Panic! Studentprotest! The Smiths! The Queen is dead!

Sjelden har ett enkelt bilde bedre fanget omtrent alt som er viktig i vår tid.

Bildet er tatt under de store studentprotestene i London mot innføringen av skolepenger. Det viser at det er bra med gratis utdanning.

Legg merke til t-skjorta jenta har på seg. Tidenes nest beste pop-orkester. Hvis noen lurer, så ønsker jeg meg sånn til jul.

Det er dobbeltaktuelt fordi det er 25 år siden The Smiths ga ut sitt mesterverk "The Queen is dead". The Smiths var strengt tatt ikke noe stort album-band - de lagde først og fremst sinnsykt bra enkeltlåter (noe Morrisey fortsatte med, selv om det ikke er helt det samme. Vi savner Johnny Marr). Men The Queen is dead er et unntak. Et helstøpt veldig bra album.

Det er trippelaktuelt fordi studentprotestene i år minner om store protester under Thatcher-tida i England (både der og i Norge). Det var en trist tid med reaksjonære krefter på sitt sterkeste. Det anbefales ikke å slippe til høyresida igjen...
I den anledning gir Mojo magasin ut en samling av protestsanger som minner om den gang. Og der er det noen perler. Billy Braggs "Who's side are you on" og Robert Wyatts versjon av "Shipbuilding" (skrevet av Elvis Costello, og gitt ut året etter Wyatts versjon) er riktig så flotte.

Et riktig kinderegg altså.

(Tilgangen til) (høyere) utdanning er ideologi

I går skrev jeg om en veldig fornuftig NOU om kompetansearbeidsplasser i hele landet. Tilgangne til høyere utdanning henger nøye sammen med komeptansearbeidsplasser og hvordan vi har det i landet. Sånn ser det ut:

Som vi lett ser er det en nær sammenheng mellom det å ha høyere utdanning og økonomisk utviklingen - her av kompetansearbeidsplasser.

I tillegg til økonomisk utvikling, har utdanning veldig mye å si for den enkeltes utvikling. Vi vet at selvutvikling på arbeidsplassen henger sammen med høyere utdanninng. De som har utdanning fra før tar også mer etter- og videreutdanning.

Vesntresida har alltid kjempet for å gi flere kunnskap - demokratisering av kunnskap. Tidligere har det vært retten til grunnskole, senere rettet til videregående skole. I vår tid handler det om å gi tilgang til høyere utdannig til dem som har evne og vilje. Jeg mener ikke at alle skal ha høyere utdanning. Vi har bruk for flere med fagutdanning, og vi har bruk for flere med fagskoleutdanning. Men ut fra NOU'en om kompetansearbeidsplasser er det liten tvil om at høyere utdanning er nøkkelen.

Her er SVs næringspolitikk

Jeg vet det er nerdete, men jeg hører til dem som kan bli skikkelig glad av en NOU (Norges offentlige utredninger). Nærmere bestemt 2011:3 Kompetansearbeidsplasser - drivkraft for vekst i hele landet.

Liv Signe Navarsete var raskt ute med å hevde at dette var deres politikk. Jeg tror det handler om at dette er en NOU som handler om forhold ute i landet. Dagens Næringsliv var omtrent like raske til å hevde at denne utredningen innebar et brudd med all politikk Senterpartiet tradisjonelt har stått for. Jeg mener den representerer SVs framtidige næringspolitikk. 

Det viktigste denne NOU'en gjør er å være den første som omhandler kompetansearbeidsplasser med et samla blikk. Og den sier endel ting veldig klart:

• Globaliseringen driver fram kravene til økt kompetanse i Norge. Vi kan aldri konkurrere på pris - vi må konkurrere på kunnskap.
• Kunnskapsnivået i Norge øker. Sterkt. Men den er skjevt fordelt. Andelen med lang høyere utdanning er 12 prosent i hovedstadsregionen mot 2 prosent i spredtbygde regioner.
• Det er mye omstilling. Hvorvidt omstillingene lykkes avhenger av om man klarer å lage nye kompetansearbeidsplasser.
• Og det som er bra: Der det kommer nye kompetansearbeidsplasser, kommer det også annen økonomisk aktivitet.

