mandag 9. januar 2017

Angrepet på den frie forskning? (På vei mot Akademisk AS? Del 3)

Dag Hessen har skrevet kronikk i Aftenposten 5. januar 2017, der han mener universitetenes rolle som motvekt i et post-fakta samfunn er truet av at de blir stadig mer markedsrettet. I god postfaktuell ånd er bryr Hessen seg lite om fakta stemmer med hans egen frykt.

I tidligere blogger har jeg gått gjennom påstand 3 og påstandene 4, 5 og 6. Nå har tiden kommet til de to siste påstandene.

Vridning til programstyrt forskning?
Hessen skriver: «Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt.» (påstand 7). Det kan selvsagt være vanskelig å argumentere mot at noen «ser tegn på at» noe skjer. Så vidt meg bekjent er det ingen som kan gi noe definitivt svar på hvordan forholdet mellom programstyrt forskning og åpne konkurransearenaer har utviklet seg. I Forskningsrådets Projektbank kan man danne seg et visst bilde. Går vi litt nærmere inn i problematikken, så viser det seg at det ikke helt lett å få øye på akkurat den dreiingen Hessen påstår han har sett.

Det er analytisk svært vanskelig å avgrense nøyaktig hvor programstyrt forskning slutter og «fri forskning» begynner. Fra den første bloggposten om Hessens kronikk påviste jeg at det har vært en vekst i lærestedenes grunnbevilgning. Fra «Forskningsrådet i tall 2015» kan vi også se at bevilgningene til «Fri prosjektstøtte og grunnf.sats» har økt med 11% i perioden 2011 til 2015. Det har altså vært en solid vekst innenfor de to viktigste kildene til forskning som ikke er programstyrt. På den annen side går det også fram at bevilgningene til store programmer har økt enda mer (21% i samme periode). Hvorvidt veksten til sammen for grunnforskningssatsingen i Norges forskningsråd og veksten i frie midler til universitetene til sammen har vært større enn veksten i f.eks. store programmer klarer ikke jeg å finne nøyaktige tall for, og jeg tviler på om Hessen har de fullstendige tallene. Min konklusjon er at det ikke er grunnlag i tallene for å hevde at det har foregått noen vridning de siste årene.

Det største problemet med påstanden er likevel at den er en fordummende forenkling. Vi vet at de store programmene inneholder betydelige andeler grunnleggende forskning, i gjennomsnitt rundt 40 prosent går det fram av en presentasjon fra Forskningsrådetsdirektør Arvid Hallén i 2011 (jeg har dessverre ikke funnet mer oppdaterte tall). Om ikke disse midlene utelukkende deles ut fritt for tematiske føringer, er de i praksis helt umulig å skille fra den «frie» forskningen som foregår på universiteter og høyskoler.

Reformer innenfra?
Dag Hessen konkluderer sin kronikk med at «Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.» (påstand 8). Hessen kommer beleilig ikke med noen eksempler på hva slags reformer dette er snakk om. Det tror jeg at han gjør lurt i, for de to store utviklingstrekkene de siste 50 årene har universitetene feilet spektakulært i å møte. I stedet opplevde de å bli «reformert» utenfra:

Fra 1960-tallet og framover har høyere utdanning gått fra å være en eliteutdanning til å bli en masseutdanning. Dette gjorde (norske) universiteter svært lite for å møte. I stedet ble det vedtatt en rekke reformer fra politisk hold, under til dels sterke protester fra universitetene: Kvalitetsreformen, ny finansieringsordning og delvis nytt styringssystem ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet. Disse store endringene ble ikke innført som resultat av noen reformprosess ved norske universiteter.

Det andre utviklingstrekket som er tydelig er forskningens økte betydning, og ikke minst universitetsforskningens store betydning for samfunnet. Når den norske stat bruker rundt 30 milliarder kroner på norske universiteter, er det helt logisk at «samfunnet» krever noe tilbake. Heller ikke på dette området foregikk det noen reformer ved norske universiteter for å øke sin interaksjon med samfunnet rundt seg. Universitetene har nølende fulgt eksemplene fra instituttsektoren og fra utlandet. Gjennom politiske vedtak ble eiendomsretten til Intellectual Property regulert for universitetene. At det kom eksterne medlemmer inn i universitetsstyrene kan også ses på denne bakgrunn.

Jeg kan ikke se at universitetene har reformert seg innenfra på noen påviselig måte de siste 50 årene. Tvert imot har de vært preget av å motsette seg endringer.

Hva er et «Akademisk AS»?
Som en bonus kan vi jo også spørre om hva Hessen mener med overskriften sin? Hvis Hessen leter litt, vil han kunne finne akademiske organisasjoner som er organisert som aksjeselskap – både i Norge og utlandet. Han vil kanskje til og med finne ut at flere av dem har sterke resultater både på forskning, utdanning og innovasjon, uten at de går på akkord med akademiske prinsipper.

Sannheten er at Hessen tilhører en sektor som har nytt godt av økt beskyttelse (lov om akademisk frihet fra 2007), noe som Hessen nyter godt av hver dag. Universitets- og høyskolesektoren har også hatt en enorm budsjettvekst de siste 20 årene under skiftende regjeringer. Det har også vært en stadig økt tilgang på eksterne forskningsmidler som baserer seg på kvalitet alene, eller som er sterkt grunnforskningsorienterte.  

Hessen mener sikkert oppriktig at utviklingen går i feil retning på alle områdene han beskriver. Tallene viser noe annet. Dersom Hessen ønsker støtte til universiteter som motvekt i en post-faktuell tid, må han begynne med å få orden på egne fakta.
-------

Påstander i Dag Hessens kronikk «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten 5. januar:
1.     Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.
2.     Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press.
3.     Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.
4.     Nytteverdi betones stadig oftere. I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand.
5.     Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.
6.     Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene.
7.     Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.
8.    Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral.


Ingen kommentarer: