Ikke tilfeldig forskningspolitikk

Norsk forskning måles og evalueres ofte. Hvert år oppgir regjeringen den sist tilgjengelige statistikken for forskningsbevilgninger og resultater av forskningen i statsbudsjettet. Med jevne mellomrom legger regjeringen fram stortingsmeldinger om norsk forskning for stortinget med grundige analyser av forskningspolitikken. I tillegg analyseres norsk forskning både nasjonalt (spesielt forskningsinstituttet NIFU-Step) og internasjonalt (for eksempel OECD). Debatten om norsk forskningspolitikk bør ta utgangspunkt i disse dokumentene.

Det finnes ikke én sannhet om investeringer i forskning. Det samlede bildet for investeringer er likevel ganske entydig: Norge ligger svært høyt på offentlige bevilgninger til forskning per innbygger – nest høyest i OECD. Norge ligger lavt på private investeringer til forskning. Det har vært en kraftig vekst i bevilgningene til norsk forskning over mange år. De seneste årene har det også vært en gledelig vekst i næringslivets investeringer i forskning. Det som ofte skaper et unødvendig negativt bilde er sammenlikningen med de andre nordiske landene. Sammenlikningen er absolutt relevant, men det er viktig å være klar over at de nordiske landene (også Norge) er helt i verdenstoppen i forskningsbevilgninger. Det finnes ikke noe grunnlag for å karakterisere bevilgningene til norsk forskning som komisk.

Når det gjelder resultatene av forskning er det vanskeligere å danne seg et helhetlig bilde. Norske forskere har hatt kraftig vekst i antall artikler i internasjonale forskningstidsskrifter og – enda viktigere – kraftig økning i antall siteringer. Begge deler tyder på at norsk forskning hevder seg internasjonalt. Norske forskeres gjennomslag i EUs rammeprogram for forskning bekrefter dette bildet. På den andre siden viser omtrent alle internasjonale evalueringer av norsk forskning at det forskes i for mange for små miljøer i Norge.

Norske forskere lider av en alvorlig misoppfatning: De tror sjansene for økte bevilgninger til forskning øker dersom de tegner et mest mulig negativt bilde av tilstanden. Argumentene for å satse på forskning er meget sterke. I forskningsmeldingen pekte regjeringen på to overordnete argumenter: Forskningen må bidra til å møte de store samfunnsutfordringene (som klima, velferdsstatens utvikling og verdiskapingen) og forskningen må skape den nødvendige kunnskapsberedskapen for en usikker framtid. Den viktigste oppfølgingen av forskningsmeldingen har vært en kraftig opptrapping av klimaforskningen (en økning på 600 millioner på tre år) og en kraftig satsing på forskningsutstyr (en fast årlig bevilgning på 280 millioner har kommet på plass).

At forskere mener det skal bevilges mer til forskning burde ikke overraske noen. Men i stedet for krampaktige forsøk på stadig å finne en ny forsker som mener det bevilges for lite penger til forskning bør vi disktuere hvordan vi skal prioritere i framtida.

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er ikke så vanskelig

Ledelsen ved våre universiteter burde forstå det. Og forskningsjournalister. Vi burde forvente at den første gruppen sørger for å lære seg det. Den siste gruppen har vi erfaringer med at i større grad jobber etter prinsippet "ikke ødelegg en god sak med fakta". Når jeg tenker etter: Det gjelder kanskje den første gruppen også?

For det er ikke så vanskelig: Da dagens finansieringssystem ble innført i 2003 fikk universitetene og høyskolene ansvaret for hele bevilgningen sin. Med unntak for noen få utdanninger som har såkalt akvititetskrav, og generelle regler for økonomistyring etc, er det opp til universitetene og høyskolene selv å prioritere hvordan de forsker og underviser. Da systemet ble innført ble det gjort en teknisk beregning som tok utgangspunkt i hvor mange studenter som var på det enkelte lærested for å finne et startpunkt. Når lærestedet har ansvar for hele bevilgningen kan det heller ikke finnes noen måltall for antall studenter ved det enkelte lærested, uansett hvor mange ganger det blir påstått. Det vil være ulogisk.

