Er det ikke viktig med tak i merder?

Jeg har doktorgrad i biologi. Jeg har jobbet ti år med fisk (ganske teoretisk vil enkelte hevde). Jeg trodde at det var viktig med fysiske stengsler i form av høyt "gjerde" eller tak for at laksen ikke skulle hoppe ut av merdene. Med tanke på hvordan laksen spretter i norske elver virket det logisk på meg.

Takk til Kristin som stiller spørsmålene vi alle burde stille litt oftere.

Og et alvorlig poeng til slutt: Hvis bare en promille av oppdrettslaksen rømmer, vil rømlingene utgjøre langt flere glade laks enn villaksen.

Grunnlag for å ville om universitetet

"Hva vi vil med universitene?" spør Knut Olav Åmås i Aftenposten (eller "Hva vil vi med Universitetet" i bestemt form entall som Civita spurte om tidligere denne uken). Dette er et viktig spørsmål, som ikke har noe enkelt svar.

Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet er jeg med på å utføre en politikk som vi kaller "SAK", som står for Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon. Essensen i den politikken er at det er fagmiljøene som er den viktigste enheten for forskning og høyere utdanning. Uavhengig av om de er på en høyskole, et gammelt eller nytt universitet må de være robuste, internasjonalt konkurransedyktige og i stand til å gi forskningsbasert utdanning. Virkemidlene i SAK-politikken er utformet for å få til bedre fordeling mellom institusjoner. Personlig mener jeg at skiltet som står over døra på lærestedene ikke er av avgjørende betydning. Jeg er mer opptatt av hva som skjer innenfor veggene.

Debatten om hva vi vil med universitetene reduserer seg dessverre ofte til spørsmålet om et tall. Det vanligste standpunktet er at man ønsker det antall universiteter vi har i dag - og ikke flere.
Dessverre er det bare i "The hitchhikers guide to the universe" at komplekse spørsmål om livet, univeret og alt mulig kan besvares med en enkelttall (i det tilfellet 42). I virkelighetens verden må flere momenter vurderes.

I dette blogginnlegget vil jeg bare bringe et spørsmål på banen: Hva er forholdet mellom hvor mange universiteter et land kan ha, og antallet studenter og antall kompetente forskere? Bare de siste årene har antallet "førstestillinger" ved universiteter og høyskoler økt med over 30 prosent (fra 2003 til 2009). Antallet studenter har over fordoblet seg de siste årene og antallet doktorgrader har tidoblet seg. Mitt spørsmål til alle dem som mener at "nå er grensen nådd for antall universiteter" er følgende: Hva er konsekvensen av at det norske samfunnet forandrer seg dramatisk i forhold til hvor mange som tar høyere utdanning, har forskerkompetanse og hvor mye forskning vi driver. Skal det ikke ha noen konsekvenser at det drives forskning ved en høyskole av internasjonal karakter? Skal det ikke ha noen konsekvenser at en høyskole har like mange førstestillinger som et universitet (eller som et universitet hadde den gang det fikk statusen som universitet)? Skal det ikke har noen konsekvenser at det norske samfunnet blir stadig mer kunnskapsintensivt?

Det er åpenbart en fare for at vi smører ressursene for tynt utover, og at vi ikke oppnår kritisk størrelse. Men det er dramatisk større ressurser å oppnå kritisk størrelse på enn det var for 20 år siden. Det bør være med i debatten.

Overfylte lesesaler! Eller halvtomme? Eller kanskje halvfulle?

Sport- og næringslivsavisa Dagen Næringsliv har i dag en artikkel om "Utdannelse på billigsalg". Hovedinnfallsvinkelen i artiklen er at finansieringssystemet gjør at universiteter og høyskoler presser inn så mange studenter de kan og at det kan gå ut over studiekvaliteten.

Artiklen er innom flere viktige poenger, og er dessuten et fin variasjon i hvordan man omtaler årets semesterstart. Siden semesterstart har de fleste artiklene handlet om at det står ledige studieplasser rundt omkring i distriktene. Så kanskje er det halvfullt? Her er i hvert fall min beskrivelse:

