Studentboligbyggingens dilemma

Dagens DN (med en helt usmakelig minileder) illustrerer veldig mange av Studentboligbyggingens dilemmaer. De mest grunnleggende er de følgende:

• Hvordan får man bygget flest mulig studentboliger? Dagens politikk tilsier at dette gjøres i statlig regi gjennom Studentsamskipnadene med Husbanken som viktig operatør. Dette systemet er avhengig av at regjeringen faktisk bevilger penger. Dette har fungert bra under den rødgrønne regjeringen (Bondevik-regjeringen ga blanke). Alternativet er utbygging basert på markedskreftene. Det har jeg ingen tro på.
• Hvordan sikre at studentboligene blir billige? Dette gjøres i dag ved at regjeringen bevilger en fast sum for hver enhet (250.000) og at det settes et tak på hvor dyr hver enhet kan bygges for (700.000). Husleie blir enkelt sagt finansiering av differansen. Et godt tiltak for å få til billige boliger er å øke støtten. Men med dagens studentbølge mener jeg det er viktigere å bygge flest mulig.

I dagens DN kommer debatten om disse prinsippene fram:

Universell utforming
Til tross for at Birgit Skarstein selv sitter i rullestol, representerer hun et gammeldags syn som jeg både håper og tror blir borte: tanken om universell utforming handler om særtiltak for bevegelseshemmede. Martin Nielsen i Unge funksjonshemmede (som jeg flere ganger har hatt gleden å samarbeide med) får derimot riktig fram at universell uforming handler om å skape et samfunn for alle. Alle utviklingstrekk tilsier at Martin får rett.
NB: Jeg har blitt gjort oppmerksom på at Birgit Skarstein ikke føler seg riktig gjengitt i DN - heldigvis. Synspunktene jeg her har tillagt Skarstein, skal dermed tillegges journalisten i DN. Et fenomen som heller ikke er helt ukjent i norsk journalistikk.

Tek 10
"Tek 10" er en forskrift som skal innføre (mer) universell uforming. Selv om jeg helhjertet støtter prinsippet om universell utforming, mener jeg det var riktig å gjøre noen justeringer (=unntak) i Tek 10 for studentboliger. Universell uforming må innføres med en viss pragmatisme.

Hvem tjener på dyrere boliger?
Direktør i Studentsamskipnaden i Oslo, Trond Bakke, sier de har regnet ut at det blir 150.000 kroner dyrere per enhet å bygge ut studentboliger dersom de skal følge Tek 10. Hvis jeg skal tippe rått så kommer dette regnestykket fra en entreprenør - de likner i hvert fall veldig på tall jeg har sett fra den kanten tidligere.... Det er mange utbyggere i Norge som ønsker at taket på studentboliger skal økes eller fjernes. Dagens tak på byggekostnadene presser entreprenørene. De er derfor interessert i å framstille dette som så fordyrende som overhode mulig. Jeg tipper tallene er friskt overdrevet.

Fasiten er is i magen
Fasiten på mange av disse spørsmålet er hvorvidt studentsamskipnaden faktisk klarer å bygge ut studentboligere til 700.000 per enhet - selv om det er vanskelig. Til nå har de klart det bra. Også SiO. Jeg ville hatt is i magen.

PS: Toget til Lillestrøm tar 11 minutter (jfr. DN side 20-21).

Studieplasser - det viktigste vi gjør

I dag får nesten 80.000 personer tilbud om studieplass i høyere utdanning. Etter en stagnasjon og nedgang midt på 2000-tallet er Norge nå inne i en utdanningsbølge - ungdomskullene øker og tilbøyeligheten til å ta høyere utdanning øker.

Ingenting vi gjør er viktigere, og har mer vidtrekkende konsekvenser enn å gi mennesker utdanning (gitt at basale behov for mat og fred er oppfylt). Å la mennesker utnytte sitt intellektuelle potensial til fulle har bare positive sider: Den enkelte får utfordringer og dermed en meningsfull arbeidssituasjon, for ikke å snakke om bedre lønn. For (det norske) samfunnet er det ingenting som har større betydning for vår framtidige evne til å møte utfordinger, løse problemer og skape utvikling enn at vi har en befolkning med best mulig utdanning og kompetanse.

Det er dessverre alt for mange som ikke skjønner betydningen av å gi mennesker kunnskap og kompetanse. Spesielt forstemmende er det å se hvor sløvt Norsk Studentorganisasjon - NSO tenker og argumenterer om studieplasser. Til Dagsavisen i dag sier leder i NSO, Øyvind Berdal, at det ikke er noe poeng i seg selv av det blir flere studenter. Han mener økningen i studenttall ikke er udelt positiv. Han argumenterer med at vi må tenke på kvaliteten. For det første mener jeg denne måten å argumentere på er taktisk, strategisk og ideologisk feilaktig.  Å sette kvaliteten opp mot utdanningsbølgen mener jeg på alle måter er uklokt. Men hva er konsekvensen av dette argumentet?

Trekke opp stigen
Mener NSO at det ikke skal slippes inn flere studenter før kvaliteten er på et bestemt nivå? (Og hvordan skal det kunne fastslås på en fornuftig måte?) Mener NSO at vi skal si til de 4900 ekstra som har fått tilbud i år at de får vente, og komme tilbake om X antall år?

Er det ikke noe poeng i seg selv at det blir flere studenter? Hvis det ikke blir flere studenter, vil andelen med høyere utdanning i Norge gå ned, på grunn av økte ungdomskull. Mener virkelig NSO at det er greit at Norge får en lavere andel med høyere utdanning? Dessverre føyer NSO seg inn i en uklar "trekke-stigen-opp-etter-seg"-argumentasjon vi har sett fra mange velfødde akademikere de siste årene (f.eks. Ottar Brox). Som oftest forkles argumentet med at "det er mange nok med høyere utdanning", eller "alle kan ikke være professorer", eller at høyere utdanning står i motsetning til/konkurrerer med god fagarbeiderkompetanse.

Norge er et av fem land i Europa som øker satsingen på høyere utdanning. Vi er inne i en utdanningsbølge som gir oss en unik mulighet til å legge et bærekraftig grunnlag for framtida. Intet mindre. Det bør flere ta inn over seg.

På jobbjakt

Den 7. mai gikk jeg av som statssekretær i Kunnskapsdepartementet etter eget ønske. Nå er jeg rett og slett på jakt etter ny jobb. Det er bare å ta kontakt på klekve (at) gmail.com.

Min idealjobb er i skjæringspunktet mellom forskning/forskningsledelse/forskningsadministrasjon, politikk og samfunn. Idealjobben har mye strategisk innhold. Jeg kunne også gjerne begynt å lede mennesker mer direkte enn jeg har gjort hittil i karriereren.

Så, for den som er interessert, her er mer om meg:

Hvem er jeg?
Jeg er en 44 år gammel (f. 1968) gift tobarnspappa fra Nesodden utenfor Oslo.

Fra 2007 har jeg vært del av politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet. Først som politisk rådgiver for forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, og fra 2009 som statssekretær. Våren 2011, fram til 7. mai, har jeg vært statssekretær for Kristin Halvorsen i samme posisjon.

Fra 2004 til 2007 arbeidet jeg i Abelia, kunnskaps- og teknologibedriftene i NHO. Der var jeg næringspolitisk rådgiver med ansvar for forskningspolitikk og med mye arbeid knyttet til formidling, media og lobbyarbeid.

I 2001 avsluttet jeg doktorgraden i biologi ved Universitetet i Oslo. Forskningen til doktorgraden og påfølgende post doc arbeid har handlet om diversitet hos saltvannsfisk.

Hva kan jeg?
’Potet’ er den beste betegnelsen på meg. Jeg er opptatt av, og interessert i mange ulike fagfelt.   

Jeg er utdannet biolog, og er glad i forskning. Jeg savner egentlig å bruke hodet så intenst og så i dybden som man kan gjøre som forsker.

Politisk arbeid har vært en viktig del av mitt liv. Fra 1988 til 1997 hadde jeg mer eller mindre kontinuerlig verv innenfor Sosialistisk Ungdom (SU) og Sosialistisk Venstreparti (SV), blant annet som leder SU og i leder av SVs utenrikspolitiske utvalg. Jobben som statssekretær har gitt en unik innsikt i politiske beslutninger.

Som statssekretær har jeg hatt ansvar på vegne av, og i samarbeid med statsråden, for alle deler av politikken innenfor forskning, høyere utdanning, studentvelferd og livslang læring. Jeg har vært veldig tett på all politikkutviklingen innenfor hele feltet, både som politisk rådgiver og som statssekretær. Oppsummert vil jeg si at mine strategiske evner og evner til kommunikasjon har blitt utfordret, men at det har fungert på en god måte.

De forskjellige dimensjonene i jobben kan for eksempel beskrives på denne måten:

• Politisk og strategisk lederskap for politikkutvikling: I arbeidet med de aller fleste Stortingsmeldingene i perioden 2007-2011 har undertegnede, sammen med statsråden, drevet det strategiske politiske lederskapet for politikkutviklingen. Disse stortingsmeldingene inkluderer Stortingsmeldingen om kompetanse («Utdanningslinja»), om den nye grunnskolelærerutdanningen («Læreren – Rollen og utdanning»), Forskningsmeldingen «Klima for forskning» og stortingsmeldingen om sosial- og helsefagutdanningene («Utdanning for velferd»). I disse meldingsarbeidene har mitt ansvar vært å utvikle ny politikk i det daglige i samarbeid med embetsverk som kan komme fram til politisk beslutning.
• Budsjettarbeid: Jeg har hele tiden hatt det praktiske ansvaret for statsbudsjettarbeidet for statsråd Aaslands felt, både som politisk rådgiver og statssekretær. Det innebærer både utforming av fagbudsjettene i samarbeid med embetsverket, men også for å utforme forslagene til prioriteringer for statsråden. 
• Forankring og kommunikasjon med Storting og partigrupper: I en koalisjonsregjering utgjør forankring med regjeringens partigrupper på Stortinget et betydelig arbeid. Dette har vært mitt ansvar.
• Utadrettet profilering: Jeg har hele tiden hatt ansvar for statsrådens utadrettede profil. Hovedvekten har vært på å bygge en profil preget av troverdighet og seriøsitet, som har gitt statsråden en svært god posisjon innad i sektoren som omhandler forskning og høyere utdanning.

Hva er mine personlige egenskaper?
Jeg har lett for å samarbeide med andre og har stor simultankapasitet. Dette har vist seg i praksis ved at jeg er involvert i mange forskjellige prosjekter med ulike personer. Jeg er selvstendig og effektiv, og jeg liker utfordringer.

Hva slags arbeid søker jeg?
Jeg er først og fremst ute etter en stilling som er utfordrende og som innebærer utvikling. Etter en ganske lang periode knyttet tett opp mot politiske beslutninger søker jeg meg noe bort fra direkte arbeid i forhold til politiske myndigheter. Jeg ønsker gjerne å få brukt mine strategiske evner. Jeg trives også godt med å jobbe med, og lede mennesker. Jeg ønsker gjerne å utvikle mine direkte lederegenskaper.

Jeg er å få tak i på klekve (at) gmail.com

Skidronninger og mattedronninger

Det er stort behov for å styrke realfagene (eller MNT-fagene: Matematikk, Naturfag og Teknologi). Mange forslag kommer opp. Ett av forslagene er å lage egne eliteskoler for realfag (eller som FrP sier: "statlige" eliteskoler for realfag). Egne "eliteskoler" modellert etter Toppidrettsgymnasmodellen høres besnærende ut, men er riktig svar på feil spørsmål.

Det store skiftet vi må få til for MNT-fagene handler om å løfte over hele fjøla - det handler ikke om å løfte fram noen få spisser, slik som det gjør for toppidrettsgymnasene. Det handler ikke om å få fram noen får skidronninger som Marit Bjørgen. Det trengs en fundamental endring i MNT-fagenes plass i det norske samfunnet: Det er lenge igjen før erkjennelsen har sunket inn om at MNT-fagene er grunnlagsfag for veldig mye annet. MNT-fag må bli nyttige og populære verktøy for både lærere, biologer og ingeniører.

I framtida kommer vi ikke til å trenge noen få, briljante realister. Vi kommer til å trenge mange. Dessuten kommer vi til å trenge mange som er trygge på realfag som skal utdanne kommende realister. Da er ikke eliteskoler svaret - alle skoler i Norge bør være realfagsskoler!

Tidfestet treprosentmål er fortsatt uegnet

Arbeidet med en ny forskningsmelding (legges fram våren 2013) er i full gang. Mange lager gode innspill. Det er vanskelig å konstruere nye virkemidler som bringer forskningen videre. Da er det lettere å foreslå mer penger, og hva er vel lettere enn å foreslå tre prosent av BNP til forskning innen et årstall?! Og hva er vel mer passe langt unna enn 2020?

Å bruke et innsatsmål basert på Bruttonasjonalprodukt (BNP) som styringsredskap har vist seg helt ubrukelig. Det fører også til at forskningsdebatten degenererer. Et hvert statsbudjsettframlegg fra regjeringen vurderes ut fra følgende likning:

Hvis Vt+1 > (FoUm/BNPm - FoUt/BNPt)/(m-t), så er statsbudjettet bra, hvis ikke er det dårlig.

t er året vi er inne i.
m er året man har funnet ut at treprosentmålet skal oppnås.
Vt+1 er veksten i forskningsinnsatsen i år t+1
FoU er Forskning og utvikling i statsbudsjettet
BNP er Bruttonasjonalproduket

Altså: Man finner ut hvor mye som mangler for at forskning og utvikling i statsbudsjettet skal utgjøre tre prosent av BNP. Deretter deler man det på antall år det er igjen til målet skal innfris. Hvis veksten i forskningsinnsatsen er større enn denne summen er man glad, hvis ikke svikter regjeringen. Gjerne fundamentalt.

FoU som andel av BNP er uegnet
Norges BNP påvirkes først og fremst av oljeprisen, og deretter at dollarkursen. Dersom man bruker FoU som andel av BNP som målestokk får man følgende sammenhenger:

• Krig og uroligheter i oljeproduserende land er dårlig for forskningen
• Finanskrise er bra for forskningen
• Arbeidsløshet og nedgang i norsk økonomi er bra for forskningen
• Framgang for eksportbedriftene er dårlig for forskningen

Ved å knytte vurderingen av forskning til BNP får man dermed meningsløse sammenhenger. Norges FoU som andel av BNP har gjort ett veldig byks oppover: Det var da forrige finanskrise slo inn for fullt i 2008/2009. Uten å gjøre noenting, hadde vi plutselig kraftig framgang i FoU som andel av BNP.

Hvordan Kunnskapstriangelet skal fungere er en viktig forskningspolitisk debatt.

La oss debattere virkemidlene
Norsk forskning er i framgang. En rekke virkemidler er etablert og/eller styrket:

• Kvalitetsvirkemidlene Sentre for fremragende forskning (SFF) er supplert med Sentre for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI) og Forskningssentre for Miljøvennlig Energi (FME). Dette er kraftfulle virkemidler som samler kritisk masse.
• Den åpne konkurransearenaen for fremragende forksning (FRIPRO) er styrket med 160 millioner fra staten og ytterligere 100 millioner fra universitetene. Dette styrker kunnskapsberedskapen og sikrer forskninings- og nysgjerrighetsdrevne forskningsprosjekter finansiering.
• Vitenskaplig utstyr har en fast årlig bevilgning i Norges forskningsråd på 280 millioner. Det betyr forutsigbar utvikling av forskningsinfrastrukturen.

Spørsmålet bør være: Hva kommer som det neste? Hva slags virkemidler trengs for å styrke norsk forskning. Trengs det flere virkemidler som styrker samspillet mellom forskning ved universiteter/høyskoler, forskningsinstitutter og næringsliv? Trengs det sterkere arbeidsdeling i forhold til internasjonal forskning, spesielt EUs neste forskningsprogram Horizon2020? Det er mange gode forskningsspørsmål. Når vi skal nå treprosentmålet er ikke et av dem.

Hvor er opposisjonens drømmeland

Denne uka har jeg en ytring på trykk i Universitas om krise i Europa og Kunnskapsmuligheter. Kort fortalt har den europeiske assosiasjonen for universiteter, i en passe fersk rapport, gått gjennom hvordan krisa i Europa slår ut for høyere utdanning (se også omtale i "På Høyden"). Bildet er dystert: De fleste steder er det kutt, og til dels store kutt. Norge er ett av bare fem land som øker innsatsen for høyere utdanning. Situasjonen er oppsummert i figuren nedenfor. At vi er i stand til å satse på høyere utdanning skal vi være veldig glade for. Men det mest interessante er: Hva mener opposisjonen om dette?

Høyre og lille-Høyre
I hele høst har Høyre (blant annet i Stortingssalen) og lille-Høyre (i avisene) prøvd å skape et bilde av at Norge er et (av få) land som ikke satser på kunnskap. Spørsmålet er: Hvor er disse ideallandene for Høyre og Venstre? Ut fra situasjonen i høyere utdanning, mener jeg vi klart kan slå fast at det stort sett er våre naboland som klarer å holde trykket.

Jeg vet ett svar de kommer til å gi: "Norge er det eneste landet i Norden som ikke har nådd treprosentmålet" (at 3 prosent av BNP skal brukes til forskning og utvikling, FoU). Til det er det følgende å si: Den store forskjellen mellom Norge og våre naboland er at vi har lav FoU-innsats i næringslivet. Dette skyldes først og fremst strukturen i vårt næringsliv (selv om det på ingen måte er noen grunn til å ikke satse!). De offentlige bevilgningene til FoU i Norge er nemlig høye, og omtrent på høyde med våre naboland.

Så da: Hvor er ønskedrømmen: USA? England? Jeg gleder meg til å høre.

De beste platene 2011

Endelig, den offisielle årets beste plater i 2011. Basert på faktisk lytting og vanvittig høyt musikkfaglig nivå.

10. Adele: 21
For en stemme! Fortjent kommersiell suksess.

9. Ane Brun: It all starts with one
Hun leverer igjen. Ingen norske synger bedre enn henne.

8. Paul Simon: So Beautiful or So What
Det er noen år siden jeg regnet med Paul Simon. Kanskje omtrent siden Graceland. Kanskje er grunnen til at jeg liker dette albumet at det minner om nettopp Graceland.

7. Tom Waits: Bad as me
Det går ikke an å komme unna Tom Waits. Han sjangler i vei på vanlig vis. Men på et par av låtene synger han faktisk rent. Men stort sett snerres det og knirkes. Heldigvis.

6. Jay-Z og Kanye West: Watch the throne
Fjorårets My beutiful dark twisted fantasy av West var fjorårets suverent beste skive. Årets plate fra den kanten blir derfor en skuffelse. Det forhindrer likevel ikke at dette er et meget bra album med fengende låter.

5. Kaizers Orchestra: Violeta Violeta Volume II
Jeg hadde egentlig gått skikkelig lei av Kaizers. Bandets offentlige opptreden hjalp ikke akkurat på. Men her var det riktig mye bra. En skikkelig rockeskive.

4. Katy B: On a mission
Årets guitly pleasure. Jeg kommer neppe til å skåre poeng hos musikkpolitiet, men sangene gjør meg glad. Utmerket på vei til fest. Går veldig fint å vaske til også. Dubstep og moro.

3. Stein Torleif Bjella: Vonde visu
Utrolig pinlig å oppdage Bjella først nå! Sangene er akkurat hva de lover: Melankolsk og vondt. Årets beste norske.

2. Anna Calvi: Anna Calvi
Anna Calvi synger litt som både Elvis(!) og Morrissey(!), men er årets tøffeste rockedame. Hun kan behandle en gitar. Brian Eno mener hun er årets funn. Jeg og.

1. PJ Harvey: Let England Shake
Denne var lett. Etter noen få gjennomhøringer i februar var det klart at konkurransen var over. Noe så sjeldent som et konseptalbum. England etter en framtidig katastrofe. Ikke lett tilgjengelig. Ingen hit'er. Men soleklart årets beste.

I kampen om å være årets kjedeligste album er det mange konkurrenter. Vi nevner i fleng: Bon Iver, Wilco, Kate Bush, Fleet Foxes.