden mener det er greit å ha en politikk som legger til rette for at de beste skal få mer. Spørsmålet er: Skal dette perspektivet bakes inn i tankegangen for struktur blant universiteter og høyskoler? I så fall vil det betyr at på en del steder må vi bevare mer mangfold enn først tenkt. Det vil også fort betyr at det bør være to universiteter i Nord-Norge.

Forskning er også det feltet der mest av bevilgningene fordeles etter konkurranse. Mye går gjennom Norges forskningsråd gjennom åpen konkurranse basert på kvalitet, det foregår fordeling av grunnbevilgning basert på konkurranse, og det bevilges strategiske midler etter konkurranse.

Et av de meste debatterte spørsmålene i forskningspolitikken er hvor mye som skal bevilges som grunnbevilgning, og hvor mye som skal gå gjennom nasjonale konkurransearenaer (kanal 2).

Konkurranse i utdanning
Også i høyere utdanning foregår det konkurranse. Lærestedene konkurrerer om de beste studentene og de får belønning for hver student som gjennomfører et års utdanning. To mye kritiserte utslag av denne konkurransen har vært at lærestedene bruker unødvendig mye penger på reklame, og at de "konstruerer" kurs og kurstitler for å tiltrekke seg studenter. Resultatet har gjerne blitt en hard, men lite substansiell konkurranse om de billigste studentene, og en konkurranse som ikke har fremmet kvalitet.

Myndighetenes svar (også da jeg var med) har vært at lærestedene skal konkurrerer ved å utvikle forskjellige profiler og utvikle særpreg.

Uten å tas til inntekt for alt som står i Meyers kronikk, minner hun oss på at konkurranse lenge har vært en del av høyere utdanning og forskning. Kanskje bør vi tenke grundig gjennom konkurransens plass før det skal lages nytt finansieringssystem og ny struktur blant universiteter og høyskoler?

Er seminaret snart ferdig?

For snart et år siden stilte jeg spørsmålet: Hvordan kan SV gjenreises? på denne bloggen. Jeg sitter med en følelse av at et ikke ha skjedd stort. Jeg har to problemer med SV per i dag:

Manglende maktstrategi

Jeg er en overbevist tilhenger av det rødgrønne regjeringssamarbeidet. Etter at SV tapte valget (både på egne vegne og som del av de rødgrønne), har det nærmest vært et kappløp om å fortelle hvor deilig det er å slippe ansvaret, og "endelig kunne si hva vi mener".
Offisielt er SVs hovedstrategi å gjenerobre makt som del av det rødgrønne prosjektet. Men det virker som denne strategien bare har støtte i en lite lag i toppen. Den aktive SV'er er klar motstander av den blå-blå regjeringen, men er glad for at det ikke er SV som skal ha makt.
Uten en tydelig maktstrategi som har oppslutning blant medlemmene er vi bare et seminar. Det virker litt meningsløst.

Ingen kunnskapspolitikk

Siden valget har SV "vært på lag" med alt som kan krype og gå av interessegrupper. Vi er på lag med miljøet, og på lag med lærerne, og på lag med Nord-Norge. Denne måten å drive politikk på fremstår ikke som kunnskapsbasert. Først erklærer SV seg på lag med noen (eller noe), og etterpå forsøker man å sette sammen et argument. Det burde vært motsatt. Problemet er at SV forsøker å ta den samme rollen som interesseorganisasjonene har. Etter mitt syn er et partis oppgave å ta utgangspunkt i sin ideologiske plattform og sine verdier, og bruke kunnskap til å analysere samfunnet og peke ut politiske svar. I utøvelsen av politikken er man ofte omgitt av interesseorganisasjoner som har viktig politisk overlapp med partiet. Men interesseorganisasjoner har ikke ansvar for helheten. Det har et parti. Når SV forsøker å høre identisk ut med interesseorganisasjonene, mener jeg det er noe galt. SV bør av og til være uenig med lærerne, eller miljøorganisasjonene, eller LO, eller hvem som helst.

SV ser heller ikke ut til å klare å sette kunnskapspolitikken inn i den store politisk konteksten, og gjøre det til en del av sin politiske identitet. Hvor har SV vært i debatten om mastersyken? Hvilke rolle mener SV at kunnskap skal ha i framtida? Dette er, etter mitt syn, et nøkkelspørsmål for framtida. Jeg mener SV må klare å ha en kunnskapspolitikk dersom de skal være interessante i framtida.

PS: Det står ikke så mye bedre til i de andre partiene, men jeg skulle ønske kunne være ledende i så stille gode spørsmål, utforme svar, og vite hvordan de skal få det gjennomført.

Hvordan skal SV gjenreises?