• Det er mer populært å studere i store byer enn på små steder: Tallenes tale er veldig klar. Det er mange søkere til hver plass ved universitetene og høyskolene i de største byene - typisk over to søkere per plass. Så lenge det er fritt skolevalg i høyere utdanning (og det må det selvsagt være) vil det være forskjell i hvor trangt det er.
• Det er viktig å ha tilbud om høyere utdanning i hele landet. Men det må ikke blir for smått - fagmiljøene må være så store at de kan sikre forskningsbasert undervisning. Det er ikke bra at så mange høyskoler i nord (og Unversitetet i Tromsø) sliter såpass mye med å få nok studenter.
• Det er vanskelig å lede en høyskole og eller et universitet: DN-artiklen illustrerer også at ledelsen ved høyskoler og universitet må tenke gjennom hva de gjør. Det er helt riktig som det står i artiklen at det er fullt mulig å blåse opp studenttallet, pakke inn studenter, og generelt gi de et minimalistisk tilbud. Men det går også tydelig fram at dette på lang sikt fører til økonomiske problemer (jfr. Høyskolen på Lillehammer). Jeg har dessuten såpass tiltro til ledelsen ved høyskoler og universitet at jeg tror de også ser at en slik drift også svekker kvaliteten.

Artiklen illustrerer vel også en generelt fenomen i kongeriket: Ute i landet er det billig å bo, gode velferdstilbud og fin natur. På den annen side har byene et mer attraktivt kulturelt tilbud. Og sånn er det også innen høyere utdanning: Dersom man ønsker å studere ved de aller mest populære studiestedene vil man oppleve at presset på ressursene er stort. (Her kunne jeg lagt inn noen teoretiske betraktninger om køteori, men jeg sparer meg). Jeg tror det er like godt å si det rett ut: I de nærmeste årene må nok studentene være forberedt på å måtte flytte på seg mer enn før. Strengt tatt tror jeg ingen tar skade av det.

Milliardsprekk og kampanjejournalistikk

Som statssekretær i Kunnskapsdepartementet føler jeg meg ikke mishandlet av norsk presse. Tvert imot mener jeg at i de aller fleste tilfeller der jeg er misfornøyd har jeg bare meg selv (eventuelt "oss selv") å takke. Uklart budskap og utydelig avlevering er de vanligste tingene å være misfornøyd med. Og noen ganger har vi politikere rett og slett en drittsak.

Nå skal jeg likevel gjøre noe jeg sikkert kommer til å angre på: Jeg skal pirke litt i journalistiske arbeidsmetoder, og kanskje få til litt debatt. De/dere blir sikkert dritsinna. Men, man lever jo bare en gang.

Fra Nationen 21. juli 2010

Jeg skal bruke et av sommerens oppslag i Nationen som et eksempel. "Milliardsprekk i Ås" (Nationen 21. juli 2010) for flyttingen av Norges Veterinærhøyskole til Ås var saken. Selv om journalisten utmerket godt visste at dette per definisjon umulig kunne stemme, siden det ikke fantes noen nye kostnadsberegninger, var det likefullt "milliardsprekk" som var saken. Det som var enda mer interessant (og kanskje litt skremmende) var at til tross for at Kunnskapsdepartementet raskt var på banen og korrigerte de villeste feilkildene i artiklen, spredte den seg som ild i tørt gress. "Milliardsprekk" ble gjentatt i det ene mediet etter det andre, og Kåre Valebrok brukte en søndagskommentar i Aftenposten ("Bønder sine økser bryner", Aftenposten 24. juli) med "milliardsprekk" som utgangspunkt og sannhet. Mer om dette siste nedenfor.

Eksempelet er ganske typisk, men det var litt mer spektakulært en vanlig og fikk flere konsekvenser enn vanlig. Likevel koker den ned til et veldig typisk mønster for mange journalister jeg er i befatning med: Kampanjejournalistikk. Jeg vil grovt anslå at 75 prosent av de journalistene jeg er i kontakt med i større eller mindre grad driver med kampanjejournalistikk. De har laget seg en vinkel og en historie, og det er ingen ting som får dem til å gå bort fra denne vinkelen. Ofte har journalistene også en helt klar politisk mening om saken, og utlegger det som journalistikk, mens det hadde hørt hjemme som en kommentar eller lederartikkel. Når man driver med kampanjejournalistikk er det mange virkemidler som må og kan tas i bruk. Jeg skal gå gjennom noen av dem.