Selvfølgelig påvirkes lærestedene av finansieringssystemet. Særlig påvirkes de av hvordan studiepoeng finansieres. Ved innføringen av systemet ble det lagt til grunn grove gjennomsnittkategorier for studier. 60 prosent av de daværende kostnadene for studiene ble værende i lærestedenes bevilgning, mens 40 prosent ble "tatt ut". Siden har det vært slik at denne 40 prosenten blir betalt ut for hver 60 studiepoengenhet som blir avlagt ved et lærested. Dette er en automatisk ordning. Dette er også en åpen ordning - lærestedene får uttelling uavhengig av startpunktet i 2003, og uavhengig av størrelsen på statsbudsjettet. Et slikt system har en ekstremt sterk insentivvirkning for å være effektive. Det lønner seg veldig å fylle opp eksisterende kapasitet. Samtidig lønner det seg svært dårlig å opprette nye tilbud (uten å legge ned noe annet). Da vil man bare få finansiering til grovt sett 40 prosent.

Kan man forvente at ledelsen ved lærerstedene forstår dette? Ja, mener jeg. De har tilpasset seg systemet på to måter:

• Noen har vært ansvarlige og tatt opp studenter i tråd med hva de har finansiering til. F.eks. Høyskolen i Sør-Trøndelag.
• Mange har tatt opp så mange studenter de har klart, selv om de burde vite at det på litt lenger sikt vil føre til press på den totale bevilgningen og innskrenke handlingsrommet.

Det er de som har fulgt den siste taktikken som nå påstår at de "mangler 1,7 milliarder", eller at myndighetene ikke har fulgt opp sitt finansieringsansvar eller liknende.

Grunnfag statsvitenskap: Det fins mange ordninger som er automatiske i det norske systemet. Trygd og pensjon er slike. Utbetaling av 40 prosent av antatte utgiftene for et studieplass ved avlagt 60 studiepoeng er en annen. En såkalt "etterbetaling" av de andre 60 prosentene er ikke en slik automatisk ordning.

Det er selvsagt legitimt å argumentere for at det er store undervisningsbehov og dermed ønskelig med sterkere bevilgninger, eller i det hele tatt å argumentere for større bevilgninger.
Strengt tatt tror jeg ledelsen ved våre universiteter og høyskoler skjønner dette. Alternativet er verre. Strengt tatt vet også Forsekerforum dette. Det står tross alt i e-posten de fikk.

PS: Grunnen til at Forskerforum fikk en e-post (og ikke et intervju) var at journalisten selv ikke hadde anledning til å snakke med statsråden.
PPS: Da kvalitetsreformen ble innført, fulgte det med over en milliard kroner for å finansiere reformen (det stod også i den nevnte e-posten). Men igjen: Hvorfor ødelegge en sak med fakta?
PPPS: Det er utrolig hvor mye tid man må bruke på tekniske oppklaringer i stedet for å diskutere framtidas behov for høyere utdanning og forskning...

Regjeringens karakterbok kommer snart

Studenter og skolebarn får i disse dager karakterboka si. Snart kommer dagspressens karakterer og terningkast for regjeringens innsats. Jeg er ikke helt sikker på om jeg gleder eller gruer meg. Håpet er at journalistene ser det samme som jeg ser:

En positiv sektor
Da Tora Aasland ble utnevnt til statsråd for forksning og høyere utdanning var det en fullstendig tillitskrise innenfor forskning og høyere utdanning. Personlig mener jeg Øystein Djupedal har fått mer pepper enn han fortjente. Men poenget er uansett at situasjonene var svært negativ. Dette har forandret seg. Jeg tror at en av årsakene er at Aasland har lykkes med å ta ledelsen i viktige debatter:

• Handlingsrom: Aasland satte ned arbeidsgruppen for handlingsrom. Den så nærmere på hvordan pengene ble brukt og hvordan det står til med universitetene og høyskolenes muligheter til å foreta sine egne prioriteringer. Effektene av dette arbeidet er at det har blitt en mer opplyst debatt om hvordan det står til. Dokumentet viser hvor universitetene blir presset på grunn av økte krav utenfra, og hvor de faktisk kan gjøre egene valg. Aasland har hele veien ledet denne debatten - både ved å følge opp, f.eks. midlertidighet og minsket byråkrati. Samtidig har hun utfordret universitetene og høyskolene til å også selv skaffe seg økt handlingsrom.
• Utdanningsbølgen: Statsråd Aasland var den første som satte de økte ungdomskullene, og dermed økende studenttall, på dagsorden. At den nå omtales som "yngrebølgen" eller "utdanningsbølgen" er et direkte resultat av hvordan Tora Aasland satte dette på dagsorden.
• SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling og (faglig) Konsentrasjon): Når "alle" var enig i Stjernøutvalgets analyse, men "ingen" ønsket tiltakene, var det behov for å iverkesette et nytt prosjekt. "SAK" er svaret: Både politisk og økonomisk har Aasland vært en pådriver for å sørge for at universiteter og høyskoler i fellesskap utvikler robuste miljøer av høy kvalitet, med bedre forskning og undervisning som en konsekvens.

Hva blir karakteren?
Det er nå slutt på usaklige personangrep, og statsråden for forskning og høyere utdanning blir aldri anklaget for å ikke forstå. Tvert i mot er debatten nå preget av en felles forståelse og konstruktive forslag. Det er selvsagt ikke slik at universitetene og høyskolene har sluttet å komme med høye krav om økte bevilgninger. Det hadde både vært utenkelig og uheldig.

Karakterboka kommer sikkert til å si at Tora Aasland ikke er synlig nok. Selv om våre medieanalyser viser at hun er betydelig mer synlig enn før, skulle også jeg ønske at hun hadde blitt enda mer synlig. Og det skal det jobbes med! Men håpet er en karakter basert på hvordan det faktisk ser ut ute i sektoren.

HTC-indusert windows-tilbakefall

Blue screen of death, tilfeldige omstarter, nye versjoner av operastivsystemet der det som virket var tatt bort og nye problemer ble introdusert. Skrekk-minner fra tidlige utgaver av windows for PC'en. Først med windows xp ble det det å bruke windows i nærheten av like bra som å bruke mac.

Så klok av skade ønsket jeg meg selvsagt en iphone. Men jobben sier at sikkerhetsinnstillingene iphone kan tilby ikke er bra nok (er det mulig å tro på det, forresten?). Men en touch-telefon med stor, flott skjerm er likevel noe å ønske seg. HTC hørtes bra ut. De fleste anbefalte en htc med Android operativsystem. Google? Det hørtes fornuftig ut. Men neida, heller ikke den var sikker nok (litt lettere å tro på. Kanskje.). Da var alternativet en HTC med windows mobile.

Valget falt på HTC touch 2 pro. Og la det være sagt - jeg (tror jeg) er godt fornøyd med selve telefonen: Skjermen er stor og jeg syns det er verdt å ha en litt tung telefon for få fullt tastatur. So far so good.

En god venn med godt over middels microsoft-kompetanse advarte likevel: "Ikke kjøp deg htc med windows - da må jeg bare høre på klaginga di". Da burde det ringt en bjelle. (Og nå kan jeg heller ikke sutre til ham. Han har gardert seg.).

Så da er vi tilbake til 1996: Microsoft prøver å lage noe som er like bra som apple sine produkter. Så det var ikke veldig overraskende at mye av interface'n var kontraintuitiv. Det var selvsagt ikke noe problem å få innstallert en app som gir FM-radio. Det var bare sinnsykt komplisert, og innebar selvsagt å gå inn i filer i operativsystemet og rename noen filer og legge til noen parametre. En klassiker! Men etterhvert ble man jo vant til å bruke telefonen.

Men så oppstod det et problem: Øretelefonene begynte å kødde. Tur til IT-drift. Og selv om jeg ikke hadde bedt om det, skjedde det som alltid skjedde når noe var galt med PC'en i gamle dager: Oppdatering av OS! Nå er jeg den lykkelige eier av windows mobile versjon 6.5.

I den forrige utgaven var det litt irriterende at programmer ikke avsluttet skikkelig - de fortsatte å gå i bakgrunnen. Det kunne man se ved å klikke fram aktive programmer. Hva har de gjort med dette problemet i den nye versjonen? De har selvsagt fjernet den funksjonalitetet som viser aktive programmer. Surprise! Og tror jeg at programmene har begynt å avslutte på skikkelig vis? Neppe! Og hva har jeg fått på kjøpet i den nye versjonen? Tilfeldige omstarter, særlig hvis jeg skifter fra liggende til stående display. Fullstendig freeze. Vilkårlige skifter mellom forskjellige metoder for å vise fram informasjon.

Og til slutt det som alltid skjedde for hver oppgradering av windows i gamle dager, og for hver versjon av Internet Explorer i mer moderne tid: Hvor sakte er det mulig å få en mobiltelefon til å reagere. Jeg slår dere alle. Lett!

Vinnerne er kåret: En kraftuttrykklassiker?

Det er alltid slik at den som tar i kraftigst og bruker de saftigste ordene får de største oppslagene - som regel. Etter et usedvanlig kort møte i juryen har vi glede av å utpeke vinneren i forbindelse med framleggelsen av Revidert Nasjonalbudsjett: Forskerforbundet!

Pressemeldingen "Regjeringen går bort fra lik rett til utdanning" kan bli en klassiker og demonstrerer til fulle at aldri så galt kan det bli enda verre. Og hvem kan lenger påstå at regjeringen ikke handler? I følge Forskerforbundet innebærer dette RNB at regjeringen "fjerner seg [...] fra lik rett til utdanning", "en ytterligere forverring av de ansattes arbeidsvilkår vil finne sted", "kvaliteten på undervisningen vil bli skadelidende" og "dette vil svekke den forskningsbaserte undervisningen". Ikke dårlig!

Venstre berømmes med en hederlig andreplass. Overskriften "Stabilt sideleie for forskning og nyskaping" lovet godt, men dommedagsprofetiene i brødteksten er alt for svake. Hadde det vært en felles jury som også hadde tatt hensyn til grunnutdanningen, hadde nok den fiffige setningen "Regjeringens fremste satsing på skole etter fem år er fortsatt en halv lovpålagt banan," gitt enda høyere uttelling. Juryen konstaterer at Unge Høyres ord-, karakteristikk- og metaforsmie nå har fått en alvorlig konkurrent.

Juryen gratulerer Forskerforbundet og Venstre med vårens øverste pallplasser og ser fram til at dette toppes skikkelig når statsbudsjettet legges fram i høst. Til lykke!

Vanskelige ord: Lansiktighet og stabile rammebetingelser

Hørte Elisabeth Aspaker i Stortinget i går. Hun klaget på manglende langsiktighet og manglende stabilitet i rammebetingelsene (hun mente de hadde fått endret rammebetingelsene). Etterhvert kom det fram at skolene hun talte på vegne av (prisverdig nok, i og for seg) var finansiert av et system der de fikk støtte per elev. Så viste det seg at de endrete rammebetingelsene handlet om at de hadde fått færre elever og dermed lavere inntekter. Ubehagelig? Helt sikkert. Uventet? Det burde det ikke være.
Også i forskningspolitikken og fra unversitetene blir det hele tiden hevdet at man må ha stabile rammebetingelser og langsiktighet, og derfor må ha flerårige budsjetter. Jeg har ingenting i mot flerårige budsjetter, men det kan da umulig være mangel på langsiktighet og stabilitet innenfor forskning og høyere utdanning: Budsjettene har økt jevnt og trutt og under skiftende regjeringer.
Men også de som får nøyaktig det samme beløpet hvert år klager på stabilitet og rammebetingelser.
Noen ganger virker det som det faktisk bare handler om å øke bevilgningene, og at "langsiktighet" og "stabile rammebetingelser" høres fint ut og kan brukes som argument...

Lettvinthetens allianse?

Det som er surt med å være i posisjon er at man alltid må sjekke tall. Det kravet ligger ikke på opposisjonen eller aktørene i forskningslandskapet. Og når vi får kvalitetssikret tallene, og det viser seg å ikke holde mål, er de for lengst i gang med å hoste fram neste (tvilsomme) tall. To eksempler:

• "100 årsverk brukes til bortkastede forskningssøknader". Universitetet i Oslo har regnet "på baksiden av en konvolutt" og funnet ut dette. Og før noen får sagt "Marie Antoinette" stiller opposisjonen på Stortinget spørsmål i Stortinget om ikke dette er sløsing med penger. Men bør det ikke stilles noen spørsmål: Er det riktig at det brukes 3-4 uker å lage en søknad? Er 100 årsverk mye - med tanke på at det jobber mange tusen vitenskaplig ansatte ved breddeuniversitetene? Er arbeidet som legges ned i en søknad alltid bortkastet dersom søknaden ikke støttes?
• "Underfinansiering av stipendiatstillinger begrenser handlingsrommet". Universitetet i Oslo har også regnet ut hvor mye de mener handlingsrommet begrenses fordi rekrutteringsstillingene ikke er finansiert like mye som de koster. Da er det ganske overraksende å lese "Sektoranalysen" for universiteter og høyskoler. Der kan man lese at Universitetet i Oslo slett ikke ansetter stipendiater og postdoc'er de har fått penger til. UiO har faktisk over 100 færre rekrutteringsstillinger enn de har fått midler fra KD til. Hva betyr det - har de skaffet seg handlingsfrihet på egen hånd? Det burde vel også komme fram i det offentlige ordskiftet.

Nå som tallene er på bordet, regner jeg med at "lettvinthetens allianse"er på full fart videre til neste regnestykke. Neste gang skal jeg sjekke tallene i løpet av en halv time.