Problemet til SV er ikke at vi deltok i regjering. Problemet er at det har blitt intellektuelt kjedelig å være aktiv i Sosialistisk Venstreparti. Skal SV klare å gjenreise seg, må det skapes en utfordrende, levende debattkultur som gir nye svar i stedet for å tygge på gamle sannheter.

SVs evne til å forholde seg til en kompleks verden i endring har dessverre vist seg å være svært begrenset.

Hvordan skulle verden se ut etter den kalde krigen? Hvordan skal kunnskapssamfunnet  organiseres? Hvordan beveger vi oss fra et eliteutdanningssystem til et masseutdanningssystem? Hvordan skal et teknologisk og bærekraftig samfunn bygges på og fra en svart oljeøkonomi? Hvordan skal privat rikdom kombineres med en solidarisk velferdsstat? Dette er eksempler på en del svært viktige spørsmål, som er komplekse, og ikke alltid har enkle svar. Det er derfor de er så spennende! Problemer er at de gode debattene om disse sakene ikke skjer i SV. I stedet for å diskutere disse sakene med en åpen, søkende holdning, leter vi etter de lettvinte politiske svarene som passer inn i vår eksisterende ideologi.

Vi sliter voldsomt med a debattere andre saker enn dem som har opplagte svar. Grunnen er en elendig debattkultur.

En drepende debattkultur

I min rolle som politisk rådgiver og statssekretær har jeg opplevd å bli karakterisert som høyreavviker av en av stortingsrepresentantene på et gruppemøte – uten å være tilstede og uten av vedkommende tok seg bryet om å finne ut hva jeg faktisk hadde sagt eller ment. I mitt eget lokallag svarte jeg på en e-post høring om hvem som skulle bli nestleder i SV med å være uenig i et forslag. Da fikk jeg klar beskjed (med kopi til alle medlemmene) om at det var uhørt at folk med sentrale posisjoner ga til kjenne sitt syn. Ingen som har vært aktive i SV vil la seg overraske over disse episodene.

Alle som har vært med på et par debatter i SV vet hvor raskt høyreavvikerkortet trekkes. Å stemple noen som høyreavvikere krever knapt noen begrunnelse. For å stemple noen som høyreavvikere er det nok at man selv har det tradisjonelle synet. Det kreves ingen annen begrunnelse enn at den andre parten mener noe som ikke er allment kjent og akseptert. Ingen tør heller å sette på plass stemplerne. De vet at da kan de rammes selv. De ivrigste stemplerne mener selv de er radikale, men sannheten er at de forveksler gjentagelser av gamle synspunkter med utvikling. Folk som tenker utenfor boksen og som er intellektuelt søkende går før eller siden lei og forsvinner ut.

Et parti som i navnet er så opptatt av demokrati og like muligheter må få fram forskjeller og bredde også i sine egne debatter. Det må bli slutt på den evige jakten på den som er mest høyreorientert – noe som alltid ender med at vedkommende føler seg uglesett og takker for seg. Forskjellige stemmer er en verdi som må ønskes og dyrkes.

Et solidarisk hjerte er ikke nok

Det er ingen partier som har solidariteten mer i ryggraden enn SV. Det er ingen partier som har jobbet så systematisk og konsekvent på vegne av framtidige generasjoner. Det er ikke noe parti som reagerer mer instinktivt på urettferdighet enn SV. Men det er ikke nok. SV må forholde seg til en kompleks virkelighet og våge å endre seg. I SV må debattene være intellektuelt utfordrende og ikke gjentagelser av historiske standpunkter. SV må søke og dyrke mangfold og ulikhet i meninger. Og vi må slutte å stemple hverandre. Når SV er et parti som utfordrer tanker og meninger kan gjenreisingen av partiet begynne.

Nudler, pris- og lønnsstigning

Universitas er ganske trofaste med å fortelle hvor ille det er å være student. Selv om jeg ikke trenger lenger, så måtte jeg ytre meg om Eirik Omviks kommentar "Nuddelpolitikk" i ukas Universitas. E-posten min er nedenfor.

 



Kyrre Lekve	17:41 (for 5 minutter siden)
til eirikom

Hvor stakkars er det på studentene​?

