Norsk Studentorganisasjon er et ektefødt barn av de endringene som har skjedd i politikken for forskning og høyere utdanning – og godt er det.
Jeg har vært i politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet i overgangen fra to til en studentorganisasjon. Det var ingen tvil om at fusjonen lenge har ligget i luften. Jeg kan da heller ikke huske at de to forløperorganisasjonene har vært uenige om noe viktig. Men hvorfor ble det sånn?
På begynnelsen av 2000-tallet ble kvalitetsreformen innført og det ble iverksatt kvalitetskriterier for godkjenning av doktorgrader og fastsetting av lærestedenes status som høyskole eller universitet. NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen) ble satt til å håndheve regelverket. Dette betydde i praksis at det ikke lenger var et klart skille mellom høyskoler og universitet. I årene som fulgte begynte høyskoler å utvikle seg i “universitetsretning”, og universiteter begynte å tilby tradisjonelle profesjonsutdanninger. Med opprettelsen av universitetene i Stavanger og Agder og fusjonen mellom Universitetet i Tromsø og Høyskolen i Tromsø var skillet mellom høyskoler og universiteter ikke lenger meningsfullt. Da forsvant også siste rest av meningen med å ha to forskjellige studentorganisasjoner – StL og NSU. Det var ikke lenger noe som definerte dem som egne organisasjoner. Sammenslåingen var en logisk og fornuftig konsekvens.
Samlingen av de to store studentorganisasjonene er også i tråd med tiden i den forstand at det blir mer og mer riktig å se forskjellige utdanningstyper i sammenheng. Tradisjonelle profesjonsutdanninger akademiseres og tradisjonelle disiplinutdanninger yrkesrettes. Etter mitt syn har begge tradisjonene viktige erfaringer å bringe til torgs og har mye å lære av hverandre. Den samlete studentorganisasjonen har da også allerede profilert seg klart på problemstillinger som er overskridende i forhold til de gamle organisasjonenes tradisjonelle enemerker. Undervisningskvalitet har vært et forenende og viktig punkt for studentene.
NSU og StL har vært de beste lobbyorganisasjonene i sektoren. De skal ha en stor del av æren for at nivået på utbygging av studentboliger har kommet opp i rundt 1000 i året. Studentorganisasjonene og den nye studentorganisasjonen blir hørt på også i en rekke andre saker som ikke når førstesidene like ofte.
På ett viktig område savner jeg en mye tydeligere stemme fra NSO – utdanningsbølgen. For meg virker det som NSOs slagord er “Lik rett til utdanning for dem som allerede har studieplass”. NSO prioriterer ned innsatsen for å få plass til flere i høyere utdanning fordi de er redd for at dette truer kvaliteten for dem som allerede er inne i høyere utdanning. Selv om det er svært viktig å vokte over og kjempe for bedre forhold for dagens studenter, mener jeg NSO her svikter i å tenke utover seg selv og være en organisasjon med samfunnsambisjoner. Den svært viktige utredningen ”Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet” forteller oss hvor viktig kompetanse kommer til å være for framtidas Norge og for hele Norge. Her utfordrer jeg NSO til å ta et standpunkt. Som høres.
Samtidig ligger det i en studentorganisasjon å være historieløs. Flesteparten av NSOs medlemmer har aldri opplevd noe annet enn Kvalitetsreformen. De mener at oppfølgingen av studentene svekkes. They know nothing! Pre kvalitetsreformen var det ingen som mente at det var noen andre enn studentene selv som hadde det fulle ansvaret for at de fikk seg en utdanning. Om de ikke fikk seg en utdanning var det i hvert fall ikke professorens skyld. Men sånn går verden framover. NSO vil selvsagt forbedre situasjonen for sine medlemmer nå – og ikke sammenliknet med situasjonen for snart ti år siden.
Har man sluttet å krabbe og begynt å gå, må målet være å løpe. Gratulerer med ettårsdagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar