Tidfestet treprosentmål er fortsatt uegnet

Arbeidet med en ny forskningsmelding (legges fram våren 2013) er i full gang. Mange lager gode innspill. Det er vanskelig å konstruere nye virkemidler som bringer forskningen videre. Da er det lettere å foreslå mer penger, og hva er vel lettere enn å foreslå tre prosent av BNP til forskning innen et årstall?! Og hva er vel mer passe langt unna enn 2020?

Å bruke et innsatsmål basert på Bruttonasjonalprodukt (BNP) som styringsredskap har vist seg helt ubrukelig. Det fører også til at forskningsdebatten degenererer. Et hvert statsbudjsettframlegg fra regjeringen vurderes ut fra følgende likning:

Hvis Vt+1 > (FoUm/BNPm - FoUt/BNPt)/(m-t), så er statsbudjettet bra, hvis ikke er det dårlig.

t er året vi er inne i.
m er året man har funnet ut at treprosentmålet skal oppnås.
Vt+1 er veksten i forskningsinnsatsen i år t+1
FoU er Forskning og utvikling i statsbudsjettet
BNP er Bruttonasjonalproduket

Altså: Man finner ut hvor mye som mangler for at forskning og utvikling i statsbudsjettet skal utgjøre tre prosent av BNP. Deretter deler man det på antall år det er igjen til målet skal innfris. Hvis veksten i forskningsinnsatsen er større enn denne summen er man glad, hvis ikke svikter regjeringen. Gjerne fundamentalt.

FoU som andel av BNP er uegnet
Norges BNP påvirkes først og fremst av oljeprisen, og deretter at dollarkursen. Dersom man bruker FoU som andel av BNP som målestokk får man følgende sammenhenger:

• Krig og uroligheter i oljeproduserende land er dårlig for forskningen
• Finanskrise er bra for forskningen
• Arbeidsløshet og nedgang i norsk økonomi er bra for forskningen
• Framgang for eksportbedriftene er dårlig for forskningen

Ved å knytte vurderingen av forskning til BNP får man dermed meningsløse sammenhenger. Norges FoU som andel av BNP har gjort ett veldig byks oppover: Det var da forrige finanskrise slo inn for fullt i 2008/2009. Uten å gjøre noenting, hadde vi plutselig kraftig framgang i FoU som andel av BNP.

Hvordan Kunnskapstriangelet skal fungere er en viktig forskningspolitisk debatt.

La oss debattere virkemidlene
Norsk forskning er i framgang. En rekke virkemidler er etablert og/eller styrket:

• Kvalitetsvirkemidlene Sentre for fremragende forskning (SFF) er supplert med Sentre for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI) og Forskningssentre for Miljøvennlig Energi (FME). Dette er kraftfulle virkemidler som samler kritisk masse.
• Den åpne konkurransearenaen for fremragende forksning (FRIPRO) er styrket med 160 millioner fra staten og ytterligere 100 millioner fra universitetene. Dette styrker kunnskapsberedskapen og sikrer forskninings- og nysgjerrighetsdrevne forskningsprosjekter finansiering.
• Vitenskaplig utstyr har en fast årlig bevilgning i Norges forskningsråd på 280 millioner. Det betyr forutsigbar utvikling av forskningsinfrastrukturen.

Spørsmålet bør være: Hva kommer som det neste? Hva slags virkemidler trengs for å styrke norsk forskning. Trengs det flere virkemidler som styrker samspillet mellom forskning ved universiteter/høyskoler, forskningsinstitutter og næringsliv? Trengs det sterkere arbeidsdeling i forhold til internasjonal forskning, spesielt EUs neste forskningsprogram Horizon2020? Det er mange gode forskningsspørsmål. Når vi skal nå treprosentmålet er ikke et av dem.