Hei;

Jeg så kommentaren din i Universitas. Selv om jeg ikke lenger er statssekretær og ikke trenger å forsvare regjeringen, faller jeg likevel for fristelsen:

 

Du lager et resonnement om at studentene har fått det stadig trangere. Du baserer det på at studiestøtta har utvikles seg saktere enn lønnsutviklingen. Det er fullt mulig å mene at studiestøtta skal utvikle seg like fort som lønningene. Men det har strengt tatt ingen ting å gjøre med om studentene har det trangt eller ikke. Da er det prisutviklingen som har noe så si. Der vet du kanskje at utviklingen har vært nøyaktig nøytral: Studiestøtta har steget nøyaktig like mye som prisene. Og det er prisene i gjennomsnitt. Mens bolig har steget mer enn gjennomsnittet har f.eks. mat, klær og øl steget mindre. Ut fra dette er det riktig å si at den gjengse student har det nøyaktig like trangt (eller fett) som i 2005. Studenter med funksjonsnedsettelser har derimot kommet mye bedre ut med en helt ny ordning, og studenter med barn har fått en liten bedring (selv om Universitas sin forside gir inntrykk av noe annet).

 

Jeg må også gå deg litt i rette med beskrivelsen av at det er boligkrise, og at "krisen blir større for hvert år som går". Jeg er enig i at det ikke er bra at 14 000 studenter står i boligkø. Men NSO selv innrømmet at det faktisk var færre enn i fjor. Studentboligbygging er faktisk et område hvor det virkelig ble forskjell etter at det rødgrønne tok over. Mens de borgerlige bevilget penger til 314 studentboliger i sitt siste regjeringsår, har de rødgrønne stabilisert seg på langt over 1000 per år. Til tross for den voldsomme økningen i studenttallet, har vi faktisk klart å minske køen.

Hvorfor skriver jeg dette til deg?

Det er helt lov å krisemaksimere og forsøke å fremstille situasjonen som verst mulig. Min erfaring (også fra innsiden) er at i det lange løp fører det bare til svekket troverdighet.

 

Lykke til videre, og ta gjerne kontakt om det er noe!

 

 

--

Mvh

Kyrre Lekve

 

Studentpolitikk: Hva er nytt siden 2005, Høyre?

(og Venstre og KrF)

Opposisjonen har lenge vært høye og mørke, og villige til å kritisere den rødgrønne regjeringen på en hver front og love mer på alle områder. Alle som er opptatt av studentpolitikk bør be de tre partiene som satt sammen i regjeringen Bondevik II fra 2001-2005 (altså Høyre, Venstre og KrF) å forklare hvorfor de denne gangen skal føre en god studentpolitikk, når de ikke gjorde det sist.

1. Studentboliger: Bondevik II-regjeringen bevilget mindre midler til å bygge studentboliger for hvert år de satt i regjering, og endte opp med 314 bevilgede studentboliger i 2005. Den rødgrønne regjeringen har stabilisert seg på langt over 1000 studentboliger per år i gjennomsnitt, og i år omtrent 1500.

Hvorfor mener Høyre (og Venstre og KrF) det er riktig å bygge mange studentboliger i åra som kommer, når de ikke mente det i 2005? Den gang mente de at å skaffe studentene bosted kunne overlates til markedet. Mener de fortsatt det? Hvis ikke, hva er det som har forandret seg?

2. Studiestøtte: I de tre siste årene i regjering, mente Høyre (og Venstre og KrF) at studentene ikke trengte å opprettholde sin kjøpekraft. Midlene til studiestøtte sto dønn stille på samme kronebeløp, mens prisene steg. Fra den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 har studiestøtta blitt prisjustert hvert eneste år. I tillegg har studenter med funksjonsnedsettelser fått en kraftig forbedret ordning.

Hvorfor skal vi tro Høyre (og Venstre og KrF) på at de vil øke studiestøtta nå, når de i 2005 ikke mente studiestøtta trengte å følge prisstigningen? Hva har endret seg? Hva var grunnen til at studentene ikke trengte så mye penger i 2005? Eller er det FrP som er så veldig opptatt av studiestøtte? Selv om FpU vil privatisere lånekassa...

3. Studieplasser: Opposisjonen, og særlig Venstre, har kritisert regjeringen for å ikke ha opprettet nok nye studieplasser fort nok. I perioden 2001-2005 kuttet Bondevik II-regjeringen i antallet studieplasser - og atpå til i antall studieplasser for lærerstudenter. Den rødgrønne regjeringen har bevilget midler til om lag 24 500 nye studieplasser (når de er ferdig innfaset i 2017).

Mener opposisjonspartiene at det skal bevilges mer midler til nye studieplasser? Og hvorfor var ikke det nødvendig i 2005? Visste de ikke om kunnskapssamfunnets krav eller globaliseringens effekter i 2005? Eller mener de strengt tatt at det er for mange som studerer?

Da opposisjonspartiene satt i regjering sist i 2001-2005 førte de en studentfiendtlig politikk. Før man stemmer på disse partiene bør de har veldig gode forklaringer på hvorfor de ikke vil føre en studentfiendtlig politikk også denne gangen.