søndag 19. desember 2010

Om fotball og universitetspolitikk

På jobben har vi en avdeling for misbruk av metaforer. Vi uttaler gjerne avdelingens navn med italiensk slang, inspirert av filmen "Postmannen".
Nils Rune Langeland fra Universitetet i Stavanger har en kommentar i fredagens Morgenbladet (17/12). Der sier han usedvanlig mye klokt (Se også min gamle sjef, Paul Chaffey, sin kommentar om samme innlegg på hans blogg). Jeg er helt enig med han i både at nye universiteter ikke er noen trussel mot de eksisterende; eller at universiteter må forholde seg til en internasjonal kunnskapsverden; eller at det handler om å skaffe de beste hodene; Og Langeland har noen friske spark til Blindern som jeg også finner mye fornuftig i.
Alle argumentene til Langeland er lagt inn i fotballmetaforer. Og stort sett holder det. Langeland snakker om overganger for spillere (les vitenskaplig ansatte) og om at det ikke er myndighetene som bestemmer vilke klubber (les universiteter) som skal være gode eller ikke. Så langt, så vel.
Men så begynner metaforen å halte. Langeland skriver: "Den norske løysi­nga på d­et d­i­lem­m­aet har ei velkjend­ hi­stori­e. Alle skal få bli­ uni­versi­tet i­ nam­net. Men em­betsverket held­ att pengane og løyvi­ngane ti­l forski­ng. Form­al li­kskap som­ i­kkje end­rar noko som­ helst, er ei­ sosi­ald­em­okrati­sk parad­egrei­n".
Her er det mye som er galt: Det er ikke embetsverket som holder igjen penger - det er Stortinget som har vedtatt systemet, og bevilger penger.
Men det er fotballmetaforen som er interessant, og sånn sett passer det virkelige bildet bedre med fotball enn Langelands beskrivelse: Å oppnå universitetsstatus i Norge baserer seg på rene kvalitetskriterier. På samme måte som en fotballklubb kan rykke opp til tippeligaen, kan en høyskole som er god nok oppnå universitetsstatus. I fotballen er det slik at en nyopprykket klubb ikke får noen ekstrabevilgning fra staten fordi klubben har rykket opp. Å komme opp i tippeligaen gir derimot bedre muligheter til økte inntekter fordi klubben får nye muligheter og bedre nettverk. Slik er det også for en høyskole som blir universitet - det gir nye muligheter, men det følger ikke en bevilgning med det å bli universitet. Faktisk må de nye universitetene gjøre det samme som de nyopprykkede klubbene gjør: Kjempe hardt for å holde seg oppe, og over tid bygge kvalitet i både spillere og støtteapparat. Ofte må de satse på egne, unge spillere. Ofte må de utnytte egne fortrinn. Langelands (implisitte) budskap om at staten må gi penger til de nye universitetene er dermed klart å regne som misbruk av fotballmetaforer. Pip. Gult kort.

2 kommentarer:

Bjørn Haugstad sa...

Jeg er enig i mye av dette, men skal man rekke fotballmetaforen så langt som den ærede statssekretæren gjør bør det også legges til at tippeligaen vel har et fast antall lag?

Kim Kantardjiev sa...

Jeg foreslår at bloggen fra Studentparlamentet ved UiO leses (http://www.studentparlamentet.uio.no/Om_Studentparlamentet/Arbeidsutvalget/torkil-vederhus/blogginnlegg/universitet-og-hoyskole.html). De er jo en del av "talsmenn blinder-Oslo (av en merkelig grunn ikke UiO) og i så måte effektivt umyndiggjort, men kanskje karikaturene av åndssnobbene blir noe moderert etter å ha lest det.
Poenget som Nils Rune Langeland, men (mer graverende kanskje) også Kyrre Lekve misser er at det å bli Universitet ikke er å "rykke opp i tippeligaen". Det er å gjøre noe annet. Høyskoler er ikke i førstedivisjon, de er svært dyktige på det de gjør. For å holde sportsmetaforen ved like: det er som å sammenligne innendørsligaen med tippeligaen (og det er ikke dermed sagt at Universitetene er tippeligaen). Universiteter og høyskoler skal oppfylle forskjellige samfunnsoppdrag - og det bidrar ikke til noen bedring for studentene at noen får kalle seg det ene eller det andre, men det klargjør hva slags institusjon man kommer til.

Forøvrig strander fotballmetaforen på svært mange andre områder også, men kanskje først og fremst på rekrutteringen: For er det virkelig noen som ønsker seg en lønnsutvikling i høyere utdanningsinstitusjoner som ligner den i tippeligaen? Der middelmådige internasjonale spillere blir hentet inn fordi de har et navn. Der budsjettene sprenges av lønnskrav fra "stjerner"? Så ja, man kan rekruttere hvem som helst, hvor som helst, hvis man betaler nok. Men dette kan vel neppe verken Kyrre lekve eller Nils Rune Langeland mene er en god utvikling?

Hva har hastighet å si for smittespredning?

I Forrige blogg-post så vi litt på hvordan digital smittesporing kan øke andelen nærkontakter som kan sendes i karantene (eller noe annet pa...