Og så innholder NOU'en noen overraksende ting: Det er i hovedstaden vi reiser langt for å jobbe. Jeg reiser en time til jobb. Hver vei. Det gjør de ikke på landet.

Hvor lykkes, og hvor vil det lykkes?

Det er noe å hente for de aller fleste. Det er kritiske blikk på utviklingen mange steder. Mine inntrykk er for eksempel:

• Forholdene ligger ekstremt godt til rette for utvikling av kompetansearbeidsplasser i hovedstadsregionen. Det er nesten overraskende at ikke forskjellene mellom univeristeter og høyskoler i Oslo og resten av landet er enda større.
• Trondheim er en slags underyter. Til tross for et meget sterkt teknologisk miljø er ikke regionen spesielt god til å ta i mot nyutdannet arbeidsplass eller å sette ledige hender inn i nytt, utviklende næringsliv.

Det er dette vi skal leve av

Løsningene utvalget forslår kan sikkert, og vil sikkert, bli diskutert. Men jeg mener prinsippene i det de foreslår er veldig riktige:

• Kompetansemiljøer må knyttes sammen med arbeidsplasser
• Virkemidlene må innrettes slik at hodene og stedene møtes og forsterker hverandre
• Infrastruktur må legges til rette i hele landet.

Når du er ferdig med denne glimrende NOU'en, er det verdt å lese Richard Floridas tanker.

SV og modernitet

SVs landsmøte starter i morgen, fredag 25. mars. Jeg håper på et landsmøte som ser framover og viser fram hva det betyr å være et moderne, sosialistisk parti.

Sliter vi med det moderne?
Det verdisettet som tilsammen utgjør SV går aldri av moten. Solidaritet, rettferdighet, anti-atuoritet, kampen for de svake, individuell frihet, omtanke for miljøet, internasjonalisme. Dette er noe alle SVere alltid kan ha rak rygg for at vi alltid har stått for.

Det SV sliter med er likevel forholdet til det moderne. SV og SVere tar som regel rollen som forsvarere av det bestående. Samfunnet utvikler seg og forutsetningene for politikken kan forandre seg grunnleggende, men det er ofte høyresida som påpeker problemene og lanserer løsninger som går gjennom. Høyres oppløsning av mediamonoplet og lettelse av åpningstider på 80-tallet er sånne eksempler.

På området jeg arbeider, forskning og høyere utdanning, ser vi noe av det samme. Det foregikk en enorm transformasjon av både forskningsfeltet og høyere utdanningsfeltet i løpet av 80- og 90-tallet. Antallet studenter ble mer enn fordoblet, og forskningsbevilgningene ble flerdoblet. Høyere utdanning gikk fra å være eliteutdanning til å bli masseutdanning. Tilsvarende gikk forskning fra å være en universitetsaktivitet til en innsatsfaktor i hele samfunnet - fra økonomisk utvikling til politikkutforming. Men venstresiden overlot for mye til Kristin Clemet å trekke politiske konsekvenser av endrete forhold. Venstresiden protesterte, mens høyresiden innførte ny politikk.

Det moderne SV

Min egen kommune, Nesodden, er et godt eksempel på det moderne SV: Vi gjør det godt der befolkningen har høy utdanning og jobber i serviceyrker. Det som er positivt er at dette blir det mer av! Utdanningsnivået i den norske befolkningen peker bare en vei - oppover. Det skulle bety at SV skulle ha alle muligheter til å lykkes.
Ny teknologi
Heldigvis er SVere glad i internett. Det er kanskje en av grunnene til at det foregår en levende og god debatt om fildeling, opphavsrett og personvern. Da er SV på sitt beste.

Klarer vi å gjøre tilsvarende på andre politikkområder? Klarer vi å utforme næringspolitikk som tar hensyn til at kunnskapsbaserte tjenester vil være den viktigste næringen i Norge de neste tiårene? Klarer vi å ta høyde for at mennesker jobber på nye måter, slik at arbeideres rettigheter innebærer både økt fleksibilitet og behov for nye former for beskyttelse? Klarer vi å kombinere verdiskaping med hensyn til miljø og bærekraft? Eller blir vi opptatt av å beskytte det bestående og unngå forandring?