Villedning: et svært enkelt, og mye brukt, virkemiddel er villedning. Denne metoden består i å stille isolert sett korrekte og sannferdige spørsmål, men på en slik måte at intervjuobjektet strengt tatt svarer på noe annet enn det artiklen egentlig handler om. I denne omtalte "milliardsprekk"-artiklen, var dette dratt ut til det ekstreme. Journalisten ville ikke røpe sin kilde, men ba om svar på spørsmålet: Kan Kunnskapsdepartementet bekrefte at det er en milliardsoverskridelse på flyttingen av Norges Veterinærhøyskole til Ås? Vi kom i et voldsomt dilemma. Vi har (selvsagt) en policy på å ikke kommentere rene spekulasjoner. På den andre siden var det ikke akkurat vanskelig å lukte hvor journalisten hadde tenkt seg. Vår vurdering var at tåkete, kanskje malplasserte, forbehold fra oss i selve artiklen tross alt var bedre enn at påstander om milliardoverskridelser fikk stå uimotsagt. Tja. Uttalelsen kom på trykk, men det var helt klart å regne som ganske på siden. Sikkert som ønsket. Skjulte kilder er sjeldent. Det som kampanjejournalistene mer typisk ikke forteller er hvem som har gitt dem ideen til saken (ofte en interessegruppe eller en politisk aktør av noe slag med klare egeninteresser), eller hva som er innfallsvinkelen til saken. Kort sagt, det underliggende budskapet blir ikke lagt frem.

Kontekstfjerning: Et paradenummer for kampanjejournalister er å sende en sitatsjekk som er nettopp det: sjekk av løsrevne sitater. Når sitatene er løsrevet er det også umulig å vite om hvordan koblingen mellom spørsmål og svar er lagt opp og om hvordan journalisten utlegger sitatenes innhold (noe som gjøres mye). Klassisk eksempel: Spørsmål: "Har regjeringen sviktet på dette området?". Svar: "Nei, vi har økt bevilgningene kraftig på området de siste årene. Men selvsagt kan vi gjøre mer." Journalistens utlegging: Statsråden innrømmer å ha gjort for lite på området.

Kommunkasjonsavdelinger, rådgivere og statssekretærer vet utmerket godt at vi bare kan påberope oss rett til å kontrollere sitater. Samtidig er det en mulighet for å i hvert fall kunne ta til motmæle mot åpenbare feilkoblinger og urimelige tolkninger. Men for en fullblods kampanjejournalist er nok dette uvelkomne innvendinger. Det er også en klar sammenheng mellom hvor lite profesjonelt et medium er, og hvor knappe sitatsjekkene er. De minst profesjonelle påstår også alltid at slik er det i "alle store aviser". Det er det ikke. Min erfaring er at VG er det medium som er mest åpen på kontekst og sammenheng. Og de er også de som helt klart er mest etterrettelige i forhold til konteksttull. De dårligste er de som også legger ved paragrafer fra PFU for å virkelig vise at her skal det ikke tulles.

Faktautelatelse: "Never check a good story" er et selvironisk ordtak blant journalister. Gode kampanjejorunalister kan godt sjekke fakta. Det virktigste er at disse faktaene ikke må ødelegge for saken. Svært mange saker jeg er i kontakt med oppstår ved at en eller annen sier noe i retning av: "Dette er en urimelig ordning, og rammer flere tusen mennesker hver eneste år." Når Kunnskapsdepartementet konfronteres med dette utgangspunktet, sjekker vi fakta. Jeg vil anta at i nesten halvparten av sakene vi har befatning med, har vi fakta som kraftig modererer utgangspunktet. Det viser seg kanskje at det er hundrevis, og ikke tusenvis. Det viser seg kanskje at det ikke er spesielt urimelig, men tvert imot ganske rimelig. Det viser seg kanskje også at ordningen allerede er justert for at flere skal få det bedre.

I de fleste tilfellene blir denne typen fakta utelatt fra den endelige saken. Hvis kampanjejournalisten blir konfrontert med dette, er det som regel nok å henvise til en liten usikkerhet i KDs fakta (for eksempel at omleggingen er såpass ny at effektene enda ikke er målt). Mens det overhodet ikke stilles faktakrav til den som kjører saken, er det knallharde krav til alle sider av KDs fakta. Jeg er forøvrig helt enig i at det ikke skal foventes symmetri i forholdet mellom staten og andre. Men min erfaring er at det er totalt svart hvitt.

Ingen krav til sjekk av andre medier: Den ypperste sannhet blant kampanjejournalister er at noe har stått på trykk et annet sted. Det stilles overhodet ikke krav til å sjekke om det som står i et annet medium. Så lenge det er publisert er det regnet som sant. Og da er vi igjen tilbake til "milliardsprekken". Den har dannet grunnlag for en rekke andre saker. Uten at de referende journalistene gidder sjekke saken selv.

Det er deskens skyld: Dette er et område hvor kildene mine er dårlige. Ofte kan saken isolert sett være ok. Men ingress og overskrift er ofte hårreisende villedende. Et eksempel fra samme dag som "milliardsprekken": På forsiden av Dagens Næringsliv står det at statsråd Tora Aasland ber studenter (som har problemer med å få studieplass) om å dra til utlandet. Hennes opprinnelige kommentar var "se til distriktene og utlandet". Ved at første del av svaret ble kuttet har uttallige journalister og andre meningsbærere i ettertid kun fanget opp ”utenlands” og brukt dette som beskrivelse på en statsråd som forsøker å fraskrive seg ansvaret for studentene her hjemme. Var det desken eller var det journalisten? Jeg er ikke sikker på hvilket svar jeg vil like minst.

Dette kan umulig gå bra. Så derfor for sikkerhets skyld: Jeg føler meg ikke urettferdig behandlet av norsk presse, relativt. Men jeg skulle ofte ønske de var bedre.

Dagens (film/musikk) anbefaling: En sint tomme

Hvor svarte var jeg i 2001? Hvorfor fikke jeg ikke med meg denne i 2001: "Hedwig and the Angry Inch"!
Bedre sent enn aldri. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal anbefale den. Musikken fra filmen (som er basert på en musikal) er veldig bra når du har sett filmen. Og jeg fikk Pixies-assosiasjoner inne i alt det musikal-aktige, og jammen viser det seg ikke at Bob Mould spiller. Men det er ikke representativt, altså.

Se filmen først!
Men hvordan anbefale filmen? Den er noe helt annet! Den handler i hvert fall om identitet. Og sex. Og transex. Den bæres oppe av hovedrolleinnehaver Mitchell. Filmen er på sitt vis nesten like bra som "Donnie Darko", og den er definitivt like "kult", så da er jeg frelst.

Og dessuten
Regissør og hovedrolleinnehaver er John Cameron Mitchell. Han har senere laget "Shortbus", som er en enda bedre film, selv om den ikke er like "morsom", selv om den definitiv også er "noe annet", og dessuten er den særdeles eksplisitt når det gjelder sex. Men den handler egentlig ikke om sex. Eller den gjør jo det, men ikke bare det, eller. Se selv!

PS: Fordelen med å dele denne anbefalingen som et blogg-innlegg er at jeg slipper å fjerne "Hadestown" fra forsiden. Som rent musikalsk produkt å betrakte er den enda bedre. Den anbefales fortsatt!

Flere tusen studentboliger på gang

Studiestart betyr at alt for mange nye studenter strever med å finne seg et sted å bo. Dette vises blant annet i ”Studentboligundersøkelsen 2010” fra Norsk studentorganisasjon (NSO). Regjeringen har de siste fem årene hatt en formidabel satsing på studentboliger. Flere tusen studentboliger er i ferd med å bli realisert.

Siden den rødgrønne regjeringen tok over regjeringsmakten i 2005 har den årlige bevilgningen til studentboliger tredoblet seg fra 314 til rundt 1000 studentboliger i året. Siden 2005 har det blitt bevilget midler til 4224 studentboliger. Regjeringen har forpliktet seg til å fortsette å bevilge midler til rundt 1000 nye studentboliger hvert år.

Tusenvis av studentboliger på gang
I mai var det 1523 studentboliger som var under arbeid. I tillegg er det store prosjekter i gang som er hel- eller delfinansiert, der de største er Grønneviksøren i Bergen (rundt 700 studentboliger), Berg i Trondheim (rundt 650 studentboliger), Gimle Studentby i Kristiansand og Vestgrensa II i Oslo (begge med omtrent 200 studentboliger).

Viktig for økonomien
Regjeringen har satset så sterkt på studentboliger fordi det er så viktig for studentenes økonomi. I snitt er forskjellen mellom en studentbolig og en bolig på det private leiemarkedet minst 1000 kroner i måneden. Det tilsvarer mer enn en måneds ekstra studiestøtte.

Jeg har stor sympati for alle dem som strever med å finne seg et sted å bo – de havner i en ubehagelig situasjon. Jeg råder alle til å bruke sosiale nettverk som facebook og gode venner for å forsøke å skaffe seg et sted å bo, samtidig som man står i kø hos samskipnaden. Kanskje må man bo en stund litt lenger unna studiestedet. Heldigvis ser vi at det ordner seg for de aller fleste i løpet av starten på høstsemesteret.

Regjeringen har andre tall en Norsk Studentorganisasjon
Norsk studentorganisasjon (NSO) har offentliggjort ”Studentboligundersøkelsen 2010” i dag. Der er det punkter regjeringen ikke er enige i.

Regjeringen kan ikke gå god for tallene NSO opererer med. Som NSO selv skriver bakerst i sin rapport, bruker de andre tall en både studentsamskipnadene og regjeringen. Det finner vi unaturlig. Resultatet blir at NSO opererer med for lave dekningsgrader.

Regjeringen har ikke noe mål om at dekningsgraden skal være 20 prosent. Regjeringen mener det er helt nødvendig å ta lokale forhold med i betraktning. Det kan være riktig med både høyere og lavere dekningsgrad. Antall internasjonale studenter og det private leiemarkedet på stedet påvirker behovet for studentboliger.

Ikke enig med Norsk Studentorganisasjon
Det er helt uaktuelt for regjeringen å fjerne kostnadsgrensa for bygging av studentboliger. Uten å sette tak på hvor dyrt samskipnadene kan bygge, kan vi ikke være sikre på at studentene får tilgang til billige studentboliger. Regjeringen vil derfor fortsette å sørge for at studentboligene bygges billig, men med moderne krav til miljø- og energieffektivitet samt tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser.

Dagens situasjon:
Per mai var det 1523 studentboliger under arbeid.

Studentboliger klare for innflyttning høsten 2010:
o Studentsamskipnaden i Østfold i Fredrikstad
o Studentsamskipnaden i Tromsø
o Studentsamskipnaden i Stavanger (2 boligkompleks)
o Studentsamskipnaden Stord/Haugesund i Haugesund
o Studentsamskipnaden i Bergen
o Studentsamskipnaden i Trondheim
o Studentsamskipnaden i Telemark i Porsgrunn.

Noen store prosjekter på gang som er helt eller delvis finansiert:
o Grønneviksøren i Bergen (om lag 700 HE)
o Berg i Trondheim (om lag 668 HE)
o Gimle Studentby i Kristiansand (203 HE)
o Vestgrensa II i Oslo (om lag 200 HE)

Mer om ”Studentboligundersøkelsen 2010” og NSOs synspunkter:
Regjeringen kan ikke gå god for tallene når NSO bruker andre tall en både studentsamskipnadene og regjeringen. Resultatet blir at NSO opererer med for lave dekningsgrader.

NSO opererer også med vurderinger om at det vil være 80 000 flere studenter i 2013 enn i dag. Siden Stortingsmelding 44 (2008-2009) ”Utdanningslinja” ble lagt fram har regjeringen revidert sine anslag for studentveksten. Dagens anslag antar en vekst på 17 000 studenter som skyldes større ungdomskull fram til 2013. I tillegg kan det komme en økning på ytterligere 16 000 studenter dersom det vil være en fortsatt vekst i studietilbøyeligheten.

Genterapi - nå ved hjelp av krem!

I dag så jeg siste nytt i rekken av reklamer som spiller på kombinasjonen av ønske om å leve evig og troen på et vitenskapen kan ordne det. Men kanskje bør det være litt mistenkelig at det er et skjønnhetsfirma som nettopp leverer disse velsignelser til oss. Bullshit-faktoren nådde nye toppmålinger. Jeg bare måtte sjekke litt, og i tradisjonen til "Sprøytevarsleren" gikk det fort å finne ut mer om tullballet.

Kremen beskytter altså DNA'et vårt mot aldringens prosesser. Reklamen på TV var enda drøyere enn det som er å finne på nettstedet, men jeg kunne ikke finne noen link til den.

I følge diverse reklamer er virkningsmekanismen at produktet innholder folinsyre og kreatin som "stimulerer til cellefornyelse og beskytter DNA i huden mot skade utenfra". Men da kan det være greit å vite følgende: Også frokostblandinger og stek innholder de samme stoffene.
Viktigere å vite er det kanskje at solkremen også innholder ett av eller begge de to kjemiske stoffene cyclopentasiloxane (miljøskadelig og mulig helseskadelig) og H3CC (allergiframkallende). Det høres ikke så greit ut.

Ja-ja, nå har jeg vel gitt Niveas DNAge litt ekstra reklame. Moralen er: spar litt penger og spis en steik med fingra!