Vi har alle muligheter.

NSO - barn av NOKUT

Jeg er gjesteblogger for NSO. Jeg gjentar innlegget her.

Norsk Studentorganisasjon er et ektefødt barn av de endringene som har skjedd i politikken for forskning og høyere utdanning – og godt er det.


Jeg har vært i politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet i overgangen fra to til en studentorganisasjon. Det var ingen tvil om at fusjonen lenge har ligget i luften. Jeg kan da heller ikke huske at de to forløperorganisasjonene har vært uenige om noe viktig. Men hvorfor ble det sånn?

På begynnelsen av 2000-tallet ble kvalitetsreformen innført og det ble iverksatt kvalitetskriterier for godkjenning av doktorgrader og fastsetting av lærestedenes status som høyskole eller universitet. NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen) ble satt til å håndheve regelverket. Dette betydde i praksis at det ikke lenger var et klart skille mellom høyskoler og universitet. I årene som fulgte begynte høyskoler å utvikle seg i “universitetsretning”, og universiteter begynte å tilby tradisjonelle profesjonsutdanninger. Med opprettelsen av universitetene i Stavanger og Agder og fusjonen mellom Universitetet i Tromsø og Høyskolen i Tromsø var skillet mellom høyskoler og universiteter ikke lenger meningsfullt. Da forsvant også siste rest av meningen med å ha to forskjellige studentorganisasjoner – StL og NSU. Det var ikke lenger noe som definerte dem som egne organisasjoner. Sammenslåingen var en logisk og fornuftig konsekvens.

Samlingen av de to store studentorganisasjonene er også i tråd med tiden i den forstand at det blir mer og mer riktig å se forskjellige utdanningstyper i sammenheng. Tradisjonelle profesjonsutdanninger akademiseres og tradisjonelle disiplinutdanninger yrkesrettes. Etter mitt syn har begge tradisjonene viktige erfaringer å bringe til torgs og har mye å lære av hverandre. Den samlete studentorganisasjonen har da også allerede profilert seg klart på problemstillinger som er overskridende i forhold til de gamle organisasjonenes tradisjonelle enemerker. Undervisningskvalitet har vært et forenende og viktig punkt for studentene.

NSU og StL har vært de beste lobbyorganisasjonene i sektoren. De skal ha en stor del av æren for at nivået på utbygging av studentboliger har kommet opp i rundt 1000 i året. Studentorganisasjonene og den nye studentorganisasjonen blir hørt på også i en rekke andre saker som ikke når førstesidene like ofte.

På ett viktig område savner jeg en mye tydeligere stemme fra NSO – utdanningsbølgen. For meg virker det som NSOs slagord er “Lik rett til utdanning for dem som allerede har studieplass”. NSO prioriterer ned innsatsen for å få plass til flere i høyere utdanning fordi de er redd for at dette truer kvaliteten for dem som allerede er inne i høyere utdanning. Selv om det er svært viktig å vokte over og kjempe for bedre forhold for dagens studenter, mener jeg NSO her svikter i å tenke utover seg selv og være en organisasjon med samfunnsambisjoner. Den svært viktige utredningen ”Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet” forteller oss hvor viktig kompetanse kommer til å være for framtidas Norge og for hele Norge. Her utfordrer jeg NSO til å ta et standpunkt. Som høres.

Samtidig ligger det i en studentorganisasjon å være historieløs. Flesteparten av NSOs medlemmer har aldri opplevd noe annet enn Kvalitetsreformen. De mener at oppfølgingen av studentene svekkes. They know nothing! Pre kvalitetsreformen var det ingen som mente at det var noen andre enn studentene selv som hadde det fulle ansvaret for at de fikk seg en utdanning. Om de ikke fikk seg en utdanning var det i hvert fall ikke professorens skyld. Men sånn går verden framover. NSO vil selvsagt forbedre situasjonen for sine medlemmer nå – og ikke sammenliknet med situasjonen for snart ti år siden.

Har man sluttet å krabbe og begynt å gå, må målet være å løpe. Gratulerer med ettårsdagen.

Nødbrems og studentstyrt studentvelferd

Kunnskapsdepartementet har sendt ut på høring forslag til endringer av studentsamskipnadslovgivingen. Mange har reagert og student"avisa" Universitas mener dette er et "Tillitsbrudd". Mye kan sies om hvordan Universitas presenterer saken, spesielt hvordan de omtaler hva KD har sagt og ikke sagt, men det lar jeg ligge. Jeg vil heller ta for meg noen viktige hovedmomenter i forslaget til endringer.

Alternativet er ikke å fortsette som før
Det viktigste alle må ta inn over seg, er at det ikke er noe alternativ å fortsette som før. Utviklingen de siste år viser at dagens organisering innebærer for stor risiko. Det er meningsløst å snakke om studentene som eiere av studentsamskipnadene, og utforme politikken utfra dette. Studentvelferd er lovpålagt. Det betyr at det til syvende og sist er staten som sitter med det juridiske, økonomiske og moralske ansvaret for studentvelferden. Dersom en studentsamskipnad går konkurs er det bare staten som blir holdt ansvarlig for å opprettholde studentvelferden.

Hensikten er fortsatt studentstyrt velferd
Hensikten med de nye forslagene i studentsamskipnadslovgivingen er at det fortsatt skal være studentstyring av velferden. Jeg mener forslaget helt klart sikrer det. Det er bygd inn de nødvendige nødbremsene i systemet som minsker risikoen for at noe skal gå galt.

Er det mistillit til studentene?
Nei. I de eksemplene på ting som har gått galt, er det eksempler på både at dårlige økonomiske vurderinger er fattet av et simpelt flertall (studentflertallet) og at et samlet styre ikke har vært sitt ansvar bevist i forhold til god økonomisk drift og studentsamskipnadens hovedoppgave(studentvelferd)  . Hensikten med sikkerhetsmekanismene er at det skal være litt vanskeligere å fatte beslutninger med usikre langtidsvirkninger. Man - enten man er studenter eller andre - må tenke seg om litt bedre og forankre store beslutninger bedre.

Struper forslagene studentstyringen?
I debatten har det blitt sagt at alt studentsamskipnaden gjør er viktig, derfor må alle beslutninger fattes med kvalifisert flertall. Dette er meningsløst. Det er behov for å klargjøre og skape en felles forståelse hva viktige eller uvanlige beslutninger er og bør være. Departementets forslag inneholder også et minimum på hvilke typer saker dette bør omfatte. Denne typen sikkerhetsmekanismer er vanlige i andre deler av samfunnet, men ny for vår sektor. Jeg tror det er fullt mulig å avgrense dette på en god måte.

Skjæres alle over en kam?
Som i de aller fleste områder i samfunnet lager man ett regelverk for en type aktivitet. For de fleste veldrevne studentsamskipnadene bør ikke de foreslåtte endringene bety noen forskjell i hverdagen. Men jeg tenker at den dagen det går galt, vil det være bra å ha et bedre styringssystem på plass.

Studentvelferden skal sikres
Det som er spesielt med dagens system er at de som har det faktiske ansvaret (staten) har så få styringsvirkemidler over studentvelferden. Utfordringen nå er å finne et nytt styringssystem som kombinerer det som er bra med dagens system - stydentsstyringen - med å sikre studentvelferden også i framtida. Alternativet er ikke å gjøre ingenting.

Frihet i Vitenskapsåret

I dagens Aftenposten (13. januar - "Råd for forskningsåret") har min gamle kollega Dag Hessen - som ellers er en av våre fremste forskningspolitiske tenkere - sett seg fullstendig blind på ett virkemiddel i Norges forskningsråd: "FRIPRO". Dessuten har han noen grove feiltolkninger av hva regjeringen og ledelsen i Kunnskapsdepartementet faktisk mener om programforskning, ikke-tematisk forskning etc.

Han skriver at "[...]nesten all aktivitet kanaliseres gjennom programforskning og bare ca. syv prosent til "fri" forskning."

La meg forsøke på en oppklaring: Det Hessen sikter til er fordeling av forskningsmidler som tildeles utelukkende etter forskningskvalitet. Her er det mange forskjellige virkemidler:

• Åpne konkurransearenaer i Norges forskningsråd (NFR). Dette er det såkalte "FRIPRO" virkemiddelet. Dette utgjør som Hessen skriver 7 prosent av NFRs totale forskningbevilginger. Å få midler i FRIPRO henger svært høyt, med avslagsrater på rundt 90 prosent. Etter mitt syn er det riktig at dette er det mest høythengende virkemiddelet i NFR. Vi mener likevel at balansen ikke er helt god per i dag. Derfor styrket vi dette virkemiddelet med 60 millioner i statsbudsjettet for 2011.
• Sentre for Fremragende forskning (SFF): Det fins i dag 21 SFF'er som mottar betydelig grunnfinansiering i 5 + 5 år (avhengig av midtveisevaluering). Her bruker NFR betydelige midler. I tillegg er disse forskningsgruppene ekstremt konkurransedyktige både nasjonalt og internasjonalt og både innenfor tematiske og ikke-tematiske virkemidler. Jeg syns jeg har lest et sted at SFF'ene stikker av med 5 prosent av forskningsmidlene.
• Yngre Fremragende Forskere (YFF) er et virkemiddel der unge, lovende forskere får driftsmidler til å bygge opp forskningsgrupper. Akkurat som for SFF'ene er dette særs konkurransedyktige forskere.
• Universitetene og Høyskolene sine forskningsmidler: Ved De gamle breddeuniversitetene bruker de vitenskaplig ansatte halvparten av sin arbeidstid på forskning, mens andelen til forskning er noe lavere ved de nyeste universitene og høyskolene. Vi må anta, og kan forvente, at en betydelig del av denne forskningsinnsatsen må karakteriseres som ikke-tematisk. Det fins sannsynligvis ingen yrkesgruppe i landet som har større frihet til å forfølge egne ideer en disse forskerne. Et tilsvarende argument gjelder for universitetsansatte stipendiater og amanuensiser. Hvor mye dette utgjør i kroner og øre er sikkert nesten umulig å fastslå nøyaktig, men det er neppe tvil om at det utgjør en betydelig forskningsinnsats.

Jeg er ikke sikker på hvor mye midler som brukes. Men jeg er rimelig sikker på en konklusjon: Det har aldri vært drevet mer "fri" forskning i Norge enn i dag!

Glidende overgang
Det er ingen absolutt skille mellom "fri" og "ufri" forskning. En betydelig del av regjeringens, og dermed NFRs, forskningsmidler går gjennom såkalte "Store satsinger". Forskningsprogrammene innenfor Funksjonell Genomforskning (FUGE) og Klima (KLIMIT) er eksempler på slike satsinger. Innenfor slike store satsinger vil det variere sterkt hva som er styrt, og hva som er forskerinitiert og forskerstyrt. For eksempel ble 85 prosent av forskningen i FUGE karakterisert som "grunnforskning".

Vitenskapspolitikken
Det går an å snakke om tre "begrunnelser for forskning og vitenskap: Vitenskap skal besvare spørsmål fra vitenskapen selv ("Science for science" - Nysgjerrighetsdrevet forskning); vitenskap skal legge grunnlaget for framtidas verdiskaping ("Science for competitiveness" - vitenskap for verdiskaping); vitenskap skal svare på de store samfunnsutfordringene ("Science for society" - Vitenskap for samfunnutfordringene).

Den store utfordringen i vitenskapspolitikken blir å sørge for at forskningen og vitenskapens prinsipper anvendes for alle disse begrunnelsene. Det er et poeng at alle aktørene i forskningssystemet skal kunne møte disse begrunnelsene og sammen gi svarene vi trenger.

Og helt til slutt: Det heter "Vitenskapsåret 2011"!